SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Men hva med Middelhavet, da dere?


I godt og vel to uker har en hel verden sittet fjetret og fulgt marerittet der en gruppe unge gutter og deres trener har vært sperret inne i en grotte i Thailand.

Dramaet hadde alle ingredienser for å fenge et stort publikum i seg. Verdens presse, også den norske selvfølgelig, har sendt 24/7 i alle kanaler. Hver minste lille detalj er blitt endevendt og snakket om, eksperter har snakket og snakket, og vi har sittet forsteinet foran flatskjermene og slurpet det hele i oss, mens hjerter og tårer har flommet over alle grenser i sosiale medier.

La det være helt klart, jeg er lettet over at guttene og treneren er reddet ut, og det er trist at en av hjelpemannskapene mistet livet for å redde andre.

Og det finnes ikke for mye kjærlighet i verden, det finnes alt for lite. Så kanskje dette voldsomme fokuset på denne hendelsen kan føre med seg noe godt for ulykker og katastrofer som pågår og som vil komme? Muligens vil dette få folk til å tenke at det er viktig også å støtte, føle og følge mindre spektakulære hendelser, også de vi har hørt så mye om at vi ikke orker mer.


Det jeg liker dårlig når fokuset fra media og publikum sentreres om ett sted snevres rommet for å mene noe annet inn til det marginale.

Jeg, og mange andre hevet stemmen og sa, men hallo, det skjer jo andre ting i verden nå. Det må man ikke finne på å gjøre når det store “dyret” på sosiale medier har satt seg i bevegelse, når majoriteten har valgt sin sak og mål for empati og hjerter. Straks du hever stemmen for noe litt på siden av konsensus beskyldes du for å mene at de som er opptatt av dramaet i grotten ikke bryr seg om andre mennesker i nød, og du selv blir beskyldt for å være en kald fisk som ikke skjønner hvor jævlig disse guttene har det.

Som et voksent, rimelig våkent menneske som har vært i noen sjøslag i livet har jeg ingen problemer med å forestille meg hvordan det er å være sperret inne i en mørk grotte med lite luft, uten mat og drikke. Jeg får panikk bare ved tanken på å sitte fast i en heis. Men om du er så dum å si: “Men hva med Middelhavet, da dere?” så er helvetet løs.  For det verste du kan finne på å gjøre er å sette noe fælt opp med noe du selv mener er verre eller like ille.

Så hva med Middelhavet, da dere?

Det som skjer i Middelhavet nå er ekstremt. Flere av EU-landene har tatt alle de tre redningsskipene i “arrest” og er nektet å redde folk fra å drukne på havet, og de ligger nå ved kai i Valletta på Malta. EU har dessuten gitt kaotiske Libya ansvaret for å organisere og hindre menneske-smulgere å lokke folk til å legge ut på den farefulle reisen over havet. Som om ikke Libya har nok å slite med fra før? EU, men også Norge viser en grell og iskald ansvarsfraskrivelse for disse menneskene som utsettes for grusomheter i leire og langs havkanten.

Men som sagt, jeg er glad og lettet over at grottedramaet i Thailand er over, at alle så nær som en overlevde.

Og til alle dere som fortalte meg at det går an å tenke på andre i nød selv om man følger det som skjer i Thailand med tårer og hjerter, jeg regner med at dere deler denne, nå som dramaet er over? Skal vi tenke litt på Middelhavet? Håpe på en happy end?

Dramaet i Thailand fikk en happy ending, ikke på grunn av hjerter og cyberspace-tårer, men på grunn av stor medmenneskelig innsats. Men alle hjertene og tårene løftet de som hjalp gjennom dagene. Skal vi jobbe for en happy ending andre steder også? I Middelhavet er løsningen medmenneskelig innsats og politisk samarbeid. Det skader ikke om Facebook-koret synger med.

 

 


1 Read More

Et helt vanlig menneske.


Foto: Lars Solbakken.

“Jeg liker ikke Pride, jeg synes det er for mange bare rumper i lakk og lær. Jeg er homo, men jeg vil bare være et helt vanlig menneske.” Et helt vanlig menneske, hva pokker er det? Finnes det virkelig noe som heter et helt vanlig menneske?

Under og i etterkant av Pride har det kommet noen puritanske utspill fra homofile som mener at Pride virker mot sin hensikt, at paraden skaper fordommer om at skeive bare tenker sex og lever et ryggesløst liv. Kan vi ikke bare være helt vanlige folk som sitter stille i båten slik at ingen finner oss og lager kvalm? Passe inn i borettslaget, ikke lage noe oppstyr selv om vi er far og far og barn, mor og mor og barn, far/mor, bare mann og mann eller hva er det vi egentlig er, hysj hysj? Vanlige folk?

Jeg synes dette er en merkelig tankegang, og mangel på evnen til å se et større bilde, en større sammenheng. Vi har kommet ut av et dystert mørke, ristet av oss angst og motgang, fått fjernet lovparagrafer som nektet oss å leve ut våre kjærlighetsliv, slått i bordet og vunnet fram, skapt oss et legalt sikkerhetsnett for samliv og ekteskap, og så skal vi plutselig forsvinne inn i mengden å bare være vanlige folk?


Jeg tror ikke vanlige folk finnes. Vi er alle unike. Vi vil være oss selv, individer, ikke bare et nummer i en rekke. Det kan vi vente med til vi blir gamle. Vi blir tidsnok et tall i et vanskelig regnestykke som aldri er ment å gå opp. Men nå, her ute i friheten, i lyset, med så mye støtte fra alle kanter. Vanlige folk? Nei.

Selvfølgelig kan også jeg tenke at noen scenarioer i Pride-paraden kan se ut som et hvilken som helst utdrikningslag gone mad, men det er jo ikke slik de involverte lever sine liv. Selv om du står med fjør på stjerten og glitter i hipster-skjegget og skråler “I WILL SURVIVE”, kan det jo godt henne at du er forsvarsadvokat eller politiker i det virkelige liv. Dette er jo en fest der vi feirer frihet, solidaritet og glede over alt det vi har fått til, men også en støtteerklæring til de som lever under andre forhold enn oss.

Min kjære og jeg var i New York under Pride i 2015, dagen etter at Obama hadde klinket inn loven om likekjønnet ekteskap i hele USA. Og vi hadde forventet mye mer glitter og stas, noe det også var, men det det var flest av var glade og lykkelige mennesker i orange Pride-t-skjorter som feiret at en stor politisk seier som de fleste trodde var uoppnåelig var vunnet. For Pride er ikke bare glitter og fjas, Pride er poltikk, har alltid vært det, og skal alltid være det.

Å kalle noen “helt vanlige folk” er å redusere individet. Det er en slags hersketeknikk om at du skal passe inn i blokka, ikke stikke ut, male postkassa i samme farge som alle andre. Er det bestemt at det skal plantes petunia i blomsterkassene er det det som gjelder, da nytter det ikke å komme med solsikker. Personlighetens og innpakningens gentrifisering, rett og slett. Vær som oss, se ut som oss, så liker vi deg.

Under gårsdagens blogg blir jeg beskyldt for å komme med sure negative oppgulp som dessverre alt for mange deler.

Jeg er ikke sur, jeg fronter gleden. Jeg vil ikke være et helt vanlig menneske, jeg vil være meg selv. Noen dager er jeg trist og grå, andre dager har jeg fjær på hodet. Jeg er en blanding av poesi og boksehansker. Det var det vi kjempet for. Retten til å være den vi vil. Elske den vi vil. Vi kjempet ikke for å passe inne, forsvinne. Men for all del, vi kjempet for retten til å velge selv, så feel free. Dere kan jo gå inn i skapet igjen, om det er for mange nakne rumper her ute?


0 Read More

Sure, snerpete homoer.


Stylist og fashionguru Jan Thomas går ut i Dagbladet og sier at han har problemer med deler av Pride fordi feiringen bare viser én type homofile. Jeg synes Jan Thomas bør tenke grundig gjennom hvorfor Dagbladet ringer nettopp ham og ikke en kirurg på A-hus eller en minister i Erna Solbergs regjering når de vil ha litt snurt malurt i begeret i disse dager når regnbueflagget vaier fra de fleste stenger og folket roper “Love is love!” i gatene og på sosiale medier?

Han burde også ta innover seg at han også er én type homo, en klisje av en stereotyp som media ringer til når de vil snakke med en kjent homo. Han er en av disse som steller håret til venninnene sine og gråter på tv, et varmt empatisk manne-menneske med ansiktet fullt av botox og preget av litt for mange timer i solarium, en slik homo som er så lett å like, en homo som det også skal være plass til i paraden, selvfølgelig. Vi er ikke smålige.

Vi kjempet for retten til å være den vi ville være, for retten til å elske den vi vil. Vi kjempet ikke for å passe inn, for at det skulle bli fred å ro i borettslaget, for stasjonsvogn og border-collie. Ikke noe galt i verken stasjonsvogn eller border-collie, men det var aksept for den vi er vi kjempet for, ikke for å forsvinne inn i majoritetens trygghet. Og om Jan Thomas synes at deler av Pride blir for mye for ham, så er det bare å snu seg bort, men han burde faktisk gå i toget i solidaritet. Jeg slutter ikke å gå i tog 1.mai bare fordi jeg ikke er enig i alle parolene.

Når aksept er vunnet, inntreffer noe annet skumlere. Gentrifisering. Når folk begynner å si “men de er jo bare helt vanlige folk” er det selvfølgelig fint, men også et varsel om at vi muligens har begynt å leve på majoritetens premisser.


Folk begynner å ta fra oss, kanskje uten å tenke over det,  vår soleklare rett til å selv definere oss som den vi vil. Og finnes det noe som heter “helt vanlige folk”? Det gjør selvfølgelig ikke det. Men det er en fare når skeive blir så tilpasset at de ikke synes lenger, og når man kaster seg ut i paraden med glitter og stas begynner selv homoer å synes at det er ekkelt og hevder at vi må roe oss ned.

Jan Thomas tar faktisk helt feil når han påstår at Pride bare viser én type homofile. Vi er like forskjellige som alle andre. Vi er leger, snekkere, forfattere, byråkrater, dramatikere, frisører, sykepleiere, taxisjåfører, advokater, barnehagetanter, lastebilsjåfører, bønder, frisører, politikere, ministre, kirurger, FrP’ere, rasister, bistandsarbeidere, ordførere, sangere, enker, bestemødre, tanter, lista er lengre enn lang, og noen av oss er kjendiser. Og det er disse som synes best i media, som media elsker, som er med i realitys på tv, som gråter for åpent kamera når de skal sløye en fisk, og klager på sosiale medier for at de blir mobbet, folk som lever av å være kjendiser uten at man helt skjønner hva agendaen er.

Så Jan Thomas, det er ikke Pride som bare viser én type homoer, det er media. Og du burde ha slengt på røret, eller holdt kjeft. Men siden vi lever i et fritt og åpent demokrati, har kjempet fram retten til å være den man vil, er du selvfølgelig i din fulle rett til å være selve klisjeen av en homo, og sutre i avisen om at Pride blir litt i overkant for deg. Synes du skal male munnen og øynene der de skal være og komme deg ut i toget i dag. Det er 364 hetero-dager i året, så i dag skruller vi litt dere? Og feirer alt vi har vunnet, og ikke minst, viser at kampen aldri er over.


10 Read More

Når grensene flyttes forsvinner anstendigheten.


“Alle land har rett til å beskytte sine egne grenser” sa Jonas Gahr Støre i går da han kommenterte den grusomme saken om alle de små barna som er blitt tatt fra foreldrene sine i Texas.

Men hvordan beskytter vi egne landegrenser på en forsvarlig og menneskelig måte når grensene for hva politikere tillater kan gjøres mot mennesker også flyttes? I går skrev den amerikanske presidenten under et dokument som forsikrer verden om at foreldre og barn ikke skal splittes selv om foreldrene har tatt seg ulovlig inn i USA. Så nå settes barna i fengsel sammen med foreldrene, og et grovt overgrep mot disse barna erstattes dermed av et annet som slettes ikke er bedre.

Statsledere som Theresa May har tatt sterkt avstand for hvordan USA har behandlet disse barna, mens vår egen statsminister har vært taus.  Jonas Gahr Støre var også klar og tydelig på at slik behandling av barn ikke er akseptabel. Det er bra, og sender et tydelig signal.

Men hvordan beskytter vi våre egne grenser her i landet? Og hvor mye er grensene for hva vi tenker er greit å utsette mennesker for flyttet i løpet av de siste årene?


Vi har en stygg historie med å sperre små barn inne på Trandum under uverdige forhold. Barn skal ikke sperres inne mer enn toppen 72 timer, men det har vært flere brudd på dette. AP kom med et forslag om å ikke stenge asylsøkere inne, men heller utstyre foreldrene med fotlenke. Man kan selvfølgelig argumentere med at dette er et mer “humant” middel for å ha kontroll på mennesker som ikke skal få opphold i Norge. Men fotlenke er en straff, og disse menneskene har jo ikke gjort annet enn å bruke sin lovlige rett til å søke asyl i Norge. Jeg synes derfor at når man forsvarer fotlenker har man brutt en grense for hva som er humant.

Under det som kalles “flyktninge-krisen” i 2015 ble folk som hjalp flyktinger i Finnmark arrestert for å være medmennesker. Hva sier det om Norge? Når mennesker ikke får lov å være medmennesker når kvinner og barn, gravide og eldre står ute i 25 minusgrader? Når det sees på som lovbrudd å rekke ut en hånd til et annet menneske i sin ytterste nød? I min bok heter det å ha en karakterbrist. Og mange ganger lider Norge av en brist i menneskelighet når jeg ser hvordan vi behandler folk på flukt. Jeg synes ikke vi bør være så dobbeltmoralske at vi gisper foraktelig over USA når vi har lik i lasten selv.

Som Michael Moore skrev i går:

“Stop being shocked and surprised that Trump is kidnapping Hispanic children from their parents as if “this isn’t who we are!” Yes, it is! It has ALWAYS been who we are. Don’t say Trump is violating “our American values” Abusing children IS an historic American value. Be proud America – Trump is us!” Så sier han videre at man må stå opp for barn som brukes som brikker I et politisk spill.

Så hva med oss her hjemme? Vår behandling av barn opp igjennom historien?

Hva med den norske stats behandling av samiske barn? Barn av tatere? Mindreårige asylssøkere som ikke våget å være i Norge lenger og valgte et liv som uteliggere i Paris? Barn som stenges inne på Trandum? Små unger som rives opp av sengene midt på natten og sendes ut av landet? Familier med små barn som hentes ut av kirkeasyl?

Du er så sjokkert over Amerika sier du? Du synes Trump er et svin, sier du?


0 Read More

Hvorfor Pride Mo i Rana?


Jeg har nettopp våknet opp og sitter her med morgenkaffen etter to innholdsrike dager med PRIDE.

To fantastiske dager med debatter, foredrag, konserter og Pride-show, som jeg selv ledet på Nordland Teaters hovedscene.

Her jeg sitter kan jeg melde at Pride Mo i Rane i år var svært vellykket selv om alle vi som har vært med på å lage den kunne ha ønsket oss fler publikummere. Men vi har konkurrert med været og en gratis hagefest på byens største hotell sponset av en av landet største banker. Selv valgte banken ikke å avse en krone til Pride, som sendte en søknad. Vel, vi er fornøyde med pressedekningen. Begge avisene, Rana Blad og Rana No har fulgt oss med rullende kameraer og åpne mikrofoner i to dager. Tusen takk for det. Vi er også svært fornøyde med støtten fra den politiske posisjonen i Rana.

For første gang vaiet regnbueflagget utenfor Rådhuset i Mo i Rana. Og paraden lørdag ettermiddag hadde doblet seg fra året før. Over tusen mennesker gikk i tog for frihet, kjærlighet og solidaritet. Det er bare å glede seg, selv om noen ytterst få murret i kommentarfeltene og mente at “det ikke lenger er plass til det norske flagget på flaggstengene” bare fordi alle regnbuens farger fikk vaie i vinden to dager i juni i det herrens år 2018. Ja ja.


Hvorfor Pride i Mo i Rana?

Mo er en by som ønsker å bli større. Og om dette skal skje må den erkjenne at det bør være plass for alle, like rettigheter og muligheter, og ungdom med problemer må fanges opp. Før jeg går videre vil jeg understreke på det sterkeste at Pride ikke bare er en festival der homser, lesber og transpersoner går med rumpa bar og vifter med fjøra i byens gater, det er en fest der vi feirer frihet, kjærlighet og solidaritet og alle seire som er vunnet. Jeg kunne nevne partnerskapsloven, ekteskapsloven, og ikke minst at vi fikk fjernet den grusomme lovparagrafen om at homofili var forbudt. Det skjedde faktisk så sent som i 1972. Vi arranger Pride også for å støtte de som andre steder i verden ikke lever under like trygge forhold som oss selv.

Pride er også et slags “seminar” der debatter og foredrag har stor plass.

Fredag morgen inviterte Pride inn 300 skoleelver til foredrag om seksuell identitet og paneldebatt. Det var en fryd å se flere hundre skoleelever sitte som tente lys i to stive timer. To av ungdommene deltok i debatten og kom med relevante og kloke innspill om hva som kan gjøres for å ta vare på de som faller utenfor av ulike grunner. Leder av Rana Senterparti deltok både i debatten og paraden, men ellers var ingen av de fem partiene som vil gå til valg om en ny politisk samarbeidsplattform for skolestrukturen tilstede verken i paraden, i debattene eller på konsertene. Det er synd og litt underlig når deres mantra er elevenes ve og vel. Både Høyre, AP, SV var representert i paraden og i festivalen ellers. (Om noen andre skulle ha vært det ville jeg sette pris på å få høre det.)

Bak alle vakre og svulstige slagord som “Mennesker, ikke millioner.” og “Alle skal med” finnes nettopp mennesker, også unge mennesker. Pride er ikke et prosjekt som skal rekruttere folk til en annen legning, Pride er et frihetsprosjekt som vil støtte og hjelpe de som sliter meg egen identitet til å finne sin plass i lokalsamfunnet, i byen, i samfunnet, og det involverer oss alle. Det er en stor glede at “folk flest” nå går sammen med oss i paraden. At mødre, fedre, søsken, familie, venner og bekjente støtter oss og vifter med regnbueflaggene sammen med oss. Jeg er ydmyk og får tårer i øynene av denne massive oppslutningen.

Jeg håper og tror at Ranas politikere ser verdien i Pride. At neste år stiller alle partier opp i denne festen for likeverd og mest av alt en feiring av kjærligheten i alle dens farger og fasonger. Eller rett og slett flytte inn i samtiden, for her er det fint å leve, stort sett.

Gratulerer Mo i Rana med den andre godt gjennomførte Pride! Til slutt håper jeg at vi også en gang får store nok muskler og gode nok økonomiske hjelpere slik at vi kan invitere dere alle til en gratis fest. God sommer.

Jeg skriver dette som uavhengig skribent. Jeg sitter ikke i styret i Pride. Dog er jeg vara for SV i Rana Kommunestyre.

 


1 Read More

I am what I am.


Vi er inne i Pride-måneden.

Jeg vil gjerne snakke litt om merkelapper, om hvem som har retten til egen definisjon. Det er et hvert individs soleklare rett å kunne definere seg selv inn i den “boksen” eller filen man har lyst til å være i.

Nå har majoriteten litt for ofte tatt over den debatten.

“Du trenger ikke kalle deg homo, vennen, vi er ferdig med denslags nå!” skrev en fremmed kvinne til meg da jeg la ut et bilde av meg selv fra en strand i Hellas med teksten “Homo i solnedgang.”  Damen var svært indignert og mente at jeg ikke behøvde å sette merkelapp på meg selv. Vel, på vegne av minoriteten takker jeg for omtanken, men vi vil gjerne bestemme selv hva vi vil kalle oss.


Da jeg gikk aktivt inn i homokampen som 16-åring i 1971 drømte jeg aldri om at jeg skulle se Høyrepolitikere ikledd t-skjorter med regnbueflagget og slagord for skeive trykket over brystet. Selvfølgelig er det vakkert, flott og fint, men det stikker langt inne i hjerterota fordi høyresiden har stukket kjepper i hjulene for oss i mange tiår. Men velkommen etter, kjære venner, det tok sin tid.

Jeg er ikke hetero, jeg er en stolt homo!

Jeg vil at min postkasse skal være rosa, jeg vil ikke passe inn i borettslaget. Og jeg vil kalle meg for hva jeg vil. Vi kjempet faktisk for retten til å være den vi vil, ikke for å passe inn, og forsvinne!

“Jeg gjør ikke noe nummer av at jeg er homo, min seksuelle legning er bare en liten del av meg, jeg er først og fremst menneske.” hører jeg fler og flere si. Ja, jeg kunne sagt det samme selv, og jeg er helt enig, vi er først og fremst mennesker.

Så hvorfor tviholde på merkelappene, filene og definisjonsmakten?

Jo, vi er ikke ved veis ende, vi er ikke fremme ved målet. Det er en lang vei igjen. Alt for mange vil at vi skal forsvinne i mengden, passe inn og at det skal være ro i nabolaget. Selv homoer går ut å forakter PRIDE i pressen, og sier at de ikke vil bli assosiert med disse som “går med rævva bar og vifter med fjøra på Karl Johan….”

Altså, ingen truer noen til å vifte med fjøra, og PRIDE er mye mer enn paljetter og lærhomoer som leier hverandre i hundehalsbånd i paraden. Det er seminarer, debatter, viktige samtaler, og det er først og fremst solidaritet og glede over at vi er kommet til vil i våre mørkeste stunder aldri drømte om.

Og opp fra mørket stiger atter en gang krefter som sier “Knus homolobbyen!!” og kronikker som man tror er skrevet på 1950-tallet trykkes igjen i avisene, tekster som sammenligner homofili med pedofili og det som verre er. Vi har sett det før, og vil vil ikke dit igjen, aldri dit igjen!

Derfor vil jeg takke folk, selve majoriteten for at denne gangen går så mange av dere sammen med oss i toget.

Dere feirer fryd og glede sammen med oss. Det er et stort skritt i kampen for retten til å kunne elske den man vil. Takk for det.  Men retten til å definere oss vil vi gjerne ha selv. Og noen vil gjøre et nummer av at de er homo, andre vil det ikke. Og det er flott at du kanskje ikke synes at det at broren eller faren din er homo er noe å mase med, ikke engang noe å nevne. Men for noen er det fint å ha synlige rollemodeller.

Vi gikk i krigen for å vise verden at vi fantes, og nå må vi ikke forsvinne inn i postkassenes tristesse av konform likhet i gata.

God sommer og god PRIDE. Hilsen homo i soloppgang!

 


1 Read More

Sommerkroppen.


Jeg fant sommerkroppen i dag morges under flere lag av tøy og glemsel. Helt alene sto vi der foran speilet, den og jeg og stirret inn i den blanke speilflaten. “Hei, din gamle kriger”, hvisket jeg til denne kefir-hvite massen av hud, kjøtt, sener, blod og bein “nå er det oss to igjen, kjære sommerkroppen” mens jeg kjente noe fuktig velte opp i øynene og begynte å renne nedover kinnene. Det er noe helt eget å ta vareopptelling foran speilet i hardt nådeløst morgenlys, det vet alle levende skapninger av arten homo sapiens. Verken kropp eller speil er lenger hva de var.

Men så lot jeg en hånd stryke over den bløte magen. Tenk at jeg, en mann på over seksti har slik myk hud, slo det meg. Tenk at jeg har to armer som fungerer med to arbeidshender som fremdeles er ønsket ytterst, og to bein som tar meg dit jeg vil uten for mye slit og strev. Og øynene som stirret tilbake på meg var klare og våkne, som hodet som stadig tikker og går.

Og mens øynene tørket opp slo det innover meg hvor mye det er å være takknemlig for, hva alternativet til dette synet er. Jeg la hodet litt på skakke og tok meg selv nøyere i ettersyn, en überkritisk selfie som aldri skal publiseres på sosiale medier. Jo, se der, der er sommerkroppen sin som har levd med meg i to og seksti år, og ja, vi er enige du og jeg, at i deg bor sjelen godt, ingen vits i å klage.

“Stell pent med kroppen din slik at sjelen orker å bo i den” sa Hildegaard von Bingen for mange hundre år siden. Kroppen er sjelens tempel, det må holdes ved like. Det utkrøpne i denne logikken er at om sjelen har det ille så lider kroppen, og tar vi ikke vare på kroppen, lider sjelen. Jeg har ikke alltid vært snill med kroppen fordi sjelen har hatt det ille. Nå som sjelen trives følger kroppen etter.


Den henger der, i speilets overflate, med alle sine skavanker, men jeg kan ikke annet enn å like den. Man får et slags ømt blikk for skavanker etterhvert som årene kryper på. Selv om det nok kan hugge sorgtungt til ved synet av en ung manns sterke glatte kropp av sener og smidighet, en sorg over alt som aldri kommer tilbake. Men en eldre kropp har en ro som en ung kropp mangler, en mangel som skaper en ung kropps uro.

Sommerkroppen finnes jo slettes ikke. Bare kroppen finnes. Menneskekroppen. Dette byggverket vi er dømt til å bære med oss dag og natt. Dette svikefulle urverket som en dag kommer til å svikte oss.

Men nå, her ved speilet, ikke perfekt, men til å leve med, til å danse og elske med. En kropp som har glemt noe, som husker mye, sanser og lukter av levd liv, av menneske. Den vonde angsten jeg bar på i yngre år er borte. Den mørke celloen som spilte døgnet rundt er skiftet ut med stillhet. Håp. Et liv, tiden det tar mens det pågår. Så kort. Så langt. God sommer.

 

 


0 Read More

Den hellige bilen.


Nesten et helt liv har jeg bodd i store byer, og jeg har aldri hatt bil. Først da vi flyttet til Mo i Rana for seks år siden skaffet vi oss en bil som vi ikke bruker så veldig mye. Jeg elsker å gå. Og jeg tar buss. Å ta buss er enkelt, billig og praktisk. Jeg slipper å tenke på hvor jeg skal parkere bussen når jeg er i byen eller på jobb.

Fra min bydel tar det ca førti minutter å gå til sentrum. Det er ikke langt. Jeg hopper vanligvis på bussen, og da er jeg i byen på under 10 minutter. Bussen går hver halve time, i rushen hvert kvarter. Med busskort koster det noen og tredve kroner. Jeg lever og beveger meg stort sett som jeg gjorde da jeg bodde i Oslo.

Men Oslo sier du, der er alt så mye enklere. Nei, det er det ikke. Det er vanskelig å ha bil i Oslo, særlig når du bor nært sentrum, for hvor skal du parkere den? Og om du er en idiot å kjøre ned til sentrum må du lete lenge før du finner et sted du kan la den stå uten å bli ruinert. Tar du trikken koster det deg ikke så mye, og du kan ta den hjem igjen, som med bussen her på Mo. Men på Mo MÅ alle kjøre bil. Jorden går under om de ikke får kjørt bil til byen. Eller til byen? Man skal vel til et av de store kjøpesentrene utenfor bykjernen? Inn i byen kjører folk sjelden.

Nå planlegges en ny park i Mo i Rana sentrum. Det vil føre til at en av innfartsårene til byen stenges. Den hellige bilen er atter en gang mobbeofferet. Krigen om dette er bare en ørliten krusning i en tekopp i forhold til hvordan det stormer rundt MDG’s “herjinger” i hovedstaden der parkeringsplasser raseres til fordel for hyggelige uteområder med kafeer og annen hygge. Den hellige og livsnødvendige bilen, det er den som teller.


Alle vi som har bodd i bykjerner vet at å ha bil i byen bare er stress. Vi kommer oss rundt med kollektivt, og vi har oppdaget the art of walking. Det er sunt, slankende og hyggelig. Når jeg går til byen her på Mo stopper folk stadig og lurer på om bilen min har brutt sammen, spør om jeg trenger å sitte på. “Jeg går” sier jeg. Går? Eller “jeg mosjonerer samtidig som jeg beveger meg mot jobben, det kalles også for å gå…” “Men du har jo ikke treningstøy..” sier noen. Og så ler vi litt av det hele. Men gående kan man se de fleste andre steder i  verden, men ikke i små byer i nord, lenger. Det er den hellige bilen som teller.

Nå må jeg ile til å si i full fart før du skummer over av raseri at noen trenger å ha bil. Ungene skal kjøres til barnehage eller de fem hundre meterne til skolen. Noen har selvfølgelig lenger vei, jeg forstår at bil kan være løsningen. Andre igjen kan ikke gå, og da må de jo kjøre. Jeg er ikke motstander av bil, vi kjører selv dit vi skal når avstanden er for lang til å kunne forsere ved hjelp av apostlenes hester. Men om jeg kommer med en påstand om at folk bruker bilen unødig mye er ikke å overdrive.

Å gå er helt gratis. Den har like stor helsemessig effekt som å betale tusenvis av kroner for å løpe på en tredemølle på et treningssenter. Frisk luft får man, og tankene klarner aldri så herlig som når du går tidlig om morgenen til jobben. Eller som Ingmar Bergman sa: “De finnes ikke de demoner som ikke fordrives med en lang gåtur.”

I Norge er gåturer noe man gjør på søndager. Jeg tenker at om man går hver dag kan man slappe litt av i helgene. Eller det hender at jeg går en tur søndag også. Men da treffer man ingen mennesker, i hvert fall ikke på Mo.

Ja, til mer grønne lunger, benker å sitte på.

 


0 Read More

Er #metoo over nå, og kan vi puste lettet ut?


Fredrik Wandrup rapporterer fra Litteraturfestivalen på Lillehammer med en kronikk om #metoo. Hvor er mennene, spør han.

#metoo virvlet opp et ubehag i kulturen og samfunnet ellers. Maktstrukturer ble avdekket og lyset traff i kriker og kroker der mange hadde følt seg trygge, og alt for mange utrygge.

Ja, hvor er mennene? Noen av dem la seg flate umiddelbart, og mange pilte og gjemte seg i hullene sine. Nå sitter alt for mange der inne og murrer irritert over at “disse sytekjerringene” ikke kan bli ferdig med dette. En sms sendes fra en famøs hyttetur til en tidligere partileder pålydende “Vi vil se fitta di!” og mange menn, og noen kvinner mener at såpass må man tåle. Må man?

På sosiale medier, ett år setter at #metoo tok fart, knurres det passivt aggressivt fra menn som føler seg uthengt og forfulgt av kvinner som “hyler opp om den minste ting”. Og jeg tenker at vi ikke kan stikke under en stol at mange menn føler seg personlig fornærmet og uthengt som gruppe av #metoo.


Jeg har fulgt en viss gruppe menn med stor interesse i noen år på sosiale medier.

Jeg tenker på disse som er frenetisk opptatt av innvandring og “fremmede kulturer” om ikke tar innover seg eller har respekt for hvordan “vi behandler våre kvinner her i dette frie, åpne og likestilte demokratiet”. Disse mennene går av skaftet hver gang en muslimsk mann er involvert i overgrep mot kvinner. Jeg kunne nevne hendelsen på jernbanestasjonen i Köln, da disse ble riddere og feminister over natten og trakk sverdet for “våre stakkars kvinner som var lovlig vilt” for denne kulturen som vi ikke bør drasse hit til landet.

Så slo #metoo innover landet, og denne gruppen menn ble dørgende stille. Skjelettene ramlet ut av alle skap, og rottene rømte i sikkerhet. Og fra den ene dagen til den andre ble “våre stakkars kvinner” til noen “sutrende og hevngjerrige kjerringer” som ikke så forskjell på hyggelig tilnæring og voldtekt. For hvordan skulle de stakkers mennene oppføre seg, og hva var lov når man skulle nærme seg en kvinne? En uskyldig flørt var plutselig blitt tynn og usikker is?

#metoo kom i grevens tid. Den avslørte at det ikke står så bra til her i vårt frie, åpne og likestilte demokrati som vi trodde. Men noen av oss har visst det lenge. For vi har hørt historiene. Og noen av oss har sagt i fra. Noen av oss har støttet, satt foten ned, gått til sjefen og gitt klar beskjed.

#metoo er ikke over. #metoo bør aldri gå over, den er kommet for å bli. At politiske ledere ikke helt har forstått alvoret der de sukker lettet og sier at “Å, så deilig at vi kan snakke om politikk igjen” er trist fordi #metoo er politikk, ikke noe annet en politikk. Det handler om individets frihet til å kunne bevege seg trygt på jobben og i livet ellers uten å blir utsatt for trakassering og maktmisbruk. Og mest av alt handler det om vårt frie, åpne og ikke så likestilte demokrati. #metoo er starten på å kunne reparere det, og det krever at alle bretter opp ermene. Også furtne menn i skyttergravene.

Og om du ikke skjønner viktigheten av dette er du en del av problemet, for ikke å si selve problemet.

 


0 Read More

Takk for at du forsikrer deg om at jeg har forstått det jeg har skrevet.


Å være på sosiale medier er ofte en prøvelse. Særlig Facebook er en styrkeprøve i tålmodighet fordi folk har en hang til å ville forsikre seg om at folk forstår det de skriver. Om du skriver “Det er vått i Bergen i dag” er det straks noen som parerer med “Ja, det regner i Bergen i dag!” Det er selvfølgelig ikke noe å ergre seg over selv om du overhodet ikke trenger denne overflødige informasjonen. Eller om du deler et dikt som heter “Ikke stå ved min grav og gråt over meg, jeg er ikke der…” så er det alltids noen som straks hiver seg over tastaturet og forteller deg at “de døde er borte, de vet ikke at at står der og gråter, skjønner du…”  Jøsses, sier du det, hmmm. Jeg vet ikke hva dette kommer av. Mulig skyldes at mange ønsker å fortelle andre at de har tatt poenget, og for å forsikre seg om at andre også har det. For noen minutter siden delte jeg et sitat av Charles Bukowski på FB: “Det er bare én ting dette livet prøver å lære deg – hold kjeft og nyt utsikten.” Og da var det straks en som repliserte “Nuvel, han var nå mest opptatt av å se hester vinne og på kvinner med store lår. Ok, en kort periode likte han å se på mannlige torsoer..” Ok, selv om alt dette handler om utsikt, og å se, føler jeg at dette er en avsporing. For det meste sporer av på sosiale medier. Om du legger ut en melding om at “fire kattunger funnet døde i en plastsekk på Nesodden” kan du ta deg faen på at det ikke går mange minuttene før man krangler om islam så busta fyker i tråden under.

Så er det denne hersens whataboutismen. Om du skriver “Det regner i Oslo” er noen straks på pletten med “Det regner mer i Ålesund!!!” I går opplevde jeg en av de verste avsporingene ever. Jeg kom i skade for å skrive i litt ironiske ordelag at jeg savnet Dagsnytt 18 på NRK P2, og da fikk jeg høre at jeg ikke var solidarisk med de “stakkars journalistene som streiket for å få en anstendig lønn, mens sjefene hover inn mlillion-lønninger…” Vel, at sjefen tjener mer enn fotfolket vet til og med jeg, men her kommer rosinen i avsporingspølsen: “For denne NRK-sjefen er en tidligere SV’er, og nå er det bare et tidsspørsmål før Charlo Halvorsen henter inn sin millionøse-kjæreste Kristin Halvorsen for å lede neste sesong av Stjernekamp!” Men må jo bare gi seg ende over eller le seg “lørvat”, som vi sier nordpå. Jeg har også fått slengt etter meg at jeg er “en jævla homofil SV-fitte som bare forsvarer kvinnedagen for å få meg kvinnfolk!” Så noen ganger kan Facebook også være et svært underholdene sted å være selv om ironien og humoren på internett døde samme dag som det nettstedet så dagens lys. Det nytter faktisk ikke å prøve seg på humor der inne fordi de aller fleste er på tuppa og tar alt personlig 🙂 Noen kommer til å bli rasende av denne bloggen også, jeg vet det nok.

Men for å være litt alvorlig. Språket er i fare, og folks evne til å lese er heller ikke hva den var. Som jeg sa i går da jeg holdt 17.maitalen fra Rådhusbalkongen i Mo i Rana, mange bruker ytringsfriheten som sin personlige søppelbøtte. Det er synd. For selv om vi har nesten ubegrenset ytringsfrihet er det ikke sikkert at alt behøver å bli sagt? Og det lønner seg alltid å la ordene ta en tur innom øverste etasje av kroppen før man lar dem renne ut av fingertuppene. Og alt går mye bedre med litt vennlighet.

Du må gjerne forklare meg hva jeg egentlig har skrevet i denne teksten. Men aller helst vil jeg foretrekke at du kommer med noe jeg ikke har tenkt på. Noe som kan åpne opp for ny forståelse og kunnskap. At jeg kun skriver for å få oppmerksomhet, og at jeg er en selvopptatt fyr som sitter på Facebook og gnager, men hva gjør jeg i livet ellers? Alt det har jeg hørt før. For du vet like godt som meg at på Facebook må du ikke skryte av det gode du gjør, for at er du bare ute etter å vise verden hvor jævlig mye bedre du er enn alle andre. Og om du ber andre stille opp for en god sak får du høre “hva faen gjør du sjøl?” Damn it you do, damn if you don’t. Å krenke, krenket, har krenket, krunket, knekke, knakk, knukket. God helg.


 

 

 

 


0 Read More