SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Corona-politiet.



I dag morges satte jeg meg inn i en taxi. Blid sjåfør begynte å småprate om vær og vind. Så helt plutselig slapp jeg fra meg et host. Ikke sånn høyt og voldsomt, bare et lite host. Jeg møtte sjåførens øyne i speilet. Øynene hans var plutselig harde og uvennlige. “Er du syk?” spurte han. “Nei, jeg er bare allergisk. Pollensesongen er allerede i gang…” Han svarte ikke, og resten av den forholdsvise kjøreturen foregikk i stillhet. Da vi var fremme betalte jeg og sa “Takk for turen.” Jeg fikk et mutt nikk tilbake.  Jaja, tenkte jeg, dette er takken for å ha sittet i karantene i nesten tre uker på grunn av en tur til UK.

På sosiale medier har det manifestert seg et sinne eller raseri mot “alle disse voksne bortskjemte drittungene som tar seg til rette i det offentlige rom” alle disse “hostende, slimete joggerne som løper ned barnefamilier og eldre langs Akerselva” eller grupper av mennesker på “seks syv som står tett sammen og kakler” på kjøpesentrene.

På Facebook sitter folk i Kautokeino, Bodø og Bardufoss og kjefter på folk i Drammen og på Kløfta fordi de er noen kjøtthuer som ikke holder seg hjemme. Og fruer fra Gjøvik roper med verbaler om at “dette kommer til å ende med portforbud om ikke folk slutter å gi faen” og ganske straks begynner å ta hensyn til andre.

Ok at noen ungdommer hadde fyllefest i Kollen og at en corona-smittet helsearbeider gikk på fest og fikk 20 tusen i bot er en ting, men at folk flest gir faen og driter i andres helse og ve og vel stemmer da virkelig ikke. I dag ha jeg vært en liten handletur i byen etter 15 dagers karantene, og det eneste jeg møtte var vennlige smil fra folk som hold god avstand til hverandre, blide folk i de butikkene som fremdeles er åpne.



Så jeg synes at dere som agerer corona-politi på sosiale medier bør slutte med å sitte som en gjeng med Margrethe Munther med hevet pekefinger. Folk flest tar hensyn og passer på seg selv og andre. Prøv heller på spre litt positivitet rundt dere, og ikke vær så opptatt av andre. Det kan faktisk hende at folk blir så lei dere at de begynner å gi blanke. Og da blir det farlig for de vi prøver å beskytte.

Vi er inne i en fase der vi begynner å ane et lite håp, ser nedgang i tallene, og øyner litt lys i tunellen. Sammen skal vi klare dette om vi ikke ser fanden på flat mark 24/7 og kaller voksne folk for bortskjemte tullinger som brøyter seg fram uten tanke på andre. I dag ga jeg en blomst til damen i fiskebutikken. Hva har du gjort for å glede et menneske i dag?



0 Read More

Svart er ingen farge, men den kommer ofte i selskap med hvitt.



På sosiale medier forsvinner fargene, det meste er svart hvitt. Du ser ingen ansikter, hører ingen stemmer, ingen tonefall, kjenner som regel ikke til bakgrunnshistorier om den du prøver å kommunisere med, og du tar deg selv svært alvorlig og tror det verste om alle. Og mest av alt tror du at du sitter med den hele og fulle sannhet, selv om det du mener ofte er styrt av synsing og følelser, sminket som gyldig fakta, av deg selv for å tilpasse din sementerte mening om saken som diskuteres.

Jeg er vanligvis ikke lettskremt, lar meg ikke rive med av den kollektive skrekken som av og til oppstår på sosiale medier, men kaster meg dessverre ut i debatter som kan bli vonde, harde og sårende, for meg og for de jeg diskuterer med. Ømtålige temaer som religion, politikk, innvandring, flyktninger, og nå Corona-viruset som har hjemsøkt jordkloden. Ja, jeg skal være den aller første til å innrømme at jeg ikke tok det særlig alvorlig i starten, at jeg ble litt sånn “helledussen” til de som forkynte at de ville forskanse seg i egen hule på hemmelig sted med vannbeholdere, hermetikk og medisiner, og kun kommunisere med verden via nettet og treffe mennesker på Netflix og HBO. Nå vet jeg bedre.

Jeg vet at dette viruset ikke er en vanlig influensa, men noe som ganske mange kan komme til å dø av. Nå er det slik at mange dør av influensa også, men det er ikke noe argument for ikke å ta dette nye viruset på alvor. Det som er frustrende er alle de ulike utspillene og ikke synkrone og presise rådene som kommer fra myndighetene. Er et arrangement med over 500 deltagere farligere enn et på 400? I skrivende stund rådes alle nordmenn til ikke å forlate landet av noen, mens andre igjen sier det motsatte. Noen medier skriver at vi “er i krig”, og andre trykker kronikker om at “sannsynligvis kommer du ikke til å dø” av dette, så “ta det med ro”.

Våknet til overskriften “Koronaviruset herjer med norsk næringsliv” i nettavisen Bodø Nu. Det er en kraftig feilslutning slik jeg ser det, det er jo folks helse dette viruset herjer med, men selvfølgelig får det følger for næringslivet når ting avlyses, folk ikke tør å reise eller gå ut blant folk for å handle eller benytte seg av kulturelle tilbud. Kulturlivet og alle dets frilansere er utsatt i denne perioden. Jeg har selv fått en del jobber avlyst eller utsatt på ubestemt tid fordi arrangører ikke tør å gjennomføre avtalte eventer. Derfor engster mange av oss for egen økonomi, noe som bør være lov uten å bli beskyldt for å være ufølsomme eller ikke forstå hva dette dreier seg om eller ikke ta viruset og folks helse på alvor.



Det er kort avstand mellom ansvarlig våkenhet og selvopptatthet. Vi er alle oss selv nærmest, men denne krisen som nå rammer oss, og som kanskje vil eskalere og bli en katastrofe tar vekk fokuset på f. eks de utsatte barna i leirene i Hellas og Tyrkia. Det er naturlig at når eget land settes i en tilstand av unntak at fokuset er på oss selv, men det er ingenting jeg håper mer på enn at dette viruset kommer under kontroll og at vi kan begynne å leve normalt igjen. Og om så skulle skje, håper jeg at vi vil takke de som sto på for oss, at vi selv og helsepersonell og myndigheter tok kloke valg, beholdt fatningen, og så evne å hjelpe de som trenger det andre steder.

Selv holder jeg magi huset vårt ved havet i nord. Reiser ingen steder, skriver ferdig et bokmanus. Så for vi se. Lykke til alle sammen. Og vær snille med hverandre, det blir ikke tryggere av at alle biter hodet av hverandre i meningsløse debatter.

 

 



0 Read More

Kjærlighet i koronaens tid.



Jeg husker da den første jeg kjente ble smittet. Han hadde vært i USA og fått dette viruset vi visste så lite om. Det gikk bare et år fra han ble smittet til han døde. den flotte, sterke unge mannen visnet hen og ble forvandlet til et skjelett av skinn og bein.

Jeg minnes hvor livredde vi var. Hvordan panikken slo om seg. Vi våget nesten ikke å berører hverandre. Og svært lite visste vi om sykdommen, kun at den var dødelig, dette grusomme viruset som kom stadig nærmere og truet oss alle. Vi lå i sengene, led oss gjennom endeløse skrekk-netter av angst med vi ventet på beskjed fra sykehuset. Skulle vi også dø?

Etterhvert gikk vi fra dødsleie til dødsleie. Nære venner døde Ensomme og forlatte av familie lå de der i svette senger og gråt med store smerter. Begravelsene kom tettere og tettere. Vi hadde til slutt nesten ingen tårer igjen.

Det fantes ingen kur, ingen medisin. Jeg minnes så mange redde ansikter. Jeg minnes Henki som sto åpent fram og mistet alt, jobb og privativ. Kafeen han jobbet på mistet kunder, ingen ville bli servert av en mann med aids. Han rømte til Nord-Afrika for å kunne puste, men ble kjent igjen av to kvinnelige turister fra Norge som så at han snakket med en ung mann på stranden. Han ble lagt i jern og kastet i fengsel.



Gode vakre Henki døde. Tom-Terje døde, lille vakre Roy døde, Ola døde, alle de jeg ikke orker å nevne døde. Hva jeg husker best? Hva var verst?

Verst var stigmaet og hysteriet fra folk som ikke var i risikogruppen. Panikken og den blinde angsten fra folk som gikk fra konseptene uten grunn. Selv vi som var friske ble behandlet som spedalske bare fordi folk visste vi var homoseksuelle. Vi gikk i dekning mange av oss. Vi var redde. Og traumatiserte, for rundt oss døde venner og kjærester.

“Tørk ikke tårer uten hansker” skrev Jonas. Ja, vi var spedalske. Selv sykehuspersonale og leger behandlet de dødssyke på en ofte uverdig og respektløs måte. Det var handlinger utført i mange på kunnskap og i redsel og panikk selvfølgelig, men dog.

Nå tørker jeg egne tårer uten hansker. Hendene mine er rene og nyvaskede. Jeg og mange med meg overlevde. Vi ble herdet av det, sterke. Vi lærte noe om stigma, og om drevet fra journalister og uvitende mennesker uten empati.

I skrivende stund sitter jeg i London og ser storbyen våkne. Her bor et titalls millioner mennesker. Jeg ser ingen munnbind i gatene, byen lever sitt liv. The Guardian skriver rolig og saklig om korona-viruset som har nådd UK. Det er ingen kø foran apotekene her, Antibac finnes i alle butikker. Ingen panikk.

Norge? Jeg ser krigstypene. Jeg ser panikken, angsten. Den er forståelig, men igjen er det de minst utsatte som skaper mest lyd. Slapp av, sier noen, det er bare de gamle og svekkede som er truet. Ja vel? Er disse menneskene mindre verdt?

Tankene mins svirrer tilbake til den gangen da “homopesten”, som noen kalte det herjet. Det var liksom ikke et heterofilt anliggende, det var bare homoene som døde. Og det på grunn av sine ryggesløse liv, mente noen. Og folk slo vitser om det, som nå.

Det klokeste som ble sagt den gangen da aidsen herjet som verst er: Lev livene deres, det er ikke for mye kjærlighet i verden, det er for lite.

Det er en mager trøst når bare i The Village på Manhattan døde det 75 000 menn i løpet av 13 år. Det er ufattelig mange. St. Vincent-hospitalet i Christopher Street tok i mot dem. Mange av likene ble båret ut i svarte plastsekker, og familien uteble fra begravelsene. 80-90-årene var noen mørke og triste tiår.

Kjærleik. Jeg ønsker oss lykke til.

Sven Henriksen London 1.mars 2020



0 Read More