SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Da Jehova banket på i oppgang C.



Våkner til nyheten om at Kjell Inge Ropstad (KrF) vurderer den offentlige støtten til sekten Jehovas Vitner på grunn av at medlemmene oppfordres til ikke å bruke sin demokratiske stemmerett ved kommune og stortingsvalg. Lederen av Jehovas Vitner i Skandinavia svarer at medlemmene skal være som Jesus og disiplene, de skal ikke delta i verdslig politikk, og derfor ikke stemme eller ta stilling i politisk saker.

Dette er bare en liten del av den sosiale kontrollen som sekten driver med overfor alle sine medlemmer. Medlemmene blir stadig utsatt for overvåkning. Det kreves en høy “moral” av alle. Når vold og overgrep oppdages rådes den utsatte til ikke å gå til politiet, overgrepet, uansett grad skal behandles av “de eldste”, som er et slags råd av voksne menn. Offeret må gå gjennom en rekke nedverdigende intervjuer, og det er som regel overgriperen som beskyttes. Om offeret truer med å gå til politiet med saken sin utsettes hen for trusler og konstant overvåkning. Jeg er blitt fortalt historier der medlemmer av menigheten har sittet i biler utenfor offerets hus 24 timer i døgnet. Det legges også lokk på vold mot kvinner og barn.

Da jeg var seks år i 1961 banket det på døren i boligblokka der vi bodde. Pappa åpnet og slapp inn to svartkledde menn fra Jehovas Vitner. Fra den dagen forandret livet mitt seg til et helvete. Pappa gikk fra å være en litt drikkfeldig lun mann til å bli en fanatisk predikant som tråkket milevis fra dør til dør med bladene Vakttårnet og Våkn Opp! Han gjorde lynkarriere i den lokale menigheten og ble en betrodd. Blank og fin i dressen, vakker av utseende var han lett å like, selve prakteksemplaret av en familiefar og kristen.

Men hjemme var han en annen. Han var en streng og psykopatisk voldsmann som utøvde fysisk og psykisk vold mot meg og mor. Jeg var bare syv år og hadde akkurat begynt på skolen første gangen han tok meg med inn på badet og slo meg så hardt i hodet, ansiktet og på kroppen at jeg besvimte. Det var også første gangen jeg kjente på rå og skremmende redsel, og dette overgrepet var starten på ti år med ukentlig vold. Pappa tok fullstendig kontroll over livet mitt, dengte og slo meg hjemme, og samtidig kjørte han meg fram som et kommende “vitne”. Elleve år gammel holdt jeg min første tale på et av de store stevene som Jehovas Vitner holder hver sommer. Den lille gutten gjorde braksuksess og ble spådd en lysende framtid i menigheten. Hjemme gnog angsten og blodet fløyt. Jeg utviklet panikkangst.



Femten år gammel gikk jeg til en av “de eldste” for å fortelle om pappas overgrep. Jeg ble ikke trodd og fikk beskjed om ikke å spre slike stygge rykter om min stakkars pappa, og at dette helt sikkert var noe jeg hadde funnet på for å skade ham. Samme kveld kom pappa inn på rommet mitt og holdt hodet mitt mellom hendene sine, knuget meg hardt og stirret meg inn i øynene og sa: “Om du går til de eldste en gang til så banker jeg livskiten ut av deg, forstått?”

Da jeg var seksten innrømmet jeg for meg selv at jeg var homofil. Jeg fortalte det til mamma. Pappa kom smilende til meg å sa: “Det finnes en løsning på problemet ditt Sven. Vi kan sende deg til Brooklyn, så skal du bli kvitt disse syke tankene…” Det var vel da jeg forsto at pappa var en farlig mann, at sekten var noe jeg måtte rive meg løs fra. Jeg vet ikke hva som skjedde inni meg i det øyeblikket han sto der og smilte, men det var vel faen meg nok, nok, nok, nok. Jeg kastet meg over ham og slo ham med knyttnevene. Slo til jeg begynte å gråte, gråt som gikk over i såre hulk. Så kom jeg meg ut av huset. Jeg så ham igjen en eneste gang før han døde nesten fem og førti år senere. Jeg mistet også kontakten med mamma, som døde for tre år siden. Da hadde jeg ikke sett henne på femti år. Det er slikt den statsstøttede sekten utsetter sine medlemmer for.

Så flott, Kjell Inge Ropstad. Fortell hele historien. Kutt støtten til sekter og kristne trosamfunn av alle religioner som driver med sosial kontroll og overgrep. Hilsen stolt samisk homofil mann 64.

 

 



0 Read More

Hvem har rett til å kjempe min kamp?



Vi lever i en tid der folk roper “identitetspolitikk” etter deg om du setter bjelle på katten og kaller en spade for en spade. Det skal veldig mye til før jeg kaller noen for rasist, men jeg nøler ikke med å gjøre det når spaden er så tydelig at den ikke kan kalles for noe annet enn en spade, for å bruke en populært metafor.

Men hva har rett til å kjempe min kamp? Vel, i utgangspunktet alle. Men noen ganger kommer jeg litt i stuss når enkelte kaster seg inn i f. eks homokampen. For jeg er av den oppfatning at alle utspill fra debattanter må settes i sammenheng med hva de tidligere har sagt og skrevet. Om en statsstøttet blogger har en lang historie med å skrive negativt om islam og muslimer plutselig opptrer som de homofiles høye beskytter når det avdekkes tall som viser at mange muslimer har et negativt syn på skeive ringer det en liten varselklokke hos meg. For dette er, slik jeg ser det, et vikarierende motiv.

Det blir ikke mer troverdig at bloggeren sender meg meldinger i innboks der hen forteller at hen selv har et barn som er homofil. Altså, alle har vel en i nærmeste familie eller omgangskrets som er skeiv i en moderne verden? Det er litt som  si at “jeg er ikke rasist fordi jeg ha kjøpt meg wokpanne!” eller “jeg kjenner mange innvandrere jeg…” Så at en fremmedfiendtlig blogger som frenetisk gnager om muslimer og islam plutselig skulle løfte fanen for meg er like lite troverdig som at Sylvi Listhaug og Siv Jensen plutselig gikk i tog 8.mars. Jeg tror de fleste ville lure på hva pokker er det de pønsker på nå?

Og – hvem har rett til å bli krenket på mine vegne? Ingen, absolutt ingen. Jeg bestemmer selv hva som krenker meg og hva som ikke gjør det. Som same nekter jeg at andre skal fortelle meg at jeg bør være krenket over at Siv Jensen kler seg ut som indianer. Det var ikke så smart, men jeg ble ikke krenket av det. Jeg blir heller ikke krenket av at noen kaller meg homo. Jeg er homo, og jeg kaller meg det selv. Men det er noe med situasjon og kontekst. Men ja, noen ganger tar galskapen overhånd.



Jeg tok et bilde av meg selv på en strand i Hellas, delte det på Instagram med teksten: HOMO I SOLNEDGANG! (ja, i versaler), og straks ble det storm på veggen min. Forsto jeg ikke at det var diskriminerende å kalle meg selv homo? Og visste jeg ikke at å være homo er helt naturlig? Herlige land, jeg har stått i homokampen siden jeg var 16 år i 1971, shut your face, honey!

Men for tiden er det mange kryssende agendaer og vikarierende motiver for å bedrive diskriminering og rasisme. Man samler ekkokammeret rundt seg, fansen jubler og mobber motstemmene.

Blogger Nina Hjerpseth-Østlie må kjempe de kampene hun vil, og at all kritikk preller av og bryr henne en høstblomst, feel free. Men at hun latterliggjør meg for å være over seksti år finner meg meg ikke i. Er det faktum at fantastiske Kim Friele er godt over åtte et argument for at hun ikke lenger er meningsberettiget i homodebatten? Nei, det er det ikke.

Noen av oss gikk opp på barrikadene den gangen det hadde store omkostninger. Vi har kjempet så blod og tenner sprutet, og vunnet fram. Vi har faktisk kommet så langt at folk med vikarierende motiver bruker oss for hva vi er verdt. Og når vi protesterer svarer ekkokammeret deres: God bedring, Henriksen!

 

 



0 Read More

Verden sett gjennom gjenstridige øyne.



Blogger Nina Hjerpset- Østlie postet et sukk over at alt for mange innvandrere (muslimer) har et negativt syn på homofile, da særlig i bydelen Grønland der mange homofile føler seg utrygge og lite velkomne. Jeg tok meg friheten å kommentere teksten og fikk straks beskjed om å ta på meg narrehatten neste gang jeg tok en tur til Grønland, siden jeg gjorde meg dummere enn det jeg er. Tusen takk, men nei takk.

Jeg fikk også en ny tittel kastet etter meg, Hjerpset-Østlie utnevnte meg til medlem av “bortforklaringsbrigaden”. Jeg bortforklarer ingenting. Men som jeg skrev: “Hvordan kan folk på Grønland vite at jeg er homo? Må jeg kle meg ut for å passe til folks fordommer?” Jeg kler meg i vanlige klær og ha verken fjær på hodet eller stumpen bar til daglig. Men det kan selvfølgelig hende at jeg slår til med et spektakulært antrekk om anledningen skulle by seg.

Nina Hjerpset-Østlie syntes kommentaren min var ustyrtelig latterlig. Jeg fikk straks beskjed om å ta med meg mannen min ned til no go sonen Grønland, leie ham, og kanskje, Gud forby, kysse ham, og da ville “hemmeligheten” bli avslørt for alle, og hvem vet hva som ville skje liksom?

Altså, jeg vet ikke hvor ofte denne tidligere HRS-bloggeren har vært på Grønland, men jeg har altså bodd på Tøyen/Grønland i nesten to tiår, og jeg har aldri opplevd noe skummelt eller diskriminerende der. Og jeg har både leid og kysset mannen min i friluft uten at gjenger av folk har kommet og slått meg ned. Nå bor jeg i en liten by i Nord-Norge med nesten blendahvitt majoritet, og jeg er mye engsteligere her når jeg går ut på byen om natten.



Men kjære Nina,  jeg er ikke i nærheten av å bortforklare at enkelte har negative holdninger til homofile. Jeg har opplevd mye rart i alle de årene jeg har stått i homokampen, som for min del startet da jeg kom ut med et brak som 16-åring i 1971. Og det var på ingen måte lett med en far i Jehovas Vitner. Jeg mistet familie, venner og nettverk fra den ene dagen til den andre. Denne obskure sekten mottar fremdeles stor pengestøtte fra staten for å bedrive sosial kontroll av sine medlemmer. Hva med å blogge litt om dem, Nina Hjerpset-Østlie?

Jeg er så gammel at jeg husker et Oslo der ikke engang politiet var på vår side, der det sto gjenger oppe på Egertorget og ventet på oss da vi sneik oss gjennom gatene på vei til T-banen etter en kveld på homoklubben Metropol. Da var det så blodet spruta og tennene spratt. Jeg husker en natt jeg løp blødende og forslått mot en politibil på Karl Johan og ble avvist med: “Bli et mannfolk, så slipper du det der!”

Når jeg scroller nedover i bloggen til Hjerpset-Østlie kan jeg ikke konkludere med annet enn at hun har innvandring og innvandrere på hjernen. Det gnages om alt og alle i så henseende, og da med støtte fra Fritt Ord i ryggen. Ikke noe galt i å ha støtte fra Fritt Ord, de er til for å støtte marginale stemmer. Og Nina Hjerpset-Østlie er en marginal stemme, nesten en trist anakronisme i et moderne demokrati. Hun har ingen løsninger, ingen vyer om fremtiden bortsett fra å poste sine evige “Gud, så fælt-tekster”.

Men hun har et poeng. Homofobi og hat mot alle som er annerledes har på nytt begynt å skyte fart.

Og det er nok en gang på tide å ta på seg boksehanskene for homokampen er ikke over. Truslene kommer fra alle hold, ingen er bedre eller verre enn andre. Jeg adresserer herved muslimske miljøer, kristne miljøer, norsk toppidrett, lokale lag og andre pietistiske miljøer som ikke tåler at folk velger å elske den de vil. Jeg adresserer også Nina Hjerpset-Østlie som sprer enøyd angst og stigma. Homokampen må tas bredt og med åpne øyne. Ikke med vikarierende motiver og nedlatenhet.

Ha en god sommer. Med vennlig hilsen Bortforklaringsbrigaden.

 

 



0 Read More