SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Hva er det høyresiden gjør feil siden den ikke er større?

Fra før siste valgkamp og i løpet av det siste året er vi blitt klasebombet med teorier om hva venstresiden gjør feil, hva den har angst for ikke å snakke om og hvorfor tidligere kjernesaker glipper ut av hendene på særlig Arbeiderpartiet, som i følge mange kan takke seg selv for å ha begynt nedstigningen til dødsriket.

Venstresiden tør ikke snakke om innvandring, nekter å ta kampen for undertrykte innvandrerkvinner, integrering, ja listen er endeløs. På sosiale medier diskuterer skravleklassen alle mulige og umulige teorier og hestekurer for å redde en fortapt venstreside som de egentlig ikke tilhører.

Derfor har jeg lyst til å slenge spørsmålet tilbake. Hva er det høyresiden gjør feil siden den ikke er større og mektigere, og hvorfor makter ikke Erna Solberg å danne en flertallsregjering om hun sitter på fasit?

Selvfølgelig er det et smart og utkrøpent trekk å gå til frontalangrep på venstresiden med et ærend om å gjøre det i beste mening. I de fleste debatter deltar, særlig voksne herrer, som jeg kaller for “liksom-venstresiden”, som hele tiden gnager på alt det venstresiden ikke våger i redsel for å miste velgere. AP må tørre å ta innover seg alle problemene med innvandring, sies og skrives det i alle mulige versjoner, og “jeg skriver dette fordi jeg selv er på venstresiden”. Ok?

Som medlem og vara i SV kan jeg fortelle at vi snakker om innvandring hele tiden.

Men vi nekter å snakke om det på den måten høyresiden (les FrP) vil at vi skal snakke om asylsøkere, kvoteflyktninger og integrering.

Men hvor mye snakker egentlig Erna Solberg og Høyre om innvandring? Hvor opptatt er Høyre av integrering?

Og jeg undrer, om høyresiden gjør alt rett, og vi på den andre siden av den justerte midtstreken i norsk politikk gjør alt feil; hvorfor klinker ikke regjeringen inn det ene vedtaket etter det andre i Stortinget?

Sannheten er jo at Solberg&Co må løpe til opposisjonen og håpe på flertall for hver minste lille ting.

Og i løpet av sine snart fem år med makten har statsministeren og hennes lag gått fra nederlag til nederlag.

Bør jeg nevne reservasjonsretten, arbeidsmiljøloven og “oktoberbarna”?

Og nå prøver man å innføre beredskapsloven som Einar Gerhardsen var byggmester for i 1950 i ren angst for invasjon fra Sovjet. For det pågår en utredning satt i gang av regjeringen for å finne ut om denne loven kan brukes for å beskytte Norge mot “bredere sivile kriser”, det vil si at grunnlov og menneskerettigheter kan settes til side om det f. eks skulle komme en ny strøm av flyktninger til Norge.

Dette er altså høyresidens måte å “snakke om innvandring” på?

Ingen på venstresiden mener at “hele verden” skal få komme til Norge.

Men vi mener at vi kan hjelpe fler, her og der de er. Men høyresiden mener altså at vi snakker om dette på feil måte, at våre løsninger ikke er bærekraftige og en fare for velferden som vil bryte sammen og ødelegge fremtiden for våre barn og barnebarn.

Derfor er hestekuren fra den kanten å hevde at når noen flykter hit til et av verdens rikeste land og ber oss om hjelp, å svare med å påstå at vi utsettes for en “sivil krise”, og da må man slå hardt tilbake for å beskytte fedrelandet. Jeg nekter å kalle dette en løsning, jeg mener det er en fallitterklæring.

Norge liksom, som har har fostret Nansen, som har vært ledende i fredsprosesser, som deler ut fredsprisen og slår seg på brystet, men når det kommer til flyktninger og asylsøkere er vi paranoide og livredde. Beklager at jeg forstyrrer midt i OL, vi har fått 28 medaljer og alt.

Heldigvis er venstresidens politikk tuftet på solidaritet, og den er ikke høyresiden så interessert i å stjele, derfor må vi ikke miste den av syne selv.

0 Read More

DU REISER ALENE?

Jeg reiser i overkant mye, og jeg elsker det. Men noen ganger tenker jeg at å reise burde vært et fag i den offentlige skolen, gjerne å bevege seg i det offentlige rom også. Skandinavia er en no-go-sone om du liker å reise i dette området og samtidig ønsker å ha et stabilt blodtrykk på et nivå som fastlegen din synes er forsvarlig.

Jeg tror ikke skandinaver mener noe vondt med det, eller at de er slemme med vilje, men å reise er noe som bør læres på lik linje med å svømme og sykle. Det er det å bevege seg i det offentlige rom også, det må læres. Og siden alt for mange ikke lærer det mest elementære med å reise hjemme, ja, jeg synes det bør inn i pensum på, tja, kan vi ikke begynne allerede i barneskolen for barn lærer lettere enn trassige ungdommer og selvsentrerte voksne som vil ha sin private sfære i fred.

Her er noen refleksjoner/tips som vil gjøre dagen underveis lettere og mer behagelig for deg selv og andre.

Når man ankommer flyplassen og ser at de fleste står på en side i rulletrappen og du er den eneste som står på den andre eller midt i, så er det ikke fordi alle de andre er vanedyr som må stå på den siden, det er fordi om alle står f. eks på høyre side så kan de som har dårlig tid slippe forbi. Det samme gjelder inne på flyplassen etter sikkerhetskontrollen, det kan hende at noen må løpe ned eller opp en rulletrapp for å rekke et fly. Det samme gjelder på rullebåndene.

Apropos sikkerhetskontrollen. Om du er en veldig viktig og travel person som liker at det skal gå fortest mulig lønner det seg å ta av beltet og fiske fram lap top og tømme eller kaste vannflasken når du står i kø. Og selv om skoene dine peip i New York eller i Kuala Lumpur går det ikke fortere om du bruker egen og andres tid på å krangle med de som står i sikkerhetskontrollen om det. Av med skoene, du bare fremstår som en skrytete fyr som føler trang til å fortelle køen at du er bereist og at det utstyret de har på føkkings Gardermoen er veeeldig 2016.

Når du har rigget deg godt tilrette ved gaten er det viktig å huske på at underlaget inne i terminalen ikke er et sølete jorde, det er et gulv og defor ikke farlig å sette fra deg alle veskene dine på det. Om du gjør det unngår du å legge beslag på to eller tre seter slik at eldre og folk som er dårlige til beins kan få sette seg etter å ha kjempet seg en kilometer eller to til gaten. Men jeg vet at det kan være vanskelig å oppdage disse stakkers individene når man sitter med nesen nede i iPhonen og har head set på.

De alle fleste skandinaver er opptatt av å komme først inn i flyet. Det er nesten blitt en OL-gren. Tross dette stopper de med en gang de kommer inn i flyet. Et tips er å ta et skritt til siden slik at de andre kommer forbi. Det er ikke et nederlag og gjøre det, og du er ikke et dårlig menneske som mister status av den grunn. Har du ryggsekk på lønner det seg å ta den av ryggen slik at du ikke dunker den i ansiktet til de som allerede har satt seg der du løper opp og ned midtgangen og tar piruetter mens du leter etter setet du skal sitte i, det går helt fint å bære den et lite stykke.

Det lønner seg også å ha en plan, om du sitter innerst eller i midten, for hva du trenger under flyturen. Legg dette i den lille vesken din som du har under setet foran eller i setelommen. Da slipper du å reise deg fjorten ganger fra Oslo til New York for å hente bok, iPad, øretelefoner, de glutenfrie kjeksene, matpakken, ukebladene, laptopen, strikketøyet osv.

Og når du reiser deg fra setet, særlig på nattflyvninger,  vær så snill og ikke hugg tak i seteryggen til den som sitter foran med hardt rykk. Vedkommende våkner av det med et sjokk når hun endelig har sovnet der flyet krysser sydspissen av Grønland og det er fem timer igjen til Newark.

Har du barn med deg lønner det seg ikke å gi den hver sin 550 grams smågodt-pose og to bokser cola hver under flyturen. Etter en time i lufta henger de under taket og hyler som stukne griser eller løper opp og ned midtgangen mens drinker og kaffekopper og alt annet skvetter i gulvet og flyvertinnene himler irritert med øynene. Et annet tips er å løfte opp seteryggen under måltider om bord, og ikke insistere på å gå på toalettet når maten akkurat er servert og midtgangen er blokkert av matvognene, om du da ikke har fått akutt diaré.

Når man er fremme er det heller ikke et sjakktrekk å stå med de tre gullungene dine og hoppe på innsiden av de røde stripen ved bagasjebåndet, kofferten din kommer ikke fortere av den grunn. Og om ungene dine får lyst til å sette seg på båndet kan du takke deg selv om de henger fast i det når det begynner å gå.

De verste reisedagene som vi som reiser mye prøver å unngå er fredag og søndag. Da er alle de ikke så reisevante ute på tur. Mandag morgen er vidunderlig stille, også lørdager. Billigere er det også på slike dager.

Vel dette var dagens reisetips fra meg. Snart kommer våren. Vi sees ombord. Jeg er den sure gubben som stirrer olmt på deg på 3D hos SAS og 11C hos Norwegian. Du er advart.

Og ja, jeg er en kjip fyr som ikke respekterer andres frihet til å velge selv, og det fins verre ting i verden enn dette. Og noen av dere synes sikkert at det er jeg som burde holde meg hjemme.

4 Read More

Nå må vi på venstresiden tørre å snakke om problemene med muslimer dere?

I dag stakk jeg hodet fram på Facebook og ville sende litt lys inn i den evigvarende debatten om innvandring, altså ikke arbeidsinnvandring, men debatten om de “problematiske” muslimene som ikke vil la seg integrere. Som bakteppe i morges hadde jeg Asle Toje’s påstand om at om ikke så alt for mange år vil etniske norske nordmenn være en minoritet i Norge. Vel, jeg trodde etnisk norske nordmenn allerede var en ørliten minoritet i dette landet, for hvem kan med hånden på familietreet eller via en DNA-test påstå at de er 100% etnisk norsk, hva nå det enn måtte bety og være verdt?

I følge SSB’s siste oppdatering 2. mars 2017 bor det 883 751 innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre i Norge. Det betyr at denne gruppen utgjør 16, 8% av befolkningen. 200 000 av disse er muslimer, med andre ord 4% av befolkningen, og det er ikke hele gruppen (883 751) av innvandrere og norskfødte barn av innvandrere som er stridens kjerne, det er muslimene det krangles om, og som i manges øyne vil true velferden og ødelegge fremtiden for våre barn og barnebarn.

Jeg kan ikke huske å ha sett at noen har anklaget amerikanske eller franske innvandrere for dette, ei heller har jeg kunnet leste at asiatiske kvinner som tas hit blir det, det er muslimer og atter muslimer. Jeg kan heller ikke se at noen andre enn muslimer har fått religion eller kultur heftet ved seg når det oppstår problemer eller de begår lovbrudd.

Min status på Facebook i dag handlet om at jeg ofte ser gjenger med ungdommer i Oslo og andre steder, glade ungdommer av alle slags fasonger og hudfarger, og at jeg gleder meg over å se hvordan de er venner på tross av åpenbare ytre forskjeller. At de bare er ungdommer som er venner uten at hudfarge og religion er innblandet i vennskapet. Og ikke minst at de funker sammen i det offentlige rom.

Men det som ofte skjer når man vil være litt positiv om innvandring og multikultur blir man tatt for å være naiv og halvblind, og at man nekter å se at det finnes problemer i skolen mange steder i Oslo.

Selvfølgelig vet jeg at det finnes problemer mange steder, i skolen, i livet, overalt, men alt er ikke problemer.

Jeg har bodd på Tøyen/Grønland i årevis og vært i Groruddalen hundrevis av ganger, men jeg har altså ikke sett narkotikaen flyte på fortauene, blir slått ned fordi jeg har leid min ektemann eller møtt horder av kvinner som ser verden ut gjennom en liten niqab-sprekk. Men at det finnes problemer, what else is new?

Da jeg gikk på skolen midt på 60-tallet hadde vi også av og til store problemer i skolen.

Gjenger som banket opp de svake og de som stakk ut. Jeg ble banket og dynket i snøen, trakassert og hundset, og dette var lenge før muslimer eller andre innvandrere var kommet til landet.

Men allerede da hadde vi problembarn, spesialklasser og hvem kjenner ikke det mørke kapittelet om Bastøy? Så problemer i skolen har det alltid vært, men nå er det altså muslimske ungdommer og deres ukultur som er skyld i at enkelte lærere og rektorer har mistet kontroll over skoleklassene.

Heldigvis jobber politiet og andre etater suksessivt og grundig med dette, og tar tak på grunn av konkrete hendelser og ikke hudfarge, religion eller kultur. Det jobbes også bra med forebyggende tiltak.

Ingen er uenig i at alle må oppføre seg i samfunnet, forholde seg til norsk lov, selv ikke blant oss på venstresiden som i følge mange lider av berøringsangst for å snakke om alle problemene med muslimer og at de ikke lar seg integrere.

Så hei, her er jeg og snakker om dette, om de reelle problemene, men jeg vil ikke snakke om dette på den måten enkelte på den “våkne” høyresiden vil at jeg skal snakke om det på, jeg vil ikke generalisere eller se fanden på flat mark.

Vi må slå ned på det som ikke funker, men vi må også for pokker få lov til å sende litt lys inn i dette mørkerommet som finnes på sosiale medier der vi som er for en mer liberal innvandring kalles for naive tullinger. For om vi skulle komme til å si noe pent om en muslim oppe på Romsås får vi straks høre at tante Nina stakkar måtte flytte fordi hun ikke turte å bo der oppe lenger, så klapp igjen.

Jeg synes faktisk vi burde avkreve det paranoide kommentarfeltet litt mer balanse i debatten også.

For der i gården har man virkelig berøringsangst for å snakke om at det er mange ting som er en fare for velferden. Jeg mener, når du pensjonerer deg når du er 60 og sitter og gnager i en solstol i Thailand mens du hever trygd er du ikke særlig bærekraftig.

Nå skal jeg ile til å si at om du er syk, skal du få trygd og bli tatt vare på, det være seg på Romsås eller i Thailand, men kanskje man skal sende en takk tilbake til samfunnet og landet og ta innover seg at man koster fedrelandet noen kroner selv?

7 Read More

FAGHAG OF THE YEAR.

 

Foto: NTB

Jeg advarer deg før du leser videre, i denne teksten skal jeg være sur og humørløs gubbe.

I og for seg er det ganske morsomt at GAY GALLA kåret årets fag hag eller “årets homo-bestevenninne”, og jeg kan godt trekke på smilebåndet av det. Jeg knegget da den engelske dronningmoren ble kåret til det for noen år siden, og vi må være litt greie når paljettene skvetter over scenen på en slik kåring der flere viktigere priser en bestevenninne-prisen ble utdelt.

Finansminister og partileder for Fremskrittspartiet Siv Jensen ble i går tildelt denne bestevenninne-prisen. Og jeg liker det svært dårlig. Nei, jeg mener IKKE at Siv Jensen ikke kan være et snilt og greit menneske, eller at hun kan være en god og omtenksom bestevenninne, men med historien som bakteppe skurrer det mer en jeg egentlig orker å tenke på.

Men, sier du, skal vi ikke tilgi gamle synder og ikke vende på gammel jord? Har det ikke rent mye vann under broene nå, og skal vi ikke bare være bestevenner?

For all del, å være venner er bra, men.

Høyresiden, og særlig Frp har en ikke så vakker historie når det kommer til oss skeive. Selv når Frp endelig kom i regjering skjønte de ikke at de måtte ta oss på alvor da de plutselig satt med familie og likestillingsministeren som var Solveig Horne, som bramfritt forkynte at hun ville trekke all økonomisk støtte til “homosaker” fordi hun mente det var diskriminerende og stigmatiserende å gi penger til en minoritet som hadde det helt fint. Selvfølgelig ble det rabalder, og først da forsto Frp at de hadde bæsja på leggen og tok en u-sving. Var det en bragd? Nei, fordi kloden hadde snurret noen ganger rundt og det var ikke lenger risikabelt å støtte oss.

Men det finnes verre ting.

Frp sitter nå med justisministeren som også har ansvar for innvandring. Hun er en ihuga og flittig dame som gjør livet så surt som mulig for alle som ønsker seg hit selv om de flykter fra krig og elendighet. Men nå har hun plutselig blitt så glad i oss fordi hun vet at noen ekstreme muslimer ikke aksepterer oss.  Og da får hun og den lille veskebæreren hennes fra Trøndelag vann på mølla, og bruker oss som middel for å sverte hele den muslimske befolkningen som homohatere. Er jeg paranoid? Nei. Følg med i timen, så ser du noen sammenhenger her.

Som jeg sier i åpningen av denne teksten, jeg kan smile skjevt av denne tildelingen og knegge litt av GAY GALLA som gir Jensen honnør for å være en god venn av homoene. Men Siv Jensen er også en bærer av holdninger som ikke samsvarer med aksept og likestilling, likeverd og solidaritet. Og det er en symboleffekt og et aksept av henne som politiker når hun tildeles denne prisen. Men jeg sier igjen, det utelukker ikke at Jensen kan være et snilt menneske eller en god venn.

Hva med å gi Nina Karin Monsen en pris?

Hun er sikkert også en god bestevenninne for noen, og sikkert ei gladjente når du blir kjent med henne. Men det hun står for vil skygge for hennes rolle som privatperson. Og det samme gjelder for Siv Jensen, mener denne sure gamle homoen som har stått på barrikadene siden 70-tallet da vi ikke en gang hadde loven på vår side, og tenner og blod spratt da vi ble banka opp av gjengene som ventet på oss oppe på Egertoget, da selv politiet ikke gadd å redde oss.

Man glemmer ikke så lett at man var et menneske som ikke hadde livets rett bare fordi man gjerne ville elske en av sitt eget kjønn. Når jeg forteller unge mennesker om den tiden tror de nesten ikke at det er sant, men det er det.

Men kudos til GAY GALLA for å gi pris til de to første åpne samiske politikerne på Sametinget. Alt er ikke feil.

3 Read More

HERE COMES THE SUN, LITTLE DARLING.

Det er en scene i “Dinas Bok” av Herbjørg Wassmo som har bitt seg fast i meg.

Dinas stemor fra København, som opplever sin første vinter i Nord-Norge. Helt uforberedt på mørketid, kulde og folkelynne blir hun paralysert av en dyp vinterdepresjon som tar fra henne lysten til å leve. Så plutselig kommer det veldige lyset, våren, og en morgen går hun ut i hagen og ser små grønne skudd på et tre. Hun slår armene rundt det lille syrintreet og holder det hardt mens hun begynner å hulke sårt.

Det er en slik morgen nå. Jeg sitter ved bordet mitt ved vinduet og ser det veldige lyset flomme inn i rommene.

Det er alt for tidlig med grønne skudd på trærne, og jeg står ikke og hulker sårt ved syrintreet i egen hage, men jeg skjønner denne karakteren i romanen til Wassmo så forbannet godt. Du får en følelse av å ha overlevd noe alvorlig hver gang året snur og sola kommer tilbake. Akkurat nå dupper hun over fjellkanten og får den nedsnødde hagen til å gnistre, og uthuset der ute blir intenst rødt. Fuglene på brettet kvitrer fornøyd og nipper i seg solsikkefrø. Ja, det er så man blir helt lyrisk og språkblomstene renner ut av fingertuppene, sendt av hjertet uten at hjernen har vært involvert med sin kritiske rødpenn.

Jeg er jo en slags nordlending med far fra ei sjøsamisk fjellbygd i Troms, men hadde mor fra Telemark, så jeg er vokst opp der nede i sør. Nå har jeg bodd i nord i tretten år, og venner meg aldri helt til mørketida, der hele landsdelen vikler seg inn i en mollstemt kokong av ullen stillhet og nedslåtte blikk. Vi hutrer gjennom gatene med lut rygg og det er langt mellom smil og småprat når vinden får trær og busker til å ligge skinnflate, og håpet bare er ei tynn stripe av rødt langt der ute i horisonten, og du tenker at i år kan lyset og våren umulig komme til våre trakter.

Men her er vi igjen, under himmelens livgivende lys.

Det er på morgener som dette jeg er evig takknemlig for at jeg bor her jeg bor og ikke i California der solen alltid skinner og årstider ikke finnes. At om et par måneder kommer den langsomme våren som plutselig og helt uten forvarsel vil eksplodere i irrgrønn sommer som slår pusten ut av brystet på oss alle.

Selvfølgelig kan den bli en trist affære i regn og iskalde dager, men det tenker vi ikke på nå som sola er her.

Vi har glemt vepsestikk og mygg, fisken som ikke biter i fjellvannet og råte i jordbærlandet og uflaks med potethøsten. Vi tenker heller ikke på kravstore sommergjester som skal fraktes rundt på sightseeing i Nord-Norge i øs pøs regnvær, eller den dårlige maten på veikroene langs E6, eller at vi sannsynligvis kaster oss på nettet for å finne et restplass til Syden, et land vi flykter til når sommeren i nord atter en gang svikter oss.

Men det kan bli bra. Ja, det kan det! Men vi vet hvor vi bor. Her tas ingenting for gitt. Og det er fåfengt å sutre over været.

Og sommeren, den svikefulle elskeren, den er alltid best på vintermorgener som i dag. Da er den en grønn, feilfri drøm av lykke, fløyelsnetter og lykkelig latter ved ripsbuskene.

Mørketida er over, jeg har ikke sagt dette på lenge, men nå sier jeg det:

Life, blessed be.

0 Read More

HVEM ER STRENGEST I LANDET HER?

Venstresiden, med AP som flaggskip har alltid ment at Norge skal ha en streng, rettferdig og human innvandringspolitikk.

Nå, i Politisk Kvarter på P2 har AP’s nye innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani problemer med å uttale ordet “human” når programleder sier at han glemmer et ord når han snakker om partiets politikk på dette området.

Men, sier litt irritert og litt oppgitt, at om folk synes ordet human er så viktig, så kan han saktens si det, og så begynner han på ei lang lekse som kunne ha vært skrevet eller sagt av Keshvari eller Listhaug, som sitter i samme studio og kvitrer blidt “velkommen etter” til AP som hun mener også var med å demonisere henne under siste valgkamp fordi hun stilte krav til innvandrere til Norge. Men nå har altså AP endelig forstått hvor galt det er i ferd med å gå for lille Norge som om man tar folketallet med i betraktning er et av de landene som har tatt i mot flest flyktninger, og nå går det ikke lenger. Og den innvandringspolitiske talsmannen fra AP nikker bifallende og tyr til Listhaug-retorikk når han forteller om tvangsekteskap og sosial kontroll i noen muslimske miljøer, og føyer til at “alle kan ikke komme hit.”, og nå må venstresiden tørre å være ærlige om innvandring!

Jeg sitter her og tenker at høyresidens retorikk har funket, og nå har den til og med fått AP til å bite på selv om jeg aldri har møtt et menneske på venstresiden som har ment at vi ikke skal stille krav til mennesker som søker om beskyttelse og opphold her i landet. Jeg har heller aldri hørt noen på venstresiden hevde at vi bør ha åpne grenser, at innvandrere ikke behøver bidra, lære seg norsk eller forholde seg til at Norge er et demokrati der vi prøver å håndheve likestilling, selv om vi ikke alltid får det til. Jeg har heller aldri hørt noen mene at det er greit å komme hit å ta for seg uten å gi noe tilbake. Men nå sitter altså en politker fra AP og hevder at vi må “tørre å være ærlige om innvandring”.

Hva er det vi har vært uærlige om? Har vi fornektet at det finnes sosial kontroll i noen muslimske miljøer, som det finnes sosial kontroll i kristenfundamentalistiske miljøer? Trykket ikke hele den norske venstresiden Iram Haq’s film “Hva kommer folk til å si?” til sitt bryst og mente den var fjorårets viktigste film? Har noen i SV, Rødt eller andre steder sagt at det at muslimske menn stakkars skal unnskyldes fordi det tar litt tid for dem å forstå hvordan vi behandler våre kvinner, og derfor må la dem tafse i vei på damer her? Dette argumentet fra Frp og andre virker litt hult i disse #metoo-tider, så det har blitt stillere fra den kanten også, men dog. Har noen av oss i SV f. eks hevdet at innvandrere ikke skal lære seg norsk eller skaffe seg jobb? Men nå kommer altså til og med AP med denne retorikken som insinuerer at alt for mange av innvandrerne er for slappe og late og vanskelig å integrere mens Listhaug klapper henrykt i hendene og kvekker: Hva var det jeg sa?

Jeg synes dette er svært skuffende for AP, men nå har dette partiet også begynt å henvende seg til “folk flest”, men Støre sa det jo egentlig i valgkampen i 2017 da han kalte oss andre på venstresiden for “små, ytterliggående partier” der han sto og viftet og flørtet med Krf og SP. Så da vet vi det, Ap har vært i klesskapet til Frp og kledd seg ut som strenge, men rettferdige. Og Høyres partileder og statsminister mumler i skjegget og sier: “Vel, jeg ville vel ikke ordlagt meg slik…hø hø.”

Men hun vet at det funker, det funker som faen.

 

 

 

0 Read More

ALT VAR IKKE BEDRE FØR I TIDA.

Da naboen til mormor fikk lagt inn fasttelefon gikk verden under. Mormor sto på trappen til det lille røde huset og fnyste. Nå kommer de bare til å stå ute på gangen å snakke i den tuten og ikke treffe folk lenger. Verden gikk under da bestefar så et bilde av The Beatles i Telemark Arbeiderblad, fire menn som hadde så langt hår at det dekket øreflippene, skulle du sett.

Jeg vet ikke hvor mange ganger verden har gått under siden den gang, men noe er det hver eneste dag, selv om verden aldri har vært så enkel og oversiktlig som nå.

Det er ikke sant at somrene var bedre før, at solen alltid skinte og at det aldri forekom regn i juli. Å, jeg husker campingturer fra helvete med storfamilien da det hølja ned i bøttevis, våte luftmadrasser og os fra primusen og brente pølser. Og vintrene var heller ikke bedre. Det var slaps og dårlig skiføre da også, og skiene var tunge som tømmerstokker på kladdeføre. Leppene hang fast på smijerns-gjerdet og folk brakk lårhalsen på hålka, og ikke hadde vi iPhone for å ringe etter hjelp heller.

Å gå på byen kunne være en ensom affære. Kom man til å treffe kjente? Nå kan man sjekke smarttelefonen og finne ut hvilke venner som er i nærheten og sende en SnapChat og knegge at “jeg er like bak deg i Central Park eller på den kinesiske mur, og på Facebook kan du se at naboen fra Mo i Rana bor i naborommet på hotellet ditt i Puerto Mogan på Granka.

Nei, alt var ikke bedre før.

Før i tida om du skulle ha deg med noen i helga og hadde glemt å kjøpe kondomer var du i deep shit. Kondomer var forbudt å selge fra fredag klokka fire til mandag morgen klokken åtte. Hvorfor er det ingen som vet. Og var du homofil før 1972 var du kriminell om du var praktiserende, som det heter. Var du kvinne kunne du ikke bli prest, og bare mann og dame kunne gifte seg, er det mulig at ting har vært så vanskelige som de var før i tida.

For ikke å snakke om krisa om du hadde glemt å kjøpe brød eller poteter, sikringer eller melk til helga. Etter klokka ett på lørdag var det kul umulig å skaffe noe som helst, og på bensinstasjonene solgte de kun bensin, til nød brus og ispinner, så du kunne ikke hente ferske baguetter og rundstykker som nå. Før i tida asså.

I de gode gamle dager som mange av oss tror vi savner, fikk vi store problemer om vi ble uenige om fasiten i 100 spørsmål i påskenummeret av VG var stemte og ikke hadde med oss Gyldendals Store Konversasjonsleksikon på hytta. Ikke hadde vi datamaskiner før i tida og ingen kunne sjekke på Google eller Wikipedia for å finne ut om fasiten var rett.

For ikke å snakke om oss skrivende folk når vi gikk tom for fargebånd til den vidunderlige tingen som het skrivemaskin. Jeg husker enda da jeg fikk min første IBM med kulehode og rettetast, da kunne ikke verden bli mer moderne kan jeg huske at jeg tenkte. Men det kunne den.

Så tenker jeg på alt vi måtte spise før i tida. Spekesild, salt uer, sildesuppe, kobbeføtter, syltelabber, reke-kabarét, solbersuppe, lungemos, Snurring på boks, tørre terteskjell fra helvete med stua fiskepudding og dill og andre grusomme ting. Hvordan overlevde vi før vi fikk pizza, taco, sushi og pasta og de enorme smågodthyllene på Coop Hypermarked, da lørdagsgodtet var en appelsin som vi stakk en sukkerbit inn i, eller en Banana Split om mamma var i slaget, og det var hun sjelden.

Og før i tida dro vi ikke til Syden, et land som ble oppdaget på 70-tallet. Jeg husker første gangen jeg dro til Rhodos i 1973 og smurte hele kroppen inn med jordnøttolje og kom hjem som en 175 cm stor vannblemme og fem kilo tynnere fordi jeg ikke våget å spise annet enn tørt brød siden jeg fikk diaré første dagen. Jeg hadde jo ikke vært andre steder enn på ferie til Brevik i Telemark eller Hamresanden i Kristiansand og visste ikke hvordan jeg skulle te meg i det store utland.

Nå flakser vi verden rundt for en billig penge, og alt som før var sesongvarer flys inn for å behage oss. Vi venter ikke lenger på jordbær i juni eller ryper i oktober, alt er tilgjengelig til enhver tid. Så før i tida hadde vi det skikkelig ille.

Det eneste som var bedre før i tida er at folk klaget ikke så mye. Ting var det de var og alt ble som det ble. Folk klaget ikke over at ikke alle fikk en hel Kvikk Lunsj hver og måtte dele en sur appelsin på skituren.

Så slapp av folkens, alt var ikke bedre før, det var mye verre. De som levde før i tida hadde ikke hørt om verken hersketeknikk eller krenking. Er det rart dem ikke lever lenger!

 

4 Read More

MONSTER.

Ingen ting provoserer og setter sinnene mer i kok en seksuelle overgrep mot barn. Det er høyst forståelig, for å forgripe seg på mennesker som er helt forsvarsløse er noe av det mest grusomme av overgrep. Det er dessverre slik at på grunn av at svært få er i stand til å holde hodet kaldt er det svært vanskelig å føre en sivilisert debatt om det. Og bedre blir det ikke når vår nyinnsatte justisminister føler trang til å dehumanisere overgriperen for å beskytte offeret, særlig når vi vet at overgriperen ofte er en som barnet kjenner og føler seg trygg på.

Da jeg var liten gutt bodde det en mann i et hus i bygda som mor kalte for “den slemme mannen”. Han måtte vi passe oss for, aldri snakke med eller ta i mot noe fra, og aller minst måtte vi gå inn til ham i huset om han lokket oss med sjokolade eller frukt fra hagen. Som eldre ungdom forsto jeg at mannen ikke var “slem”, han var bare homofil og slett ikke pedofil. Han smilte og hilste, og han rørte aldri noen av oss.

Derimot fikk vi vite at den rike bonden, politikeren, en likandes og respektert mann som alle likte hadde forgrepet seg på ei ung jente en sen sommerkveld, men det var det ingen som trodde på. Han måtte jo få sitte med henne på fanget, snille mannen som var godt gift og gjorde så mye positivt for alle i bygda. “Den slemme mannen” ble aldri invitert inn i varmen, og han skulle vi passe oss for. De “dumme ryktene” om storbonden ble dysset ned og glemt.

Min ungdoms opplevelser forteller litt om hvordan vi ser for oss en overgriper. Han skal helst bo alene, være en ensom ulv, en som ikke er attraktiv, en stygging som opererer i det stille og lurer små barn inn i biler på sene ettermiddager. Et monster som vokser seg større og større i vår felles fantasi. En som ikke ligner på noen av oss eller de vi kjenner og stoler på. Han eller hun er alltid noen av “de andre”.

Men vi vet jo innerst inne at dette ikke stemmer. Overgripere dyrkes ikke fram i drivhus på hemmelige skyggefulle steder et sted langt unna samfunnet, de finnes midt i blant oss. De er våre fedre, mødre, brødre, søstre, sønner, onkler osv. De er gode og snille mennesker vi stoler på og som vi aldri ville mistenke ville gjøre noe mot ungene våre, og om vi skulle få en ørliten mistanke så ville det sitte svært langt inne å tro det. Og når sannheten kommer fram og virkeligheten og livet rakner spør vi oss: Hvordan kunne denne snille, helt vanlige og omsorgsfulle mannen gjør noe så grusomt?

Derfor er det med fortvilelse jeg hører justisministeren insisterer på å kalle de som forgriper seg på barn for monstre. Og at hun i tillegg mener at vi som reagerer på ordbruken hennes forsvarer overgrep mot små barn.

Dette er en retorikk på et lavmål vi aldri har hørt fra en minister for justis som er satt til å beskytte rettsstaten og et hvert menneskes rettigheter og krav på å bli behandlet som et menneske.

Selv mannen som drepte 77 unge uskyldige ungdommer og noen voksne blir behandlet som et menneske av rettsvesenet. At man kan tenke at han er et monster er forståelig, men han er også et menneske som har gjort noe som er helt utilgivelig, på samme måte som noen som forgriper seg på barn gjør noe som er utilgivelig.

Justisministeren ynder å kalle en spade for en spade. Det er helt i orden. En overgriper er en overgriper. Og at noen føler trang til å kalle ham/henne et monster får ikke problemet med overgrep mot barn og andre til å forsvinne. Det er en avsporing.

Når alt dette er sagt. En av de få tingene jeg ikke er i stand til å fatte er at voksne mennesker kan forgripe seg på små forsvarsløse barn, og når jeg sitter med et lite barn i armene er det eneste jeg tenker at jeg må beskytte det. Men jeg tenker at noen koblinger og sikringer hos den som er overgriper har gått i stykker, og at disse menneskene trenger faglig hjelp, og at samfunnet må beskyttes mot dem på en human måte.

Du fører ikke et overgriper tilbake til menneskelighet og empati ved å kalle det et dyr eller et monster.

 

1 Read More

JEG HUSKER INGENTING.

Å være politiker har alltid ført med seg et større ansvar enn å være en menigmann. Det stilles høyere krav til moral, etikk og orden i sysaker på alle plan, og man bør helst ikke lyve.

I den siste uken har det sneket seg inn et nytt fenomen i politikken. Når partileder og finansminister Siv Jensen blir konfrontert med at hun er blitt varslet om grove forhold i eget parti sier hun: “Nei, det kan jeg ikke huske. Jeg husker ingenting.” Og uansett hva man sier og hvor hardt pressen prøver, hun husker ikke. Og der står saken.

Siv Jensen har vanligvis ikke noen svikt i hukommelsen. Når hun snakker om de åtte årene de rødgrønne styrte Norge ut på kanten av stupet har hun elefanthukommelse helt ned på detaljnivå, og i saken om SSB og Meyer husker hun alt som er blitt sagt og gjort, slenger om seg med dato og klokkeslett, men når det kommer til seksuell trakassering, grov porno og trekant med 15 år gamle gutter som involverer en av de betrodde med tunge verv i eget parti, en mann hun har truffet stort sett hver dag i årevis er alt bare et svart hull av tåke og glemsel.

Det er svært lite troverdig. Og statsråder har gått av for mindre, mye mindre.

Audun Lysbakken gikk av fordi han bevilget 144 000 til et prosjekt som skulle lære unge kvinner i partiet selvforsvar, og han fulgte ikke helt boka for habilitet, og måtte gå av. I ettertid kan man kanskje trekke litt på smilebåndet av dette og spørre seg om dette beløpet ikke var i minste laget når vi vet det vi vet om partikultur over hele fjøla.

Åslaug Haga gikk av fordi hun hadde leid ut et stabbur og ikke ført det på selvangivelsen. Og Jonas Gahr Støre var fritt vilt og ble hakket i småbiter fordi han hadde brukt en snekker som ikke hadde ordnede forhold med sine ansatte, noe som var utenfor AP-lederens kontroll, men det var ikke godt nok for presse og kommentarfeltene, en topp-politiker må holde sin sti ren. Hva hadde skjedd om Støre hadde sagt: Brygge? Har jeg brygge? Nei, det kan jeg ikke huske?

Erna Solberg er statsminister og leder det partiet som for øyeblikket er hardest rammet siden en av hennes partifeller vil bli etterforsket av politiet. Og tre ganger har hun holdt pressekonferanse om at dette er leit, dette er trist, vi må rydde opp, men hun har heller ikke sett eller hørt noe, og skyver generalsekretærer og spinn-doktorer foran seg og smiler blekt før hun flyr ned til Davos for å være vertinne for fiffen.

#metoo har ført til et paradigmeskifte i verden, også i Norge.

Det er ikke lenger greit å tafse og mobbe, trakassere og skylle på fylla verken i politikken, i livet og i virkeligheten utenfor rugekassene i alle partier.

Men med denne regjeringen er det også blitt tillatt et paradigmeskifte der man kan slippe unna med å ikke huske, ikke ha hørt, ikke ha sett, ikke ha visst.

Pressen er mye mer fattet og tilbakeholdne nå enn da det stormet som verst i Giske-saken, og kommentarfeltet er musestille om Solberg og Jensen metode, og bruker heller “gavepakken” med Trine Schei Grande i kornåkeren som lynavleder.

Og bak det hele ler Spetalen og Lurås, som aldri kommer til å fortelle hvem det var som ba dem gi denne ballen en liten dytt. Men nyttige idioter finnes overalt, både med og uten 400 000 å avse.

Sannheten går i alt for tynne og usikre sko for tiden. Og hvor skylappene sitter kan diskuteres.

Men fremdeles er det visst venstresiden som er skyld i alt som er galt, forkynnes det fra bitre menns forening i hagenbyen og “liksom-venstresiden”.

For vi vet jo alle at det er mye verre når en sosialist trakasserer en kvinne, det bør jo koste litt når man er så dum at man kaller seg feminist. Alle vi andre i Blåfjell er jo bare litt klossete i fylla, og man kan jo ikke huske alt som skjer etter midnatt når fristerinnene løper alt for lettkledde rundt og guttestussene strutter?

Men berøringsangst-beskyldningene mot venstresiden lyder litt hult i disse dager.

 

1 Read More

Alle vet jo det?

En kvinnelig politiker utsettes for rykter. Det påstås at hun har voldtatt en seksten år gammel gutt i en kornåker. Det er nettavisen Resett som bringer dette til torgs, og en del små lokalaviser klipper og limer og lager sin versjon av “hendelsen” på sine forsider med fullt navn og bilde. På sosiale medier deles linkene som sannhet og en fjær blir til ti høns. Og Resett gnir seg i hendene og ler hele veien til klikkbanken.

Den kvinnelige politikeren som sitter midt i forhandlinger om regjeringsplattform må rykke ut å gi et intervju om disse ryktene. Jo da, hun har nok vært på en og annen fest i Trøndelag, der hun vokste opp, men “jeg er ingen overgriper” må hun si til en av landets største aviser som også kan fortelle om at hun blir kalt “ei feit sugge” “ei purke” og det som verre er, samt at hun har blitt ringt opp av en mann som forteller at “du skal bli tatt av dage””jeg sto rett bak deg i går”.

På den norske “Muppet-balkongen”, som skiller seg fra den amerikanske ved å mangle både vidd og humor sitter de sinte og bitre gubbene som er personlig fornærmet på #metoo og skriker fra toppen av lungene “HVORFOR SKRIVER IKKE DEN VENSTREVRIDDE PRESSEN OM EI JÆVLA PURKE SOM VOLDTAR EN STAKKARS UNG GUTT I EN KORNÅKER????!!!” For de vet nok hva som er agendaen med denne jævla hashtaggen, det er å henge ut alle menn i gapestokk, mens disse hellige kvinnene slipper fri uansett hva de gjør. Ah well.

Og nachspielet når nye høyder på Facebook mens mørket legger seg og ordene ikke lenger tar en svipptur innom hjernen før de renner ut av fingertuppene.

For Facebook er ikke lenger bare en nettside for kattebilder og Instagrambilder av frokosten i Marbella, den er blitt en rettssal der Gud og hvermann er advokater og etterforskere, og alle har en venn i Dagbladet som vet og en politimann som har sett både det ene og det andre, så ikke kom her å si at Ságat eller Bodøposten juger! Familien har bekreftet at purka har tafsa på gutten, som har fått psykiske plager, men familien regner seg ferdig med dette, så de vil ikke stå fram. Og burde ikke det være god nok dokumentasjon for å erklære den kvinnelige politikeren som overgriper?

Men bak alt dette roper demokratiet og rettsstaten desperat om hjelp, stopp stopp, sier disse to mens kobbelet løper i rasende fart mot neste egenproduserte politisk kvarter i morgengryet.

Jeg sitter her og skriver mens lyset stiger her i nord. Tenker at det kanskje er på tide å forlate sosiale medier for godt. Men på den annen side, kanskje bli og ta kampen for sannhet, saklighet og etterrettelighet? Kanskje trykke enda hardere på, prøve å bidra med innhold og ikke bare tomhet? For man kan oppnå så mye bra på sosiale medier om man ikke bare bruker dem som klagemur og søppelbøtte.

I dag får vi en”ny” regjering, og den nevnte damen i denne teksten blir etter alle solemerker og lekkasjer vår nye kulturminister, men denne kornåkeren vil forfølge henne i mange år. Var det ikke hun som, eh? Jeg er helt enig med det Henning Kvitnes sier i den fine sangen sin: “Evig eies kun et dårlig rykte.”

2018 er nytt. Skal vi møtes til saklig og redelig debatt. Respektere hverandres grenser på alle mulige vis, det er det #metoo handler om. Den er ikke en kjønnskamp eller ment å skape en vollgrav mellom mennesker. Stay classy folkens.

Illustrasjon: Tiril Valeur

 

4 Read More