SVEN HENRIKSEN

SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

FRA BLOGGEN:

Feite, ekle Nøff Nøff!

Jeg kjenner av og til på en følelse. Jeg føler at jeg er høy og mørk, sylslank, lett muskuløs og elegant der jeg flanerer langs en gate i en fremmed by.
Jeg har på meg dyr hvit ettersittende skjorte i lin, lyseblå trange bukser som sitter pent rundt hoftene, beina er stukket i noen elegante sommersko. Jeg er vakker og det tykke håret mitt beveger seg lett i den varme brisen fra Middelhavet når jeg setter meg ned på en utekafe og ber om en Campari med is og lime på plettfritt fransk. Folk ser beundrende på denne kjekke mannen som har satt seg ned og ser ut som om han vet hva han driver med. Og alle mennene som ser ham skulle ønske at de var som ham.

Men jeg er ikke ham. Jeg kan aldri bli som ham selv om jeg kjøper så mange dyre hvite skjorter, bukser og truser fra Calvin Klein jeg makter. For det finnes ikke verken penger eller truser nok til å få meg til å se ut som bildet av mannen på esken som trusen er pakket inn i.

Jeg står her foran speilet på en grå dag i april iført en splitter ny truse fra Calvin Klein, og ser den bleke magen som henger ned over strikken slik at jeg ikke engang kan se logoen jeg har betalt dyrt for, og størrelse L er litt for trang etter fjorten måneder med korona og diverse turer i kanossagang til og fra kjøleskap som har hvisket innsmigrende på hjemmekontoret. Jeg tar tak i vomma og løfter den opp og hvisker foran speilet: Fuck you, Calvin, du er skikkelig klein!

Jeg kommer fra en slekt som legger på seg bare den ser et bilde av en marsipankake i Norsk Ukeblad. Det ligger i genene, for uansett hvor mye vi slanker oss, så spretter vi opp i vekt igjen, og blir feitere enn noensinne. Det er som om kroppene våre klamrer seg til fettet for å overleve.

Så jeg straffer meg selv med selvhat og avsky ved synet av  mitt eget speilbilde. Og på ren trass spiser jeg to liter fløteis med amerikanske cookies rett fra boksen, jeg har jo tapt uansett. Jeg er en taper som ikke makter å bli tynn!

Og det verste er at folk sier: Men du er jo så flott!! Du er fin som du er!! Men du er jo ikke tjukk!! Bare litt god og rund.

Å, vær så snill. Jeg vil ikke være god og rund, jeg vil være tynn.
Så noen ganger spiser jeg ikke brødvarer på seks måneder, eller så spiser jeg bare stekt oksebiff, eller bløtkokte egg, eller bare frukt, eller ingenting. Og etter uker eller måneder havner jeg på kjøret igjen med Firkløver, Twist, bløtkake, marengs, pizza, vaniljesaus og baconsvor. Dytter i hølet til jeg ligger som ei steinkobbe og slår med luffene på sofaen og rauter. Det er som å være tung alkoholiker eller narkoman, jeg kan ikke la være.

Jeg vet ikke hva denne sulten skyldes. Er det for lite kjærlighet i barndommen? Dårlig disiplin og manglene styrke til måtehold?

Men jeg har slitt med vekta nesten et helt liv.
Som oftes kan jeg leve med det. Men noen dager går jeg helt i svart. Særlig etter prøverommets terror og mørke nedverdigelse. Du står der som en blåhvit oppreist fiskepudding i flombelysning og prøver å presse deg inn i en jeans i XXL, men innser at det ikke går. Og der ute kvitrer den slanke ekspeditøren: Hvordan går det? Er den for liten? Og du kjenner svetten piple i pannen, og du er rød som en hummer i ansiktet.

Hvorfor, kjære Gud, kan jeg ikke bare smette elegant og uten besvær inn i en jeans, betale, og så bare gå ut i livet uten å være utslitt, svett og lei meg mens tårene står i øynene hver gang jeg skal prøve klær i en butikk?

Hodet og intellektet mitt forteller meg at jeg er helt ok, at jeg er frisk, at jeg har jobb, kjæreste og tak over hodet, at det ikke er grunn til å krisemaksimere at jeg veier noen kilo for mye.

Men det er noe med denne følelsen. Dette bildet av den elegante, høye, mørke, slanke mannen i den gaten. Dette bildet jeg ser overalt i magasiner og i reklamen på tv.

Slik vil jeg være, ja, jeg vil være ham! Ja, jeg vet, jeg blir ikke lykkeligere som høy, mørk og tynn. Jeg er lykkelig. Men jeg vil bli tynn! Ikke så veldig tynn, men tynnere. Jeg vil at logoen til Calvin Klein skal synes på trusene! ER DET FOR MYE Å BE OM?

 

 

 

Vi som gjør alt rett.

I fjorten måneder nå har jeg gjort hver minste ting jeg har blitt bedt om. Vasket hendene, spritet dem, tatt på munnbind, holdt avstand, ikke gått på fest, ikke forlatt landet, reist minst mulig, og jeg har holdt meg frisk. Jeg tror ikke det kommer av at jeg har vært så «flink» og «lydig», jeg tror rett og slett jeg har hatt flaks. Jeg har ikke tatt i «det» dørhåndtaket, ikke vært på feil sted på feil tidspunkt, eller kanskje jeg har sterkt immunforsvar, jeg vet ikke, men her sitter jeg, frisk, halvt vaksinert og heldig.

Det har vært enkelt å forholde seg til regler og smittevern. Det handler bare om å lytte seg forbi regjeringens uendelige monologer om bakketopper og siste etappe, at «vi er alle i samme båt» bla bla bla, og ikke bli irritert på Espen Nakstad’s alltid nærværende pekefinger, sile ut fakta og konkrete råd og regler, og ikke la seg vippe av pinnen av Krf’s plutselige kjærlighet til bestemødre som trenger å få bygget en snømann i hagen.

Det mest slitsomme har ikke vært å ikke kunne jobbe, reise eller treffe venner, det er den moralske forargelsen som har vært verst. Alle gnagerne på SoMe og nettet ellers, «de flinke» om soler seg i andres slurv og slark og fronter sin egen vendetta mot viruset. Folk som sitter i Kirkenes og på Dombås og skriver side opp og side ned om hvor uansvarlige folk i Oslo er. For «hvorfor kan ikke disse Oslo-folka skjønne at dette er alvor?» liksom. Og «hvorfor må de sette seg tett som på et fuglefjell i parken og drikke øl bare sola titter fram, skjønner de ikke at folk dør av korona?» «Kan de virkelig ikke ta seg sammen, og vente til dette er over?»

Det er veldig lett for oss som f eks bor i Nord-Norge å holde avstand. Vi har stort sett hver vår private fjelltopp hver og en av oss, og det er langt til nærmeste hus. Men i hovedstaden har faktisk folk sittet inne siden oktober i fjor, så jeg skjønner jævlig godt at de flommer ut i parken når solen endelig skinner. Og hvor eller skal de drikke øl om ikke i parken når all kontrollert servering av alkohol er stengt ned?

Men den moralske forargelsen flommer. Det er nesten så en skulle tro at det har noe med pietisme og arvesynd å gjøre?

Og jeg tror også at både regjering og andre myndigheter vet at noen av restriksjonene kan tendere til å være i gråsonen for hva som egentlig er lov å innføre. At å internere folk i ti dager på hotell egentlig er frihetsberøvelse. For hva er en nødvendig reise, og hva er en unødvendig? Og er en nødvendig reise mindre smittefarlig enn en unødvendig? Men når man foretar en reise som ikke er nødvendig, så er man umoralsk og skal straffes for det?

Og når jeg sier slikt som dette i diskusjoner får jeg høre av de mest oppegående folka: «Jeg finner meg i hva det skal være av denne regjeringen bare vi blir kvitt denne dritten! Gjerne at de stenger grensen for alt og alle!» Men hva med demokratiet? kan jeg spørre. «Tror ikke du skjønner alvoret i dette jeg» er det mest vanlige svaret.

Jo, jeg tar Covid-19 på største alvor. Jeg konspirerer ikke, jeg vet at jeg kan dø av det om jeg blir syk, jeg brenner ikke eget munnbind foran Stortinget, jeg gjør som jeg blir bedt om. Men jeg er litt irritert på alle pekefingrene som skal skremme oss til lydighet. Jeg vil ha fakta, enkle regler og retningslinjer.

Og jeg vil at noen skal fortelle meg hvorfor det er farligere å ha 200 mennesker i en teatersal der alt er under kontroll, enn å tillate at 700 mennesker virrer rundt på IKEA. Jeg vil også gjerne vite hvorfor myndighetene flytter alkoholserveringen ut i parker og inn i de tusen hjem, og ikke tilbake til kontrollerte utesteder der smittevern har høyeste prioritet. Selv Erna Solberg er forvirret over eget regelverk.

 

Hvem er vi når dette er over?

Vi som går ut under lyskasterne kveld etter kveld i all slags vær er en egen rase. Vi går ikke ut til for å bekrefte eller realisere oss selv, vi utfører bare yrket vårt. Ja, vi får applaus, men når vi går ut i virkeligheten kan lyden av hundrevis av applauderende hender brukes til noe som helst. Vi er vanlige mennesker der regningsbunken og forpliktelsene hoper seg opp slik som hos alle andre. I tretten måneder nå har vi knapt nok blitt nevnt som en av yrkesgruppene som sliter og blør. Kultur i landet der mange er frenetisk opptatt av hva som er norsk kultur synes for tiden å være den alt for dyre glasuren på velferdskaken som må vente til alle andre bransjer har fått forrett og hovedrett, for næringslivet må ha en viss forutsigbarhet, det skjønner vel alle. At kulturlivet også er en næring som produserer for milliarder synes ikke å være noe som er verdt å nevne på regjeringens utallige pressekonferanser der stadig nye bakketopper dukker opp. Kulturlivet har vært i en vond og nedverdigende nedoverbakke siden mars måned 2020. Det er nitrist og demotiverende.

Kulturministeren Abid Raja kvitrer at i mai måned skal han gi beskjed om hva som vil skje med alle festivalene i sommer. Hva tror han egentlig? At det bare er å trykke på «festival-knappen», så er festivalene i gang?

En stor kultursektor som har levd med usynliggjøring og null forutsigbarhet har ikke våget å planlegge fordi man vet aldri når og hvordan restriksjonene vil ramme. Og når det meste har gått på lavbluss sier det seg selv at det ikke blir så mange store premierer i høst, og de fleste kulturhus har neppe programmert et rikholdig tilbud for sine potensielle publikummere. Så jeg tror det kommer til å ta ganske lang tid før vi er tilbake til der vi var.

Forskjellsbehandlingen har vært påfallende i 2020 og den fortsetter inn i 2021.

Jeg skrev en tekst i april i fjor som ligner veldig på denne her, og jeg gremmes over at jeg sitter her og opplever at ingenting er endret når det gjelder regjeringens kultursyn. Så får vi se hva som skjer i neste uke. Mulig vi får ha 100 pers i salen, mulig ikke. Alt annet er satt på vent. Her i Nord-Norge snør vi ned. Men fuglene kvitrer, lyset er her. Jeg håper kulturlivet fremdeles er her når dette er over.

Det stemmer visst ikke at Winston Churchill sa «So what are we fighting for?» da hans regjering forslo å kutte hele kulturbudsjettet for å bruke det i krigen, men det er en god replikk. Vi er ikke en kulturnasjon bare fordi næringslivsledere har Hamsun på nattbordet, og at det stadig dukker opp gøye ting på Netflix.

Å, så sinna du er!

I over et år nå har et indignert raseri flommet på sosiale medier. Folk er sinte på Erna Solberg, på de som er sinte på Erna Solberg, på Jonas Gahr Støre, på AP; på Trygve Slagsvold Vedum, på MDG, på hyttefolket, på befolkningen i Oslo Øst, på egoistene på Ullern, i Bærum, på de som reiser til Syden, på joggere, skigåere, på de som ikke vil ta vaksine, på de som får vaksine før dem selv, på hvorfor det ikke forskes nok på sammenhengen mellom p-piller og blodpropp, ja, stort sett, aldri har vi vært så sinte som i 2020, og raseriet har ikke roet seg i 2021.

2021 er året da det ikke er lov å le, ikke spøke, ikke forsøke å være vittig, og for all del ikke positiv. Går smittetallene ned i Bø, så stiger de i Seljord, det går til helvete på tredje klasse, og de som ikke skjønner det kan dra til helvete. Og én ting skal du vite, din hestkuk, at jeg har det veldig mye verre enn deg! Jeg lider av en underliggende angst, og du sitter der og deler bilder fra den jævla hytta i Hemsedal, dø, din egoist! Og disse jævla pakistanerne, som altså bare må reise til Pakistan, mens jeg ikke kan  klemme mamma som har sittet alene i over et år nå, hvem faen tror de at de er?

Ja, raseriet flommer mot alt og alle, og alle ber for sin syke mor selv om de ikke har noen. Og om du skulle falle på å komme med en liten spøk må den forklares med smileblunkefjes og hjerter, slik at ingen tror at du er respektløs og ikke tar Covid-19 på alvor. Selv kom jeg i skade for å mene at de ferdigvaksinerte kanskje kunne bevege seg bittelitt friere i samfunnet, men da fikk jeg høre at jeg mente at «gamlingene» kunne reise til Syden å gå på grisefest, slurpe i seg sangria og synge karaoke uten to meters avstand og uten munnbind, selv om jeg ikke nevnte reising med et eneste ord.

For en ting må man huske på i 2021, og det er at ingen, absolutt ingen skal ha en millimeter mer frihet enn noen andre, her skal alle straffes kollektivt til pandemien er over. Og det nytter ikke komme å vifte med at i Mo i Rana har det ikke vært smitte på seks uker, nei og atter nei, alle skal lide litt til, faktisk helt til Erna Solberg sier at nå er vi over den siste bakketoppen. Når og hvor den bakketoppen er vet ingen, selv ikke Erna, tror jeg.

Jeg husker aids-epidemien. Jeg glemmer aldri hvor redde vi var. Jeg husker de tunge begravelsene. Jeg glemmer aldri stigmaet. Kunne ikke disse homoene bare takke seg selv, knulle med alt og alle, er det rart det går som det går? Jeg tilgir ikke at det tok seksten (16!) år før medisinene kom, at pengene satt så langt inne. Bare på Manhatten i New York døde 75 000 unge menn i løpet av et tiår.

Nå under Covid-19 tok det under et år før vaksinene lå på bordet. Slik er det alltid når majoriteten er truet. Og nå går krangelen om hvem som skal ha den først. Det er meg meg meg! Og så sinna du er, tenker jeg, så jævlig sinna. Hvorfor ikke puste litt med magen, tenke at du er velsignet heldig som bor i Norge som i verdenssammenheng nesten ikke er rammet. At vi bor her hvor de fleste kan beskytte seg, isolere seg, har datamaskiner slik at vi kan jobbe hjemmefra. Hvorfor ikke ørlite takknemlighet? Litt empati og omtanke for resten av verden?

Nei, det gjelder sikkert ikke deg, du driver ikke med slikt hat og raseri, men vi vet det og ser det, raseriet flommer i strie strømmer på sosiale medier. Men husk, at på andre siden av denne famøse bakketoppen skal vi fremdeles leve med hverandre, vi skal leve med det vi har sagt og gjort, alt det vi skrev på nettet vil finnes der for all tid. Og vi skal se oss i speilet. Og inn i hverandres øyne. Så kan vi ikke være litt greie. Ikke rase og moralisere. Hjelpen er underveis.

 

Skaff meg en synder.

Sosiale medier og virkeligheten er full av eksperter på det meste.

Og sosiale medier er blitt den nye «sladrekjerringa» der folk av alle kjønn angir hverandre for brudd på kutyme, levemåte og ikke minst hvordan vi alle skal oppføre oss under en pandemi. De «flinke» som tar pandemien på alvor sitter på den korrekte siden og kaster dritt på de «egoistiske og uansvarlige», for hadde det ikke vært for den gjengen, så hadde Covid-19 vært historie for lenge siden. Og fy den som ikke deltar i dugnaden! Men dette har aldri vært en dugnad, og kommer aldri til å bli det.

I går kom tall fra SSB om at noe i overkant av 20 000 nordmenn har bestilt flybilletter til utlandet i påsken, og alarmen på SoMe gikk umiddelbart. For noen jævla egoister!

At et norsk fotballlag er i Spania der det er portforbud fr 23:00 til 06:00 og smitten er skyhøy er visst greit, men ok, vi snakker fotball, og der virker det som om det meste er greit. Men gullgutta boys vet du, de tar på seg en t-skjorte for å vise at man boikotter at 6000 bygningsarbeidere har dødd under byggingen av det nye og skinnende Qatar, som skal stå klart til fotballfesten neste sommer. Norges helter, der altså! Sånt liker vi på SoMe.

Men kjøpe seg en flybillett til utlandet og bli fanget opp av SSB’s statistikk er landsforræderi og et svik mot alle stakkars ensomme besteforeldrene i Honningsvåg og i Volda som ikke får treffe barnebarna i påsken!

Det kan være tusenvis av gyldige grunner til å reise til utlandet når sommeren er på vei andre steder i verden. Men å lete etter gyldige og gode grunner er ingen god sak når kobbelet på sosiale medier jager i flokk. Da er det korsfest korsfest!

Selvfølgelig er det å trosse myndighetenes råd om ikke å forlate landet på nåværende tidspunkt ikke det mest solidariske man kan gjøre, og jeg ville aldri gjort det selv, men i et land med 5 millioner innbyggere er 20 000 forsvunnede lite i forhold til hvor mange som ville ha forlatt landet i mer normale tider.

Jeg våknet i dag med en dump følelse at jeg ikke orker mer sinte mennesker. Jeg tenkte, kan vi ikke være litt greie med hverandre, ikke se det verste i alt alltid.

Jeg tror de aller fleste gjør så godt de kan, og viruset treffer til og med folk som sier  «jeg har gjort alt rett, allikevel ble jeg smittet». Ja, du ble det. Men hva er å gjøre alt rett? Vi vet aldri når vi er på feil sted til feil tidspunkt. Vi tar i et dørhåndtak, og så er det gjort.

Men så lenge vi gjør så godt vi kan handler det ikke om å være flinkest i klassen. Folk som sier «Vi som har vært så flinke, som hadde dette under kontroll, så kommer denne gjengen av egoister og ødelegger alt…» Ok? Hvem er «denne gjengen»?

Og om jeg skulle kritisere Erna Solberg for ikke å ha fulgt regelverket, så kommer folk løpende og sier «Nå må det bli slutt på denne heksejakten på Erna, hun gjør så godt hun kan! Det er nok nå!» Men et menneske som kanskje må til Paris for å besøke sin dødssyke mor, eller sin døende far i USA skal altså henges ut på SoMe og andre steder som et «egoistisk svin» bare fordi VG eller Dagbladet har hentet ut noen tall fra SSB? Skaff meg en synder, please?

Påsken er bare noen dager som skal leves. La oss være litt greie med hverandre. Også dette skal vi le av en dag. Og kanskje vi kommer til å skamme oss litt når dette er over? Jeg er i hvert fall litt flau på egne vegne allerede.

 

Lurer du på hvordan jeg har det nå, Bent Høie?

I løpet av den siste uken har jeg øvd og terpet, lært meg nye sanger som jeg skulle fremføre i morgen. Men sent i går kveld kom beskjeden på nok en pressekonferanse: Alle innendørs arrangementer er avlyst.

Ikke en gang ord som teater, konserter, eller kulturarrangementer greide du å si i går, Bent Høie. Vi ble nok en gang rasket sammen under grupperingen «bingohaller, fornøyelsesparker og lignende…»

Det er respektløst og sårende for oss, en svær yrkesgruppe i ulike sjangre og fagfelt som har vært hardt rammet i over et år nå. Du kunne i det minste sendt en hilsen til oss også, ikke bare til hyttefolket som har vært diskutert opp og i mente i dagevis. Jeg håper noen gidder å synge for deg når det røyner på. Jeg håper virkelig det.

For vi er gode å ha når livet butter. Da griper man til ord og toner, og vi kommer med trøst i hendene, forløser og utløser tårer og hardt tiltrengt  latter som gir mennesker trøst og et hvileskjær i en til tider tøff hverdag.   For vi er faktisk  yrkesfolk i en stor næring som leverer kultur i alle sjangre til det norske folk. Så det vi driver med er ikke en hobby, det er et yrke, og ikke glasuren på kaken når alle er mette og fornøyde og alt annet er betalt.

Ja, jeg skjønner at det er vanskelig å spå for fremtiden, at hovedanliggende nå er å slå ned smitten, få vaskinert folket, og så få samfunnet i gang igjen. Men i mellomtiden er det faktisk også politikernes ansvar å se helheten og alle nyansene i folket, sette seg inn i ulike virkeligheter og ståsteder, og derfor ikke snakke til det norske folket som om vi er en homogen masse som bare ønsker å gå på ski eller komme oss til hytta i påsken.

Vi i kulturfeltet ønsker å bli sett, regnet med, respektert, snakket til, men først og fremt ønsker vi muligheten til å begynne å jobbe igjen. Vi har også regninger som forfaller, lån som skal betales, og mange av oss blir ikke truffet av kompensasjon eller andre ytelser fra staten. Så jeg synes sittende regjering bør slutte med å overse oss, og når vi en sjelden gang nevnes er det for å skryte av alle pengene dere kaster etter oss.

Så ved neste pressekonferanse, Bent, Erna, Abid, Iselin og resten av gjengen, synes jeg dere bør spørre hvordan vi har det, gi oss et klapp på skulderen, si at dere gleder dere til å se oss på scenen igjen.

For øyeblikket er det ingen selvfølge at vi vil stå der. Det er mørkt for mange nå.  Og den kulturen dere konsumerer på Netflix og HBO er laget av slike som oss. Tenk om skjermene skulle bli svarte?
Men for øyeblikket regnes ikke en dansk skuespiller som viktig nok til å komme hit til landet, og en stor produksjon har stoppet opp. Det sier alt om hva dere mener vi bidrar til i samfunnet. Litt som bingohaller og lignende? Godt at kulturministeren fikk tatt en selfie med Tom Cruise, det er da alltids noe.

God påske, på hytta da dere.

 

 

Hvem skal synge for oss når dette er over?

scenen ligger mørk og stille nå

ikke en rest av applaus kan høres mens støvet faller

pianoet står med sine sorte og hvite tangenter

venter på å kjenne myk filt mot sine indre strenger

som menneskene som satt i salen der nede venter

på å bli rørt i sine dypeste rom

 

skuespilleren sitter og tenker tilbake på kvelder

der latteren bølget mot ham der under de varme lampene

tåren der nede i det blå lyset

alle ansiktene som åpnet seg for ny erkjennelse

en kollektiv grenseløs omfavnelse der livet selv ventet

 

og ham selv ved speilet da sminken ble fjernet

og han gikk ut til dem i taxikøen som seg selv

 

det var ubehagelig

men han så at de hadde grodd vinger i løpet av kvelden

at de hadde lys i øynene og noe mykt rundt munnen

 

men scenen ligger mørk og stille nå

og ingen vet når lyset tennes igjen og inspisienten vil si «klar scene!»

tenk om vi ikke kommer når verden skal feire at dette er over?

 

 

De uskrevne reglene på Facebook du bør vite om.

En forfatter jeg kjenner skrev for noen år siden at han mente de fleste mennesker er på sosiale medier for å bli krenket, fornærmet eller hetset. Noen ganger har jeg følelsen av at han har rett fordi man støter stadig på ømskinnede og rasende mennesker her inne som tar ting opp i verste mening.

Rene ord er vanskelige å tolke når de ikke kommer sammen med tonefall, mimikk og øyekontakt.

Jeg sliter ofte selv med å tolke i hvilket ærende folk kommer når de kommenterer. Hva betyr f eks et smilefjes med tårer som flommer ut av øyene? Ler de av meg, eller gråter de? Vanskelig å vite. Og hvorfor disse smilefjesene, kan ikke ordene tale for seg selv. Nei, ikke på SoMe.

Som fastboende på sosiale medier de siste femten år har jeg oppdaget at det finnes mange uskrevne regler du bør vite om for at ingen skal le av deg bak ryggen din. Du kan f eks ikke være en seriøs aktivist, være opptatt av flyktninger og slikt om du av og til også tøyser litt eller legger ut sånne tulleting.

Her inne må man være konsekvent, ikke litt av hvert. Man må også holde seg til sitt politiske ståsted, og ikke vingle litt hit eller dit. En jævla sosialist må aldri si noe positivt om Erna Solberg uansett hva hun måtte gjøre. Og en Høyrevelger må ikke si noe pent om Audun Lysbakken, selv ikke om han hadde løst kreftgåten eller fikset klimakrisen. Man kan til nød si at ok, det var bra, men «alt for lite, og alt for sent!»

Og om du ser at noen liker «The Crown» må du starte en illsint debatt om monarkiet, og skrike at du hater den jævla serien selv om du ikke har sett mer en halv episode. En vittig venn av meg sa en gang: «Jeg har ikke lest boken, men jeg liker den ikke.»

Og her er vi ved det farligste man kan gjøre på Facebook, du må ALDRI kun komme med ren ros, det må være et ris bak speilet. Om du sier at noen er pen på håret etter et frisørbesøk, må du samtidig nevne at det var godt «du fikk farget den grusomme etterveksten du har gått med alt for lenge nå!» Og du må aldri være helt enig. Om noen sier at det regner i Bergen, da må du straks ile til å si at det hagler som faen i Ålesund.

Du må også vokte deg for å legge ut for mange bilder av deg selv, da særlig selfies. Seriøse mennesker liker ikke å bli tatt bilde av, og de hater å måtte se bilder av seg selv. Seriøse mennesker som vil bli tatt på alvor på sosiale medier poster ikke bilder av seg selv, og aldri bilder av maten de skal spise. Det er latterlig og et brudd på en uskreven regel.

Selv skuespillere som lever av ansiktet sitt må passe seg for å legge ut for mye bilder.

Du kan til nød poste et bilde om du legger ved en forklaring som: «Nei, men se hva jeg fikk fra sminkøren på innspillingen av «Lillyhammer», her er et bilde av meg og Little Steven! Bløsh altså, men dette har jeg ikke sett!» eller «Gud’a meg, nå er det mye meg i monitor, men jeg må bare poste dette bildet av meg og Ghita Nørby. Hun var så søt mot meg…bløsh, dette er litt i overkant, for jeg poster aldri sånt. Unnskyld.»

Men ikke poste selfies i søkk og kav, da mister du kred og blir en aldrende mannlig Sophie Elise som fremstår som patetisk, eller et panisk kvinnfolk som ikke kan begrense sin egen selvopptatthet. Dessuten sier all forskning at personer som poster masse bilder av seg selv higer etter synlighet og lider av mentale forstyrrelser. Og det er ikke bra. Og at skuespillere og artister ønsker å være synlig er noe de sporenstreks bør slutte med. Ok?

En annen viktig regel på Facebook er at du aldri må være ærlig eller for direkte. Selv om du hater en kollega må du ønske hen gratulerer med dagen med digitale blomster og hjerter og kalle dem «fineste du..» til du kjenner lukten av oppkast i munnen. Og ikke dele for mye politikk og sånn fordi det er så slitsomt. Og du må for all del ikke snakke dritt om byen du bor i, det er som å skrive under sin egen dødsdom.

I løpet av 2020 har også en del strenge koronaregler hjemsøkt Facebook. Du bør ha lagt ut minst et bilde av deg selv med munnbind. Gjerne bilder av hele munnbindsamlingen. Det er viktig at munnbindet sitter korrekt. (Her er det unntak for regelen om selfies) Du bør også ha profilbilde med ramme der du forteller verden at du skal ta vaksinen med en status der du forkynner at «jeg tar en for laget!» Du må huske å slå hardt ned på de som er bittelitt skeptiske til vaksinen fra Astra Zeneca, for disse villfarne menneskene er blitt radikalisert av Kari Jaquesson eller Henriette Lien.

Så bør du daglig melde fra om hvor mange du så på matbutikken uten munnbind. Det spiller ingen rolle at din kommune ikke har innført påbud om å bruke munnbind, for på Facebook gjelder det en regel som heter «for sikkerhets skyld» i alle tilfeller av tvil. Og her inne er vi alle enige om at «folk flest gir faen». Og om noen skulle lure på hvorfor du virrer rundt i matbutikken og teller folk uten munnbind, står det i de uskrevne forskriftene til sosiale medier at slikt er en klar grunn til å blokkere folk som kverulerer på en slik måte.

For å summerer opp, hovedregelen er å være negativ. Ikke stole på noen. Ikke være enige med noen. Finn minst fem feil i alt alle skriver, og din suksess på sosiale medier vil være et faktum. Lik og del, som de sier på den andre sider av virkeligheten.

 

Du ser ut som en kræsja same i trynet, du har ikke sjans i helvete!

På sent 1970-tall gikk jeg på mitt tredje nederlag som avvist søker til skuespillerutdanning ved Statens Teaterhøgskole som det het den gang.

Samme kveld satt jeg på vannhullet Casino i Stortingsgaten og gråt bitre tårer, og da en kjent skuespiller så meg rett inn i øynene og sa: «Du ser ut som en kræsja same i trynet, du har ikke sjans i helvete!» gikk det opp for meg at slaget var tapt.

Og i mange år tenkte jeg det, at jeg ikke var pen nok, høy nok, tynn nok, at jeg ikke hadde det som skulle til for å nå fram på de skrå bredder. Først mange år etter husket jeg noe en i juryen sa til meg etter siste prøve. Hen sa: «Du er begava, du har en fin stemme, men du er så annerledes at vi tror ikke du vil greie deg i dette tøffe yrket…» Det var da alltids noe.

Jeg vet at livet som skuespiller er et yrke der du vurderes hele tiden. Du skal passe inn i en sammenheng, i et ensemble, i en kabal som legges når en film eller en tv-serie skal lages. Som regel er man feil, man er for ung, for gammel, for tykk, feil type, stort sett består skuespilleryrket av en rekke avslag, dører i fleisen, og vi prøver igjen, men det ble ikke deg denne gangen. Og slik må det være. Og noen ganger er man selvfølgelig ikke god nok.

Men det er ikke dette jeg vil snakke om nå. Jeg vil snakke om å bli stengt ute på grunn av den du er, ser ut, og hvor du kommer fra.

Jeg fikk også høre at jeg ikke måtte være så feminin, bli mer mandig, senke stemmen ned til et dypere tonefall, at «du kommer aldri til å bli noen Hamlet!» Vel, jeg ha aldri ønsket å bli noen Hamlet.

Jeg har klokketro på at det nytter å kjempe, at det går an å forandre verden. Jeg har også lært at det nytter å være en irriterende flue under lampe-kuppelen på teatersjefens kontor, ikke gi seg.

Jeg tenkte at jeg skal prøve en gang til, og satte inn alle krefter på å beseire styggen jeg hadde på ryggen. Den kræsja samen tok tak, og bestemte seg for at nå eller aldri.

Og jeg fikk det til, selv om det ikke har vært «a walk in the park». Men etter som tiårene har gått har også verden forandret seg til det bedre. De «rare» slipper til, de som ikke ser ut som alle andre får oftere og oftere muligheter, det er ikke så forutsigbart i castingen lenger. Nå er det harde, skakke, litt fremmedartede ansiktet mitt min største fordel. Det skaffer meg de fineste rollene.

Men vi er på ingen måte der vi skal være. Lang der i fra.

Som nyinnsatt nestleder i «INN-Etniske minoriteter i norsk kulturliv» er jeg med og jobber for at scenekunstnere, fagfolk og ekspertise fra minoriteter, andre kulturer og hudfarge skal få slippe til i kulturfeltet, bli bedømt for det de kan, og ikke ut i fra hvem de er.

For talentfulle mennesker skal ikke stoppes av å komme fra en annen kultur, hudfarge, navn, legning eller av minoritetsbakgrunn, de skal slippes INN og bli vurdert på lik linje med andre aktuelle søkere.

Og slik er det ikke i kulturfeltet ennå, selv om det er blitt bedre, og mange har markert seg etter å ha blitt sluppet inn, men det må bli bedre enn det det er nå.

Jeg mener folk skal ikke få en rolle for å være kulturmarkører for å bekrefte sementerte fordommer om grupper. Folk fra andre kulturer, minoriteter og hudfarge bør kunne spille bærende roller uten at det blir gjort et poeng av hvem de er, ser ut eller kommer fra.

Så som en som lenge ble avvist, en som ikke ga seg før han ble sluppet inn føler jeg at denne kampen er mitt og alles  ansvar. Vi må alle være med på å åpne dører for de som ikke slippes inn for å få vist det de kan.

Særlig sikter jeg til de som sitter med makt i kulturfeltet. Det hjelper ikke å si at «vi er veldig opptatt av dette med mangfold», man må gjøre noe med det. Åpne dørene. Det er noe der ute, halve historien, kanskje?