SVEN HENRIKSEN

SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

FRA BLOGGEN:

Jeg er så ensom, gå vekk!

I atten måneder har vi rykket i lenkene, lengtet til familie, kjære mennesker og steder vi ikke har kunnet reise til. Nå er vi sluppet «fri», men vi kjenner på en angst. Er dette trygt? Er det for tidlig?

For mens pandemien langsomt ebber ut kjennes friheten som skummel. Vi har jo vendt oss til begrensninger, jobber som ikke ble noe av, fester og feiringer som ble utsatt. Vi gjorde det for å beskytte oss selv og hverandre. Hvem er vi nå, når vi ikke trenger munnbind, avstand og alle reiserestriksjoner? (Ja, jeg vet at pandemien ikke er over og at vi må vise hensyn)

Vi mennesker er utrolig tilpasningsdyktige. Vi venner oss til de mest ekstreme situasjoner og levekår. Tas noe vekk fra oss finner vi nye veier for overlevelse og samhandling. Nå har ikke situasjonen i Norge verken vært ekstrem eller livstruende for de fleste av oss, men vi ha levd med usikkerhet og angst i lang tid nå, så hvorfor kjenner friheten så skremmende?

Jeg har en teori om at vi mennesker like rå bli dirigert og kontrollert. Vil føler oss på en måte sett og tatt vare på. Hvor ofte har vi ikke sett setningen «jeg er i risikogruppen» det siste året, eller «jeg har noen i risikogruppen når meg». Å være i risikogruppen ha nesten vært et adelsmerke under hele pandemien. Vis hensyn, her kommer risikogruppen. Jeg er selv i den såkalte risikogruppen, over seksti, litt høyt blodtrykk, ikke helt slank og astma har jeg også. Jeg sto nesten først i køen for å få vaksine. Og jeg var heldig, og kjenner på en stor takknemlighet.

I den siste uken har jeg sett en del merkelige utspill på sosiale medier. Særlig fra noen av de som ha klaget over at de har vært så ensomme under pandemien. Ensomme og redde, har de vært. Men nå vil de ikke slutte med munnbind, de vil slett ikke håndhilse, og de vil ikke ta offentlig transport. Nå savner de plutselig alle restriksjonene som de har vært så opptatt av at ikke alle har fulgt under pandemien, selv om restriksjonene på ingen måte har gjort dem tryggere. De er litt som om de har ropt «Jeg er så ensom, gå vekk!» under hele pandemien, men samtidig vil de ikke slippe taket i ensomheten når de nå kan treffe så mange mennesker de vil og leve noenlunde normalt.

Som ganske introvert har jeg ikke følt meg særlig ensom under pandemien, og dessuten er jeg heldig som lever i et parforhold og har min kjære i huset. Selvfølgelig har det vært tøft å ikke kunne jobbe siden yrket mitt utøves i rom der det er mange mennesker som sitter dett, men nå åpnes kulturlivet mer og mer, selv om mange for øyeblikket er tatt ut i streik. Er det ikke det ene, så er det det andre.

Men altså, om du føler for det, bruk munnbind, om du ikke føler for det, la være å håndhilse, klemme, whatever, og om du ikke vil reise noe sted, bli hjemme. Men ikke kjeft på alle andre som ikke gjør det samme som deg.

Et persisk ordtak går som følger, «This too shall pass», og dette vet vi. Og like mye vet vi at nye farer og katastrofer vil komme. Men de vi frykter mest skjer nesten aldri. Men en dag faller øksen som skiller oss fra livet. Til da må vi leve. Kom hit å gi meg en klem, jeg savner deg.

 

Smileblunkefjes.

Hei, har du tid til å ringe meg?

Nei, ikke akkurat nå.

Er du sur eller?

Nei.

Ok da.

Jeg tenker på vekten av ord, evnen til å lese. Hvordan vi tolker det andre skriver, og hvilket forhold vi har til det vi selv publiserer. Og mest av alt tenker jeg på hva som har skjedd med språket etter at emoji-tidsalderen tok oss.

For å si «glad i deg» er ikke godt nok uten ett hjerte eller fem bak, og «savner deg» teller liksom ikke uten et tårevått ansikt etter. Og for oss som nesten ikke bruker emoij’s havner vi ofte i trøbbel på SoMe og andre steder fordi vi fremstår som sure og arrogante mennesker. Selv i offisielle mail har disse smileblunkefjesene sneket seg inn.

Jeg er i overkant opptatt av språk.

Blir ofte direkte henført av en formfullendt setning, kan gråte av en perfekt plassert metafor i et fullkomment dikt, eller et stilmessig lekkert avsnitt i en roman.

Og mennesker som kan konversere er sexy i en verden av overflatisk small talk og babbel. Folk som overrasker med uventede refleksjoner og andre vinkler på et tema er sjeldne, for det triste med å ha levd en stund er at du har hørt det meste før. Og folk er sørgelig forutsigbare. Jeg gjesper litt av folk som sier «Jo flere kokker, jo mere søl», men folk som sier «Jo flere kokker, desto mer mat!»

Av og til treffer du mennesker som du helt tilfeldig begynner å prate med, og helt plutselig har det går tre timer. Du dras inn i en samtale som utfordrer deg, som lærer deg noe nytt, åpner opp for nye perspektiver og tvinger deg til å tenke. Disse folkene som bruker språket som et verktøy, en nøkkel til refleksjon er en fryd å møte.

Jeg mener ikke å være nedlatende eller arrogant, jeg kan godt snakke om kjøkkengardiner og de nye hagemøblene, det er ikke det, men ikke hele tiden. Stort sett snakker vi om materielle ting, hvor vi skal og vil reise, sykdom og trivielle ting her på soldekket. Kanskje fordi vi har tid til det?

Men tilbake til hjerter og smileblunkefjes. Trenger vi dem?

Kan man skrive et dikt som består av bare emoji’s? En roman? En mail? Sikkert.

Noen ganger kan jeg sende et ensomt hjerte til min kjære. En tåre, en sol, noen regndråper eller et sint fjes. Og han skjønner selvfølgelig hva jeg mener. Men hver morgen skriver jeg «god morgen, snupp» når vi ikke er på samme sted. Ellers prøver jeg å unngå alle disse unødvendige tegnene for å forsterke en tekst. Ha en fin dag. Smileblunkefjes. (kanskje jeg bare kødda?)

 

 

Men har du ikke noe trist å fortelle, noe du har opplevd selv?

Men har du ikke noe trist å fortelle, noe du har opplevd selv, vi må ha en knagg å henge det på, sier journalisten i den andre enden. Sukk, tenker jeg, som jeg savner den tiden da en kultursak var en nyhet, og ikke noe personlig om den tunge tiden du må fortelle om for å få oppmerksomhet i redaktør-styrte medier.

For øyeblikket skriver jeg teater om incel-kulturen, altså om unge menn som isolerer seg og som lever i et ufrivillig sølibat, og som kan ende opp som radikaliserte out casts. Jeg sitter og snakker med en journalist som gjerne vil gjøre et litt sånn gøy portrett av meg, og hen lurer på om jeg ikke vil åpne opp om noe som er vanskelig. Sukk ganger to igjen.

Incel er ikke gøy, det er for meg ikke en personlig knagg, og jeg kan ikke henge noe som helst på det. Jeg holder på å dykke ned i problematikken, men jeg har aldri vært der selv. Så jeg har ikke så mye gøy å tilføre et gøyalt intervju.

Jeg vet at letteste veien til medial oppmerksomhet er å fortelle om den vanskelige tiden. Hvem vil intervjue et menneske som har hatt det ganske lett under pandemien, som synes det har vært deilig med litt ro og fred, ikke så mye folk. En skrivende skuespiller som har fått kompensasjon fra NAV etter at kulturlivet ble stengt ned. En voksen fyr som ikke har kjent på ensomheten, som har kjæreste, hus og hage på landet? Det er ikke slike historier media leter etter nå. Men ja, jeg har kanskje mye trist å fortelle, men det forteller jeg ikke for å kunne få oppmerksomhet om noe annet.

Det skjer hver gang jeg prøver å promotere en scenetekst eller noe annet jeg arbeider med. Er den basert på noe du selv ha uopplevd? Er den sann? Nei, den er ikke sann, den er diktet, jeg har ikke drept noen, jeg har ikke ligget med min egen mor.

Tiden vi lever i er ganske crazy. Folk er besatt av kjendiser. Kjendiser fyller tv-skjermene, aviser og sosiale medier. Influensere ligger strødd halvnakne på Instagram, mer eller mindre bak betalingsmur, vil du se puppene mine, gå til OnlyFans. Kjendiser mener, tror, gråter, snakker om den tunge tiden, folket jubler. Vi som har hengt med en stund vet at inviterer du pressen inn i stua, i bryllupet ditt, så kommer de i skilsmisse og konkurs også. Du har kastet kortene og åpnet døra, du kan takke deg selv.

Det var bare det jeg ville si i dag. Ring noen andre, som er gøyere enn meg.

 

Hvorfor mase så jævlig om Pride? Er vi ikke fremme nå?

Jeg ser ofte i kommentarfelt og andre steder at mange mener at vi skeive «maser så jævlig» om Pride hele tiden. «Det er jo ingen som løfter på et øyelokk om noen sier at de er homo nå om dagen. Og er ikke hvem man ligger med en privatsak, liksom?» Kirken har åpnet dørene og alt går på skinner. At det er litt mobbing og homofobi her og der må man regne med når man går med rævva bar på Karl Johan og vifter med strutsefjær. Kan ikke homoene bare være vanlige folk?

Vanlige folk, hvem er det?

Men samtidig, i Norge og mange andre steder skjer det ting som bør bekymre mange. Regnbueflagg rives ned, stjeles og brennes. Debatter rapporteres på sosiale medier og fjernes. Transpersoner trues, forfølges og drepes mange steder i verden, og ledene stemmer i media, også i Norge, mener det det skeive miljøet er en propagandamaskin som har som agenda å fjerne konseptet kjønn.

Konspirasjoner om at skeive organisasjoner driver med massiv påvirkning av barn og unge slik at de skal bli i tvil om hvilket kjønn de er, og dermed skal utsettes for livsfarlig «tukling med skaperverket» i for ung alder florerer.

Debattene går skyhøye og vonde. Noen feminister mener at transpersoner er en trussel mot kvinners sikkerhet. Så nei, vi er ikke helt fremme ved målet om at det skal være lov å kunne leve sitt liv i frihet som den man er eller vil være.

Jeg skal ikke mase så mye om egen historie, oppvokst som jeg er i den fundamentalistiske sekten Jehovas Vitner, der jeg ble truet med homo-terapi da jeg kom ut som homo seksten år gammel. På det tidspunkt var seksuell tiltrekning mot  en av sitt eget kjønn en psykiatrisk diagnose, og en kriminell handling om man gjorde seg skyld i noe så vederstyggelig.

Men langsomt ble verden forandret mange steder på grunn av de skeives kamp for likeverd og aksept.

La oss dvele litt ved ordet aksept.

Aksept er jo noe som noen gir til andre. Som oftes er det majoriteten som gir aksept og deler ut privilegier til minoriteter når man finner ut at tiden er inne. Når minoriteten har knyttet neven og hevet den lenge tikker det til slutt inn erkjennelse hos majoriteten om at holdningen til en menneskegruppe har vært feil eller urimelig, kanskje også kanskje tuftet på fordommer og redsel, og selvfølgelig mangel på kunnskap. Og sakte men sikkert åpner majoriteten døren til et rom som tidligere kun har vært reservert for dem selv. Og minoriteten skal bøye hodet ydmykt og takke. Svært sjelden hender det at majoriteten tenker noen reflekterte tanker rundt denne mekanismen, eller stiller seg selv spørsmålet om hvem som har gitt dem retten til å dele ut privilegier til andre mennesker som ikke ligner på dem selv.

Kirken soler seg for tiden i sine åpne dører der alle er velkommen.

De har sagt unnskyld til de homofile, og nå er dørene åpne. Men jeg har ikke sett at kirken har tenk noen offentlige tanker om at kanskje ikke alle homofile bryr seg om kirken. For vi er ikke en homogen gjeng som har sittet gråtende på kirketrappa og skrapt på døra i hundrevis av år for å slippe inn i varmen. For egen regning vil jeg si at kirken og hva den driver med er noe jeg ikke orker å bruke energi på. Men for all del, de skeive som vil være der, feel free, godt at dørene er åpne for dere.

Og til slutt, vi tar denne for tusende gang; ingen kamper er vunnet for all tid, ikke kampen for menneskerettigheter, ikke kvinnekampen, ikke homokampen, ikke kampen for noe som helst. Dører sparkes opp og stenges, sporene etter de som gikk foran blåser igjen, og verden går både forover og bakover samtidig. Det er ingen grunn til å sovne på vakt. Da detter vi ned av vagla. Det er derfor vi maser så jævlig om Pride.

Se, han smiler!

Selv fire uker etter at tannlegen er ferdig med arbeidet i munnen min kan jeg ikke hjelpe for det. Fremdeles flyr hånden automatisk opp for å dekke munnen når jeg ler eller smiler. Det er en innøvd refleks, en automatikk i ryggraden; ikke smile med munnen åpen, ikke la noen se de stygge tennene mine! Ikke smile med åpen munn på scenen eller foran kamera, ja, det har vært et helvete i flere år å ikke hatt råd til å gjøre noe med tennene som faller ut på grunn av en arvelig sykdom i tannkjøttet.

Tennene har plaget meg nesten et helt liv. Allerede i tjueårene begynte en av fortennene å bevege på seg, og jeg skjønte at noe var alvorlig galt. Så endelig, med penger i banken, og litt støtte fra det offentlige gikk jeg i gang og reparere skaden hos en tannlege jeg stolte på. Og for de som ikke skjønner hvor stort dette er, det er en befriende lykkefølelse å kunne smile et stort bredt smil til venner og fremmede. Det er nesten som å ha blitt et nytt menneske.

Tennene er en del av kroppen, men de regnes ikke som det av helsevesenet. Heldigvis har flere partier begynt å røre på seg for å gjøre noe med dette. Dårlig tannhelse påvirker allmenntilstanden og helsen ellers, både psykisk og fysisk. Noen ganger har jeg hatt så lav selvfølelse at jeg ikke ha orket å stille opp på prøvefilminger og andre jobbrelaterte utfordringer fordi jeg har følt meg så stygg og ubrukelig. Det er en tøft å leve av å synge og snakke, og å ha så vondt i munnen at man nesten ikke har vært i stand til å spise.

Så kan man spørre seg, hvorfor lot jeg det gå så langt? Vel, et langt liv som løsarbeider innen kulturlivet har ikke alltid vært en hverdag av velstand og mye penger, og årene har gått. Heldigvis kom det en pause under koronaen slik at jeg kunne trekke ut tenner, fikse og ordne, uten å tenke på at jeg skulle spille forestillinger. Og nå etter et års oppussing av «spisestuen» smiler Henriksen til verden, og verden smiler tilbake. Det er en fryd.

Så kjære politikere, alle bør har rett til god tannhelse. Få tennene inn som en del av kroppen, og la folk slippe å lide mer enn nødvendig på grunn av dårlige tenner. Jeg takker tannlegen for mitt nye smil. Og ønsker god sommer til alle.

Feite, ekle Nøff Nøff!

Jeg kjenner av og til på en følelse. Jeg føler at jeg er høy og mørk, sylslank, lett muskuløs og elegant der jeg flanerer langs en gate i en fremmed by.
Jeg har på meg dyr hvit ettersittende skjorte i lin, lyseblå trange bukser som sitter pent rundt hoftene, beina er stukket i noen elegante sommersko. Jeg er vakker og det tykke håret mitt beveger seg lett i den varme brisen fra Middelhavet når jeg setter meg ned på en utekafe og ber om en Campari med is og lime på plettfritt fransk. Folk ser beundrende på denne kjekke mannen som har satt seg ned og ser ut som om han vet hva han driver med. Og alle mennene som ser ham skulle ønske at de var som ham.

Men jeg er ikke ham. Jeg kan aldri bli som ham selv om jeg kjøper så mange dyre hvite skjorter, bukser og truser fra Calvin Klein jeg makter. For det finnes ikke verken penger eller truser nok til å få meg til å se ut som bildet av mannen på esken som trusen er pakket inn i.

Jeg står her foran speilet på en grå dag i april iført en splitter ny truse fra Calvin Klein, og ser den bleke magen som henger ned over strikken slik at jeg ikke engang kan se logoen jeg har betalt dyrt for, og størrelse L er litt for trang etter fjorten måneder med korona og diverse turer i kanossagang til og fra kjøleskap som har hvisket innsmigrende på hjemmekontoret. Jeg tar tak i vomma og løfter den opp og hvisker foran speilet: Fuck you, Calvin, du er skikkelig klein!

Jeg kommer fra en slekt som legger på seg bare den ser et bilde av en marsipankake i Norsk Ukeblad. Det ligger i genene, for uansett hvor mye vi slanker oss, så spretter vi opp i vekt igjen, og blir feitere enn noensinne. Det er som om kroppene våre klamrer seg til fettet for å overleve.

Så jeg straffer meg selv med selvhat og avsky ved synet av  mitt eget speilbilde. Og på ren trass spiser jeg to liter fløteis med amerikanske cookies rett fra boksen, jeg har jo tapt uansett. Jeg er en taper som ikke makter å bli tynn!

Og det verste er at folk sier: Men du er jo så flott!! Du er fin som du er!! Men du er jo ikke tjukk!! Bare litt god og rund.

Å, vær så snill. Jeg vil ikke være god og rund, jeg vil være tynn.
Så noen ganger spiser jeg ikke brødvarer på seks måneder, eller så spiser jeg bare stekt oksebiff, eller bløtkokte egg, eller bare frukt, eller ingenting. Og etter uker eller måneder havner jeg på kjøret igjen med Firkløver, Twist, bløtkake, marengs, pizza, vaniljesaus og baconsvor. Dytter i hølet til jeg ligger som ei steinkobbe og slår med luffene på sofaen og rauter. Det er som å være tung alkoholiker eller narkoman, jeg kan ikke la være.

Jeg vet ikke hva denne sulten skyldes. Er det for lite kjærlighet i barndommen? Dårlig disiplin og manglene styrke til måtehold?

Men jeg har slitt med vekta nesten et helt liv.
Som oftes kan jeg leve med det. Men noen dager går jeg helt i svart. Særlig etter prøverommets terror og mørke nedverdigelse. Du står der som en blåhvit oppreist fiskepudding i flombelysning og prøver å presse deg inn i en jeans i XXL, men innser at det ikke går. Og der ute kvitrer den slanke ekspeditøren: Hvordan går det? Er den for liten? Og du kjenner svetten piple i pannen, og du er rød som en hummer i ansiktet.

Hvorfor, kjære Gud, kan jeg ikke bare smette elegant og uten besvær inn i en jeans, betale, og så bare gå ut i livet uten å være utslitt, svett og lei meg mens tårene står i øynene hver gang jeg skal prøve klær i en butikk?

Hodet og intellektet mitt forteller meg at jeg er helt ok, at jeg er frisk, at jeg har jobb, kjæreste og tak over hodet, at det ikke er grunn til å krisemaksimere at jeg veier noen kilo for mye.

Men det er noe med denne følelsen. Dette bildet av den elegante, høye, mørke, slanke mannen i den gaten. Dette bildet jeg ser overalt i magasiner og i reklamen på tv.

Slik vil jeg være, ja, jeg vil være ham! Ja, jeg vet, jeg blir ikke lykkeligere som høy, mørk og tynn. Jeg er lykkelig. Men jeg vil bli tynn! Ikke så veldig tynn, men tynnere. Jeg vil at logoen til Calvin Klein skal synes på trusene! ER DET FOR MYE Å BE OM?

 

 

 

Vi som gjør alt rett.

I fjorten måneder nå har jeg gjort hver minste ting jeg har blitt bedt om. Vasket hendene, spritet dem, tatt på munnbind, holdt avstand, ikke gått på fest, ikke forlatt landet, reist minst mulig, og jeg har holdt meg frisk. Jeg tror ikke det kommer av at jeg har vært så «flink» og «lydig», jeg tror rett og slett jeg har hatt flaks. Jeg har ikke tatt i «det» dørhåndtaket, ikke vært på feil sted på feil tidspunkt, eller kanskje jeg har sterkt immunforsvar, jeg vet ikke, men her sitter jeg, frisk, halvt vaksinert og heldig.

Det har vært enkelt å forholde seg til regler og smittevern. Det handler bare om å lytte seg forbi regjeringens uendelige monologer om bakketopper og siste etappe, at «vi er alle i samme båt» bla bla bla, og ikke bli irritert på Espen Nakstad’s alltid nærværende pekefinger, sile ut fakta og konkrete råd og regler, og ikke la seg vippe av pinnen av Krf’s plutselige kjærlighet til bestemødre som trenger å få bygget en snømann i hagen.

Det mest slitsomme har ikke vært å ikke kunne jobbe, reise eller treffe venner, det er den moralske forargelsen som har vært verst. Alle gnagerne på SoMe og nettet ellers, «de flinke» om soler seg i andres slurv og slark og fronter sin egen vendetta mot viruset. Folk som sitter i Kirkenes og på Dombås og skriver side opp og side ned om hvor uansvarlige folk i Oslo er. For «hvorfor kan ikke disse Oslo-folka skjønne at dette er alvor?» liksom. Og «hvorfor må de sette seg tett som på et fuglefjell i parken og drikke øl bare sola titter fram, skjønner de ikke at folk dør av korona?» «Kan de virkelig ikke ta seg sammen, og vente til dette er over?»

Det er veldig lett for oss som f eks bor i Nord-Norge å holde avstand. Vi har stort sett hver vår private fjelltopp hver og en av oss, og det er langt til nærmeste hus. Men i hovedstaden har faktisk folk sittet inne siden oktober i fjor, så jeg skjønner jævlig godt at de flommer ut i parken når solen endelig skinner. Og hvor eller skal de drikke øl om ikke i parken når all kontrollert servering av alkohol er stengt ned?

Men den moralske forargelsen flommer. Det er nesten så en skulle tro at det har noe med pietisme og arvesynd å gjøre?

Og jeg tror også at både regjering og andre myndigheter vet at noen av restriksjonene kan tendere til å være i gråsonen for hva som egentlig er lov å innføre. At å internere folk i ti dager på hotell egentlig er frihetsberøvelse. For hva er en nødvendig reise, og hva er en unødvendig? Og er en nødvendig reise mindre smittefarlig enn en unødvendig? Men når man foretar en reise som ikke er nødvendig, så er man umoralsk og skal straffes for det?

Og når jeg sier slikt som dette i diskusjoner får jeg høre av de mest oppegående folka: «Jeg finner meg i hva det skal være av denne regjeringen bare vi blir kvitt denne dritten! Gjerne at de stenger grensen for alt og alle!» Men hva med demokratiet? kan jeg spørre. «Tror ikke du skjønner alvoret i dette jeg» er det mest vanlige svaret.

Jo, jeg tar Covid-19 på største alvor. Jeg konspirerer ikke, jeg vet at jeg kan dø av det om jeg blir syk, jeg brenner ikke eget munnbind foran Stortinget, jeg gjør som jeg blir bedt om. Men jeg er litt irritert på alle pekefingrene som skal skremme oss til lydighet. Jeg vil ha fakta, enkle regler og retningslinjer.

Og jeg vil at noen skal fortelle meg hvorfor det er farligere å ha 200 mennesker i en teatersal der alt er under kontroll, enn å tillate at 700 mennesker virrer rundt på IKEA. Jeg vil også gjerne vite hvorfor myndighetene flytter alkoholserveringen ut i parker og inn i de tusen hjem, og ikke tilbake til kontrollerte utesteder der smittevern har høyeste prioritet. Selv Erna Solberg er forvirret over eget regelverk.

 

Hvem er vi når dette er over?

Vi som går ut under lyskasterne kveld etter kveld i all slags vær er en egen rase. Vi går ikke ut til for å bekrefte eller realisere oss selv, vi utfører bare yrket vårt. Ja, vi får applaus, men når vi går ut i virkeligheten kan lyden av hundrevis av applauderende hender brukes til noe som helst. Vi er vanlige mennesker der regningsbunken og forpliktelsene hoper seg opp slik som hos alle andre. I tretten måneder nå har vi knapt nok blitt nevnt som en av yrkesgruppene som sliter og blør. Kultur i landet der mange er frenetisk opptatt av hva som er norsk kultur synes for tiden å være den alt for dyre glasuren på velferdskaken som må vente til alle andre bransjer har fått forrett og hovedrett, for næringslivet må ha en viss forutsigbarhet, det skjønner vel alle. At kulturlivet også er en næring som produserer for milliarder synes ikke å være noe som er verdt å nevne på regjeringens utallige pressekonferanser der stadig nye bakketopper dukker opp. Kulturlivet har vært i en vond og nedverdigende nedoverbakke siden mars måned 2020. Det er nitrist og demotiverende.

Kulturministeren Abid Raja kvitrer at i mai måned skal han gi beskjed om hva som vil skje med alle festivalene i sommer. Hva tror han egentlig? At det bare er å trykke på «festival-knappen», så er festivalene i gang?

En stor kultursektor som har levd med usynliggjøring og null forutsigbarhet har ikke våget å planlegge fordi man vet aldri når og hvordan restriksjonene vil ramme. Og når det meste har gått på lavbluss sier det seg selv at det ikke blir så mange store premierer i høst, og de fleste kulturhus har neppe programmert et rikholdig tilbud for sine potensielle publikummere. Så jeg tror det kommer til å ta ganske lang tid før vi er tilbake til der vi var.

Forskjellsbehandlingen har vært påfallende i 2020 og den fortsetter inn i 2021.

Jeg skrev en tekst i april i fjor som ligner veldig på denne her, og jeg gremmes over at jeg sitter her og opplever at ingenting er endret når det gjelder regjeringens kultursyn. Så får vi se hva som skjer i neste uke. Mulig vi får ha 100 pers i salen, mulig ikke. Alt annet er satt på vent. Her i Nord-Norge snør vi ned. Men fuglene kvitrer, lyset er her. Jeg håper kulturlivet fremdeles er her når dette er over.

Det stemmer visst ikke at Winston Churchill sa «So what are we fighting for?» da hans regjering forslo å kutte hele kulturbudsjettet for å bruke det i krigen, men det er en god replikk. Vi er ikke en kulturnasjon bare fordi næringslivsledere har Hamsun på nattbordet, og at det stadig dukker opp gøye ting på Netflix.

Å, så sinna du er!

I over et år nå har et indignert raseri flommet på sosiale medier. Folk er sinte på Erna Solberg, på de som er sinte på Erna Solberg, på Jonas Gahr Støre, på AP; på Trygve Slagsvold Vedum, på MDG, på hyttefolket, på befolkningen i Oslo Øst, på egoistene på Ullern, i Bærum, på de som reiser til Syden, på joggere, skigåere, på de som ikke vil ta vaksine, på de som får vaksine før dem selv, på hvorfor det ikke forskes nok på sammenhengen mellom p-piller og blodpropp, ja, stort sett, aldri har vi vært så sinte som i 2020, og raseriet har ikke roet seg i 2021.

2021 er året da det ikke er lov å le, ikke spøke, ikke forsøke å være vittig, og for all del ikke positiv. Går smittetallene ned i Bø, så stiger de i Seljord, det går til helvete på tredje klasse, og de som ikke skjønner det kan dra til helvete. Og én ting skal du vite, din hestkuk, at jeg har det veldig mye verre enn deg! Jeg lider av en underliggende angst, og du sitter der og deler bilder fra den jævla hytta i Hemsedal, dø, din egoist! Og disse jævla pakistanerne, som altså bare må reise til Pakistan, mens jeg ikke kan  klemme mamma som har sittet alene i over et år nå, hvem faen tror de at de er?

Ja, raseriet flommer mot alt og alle, og alle ber for sin syke mor selv om de ikke har noen. Og om du skulle falle på å komme med en liten spøk må den forklares med smileblunkefjes og hjerter, slik at ingen tror at du er respektløs og ikke tar Covid-19 på alvor. Selv kom jeg i skade for å mene at de ferdigvaksinerte kanskje kunne bevege seg bittelitt friere i samfunnet, men da fikk jeg høre at jeg mente at «gamlingene» kunne reise til Syden å gå på grisefest, slurpe i seg sangria og synge karaoke uten to meters avstand og uten munnbind, selv om jeg ikke nevnte reising med et eneste ord.

For en ting må man huske på i 2021, og det er at ingen, absolutt ingen skal ha en millimeter mer frihet enn noen andre, her skal alle straffes kollektivt til pandemien er over. Og det nytter ikke komme å vifte med at i Mo i Rana har det ikke vært smitte på seks uker, nei og atter nei, alle skal lide litt til, faktisk helt til Erna Solberg sier at nå er vi over den siste bakketoppen. Når og hvor den bakketoppen er vet ingen, selv ikke Erna, tror jeg.

Jeg husker aids-epidemien. Jeg glemmer aldri hvor redde vi var. Jeg husker de tunge begravelsene. Jeg glemmer aldri stigmaet. Kunne ikke disse homoene bare takke seg selv, knulle med alt og alle, er det rart det går som det går? Jeg tilgir ikke at det tok seksten (16!) år før medisinene kom, at pengene satt så langt inne. Bare på Manhatten i New York døde 75 000 unge menn i løpet av et tiår.

Nå under Covid-19 tok det under et år før vaksinene lå på bordet. Slik er det alltid når majoriteten er truet. Og nå går krangelen om hvem som skal ha den først. Det er meg meg meg! Og så sinna du er, tenker jeg, så jævlig sinna. Hvorfor ikke puste litt med magen, tenke at du er velsignet heldig som bor i Norge som i verdenssammenheng nesten ikke er rammet. At vi bor her hvor de fleste kan beskytte seg, isolere seg, har datamaskiner slik at vi kan jobbe hjemmefra. Hvorfor ikke ørlite takknemlighet? Litt empati og omtanke for resten av verden?

Nei, det gjelder sikkert ikke deg, du driver ikke med slikt hat og raseri, men vi vet det og ser det, raseriet flommer i strie strømmer på sosiale medier. Men husk, at på andre siden av denne famøse bakketoppen skal vi fremdeles leve med hverandre, vi skal leve med det vi har sagt og gjort, alt det vi skrev på nettet vil finnes der for all tid. Og vi skal se oss i speilet. Og inn i hverandres øyne. Så kan vi ikke være litt greie. Ikke rase og moralisere. Hjelpen er underveis.