SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Jeg er blogger. Men er jeg en influencer?



Jeg er blogger. Jeg har veldig mange lesere. Store aviser spør ofte om å trykke tekstene mine. Det får de, men de betaler dårlig, eller rett og slett ingenting. Det er ikke så viktig. Jeg har en agenda. Jeg prøver å påvirke. Synes du jeg bruker ordet “jeg” litt mye? Jeg gjør det med vilje, for det å være blogger er en veldig selvopptatt syssel. Jeg får mye pes, kjeft og hat slengt etter meg. Det er en del av pakka når du er blogger. Men å være blogger en en frivillig ting. Synligheten har jeg valgt selv.

Av og til sitter jeg i eller leder politiske debatter om ulike temaer. Det har jeg fått muligheten til siden jeg har gjort meg selv synlig på internettet. Men jeg kaller meg ikke influencer, selv om jeg har mange følgere og påvirker nok ganske mange med det jeg skriver. Mitt store ekkokammer kroer seg av fryd over det meste av det jeg skriver, og de som ikke er enige raser. Jeg skriver ikke om utseende, klær og sminke. Men det kan hende at jeg skriver om hvordan det er å være en aldrende mann. Men mest av alt skriver jeg om viktige medmenneskelige ting. Og det kan hende at jeg blir litt irritert på venstresiden som jeg er en del av. Da blir mitt litt for store ekkokammer litt forvirret og sint.

Jeg er en voksen mann med store viker, veldig høyt hårfeste og ikke noe hår bak ørene. Skal jeg være ærlig har jeg ikke hårfeste i det hele tatt. Jeg har en kropp som forfaller mer og mer for hver dag som går. Jeg prøver å holde meg i form med å gå, og jeg spiser ganske sunt. Ikke drikker jeg alkohol og ikke røyker jeg. Jeg har overholdet ikke tenkt å putte implantater i rumpen min som ikke lenger er hva den er. Den fungerer fremdeles som en middels behagelig sittepute, selv om den ikke lenger er en av mine fremste attributter. Ja ja. Men jeg blogger ikke så mye om mine skavanker, og gir ikke andre råd om hvordan de kan bli kvitt sine. Det kan hende at jeg av og til kommer med et lite hint om at hodet/hjernen også er en kroppsdel, og at det finnes gode treningssentre for den. Om du undrer, så snakker jeg om bokhyller, som kan være et fint sted å begynne.

Jeg havner sjelden i tottene på andre bloggere. Eller jeg leser ikke andre bloggere. Men det kan hende jeg hører på en og annen podcast. Podcast er litt mer politisk korrekt enn blogg. Seriøse skribenter og pressefolk liker ikke bloggere, og de leser dem ikke. Selv om jeg til tider har flere lesere enn lokalavisen i min hjemby har jeg som blogger et litt “lurvete” rykte. Jeg er ikke faglært penn, selv om både små og store aviser lever høyt og sanker titusenvis av klikk på mine tekster når jeg er så grei å la dem publisere dem. Jada.



Jeg prøver å være en god rollemodell. Prøver å fronte positivitet, og ikke moralisere eller si at folk har et problem om de ikke har nappet øyebrynene sine eller tatovert kunstig hår bak øreflippene. Jeg markedsfører heller ikke slankekurer eller sånne stoffer som man kan pumpe inn i leppene slik at man ser ut som en gakkgakk som har fått en trykk-koker i ansiktet. Derfor blir jeg aldri invitert til Dagsnytt18 til duell med Sophie Elise, og har aldri blitt nominert i Vixen Awards for bloggere. Nei, vi som blogger om flyktningleiren i Moria på Lesbos og afghanske “oktoberunggutter” som sover ute under broene i Paris får ingen priser eller så mye taletid i media. Det er derfor vi bruker dette vinduet som heter blogg.

Jeg råder alle til å blogge. Særlig de unge. Bruke sin demokratiske rett til å ytre seg fritt her i dette frie landet. Sophie Elise er en påvirker som av og til gjør mye bra, men for det meste er hun en svært dårlig rollemodell. Jeg har pirket borti henne før og vært kritisk til mye av det hun står for, og jeg har blitt kjeftet huden full og hudflettet av voksne kvinner som er mødre til unge piker og gutter. Det lever jeg godt med. Når mødre ikke ser hvor stor skade disse influencerne kan påføre de unge har de et problem. Men når også mødrene spiser av hånden til disse rosabloggerne blir det som det blir.

I disse dager ser jeg mange voksne harselere over og gjøre narr av ungdommer som streiker for et bedre klima. Flotte, våkne ungdommer som sitter med plakater der det står “THERE IS NO PLANET 2!” Jeg velger å kalle disse ungdommene for de virkelige influencerne. For hva skal vi med lange øyevipper, struttende stjert, store pupper og fyldige lepper og solariumsbrun hud om planeten går til helvete? Stå på, ungdommen. Dere er best!



0 Read More

Skal kunsten si unnskyld fordi den kler av virkeligheten?



Filmskaper og regissør Ingmar Bergman sa: “Teateret skal ikke speile virkeligheten, det skal kle av den.” Det er knakende godt sagt, for hvem gidder å gå på teater for å se noe man allerede har sett og vet? Teateret er på sitt beste når det kler av den verden vil lever i, avslører oss som de vi er når vi hele tiden streber etter å være noen andre.

I en tid der vi bygger vårt selvbilde og skaper oss til bedre versjoner av oss selv på sosiale plattformer på nettet er det viktig at det finnes kunst som vekker oss opp av strømmen av skjønn-sminket virkelighet, ofte kalt “reality”. For hav sitter vi igjen med om kunsten er uten friksjon og mot til å sparke oss hardt i sjelen når det behøves. Og ikke minst våger å sparke oppover mot makta når de som utover makt gjør livet kjipere for de alle svakeste av oss.

Vi står midt i en debatt der selv vår egen statsminister mener at kunsten bør si unnskyld for å ha krenket privatlivets fred til en minister og hans familie i hennes regjering. Og på ytre høyre flanke blogges det så blekket spruter med budskapet om at det er kunstens feil at de gikk så galt som det gikk, og at ministers samboer ble trigget av kunstens nærgåenhet, og derfor er blitt siktet og sendt sin egen familie inn i en personlig tragedie.

Vi glemmer så lett at på sitt beste har kunsten alltid hatt boksehanskene på. Henrik Ibsen ertet på seg den øvre middelklasse da de fant seg selv avkledd for hele verden å se. Det gikk ikke stille for seg. Dramatikeren så seg nødt til å være vekk fra Norge i nesten tre tiår. Og jeg kunne nevne en rekke andre som har temperaturen på egen samtid, og blitt hatet og elsket for det i ettertid. For ettertiden viser at når kunsten gjør jobben sin forandrer den verden og menneskene i den til det bedre, som oftes. Og å sette kunsten i bur, begrense den er blitt prøvd både her og i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men kunsten den presser seg fram, alltid. Og heldigvis.



Litt i overkant av tusen publikummere har sett “Ways of Seeing”, men intet kunstverk har vært offer for en mer opphetet debatt på veldig veldig lenge enn denne forestillingen, og de som mener mest om den er de som ikke har sett den.

Jeg synes det er forstemmende og farlig at sittende politikere mener at kunsten skal si unnskyld mens de selv kan sparke nedover, stigmatisere folkegrupper og komme med unyanserte utspill mot flyktninger og innvandrere. De fleste av dem har glemt at de sto på barrikadene og ropte “Je suis Charlie” da redaksjonen til et progressivt tidsskrift i Frankrike ble utsatt for terror etter at de hadde harselert i alle himmelretninger, da mest mot overmakta. Jeg mener jeg så Erna Solberg i Paris også.

 



0 Read More

Sammenbrudd i et prøverom en regnfull dag i London.



Jeg går av den toetasjes røde 48-bussen ved Liverpool Street Station. Regnet bøtter ned, men når shopping-genet tikker inn lar ikke denne herren seg stanse av litt styggevær, man er da nordlending. Med lut nakke småløper jeg gjennom de trange smugene der Jack the Ripper skal ha bodd. Passerer kafeer og østers-barer der dresskledde menn smører hverandre med dyr hvitvin og viser haitenner der jeg sjokker forbi. Jeg er på jakt etter lette skjorter for sommersesongen. Min favorittbutikk skal ligge et eller annet sted her i nærheten, se der ja, der er den. All Saints, heter den.

Og her henger de på rekke og rad, lette skjorter i silke og viskose, alt hva et forfengelig homse-hjerte kan begjære. Det er jungel-print, lilla tung silke, svart blank lekker flagrende lett. Jeg tenker stille turer i sakte gange langs greske strender i solnedgang og kan allerede kjenne den kjølige silken mot huden der jeg med en ivrig kinesisk butikkdame med favnen full av skjorter i hælene beveger meg mot prøverommets nederlag. Slike flagrende lette skjorter ser mye bedre ut der de henger på kleshengeren enn på en aldrene mannekropp, faen i helvete! Ti kniver i hjertet! Tyve.

Så er det størrelsen. LARGE er ikke å tenke på. Man ser ut som ei dårlig stappa julepølse. XL går så vidt, men da må man holde pusten. Jeg kjenner svetten renne i panne og armhuler når den kinesiske snakke-maskinen iherdig stikker hånden inn gjennom forhenget med en XXL og et skingrende DARLING som sound track at at nederlaget er til å ta og føle på. Men så kommer raseriet. Hvorfor i heite helvete kan ikke folk lage klær som normale mennesker får på seg? Jeg kjøpte jo en skjorte i denne butikken for fem år siden i størrelse XL og den passer fremdeles, men nå er XXL så trang at jeg føler meg som en sardin i trengsel her jeg står i sort silke med “Today I’m going to do things others can’t do” brodert i gull på ryggen. Jaggu sa jeg evne til å gjøre ting andre ikke kan. Jeg får av meg skjorten, kler på meg mitt triste jeg og lusker ut av butikken mens den kinesiske ønsker meg en “lovely day”. Takk skal du faen meg ha1 (selv om at størrelsen krymper ikke er hennes feil)

Jeg står i regnet. Blodsukkeret er dalende og humøret likeså. Jeg tenker at jeg skal gå til nærmeste konditori og spise en hel bløtkake, men så ser jeg et svart vidunder i et vindu på andre siden av gaten. Jeg går langsomt nærmere. Silke, svart, en lang og vakker sak, en slags Djengis Kahn-aktig skjorte, med lange ermer. Orker jeg nok et nederlag? Jeg orker, Djengis lokker meg inn. Og der inne står en vakker indisk mann med florlett kolibri-stemme. Om jeg kan prøve skjorten i vinduet. Ja visst, følg med inn i gemakkene. Han kommer med MEDIUM, LARGE, XL. Jeg blir geleidet inn i prøverommet. Jeg kler av meg på overkroppen og lar den kjølige skjorten i størrelse LARGE gli nedover mitt slitte legeme. Den faller tungt rundt meg, definerer torsoen. Jeg løfter blikket og betrakter meg selv engstelig. Og gudene er på min side. Den er ikke trang. Den er ikke feil. Den passer og jeg kler den.



Inderen slår hendene sammen. “Looking good, sir!” Blush blush, jeg rødmer høflig og sier: “Thanks, I’ll have two of this one, it’s perfect!”

Og her sitter jeg etter å ha overlevd e liten shoppingrunde i regnet i London. To skjorter rikere og en bunke pund fattigere. Men å prøve klær i prøverom er noe av det aller verste jeg vet. Men i den store sammenhengen er jo dette noe gedigent jåleri, og ikke viktig i det hele tatt.  Sorry, denne mannen er også bare et stakkars menneske, og noen dager er forfengeligheten sterkere enn samfunnsengasjementet.  Vel, jeg ga ti pund til en søkkvåt tigger ved Hackney Central. Man føler seg faktisk bedre etter dagens avlat, og litt shopping. Å finne en skjorte som passer krever sin mann.

 



0 Read More

Gamle hvite stråmenn.



Alle er fritt vilt på nettet. Stikker du hodet fram faller øksa og blodet flyter. Det beste er å holde kjeft, tenker mange, dessverre. Unge kvinner trekker seg stadig fra den offentlige samtalen, det blir for belastende, de orker ikke å stå i det. Med dem forsvinner viktige stemmer. Det er synd. Noen godt voksne kvinner holder ut. Men det er eldre hvite menn som stort sett snakker med og til eldre hvite menn som er best på langdistanse på det store stygge internettet. Og det er denne gruppen som tåler mist å bli pirket på, og du må for all del ikke snakke om pigment og alder, for det skal de virkelig ha seg frabedt. For hva har alder og hudfarge i en saklig debatt å gjøre? Kjør stråmenn!

For enkelte hvite eldre herrer har en tendens til å dyppe gullpennene sine i nedlatenhetens blekkhus. Mange av dem løfter opp et utsagn, en kronikk eller et utspill og harselerer over det til stor applaus fra eget ekkokammer av hvite eldre herrer. Det finnes noen eldre hvite kvinner som gjør det samme, som er kontrære for å være den eneste som tør der andre tier. Disse damene høster stor applaus fra eldre hvite herrer som får dem til å kurre i kommentarfeltene. “Du tør der andre tier, dette er jenta si, hun der hyler ikke #metoo bare fordi noen klapser henne på stumpen..!” “Å, takk, tenk at du sier dette, kurr kurr, det betyr så mye, takk, ja, det krever sin kvinne å stå i det, kurr kurr..!” Og slik går den offentlige samtalen.

Eldre hvite herrer og godt voksne hvite kvinner skal ha seg frabedt fra å bli kalt elder hvite herrer og kvinner. Vel, nå er det først og fremst herrene dette går utover, for hvem tør kalle en kvinne gammel? Men eldre hvite herrer krever respekt, selv om enkelte kan ha sleivet på nettet og gjort et poeng av at unge jenter som ikke er “etnisk norske” ikke bør stå på fjernsyn å kjefte, de bør sitte stille, lytte og lære, og bør være glade for at de får lov til å være her i dette landet. Om ikke står de fritt til å reise tilbake dit de kom fra. Slikt kan eldre hvite herrer si til unge kvinner, men ingen må kalle en eldre hvit herre en eldre hvit herre fordi eldre hvite herrer kan ikke diskutere på et slikt nivå. Viktig å huske, der altså.

Jeg er selv en eldre hvit herre. Jeg deltar i debatten, og jeg holder ut. Jeg er verken skuddredd eller engstelig for folk som slår med dørene og bruker høy utestemme inne. Og selv om denne eldre hvite herren er halvt samisk og homofil regner jeg meg som en eldre hvit herre, dog ikke forstokket og gretten. Kun en sjelden gang går jeg i dialog med andre hvite eldre herrer, ikke fordi jeg ikke tør, men fordi de nytter ikke. Eldre hvite herrer har god luktesans, og kan skille en ekte eldre hvite herre fra en uekte. Og derfor svarer eldre hvite herrer meg aldri når jeg blander meg i en samtale i en tråd på Facebook. De kan til nød heve et oppgitt øyebryn og komme med et sukk når jeg taster noen ord, men stort sett overser de meg. Tror det handler om at jeg ikke er universitet-utdannet eller at jeg bruker et for enkelt språk, jeg vet ikke. Men altså, jeg er ikke innlemmet i de hvite eldre herrers nettverk. Det er helt ok.



Som homofil mannlig feminist kan det nok hende at eldre hvite herrer slår en spøk på min bekostning. Gullpennen over alle gullpenner kalte meg en “indignert hysteriker” da jeg skrev om de afghanske guttene med midlertidig opphold i Norge, hen fikk det til å høres ut som om jeg “trodde jeg hadde en sønn som bodde under broene i Paris..” Jaja.

Jeg er faktisk stolt av å være en hvit eldre herre. Jeg føler meg ikke truet av at unge jyplinger skriver at slike som meg ikke er relevante fordi jeg vet at han vet at det finnes kloke hvite eldre herrer også. Jeg hyler ikke opp om noen kaller meg gubbe fordi gubber kommer i alle aldre og av begge kjønn. Jeg tror at visdom og klokskap ikke nødvendigvis kommer med høy alder, det er nok slik at vett og forstand kan finnes på de mest uventede steder. Men jeg vil gjerne sitere Shakespeare som avslutning på denne lille ranten. Det er narren som sier til Kong Lear: “Kjære konge, du skulle ikke blitt gammel før du ble klok.”

Hvite eldre herrer og damer bør også vite at jo mere du vet, desto mindre forstår du. Men ungdom er bortkastet på de unge. Ja ja,, det skal ikke være lett. Men en stråmann kommer sjelden alene, han trenger selskap.

 

 

 

 



0 Read More

Men da gir vi vel bare faen, da dere!



Vi har kjørt et strengt regime her i huset de siste to årene. En dyr varmkompost ble innkjøpt til matavfallet. Glass og metall sorteres. Plast i egen dunk, papir i en annen. Batterier i egen kurv og lyspærer i en annen. Selv kontaktlinsene blir ikke spylt ned i toalettet lenger, og det vi kjøper i butikken bæres hjem i egne handlenett, og varene skal ha minst mulig emballasje. Jada, her i huset er vi miljøvennlig.

Kjøttet kjøper vi rett fra bonden. En halv gris. Et lam. Reinkjøtt fra samene oppe på fjellet. Egg fra venner med høns. Elg og annet vilt blir malt til kjøttdeig. Rødt oksekjøtt har vi sluttet med, også billige kyllinger. Her går det i Stange-fugl og økologiske grønnsaker så langt det rekker. Vi er så stolte av oss selv fordi vi legger ned så mye energi i å være miljøvennlig.

Vi prøver å ta toget når vi kan. Selv om vi bor i Nord-Norge og det tar seksten timer til Oslo. Jeg tar bussen til byen så ofte jeg kan, men siden den ikke går på søndager er vi tvunget til å bruke bilen. På grunn av jobben er jeg nødt til å fly. Jeg flyr alt for mye, og det plager meg.

Jeg kjøper ikke billige dritt i klesbutikkene. Kjøper færre og dyrere ting som varer. Om komfyren eller vaskemaskinen ryker leter jeg i Kjøp&Salg-grupper til jeg finner noe brukt. Kjøkkenet skal snart pusses opp. Den tyve år gamle kjøkkeninnredningen skal ikke rives ned og kastes, den skal males om og flikkes på, den kommer til å bli som ny. Bare nye benkeplater skal vi unne oss. Joda, vi er så flinke så.



Bær og sopp plukker vi om høsten. Ja, jeg juger ikke. Vi safter og sylter. Brød baker vi en gang i uka, kaker også, når vi vil ha det. Vi dyrker poteter og salat. Rips og solbær fra hagen tas vare på. Urter tørkes og fryses. Jordbæråker har vi. Bærene fryses. Det er utrolig mye du kan få til på en jordlapp. Kudos og voksenpoeng til oss.

Men nå gidder vi ikke mer. Virkelig ikke!

I dag ga departementet sitt ja til å åpne for gruvedrift i Kvalsund. Reindrifta er trua. Og hver time kommer 17 lastebillass med giftig avfall til å bli dumpet i en av landets beste laksefjorder. Torbjørn Røe Isaksen sier at dette er nødvendig for å skaffe kobber til miljøvennlige biler. Hellige makrell, dette er det grønne skiftet som Erna Solberg lovet oss. Det grønne skiftet dere! Hurra!

Nå gir vi snart faen her i huset.

Nå slenger vi plasten sammen med potetskrellet. Lar de tomme makrell i tomat-boksene ligge i samme dunk som papir og tomflasker. Vi gir faen. Vi gidder ikke mer! Ha det bra NSB, SAS, here we come, nå flyr vi. Hva skal vi med den sneglefarten dere driver med! Nei, nå skal vi faen meg sette karbonavtrykk som merkes!

Skal du ha bærepose? Ja, visst faen skal jeg ha bærepose, jeg skal ha to poser, nei tre!!! Bye bye, handlenettet i økologisk bomull. Vi kan da ikke gå rundt å se ut som inntørka SV’ere? Nei, vet du g´hva?

Nå kjører vi på med scampi og avokado. Gir faen i at det er lite miljøvennlig. La humler og bier og andre insekter dø! Hvem bryr seg? Vi har ingen barn. Vi gir blanke. På tv’n står banksjefen og messer om at vi ikke må finne på å avvikle olja for raskt. Nei, kjør på, for ellers vil andre land komme å overta forretningen, og det kan vi ikke ha noe av!

Og hvem bryr seg om de helvetes samene gnåler om reinsdyra? Joik meg en saga! Vi er fucked, og vi bryr oss ikke. Det grønne skiftet kan de ta et annet sted, men ikke her. Vi orker ikke mer.

 



40 Read More

Hvorfor er kunsten så sint?



Med Donald Trump som en av hovedpersonene i nyhetsbildet verden over har en ny kultur av forakt for presse og et ønske om å stramme inn kunstens ytringsfrihet kommet opp til overflaten.

Her hjemme har det også stormet kraftig ved flere anledninger, som for eksempel da en gatekunstner malte en naken korsfestet Sylvi Listhaug på en vegg i Bergen. Og da Pia Maria Roll lagde forestillingen “Ways of Seeing” der husene til kjente toppolitikere ble filmet endte det med ramaskrik, og denne uken er det podcastene til Tussvik&Tønne som får krass kritikk fordi de henger ut og herjer med kjente politikere.

Noe annet som også gikk av stabelen sist uke var en debatt i Tromsø initiert av Avisa Nordlys og Nordnorsk Kunstmuseum med overskriften: “Hvorfor er den samiske kunsten så sint?” med ingressen “Selvmords-belter, hodeskaller og nazi-symbolikk: Den samiske kunsten fråder av sinne og aggresjon. Samtidig signaliserer storsamfunnet et større engasjement for rettferdighet, forsoning og også den samiske kulturens plass. Er engasjementet et spill for galleriet eller er det kunsten som ikke lenger er representativ for samenes situasjon?” Enhver som kan lese ser at denne teksten er et både nedlatende og ganske hysterisk overspill fra arrangøren. Nå hadde jeg selv ikke mulighet for å overvære denne samtalen, så jeg skal ikke mene noe om hva som ble sagt eller ikke sagt i Tromsø. Men hva er det denne vinkelen insinuerer?

For apropos “fråder av sinne og aggresjon”, de fleste av oss har vel fått med oss raseriet mot samiske skilter og stedsnavn i Tromsø? Alt fra toppolitikere til folk flest mener at Tromsø ALDRI har vært samisk, og skal heller ALDRI bli det, vekk med disse skiltene! Så jeg kan ikke helt se at storsamfunnet i Tromsø legger til rette verken for forsoning eller en naturlig plass for samisk kultur eller identitet i Nord-Norges hovedstad. Og at den samiske kunsten fråder av raseri når kunstnere henger opp hodeskaller foran Stortinget er vel også en overreaksjon for et statement over maktdemonstrasjon mot den lille mann i Sápmi som tvinges til å slakte ned reinflokken til et så lavt antall dyr at han mister levebrødet? Er det virkelig ikke legitimt å være rasende når man er i en slik situasjon?



Den politiske kunsten har alltid vært sint, og det skal den forsette å være. Og kunsten på sitt beste skal utfordre og kle av makta, ikke degge for den. Hva er det Nordlys og Tromsø Kunstmuseum vil med denne invitasjonen til samtale som insinuerer at de samiske kunstnere driver et spill for galleriet og at kunsten ikke er representativ for samenes situasjon? Ja, hva slags kunst er det arrangør ønsker? Et slags fornøyd og takknemlig lykkeland der vi viser blid same i solnedgang med reinsdyr i bånd, men samehatet flommer i kommentarfelt og i virkeligheten der ute? Det er virkelig ingenting som provoserer meg mer enn at majoriteten forteller minoriteten hvordan de har det med seg selv. Og enda verre at de ikke skjønner hvor bra de har det. Men igjen vil jeg ikke utelukke at dette kan har vært tema i den samtalen jeg ikke selv hørte.

Det er populært å “ta jødetesten” for å sette ting i perspektiv. Jeg anbefaler folk å ta sametesten. Jeg gjør det selv, ofte. Gå opp og ned en folksom Karl Johansgate en lørdagskveld i dine vanlige klær. Gå til hotellet eller hjem. Skift til samekofte og komager. Gå opp og ned Karl Johan samme kveld. Vi snakkes om du fremdeles lurer på hvorfor den samiske kunsten er så sint! Den er sint fordi den har grunn til det. Det samme har homofile som føler seg tilsidesatt i barne og familiepolitikken. Det samme har kvinnelige komikere som holdes utenfor og marginaliseres på grunn av kjønn. Og makta skal ikke degges for, den skal kritiseres uten at den griper til offerrollen.

 



0 Read More

Hvorfor er vi homoene så sinte på Kjell Ingolf Ropstad som er en sånn fin fyr?



Feminister bruker ofte å si: “Tenk at vi fremdeles må ta denne kampen?” Vi homofile føler oss faktisk tvunget til å si det, altfor ofte. Men sier du, vi er jo likestilte, og det å være homo er jo fullstendig akseptert i Norge i 2019. Hvem bryr seg? Vel, så enkelt er det ikke. Vi er likestilte og tolerante på papiret, men der ute i den til tider grelle virkeligheten er livet litt mer komplisert.

“Men hvorfor er dere homoene så sinte på Kjell Ingolf Ropstad, han som er en sånn fin fyr?” spurte en bekjent meg her om dagen. Jeg svarte at vi egentlig ikke er så sinte, vi er bare litt oppgitte. Og lei. For et sted på veien fra mørketiden til nå fikk vi nok av å bli silt ut som ikke helt legitime i familiepolitikken.

Men Kjell Ingolf Ropstad støttet jo en venninne da hun sto fram som lesbisk, sier folk og deler en link om dette i vilden sky. Ja vel? Er du en hedersmann som skal hylles for å støtte en venninne fordi hun slev har lyst til å velge retten til å elske hvem hun vil? Kanskje det er en heltedåd i deler av KrF, men i det virkelige livet er det for de aller fleste like vanlig som å hjelpe en gammel mann over gaten på glatta eller tre støttende til når en kollega blir mobbet på arbeidsplassen. Det er bare slikt man gjør som medmenneske.

Ja, Ropstad er helt sikkert en veldig fin fyr, og ja, det er Erna Solberg som har fritatt ham fra støyende homofile og at han skal slippe å gå i Pride-paraden, så det er jo henne vi bør skyte på og ikke den nyslåtte barne og familieministeren. Og for det andre så er ikke så mange av oss hipne på at Ropstad skal gå i paraden heller. Ikke er han invitert og han blir det neppe. Ingen bør trues til å gå i tog for noe man ikke støtter, leste jeg i en avis, og det er jeg helt enig i.



Det som er ille er at en mann som er medlem av en obskur sekt som mener at det er mulig å kurere mennesker for homofili skal ha hendene på rattet i barne og familiepoltikken. Vi vet hvor stor skade kristne sekter og miljøer har påført homofile og lesbiske. Jeg kommer selv fra en stikkflamme av en barndom med far som en av lederne i Jehovas Vitner. Han ville i sin tid sende meg til Betel i Brooklyn for å få en hestekur mot mitt begjær for menn. Heldigvis kom jeg meg unna.

Nå har riktignok den über-kristne familieministeren på tro og ære forsikret pressen om at han stiller seg bak plattformen som flertallsregjeringen skal styre etter, men vi vet jo at Siv Jensen mener en ting som finansminister og noe annet som partileder, og at selv om Trine Schei Grande tapte i abortsaken kommer hun til å ta omkamp om abort, så jeg stoler ikke et øyeblikk på at Ropstad ikke kommer til å fravike regjeringsplattformen ved første kors-vei for å trumfe gjennom KrF’s familiepolitikk som gar ut på at de er i mot både likekjønnet ekteskap og fri abort.

To dager kommer til å stikke ut i 2019, de er 8.mars og Pride-paraden.

Solberg-regjeringen har nappet i abortloven før, og det førte til massiv mobilisering i gater og streder. Og kødder du med homoene blir det ramaskrik. I fjor tok 300 000 til gatene i Oslo under Pride og 40 000 mennesker gikk i toget. Pass deg Erna Solberg&Co, det norske folk er mye mer humant og liberalt enn din regjering. Og selv om Ropstad er en fin fyr og du er ei dyktig dame, så er det ikke nok til å stagge gemyttene. Vi har vært i krigen før, og vi kjenner lusa på gangen. Denne gangen bærer den kors. Vi er ikke imponert.

 

 

 

 



0 Read More

Tonen i debatten, sier De?



Høyresiden har i de siste ukene begynt å klage på den harde tonen i debatten. Skulle du sett, høyresiden som har sittet med hevet øyebryn og skjevt smil og sett ned på oss venstrevridde som ser hat, mobbing og rasisme overalt. Til og med vanligvis tålmodige når det kommer til slikt, Aftenpostens Trine Eilertsen rykker ut i egen avis og avkrefter at Kjell Ingolf Ropstad ikke er en mørkemann. For om du tror det har du ikke møtt en skikkelig mørkemann. At menigheten han er medlem av tilbyr seg å kurere folk for homofili synes ikke være grunn nok til å hisse seg opp over at han skal styre over familier og deres barn, ei heller at Erna Solberg skjermer ham fra oss støyende homo-aktivister og rasende lesber skal vi visst ikke gjøre et stort nummer av. Nå må vi på venstresiden roe oss ned, og dempe den vonde og harde tonen i debatten. Hell no.

For det er da ganske merkelig at høyresiden som gir støtte til en paranoid og islam-fiendtlig blogg (HRS) der tonen for debatt er satt noen hakk nærmere hat og besk sitron nå plutselig begynner å klage på tonen i debatten. Regjeringspartiet FrP som har løse kanoner på dekk som spyr ut postulater som overgår de fleste angrep på Ropstad og KrF. Christian Tybring-Gjedde som går via den obskure bloggen Resett for nok et angrep på en ung poet fra Bodø, forøvrig også en blogg der kommentarfeltene tar fra deg nattesøvnen om du vikler deg inn der. Tonen i debatten, liksom?

Da Erna “jeg ville nok ikke brukt de ordene” Solberg slapp FrP inn i regjeringen slo hun hull på en demning som har vært ganske under kontroll i den offentlige samtalen, og ga dermed FrP den selvtilliten de behøvde for å skyte fra hofta i debattene, og etter fem år er hersketeknikken og angrepene der if fra blir stadig grovere og grellere. Vi vet alle at Sylvi Listhaug falt for eget grep da hun ble for ivrig over tastaturet. Og nå er både folk flest og pressen slemme mot politikere som har fått så masse å gjøre i de nye embetene sine, og så skal de måtte svare på hvorfor de ikke vil gå i PRIDE-paraden og det som verre er. Men som Trine Eilertsen skriver i Aftenposten, “det er fullt mulig å jobbe for homofiles rettigheter selv om man ikke går i tog.” Alltid gøy når majoriteten forteller minoriteten om hvordan det er best å ta sine kamper. Nei, tonen i debatten er takk for sist, og så sees vi 8.mars og under Pride. Alle kan glede seg.

Da Fredrik Solvang intervjuet Ropstad den dagen han ble innsatt som barne og familieminister fikk vi se et stykke elegant og sobert stykke journalistikk. Uten å heve stemmen og med et smil på leppene maktet Solvang å plukke Ropstad fra hverandre. Han var ikke slem, tonen var ikke hard, men den var direkte, dog høflig. Og etterpå frådet kommentarfeltene over av sinte folk som mente at Solvang hadde vært så slem mot stakkars Ropstad som er en så fin og snill mann som mener at det skal være plass for alle, også homofile. Altså, du fortjener ikke heder og ros for å mene at homilie også er mennesker i Norge i 2019, det er noe de aller fleste barn og voksne er enige om.



Jeg er helt enig i at vi skal holde en god og saklig tone i debatter. Men alvorlig talt, ikke kom med offerkortet nå. Det som skjer nå er at pressen fungerer, den stiller helt relevante og kritiske spørsmål, noe pressen skal. Og når en familieminister skjermes for støy fra homolobbyen og likestilling flyttes over til kulturdepartementet er det lov å reagere. Kunne ikke Siv Jensen tatt likestilling, hun hadde jo en oldemor som var feminist? Trine Schei Grande har vel nok med å kreve inn skatt fra frivilligheten under sommerens festivaler?



1 Read More

Den farlige kultureliten.



Jeg kom til Oslo som sekstenåring i 1971. Som et gudsord fra landet gikk jeg av toget på gamle Vestbanen der Nobels Fredssenter nå ligger. Den første natten sov jeg ute i et portrom i Vika, men pytt, det var sommer og livet skulle begynne. Neste dag ranket jeg ryggen og bestemte meg for å skaffe meg en jobb. Jeg fikk napp ganske fort, og ble ansatt som ryddegutt på noe som het Rica Butler i Vika der jeg skulle rydde kjøkkenet, kutte grønnsaker og skrelle poteter. Ganske raskt ble det oppdaget at jeg hadde talent for mat, og fikk opprykk til koldjomfru, et stort ansvar som gikk ut på å lage smørbrød til den store glassdisken. Arbeidsdagen startet klokken 06.00, livet smilte, jeg fikk hybel, hadde egen inntekt og greide meg selv. Men denne gutten bar på større drømmer en stekt løk og rekesmørbrød. Han skulle til scenen.

Jeg hadde meg meg hele min arv fra familien av arbeidsfolk. På farssiden var det sjøsamiske fiskebønder, og på morssiden fullt av jernverksarbeidere og budeier. Jeg hadde ikke lest en eneste bok, visste ingenting om noe som helst, men jeg hadde sett “Vildanden” i en skoleforestilling der Anne Marit Jacobsen spilte Hedvig, og var blitt bitt hardt av teater-basillen. Det var der oppe under lyskasterne jeg skulle være. Men veien dit skulle bli lang og smertefull, og ikke minst full av sviende og ydmykende nederlag, selv om jeg fikk en ørliten debut på Scene 7 som rose i Sossen Krohgs versjon av “Den lille prinsen”. Teaterskolen ville ikke ha dette samisk utseende homofile gudsordet fra landet. Fem ganger gjorde jeg et forsøk, og like mange ganger måtte jeg la fingeren gli nedover listen av navnene til de heldige som var kommet inn uten å finne mitt eget blant dem. Ja ja. Men som Stein Winge sa til meg: “Vil du dette, så blir det slik!” Og slik ble det. Etterhvert.

Og her sitter jeg førti år senere, godt plantet i kulturlivet og er en del av den “farlige” kultureliten som folk kaster merkelapper etter i et land der kultur som oftes regnes som den alt for dyre glasuren på kaken som ikke bæres inn før alle er stappmette og forsørget. Vi er en arbeidssky lite bærekraftig gjeng som hever stipend og ikke bidrar til felleskapet. Så sent som i går gikk en ung jypling fra Venstres ungdomsparti ut og mente at Trine Schei Grande burde finne seg et tyngre parti enn kultur fordi kultur var det svært få som brydde seg om. At denne mannen konsumerer alle former for kultur hver eneste dag synes ikke å ha tikket inn der han sto moteriktig kledd med dyre øretelefoner og iPhonen i hånden og smilte skjevt av oss kunstnere som produserer alt han trenger for å leve et hipt og rikt liv. Vel vel.

Men han rett, det finnes en farlig kulturelite. Jeg har selv hatt tendenser til å være en del av den, i perioder. Du vet når du får stemmer i hodet som overskygger hvem du egentlig er, de stemmene som får deg til å være skamfull over det du kommer fra, den som får deg til å tenke at du er smartere og hakket bedre enn din egen familie og folk du er nødt til å forholde deg til 24/7. Når du smiler skjevt til andre menneskers valg av musikk, kan komme til å si litt syrlig til venner at de leser feil bok, at det der ikke er god litteratur, eller at musikaler ikke er fullverdig scenekunst, at om du vil bli tatt seriøst så må du sørge for å bli sett på Black Box, Dansens Hus og Dramatikkens Hus på Grønland, eller ler med et hevet øyebryn når noen stiller i for prangende klær eller for store øredobber, rett og slett bryter med de uskrevne regler som kultureliten er enig om. Jeg har gått på noen smeller selv, og fått høre: “Ja ja, Henriksen, norsk teater trenger for så vidt sånne fargeklatter som deg også, knis…”



Men den lille koldjomfruen kom seg opp på scenen. Via musikkutdannelse havnet han der, og etterhvert ble det både Shakespeare og Ibsen, musikaler og stand up. Dramatiker ble han også, og samfunnsdebattant. Skulle du sett. Og som sagt, en del av den farlige kultureliten. Men han er blitt en aldrende mann som oftere og oftere går i seg selv, som ikke hisser seg opp over at folk elsker “Mamma Mia, here we go again” eller hulker foran tv-skjermen når de ser “Hver gang vi møtes” på TV 2. Han tenker at litt kultur er bedre enn ingen kultur. Han tenker også at så lenge ungdommen leser så er det bedre enn at de ikke gjør det, selv om det holder hardt når han ser unge menn med Jordan Petersson i fanget på trikken, det skal innrømmes. Men kultur er et vidt begrep, et stort felt som skal tilfredstille de mange, og det må vi tåle. Det går faktisk an å like ei bok av Unni Lindell og samtidig være fast leser av Norsk Shakespeare-tidsskrift uten at man skal fratas troverdighet som individ av en elite som ikke tør annet enn å være enøyd og konform.

Foto: Pål M. Laukli

 

 



0 Read More

Hvorfor skal man gidde å mene noe i den offentlige samtalen?



Jeg er snart ved veis ende. Jeg gidder ikke mer.

“Se her ja, der er han Henriksen igjen. Han derre SV-fyren som har klippekort til avisspaltene som gjør at vanlige folk slipper til. Hva er det han skriver om nå da? Hatprat på nettet? Ja vel ja, han som er så skarp og krass sjøl, som ikke går av veien for å kaste dritt på andre. Han som ikke skjønner at alle ikke han være enig med ham, som føler seg høyt hevet over andre både moralsk og intellektuelt, for en klovn og for en påfugl. Skal vi se, hva er det han skriver? Hvordan skal vi få has på ham denne gangen? Se her ja, han kaller Jens Pikenes for en trassig femåring! Ja, det kan vi bruke. Sitter i glasshus han der Henriksen, ber oss andre klappe igjen mens gørra renner ut av egen kjeft. Oj, her rakker han ned på Hege Storhaug, skulle du sett. Ha ha, ja ja, tekstene hans er jo fulle av selvmotsigelser, det vet vi jo. Bli voksen da, Henriksen, fei for egen dør, så skal du se livet blir litt lettere og kanskje kunnskapen tikker inn etterhvert?”

Å skrive modige tekster som tar sjangser er nytteløst når enkelte av disse som benytter seg av “men du er jo ikke håret bedre selv”-teknikken sitter med lupe for å lete etter ord og vendinger som kan brukes for å hakke løs på det du skriver. Folk som tolker setninger som “Hege Storhaugs tilnæring til islam og muslimer er etterhvert blitt angstbitersk og paranoid” dit hen at jeg hater Hege Storhaug og kaster stygge karakteristikker etter henne. Jeg kjenner henne ikke, har aldri møtt henne, og har derfor intet grunnlag for å kunne mene noe om henne som person, det er det hun skriver jeg angriper, ikke henne. Det samme med Kjetil Rolness. Jeg kjenner ham ikke, har kun hilst på ham såvidt på en festival. Men for de som sitter og våker over hva som skrives i kommentarfeltene er å være uenig i politiske meninger det samme som å hakke løs på mennesker og hates dem som personer.

Jeg har og har alltid hatt nulltoleranse for hat, karakteristikker og mobbing på alle mine plattformer. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har presisert det på denne bloggen. Jeg slår ned på det og ber folk fjerne det de måtte legge ut av usaklig dritt her hos meg. På min vegg er det jeg som bestemmer hva som skal få stå, og de som føler seg sensurert og kneblet kan gå hjem til seg selv og tømme søppelbøttene sine der. Når jeg har sagt hva jeg mener om et politisk utspill fra Listhaug vil jeg ikke ha overflødige og hysteriske kommentarer om at hun er nazist eller at hun skulle bli fratatt retten til å ha barn. Slikt er hat og mobbing, og har ingenting i en saklig politisk debatt å gjøre.



I dag er jeg lei av alt dette. Tar en pause. Orker ikke. Sitter med en mørk følelse av at det ikke nytter. At nettet er en tapt sak. Jeg går ut i snøen, ut i lyset, ut i det som også er virkeligheten. Trærne i skogen er stille. Sier ingenting. Mulig de har forstått noe vi mennesker ikke fatter. Lyrikeren Rolf Jacobsen skrev: Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?

 

 



1 Read More