SVEN HENRIKSEN

SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

FRA BLOGGEN:

Klikk på tittelen for å lese eller skrive kommentarer.

To års ørkenvandring i verdens rikeste land.

Jeg sitter på Frogner-trikken i hovedstaden. Den snegler seg gjennom en snødekt by. Menneskene ombord er i seg og sitt, de fleste med ørepropper og nedslått blikk. Øyekontakt og smil er i karantene. Jeg hører musikk sive ut av headsettet til en ung fyr som sitter rett overfor meg. Hodet hans vugger svakt i takt med musikken.

Jeg snur meg og ser på byen som glir forbi. Stengte barer, utesteder og restauranter. En gammel kvinne triller en bag etter seg nedover Drammensveien. Nationaltheatret averterer med «Hamlet» og «Full spreding» som bare femti personer får lov å se hver kveld, mens hundrevis av seter står tomme. Det samme på alle landets teatre uansett størrelse.

Jeg går av trikken, ser mot Oslo City der handleglade mennesker strømmer ut og inn av svingdørene. JANUARSALG blinker det fra store lyssatte skjermer på hele fasaden. Slik ser altså Oslo ut etter at politkerne har stengt ned deler av byen ut i fra smittervernfaglige hensyn.

Å være scenekunstner under en pandemi er en ørkenvanding der du snart er i ferd med å miste mot og retning. Følelsen av å gå i ring er påtagelig. Er det tredje eller fjerde gang vi er her vi er nå?

I begynnelsen gikk vi av plikt. Vi tok en for laget, for de mest sårbare. Vi var selv sårbare, vi fikk ikke jobbe, vi ventet på dagpenger og kompensasjon mens Bent Høie leste dikt, men vi sto han av. Dette ville jo ikke vare så lenge? Så etterhvert syntes vi at vi så en åpning, men nei, det var bare en luftspeiling. Vi måtte ta en dugnad til, og enda en.

Så tenkte vi, nå, nå er det endelig over. Erna sa, det. Bent sa det, til og med Espen sa det.

Men nå er det januar for andre gang, jeg står her i Oslo City i trengselen, skal kjøpe noen sokker, og prøver å bane meg vei blant mennesker som handler på januarsalg eller skal bytte julepresanger. Hvor i helvete finner jeg tre par svarte ullsokker? H&M selvfølgelig. «Kun 389 mennesker inne i butikken av gangen», står det på døra. Hvem sjekker? Ingen. Jeg glir inn i kaoset. Gud, hjelpe meg, med to munnbind på.

Slik er ståa for meg nå.

En stor filmjobb i utlandet  gikk i vasken på grunn av pandemien, et gjestespill er kansellert, en festival blir kanskje avlyst, en annen tv-serie utsatt på ubestemt tid. Men jeg har vært ute noen stormnetter, jeg lar meg ikke knekke. Jeg betaler for sokkene og går ut i snøværet. De myke snøfnuggene er gode mot huden, små trøstende kjærtegn. Helt plutselig begynner jeg å gråte. Jeg får lyst til å sette meg ned på fortauet og skrike, men voksne menn gjør ikke slikt. Jeg setter den ene foten foran meg, retter meg opp i ryggen, tenker på at jeg har stykkekontrakt på teateret, og går mot Grünerløkka der kafeer og spisesteder ligger med mørklagte vinduer, noen stengt for godt. Det er forbudstid i Norge, mat, vin, hygge ved kafebord og kultur er forbudt.

Hvem er vi uten kultur? Hva gjør vi når det blir stille? Hvem skal synge våre døde hjem? Hvem skal lese diktet mormor elsket? Vi reddet julehandelen. Nordmenn handlet for 20 000 i snitt. Og nå er januarsalget reddet. Hvordan vil de bli å stå på scenen igjen. Og når blir det? Min neste premiere er i slutten av mars. Hvor mange vil sitte i salen? Hvor går smertegrensen for vår nye kulturminister? Når sier hun: Nå får dere faen meg stenge ned noe annet enn kulturen! Det får være grenser! De har lidd nok nå?

Men ville noen bry seg? For hva er kultur i Norge? Bare den svindyre glasuren på kaken som bæres inn når alle er mette, trøtte og vel forsynte, så må man ha et lite gøyalt og ikke for kostbart kulturinnslag for syns skyld? Tenk om en politiker kunne si at vi er en næring, ikke bare utøver av en gøy hobby? At vi er yrkesmennesker alle vi som jobber i kulturen. Vi som spiller, synger, danser, skriver, designer, komponerer, dikter, lyssetter, lydlegger, filmer, regisserer, produserer, administrer, planlegger, caster, syr, sminker, lager scenografier, videoer, lista er evig lang. Ja, vi noen snart si det? Vi er lei denne ørkenvandringen som har vært lenge nok nå!