SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Kjønnskampen?



Jeg satt litt betuttet foran flatskjermen og så Brennpunkt-dokumentaren “Kjønnskampen” som skulle handle om likestilling. Allerede i tittelen på dokumentaren sporer man av. Det virker som om mange tror at likestilling er en kamp mellom kjønnene der det handler om å karre til seg flest mulig rettigheter, og å krangle om hvem som har hatt det verst, og fremdeles har det kjipest. Og som et premiss gjennom hele den timelange seansen lå “nå har damene det så bra, at nå må de roe seg og gi plass til alle gutta som sliter, for nå sliter gutta dere, alarm, alarm!”

Historisk sett har kvinner hatt de tøffeste kampene mens hvite heterofile menn helt klart har sittet i førersetet på de aller fleste områder. At kampen for likestilling har ført til at verden har endret seg for oss alle vet vi, og det var da også meningen. Men det skyldes å minne om at det var kvinnene selv som ropte varsku en gang i tiden, ingen tok kampene for dem. Nå ropes det om at vi må ta vare på mennene som sakker ut, de unge guttene i skolen som ikke henger med. Det er vel og bra, og det må vi selvfølgelig gjøre, men å gi feminister skylden for at menn sliter er meningsløst.

Alle feminister jeg kjenner liker menn. De har ingen agenda om å knekke mannen som individ. Mødrene jeg kjenner føler et særlig ansvar for sønnene sine, de jobber iherdig for å gjøre dem til gode menn som skal kunne fungere i samfunnet. Jeg blir faktisk opprørt når det spres myter om at kvinner les feminister ikke bryr seg om gutter og menn fordi det kunne ikke være mer feil. Alle oppegående feminister vet at du er ikke et svin bare fordi du er mann, ei heller er du smart bare fordi du er født som kvinne. Vi er først og fremst mennesker som har krav på respekt og bør ha de samme rettigheter. Det er det feminisme handler om.

Steve Bannon er I Norge nå. Han frykter press mot patriarkatet og ønsker kvinnene tilbake til kjøkkenet og mannen bak rattet i samfunnet. Han føyer seg inn i en trend der mange nye Messiaser er på banen og forkynner sine budskap på turneer. Menn som Jordan Petersson står på scenen i dine dyre skreddersydde dresser mens gutter og menn spiser av hånden hans. Det handler om å ta tilbake makten som kvinnene har tatt fra mennene. Altså en kjønnskamp mennene skal og må vinne for å holde patriarkatet inntakt. Dette er det motsatte av feminisme.



Alt dette jeg skriver handler selvfølgelig ikke om Brennpunkt-dokumentaren, men den føyer seg inn i premisset for debattene som for tiden går om likestilling. Kvinnene bør justere seg, og mennene må hjelpes. Den hvite middelaldrende mannen har gjort seg selv til offer godt hjulpet av mange kvinner også. For når en mann forbigås av en kvinne er det diskriminering. Når en kvinne forbigås er hun ikke god nok, eller hun har små barn, skal ha barn, eller virker ikke motivert nok. En mann har som regel ikke barn i intervjusituasjonen. Han blir heller ikke spurt om han makter presset både familie og en hektisk jobb fører med seg.

Likestilling er altså ikke en kjønnskamp noen kan vinne. En kamp mellom kjønnene har bare tapere. Og ingen er tjent med at noen taper. Vi kan få til dette sammen. Om vi vil.

 

 



1 Read More

Som en jævla sosialist er jeg overhodet ikke krenka.



Jeg ser at gutta boys oppe i hagebyen rister på hodet av oss hårsåre sosialister som føler oss krenka av at Siv Jensen sa at hun skulle knuse “disse jævla sosialistene…” i en tale i sin egen 50-årsdag. Dere kan ta det helt med ro, jeg og mange med meg er slett ikke i nærheten av å være krenka, vi er bare jævla irritert over at en godt voksen kvinne ikke forstår at hun er landets finansminister og ikke en drita full ungdomspolitiker som kan slippe unne med slik språkbruk. Vi er også lei av nivået som en del politikere fra FrP legger seg på når “de har glimt i øyet” når de er på fest. For alt det som lekker ut fra de indre og ytre gemakker i det partiet er aldri ment som det er sagt, det var bare i veldig godt humør, og alt er tatt ut av sin sammenheng når ytre høyre tar seg en gin&tonic eller ti.

Det som imidlertid er svært foruroligende er at landets statsminister lar dette skje. Selv etter at hennes fjerde justisminister måtte gå på grunn av sleivkjeft skjønner ikke Erna Solberg at hun må sette foten ned for slikt selv om hun selv “nok ikke ville brukt akkurat de ordene…”. At hun ikke ville det spiller ingen rolle når hun lar gørra renne fra FrP uten å ta affære å si at nok er nok. Og faktisk burde Siv Jensen forstå at en slik ordbruk ikke lønner seg etter at hun så seg selv i opptak og har blir parodiert av alle landets stand-upere som en frådende Cruella de Ville med høyt hår og leppestift-kjole brøle “Morna Jens!” med femten utropstegn etter seg i halvfylla da FrP endelig kom seg inn i regjering etter å ha vært i opposisjon i nesten førti år.

Vi er altså ikke krenka. Og de fleste av oss skjønner at dette helt sikkert ble sagt med glimt i øyet mens isbitene klirret i alle pjolterglass, og vi har nok selv også sunget et par vulgære sanger om den fæle kapitalistiske høyresiden på sommerleire og i lystige jævla sosialisters lag, men våre ledere gjør det ikke. Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken eller Bjørnar Moxness stiller seg ikke opp foran åpne mikrofoner og kameraer og sier at “vi skal knuse denne jævla Erna Solberg!” eller messer manisk at “Jeg har en eneste agenda i politikken, og det er å forhindre at Jonas Gahr Støre blir statsminister” som Sylvi Listhaug sa i sin tale da hun fikk sparken som justisminister. Det skulle vel tatt seg ut om en justisminister fra venstresiden hadde ropt fra taket av “Kreml”, som ytre høyre kaller Youngstorget, at “Om det så er det siste jeg gjør, så skal jeg sørge for at Sylvi Listhaug aldri blir leder av FrP!!”?

Så for siste gang, vi er ikke krenka. Vi er heller ikke overrasket. Slett ikke sinte. Vi er bare lei av at retorikken dras ned på et nivå som ikke bør forekomme i seriøs politikk. Men vårt adelsmerke er at vi er sosialister, og vi kan svært gjerne være JÆVLA SOSIALISTER fordi det understreker det vi vet innerst inne; Siv Jensen er livredd for oss. Hennes parti har 10% oppslutning på landsbasis, og ynkelige 3% i hovedstaden. Innvandrerkortet funker ikke lenger, ei heller skatteletten, ikke klimafornekter-kortet heller. Nå er det bare bompengene igjen. Men så det bare det at folk er blitt så jævla miljøvennlige.



Så hva skal man gjøre? For øyeblikket er det å gripe mikrofonen å si noe sjokkerende som de vet pressen vil rope hurra for, og som de vet vi jævla sosialister vil dele i søkk og kav på sosiale medier.

Og bak hekken i hagebyen sitter gutta boys og knegger over at de jævla sosialistene skifter de gamle 1.mai-profilbildene sine til nye med teksten “JÆVLA SOSIALIST” Men vi gjør det faktisk med glimt i øyet mens nye jævla sosialister melder seg inn i de små ytterliggående partiene som onde tunger kaller oss. Livet er ikke for pyser.

 



0 Read More

Skam deg, jævla flyfille!



I 2019 kom nyordet “flyskam”. Jeg kjenner at jeg blir litt irritert, et øyeblikk.

Men så tenker jeg, fint, det er bra at vi skal skamme oss over at vi tar for mange flyturer uten å være bevisst og spørre oss om det finnes andre måter å reise på som ikke setter igjen et så stort karbonavtrykk som det å fly gjør. Som sønn av en überkristen predikant har jeg blitt pålagt så mye skam i barndommen at jeg ikke driver med denslags lenger, men jeg vil heller føle ansvar for hvordan jeg lever livet mitt i en verden der miljøet stadig er mer og mer truet, og i et yrke som frilanser som betyr at jeg må reise dit jobbene er. Og jobbene er som regel ikke der jeg bor.

Men det er lett å sitte i en stor by som f. eks Oslo og flyskamme seg grønn der det går allverdens tog, busser og båter ned til kontinentet. Og de fleste østlendinger har ikke oppdaget Nord-Norge her jeg har bodd i de siste syv årene. Til nå er det kun fire fem personer/venner som har greid å ta seg opp hit til “gokk” fordi det er så forferdelig vanskelig å komme seg opp hit. At de samme menneskene finner fram til den kinesiske mur og øde strender i Thailand og India skal jeg ikke minne dem på, men Nord-Norge finnes som regel ikke på hippe urbanister kart. Det meste er faktisk ikke nord.

For det er jævla mye vanskeligere å flyskamme seg når du bor i Nord-Norge der Oslo er en 17-timers togtur unna, og den lille flystripen kan bare ta ned små Widerøe-fly som oftes er fulle om du ikke er ute i veldig god tid med bookingen. Og skulle du få kloa i en billett koster den det samme som det koster fra Oslo til Shanghai. Og toget, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har flyskammet ryggen kroket og stjerten av meg nedover med Nordlandsbanen, for så å vakle over til Dovrebanen og komme frem til Oslo stiv og støl som en olding, og med dårlig mange etter svindyr junkfood og sur togkaffe. Men vi står han av.



Det er bare det at når vi nordfra lander på Gardermoen på vei til Paris, Hellas eller New York har vi allerede brukt opp månedens flykvote. Og skal vi f. eks på en liten jobbtur til Alta koster den korteste strekningen skjorta, mens det er billigere å fly MO I RANA-BODO-OSLO-OSLO-ALTA, og det samme tilbake. Forstå det den som kan. Mens mellom Oslo og Bergen, Stavanger og Trondheim går det ørten halvfulle fly fra SAS og Norwegian hver eneste dag. Det kalles sunn konkurranse. Noen bør faktisk flyskamme seg litt mer enn andre.

Jeg skammer meg ikke for å fly til Hellas en gang i året. Jeg skammer meg heller ikke for å fly til USA for å besøke gode venner. Jeg skammer meg ikke for å fly til jobber innen teater, film og dramatikk som jeg lever av. Men jeg er mer og mer bevisst. Jeg vurderer om jeg behøver å være til stede på et møte. Kan vi ta det på telefonen. Kan jeg ta tog. Buss? Kan vi Skype? Ofte flyr jeg ikke, jeg tenker meg om. Jeg flyr fra Nord-Norge til Oslo, så tar jeg toget videre til Stockholm. Om jeg skal ta tog hele veien må jeg starte to dager før en avtale. Det går ikke. Jeg har ikke rygg til å sitte to dager på et tog.

Selv om jeg ikke skammer meg har jeg alltid dårlig samvittighet.

Men jeg kan ikke takk nei til jobber i Tromsø eller Kristiansand eller på Svalbard. Om jeg flytter til Oslo blir ikke saken bedre. Jeg kan ikke takke nei til jobber fordi jeg flyskammer meg. For hva skal jeg gjøre? Jeg må tjene penger! Gå på NAV å be om dagpenger? Men fikk ikke du tilbud om jobb i Tromsø, hvorfor takket du nei? Eh, jeg flyskammer meg. Det går ikke. NAV hører ikke på det miljøvennlige øret, det hører ikke i det hele tatt, stort sett.

Men jeg synes bevisstgjøringen rundt skadelige og unødvendige flyreiser er bra.

Vi MÅ fly mindre, og de som jobber med teknologi må finne mer miljøvennlige løsninger. Men om ikke så alt for mange år er jeg pensjonist, og da skal jeg sitte musestille i en stol med et pledd rundt beina, drikke te og lese bøker eller bare glo ut i lufta. Men det er jo bare det at pensjonister er jo de mest kroniske til å reise. Er de ikke på sykkelferie i Provence, så er de i Florida og soler seg. Og så flakser og flyr de stadig til disse hersens barnebarna og bor over alle hauger. Heldigvis har jeg ikke barnebarn. Barnebarn er ikke bra for miljøet! Ha!



0 Read More

Når fargene forsvinner.



Jeg har aldri kalt meg aktivist, men det er kanskje det jeg er. Mitt engasjement har alltid vært for de som utsettes for rasisme, hat, diskriminering og urettferdighet. Og opp i gjennom årene har jeg støtt på og sammen med andre aktivister av ulik art. Vi er alle forskjellige, og veien til et felles mål kan være brolagt med mange unødvendige forviklinger og agendaer. Det er synd.

Nå kjenner jeg på en tristhet og en trøtthet. Holdningen “enten er du med oss, ellers er du mot oss” har tatt over i alt for mange saker. Hardheten i den offentlige samtalen slår oftere og oftere luften ut av meg, og jeg kjenner at jeg trekker meg unna. Og når vi glemmer å lytte og lese hverandre skikkelig og tar på oss det vrangeste av briller er det saken vi kjemper for som taper. Det skeive miljøet deler seg i fraksjoner som jobber mot hverandre, det samme skjer i kampen mot rasisme. Jeg blir matt av at om jeg ikke støtter en enkeltsak så blir jeg beskyldt for å være en fiende.

Selvfølgelig er noen mer utsatt enn andre. Og ja, noen har hatt det verst opp igjennom historien, og noen har hatt det litt lettere, men det alle grupper har felles er at de på en eller annen måte har vært utsatt for rasisme, antisemittisme, islamofobi, diskriminering og hat, og da mener jeg det er en avsporing å krangle om hvem som har hatt det verst og hvem der er mest synd på. Dette er ikke en konkurranse i smerte, det er en kamp mot rasisme og diskriminering. Og nei, det betyr ikke at jeg er uenig i at noen ganger må det settes inn målrettede handlingsplaner for særlig utsatte grupper som f. eks skeive muslimer i Norge, eller  rett og slett muslimer når hatet mot dem eskalerer. Men vi må aldri glemme å dra sammen i samme retning mot målet som bør være at alle individer skal kunne leve frie og trygge liv.

Men nå er jeg sliten. Nå er jeg lei meg. Og jeg kommer tilbake på denne bloggen når jeg orker. Jeg vet ikke når.



 



0 Read More

Virkeligheten er også en mulighet.



Nettet snører seg sammen. Stadig hardere blir tonen mellom oss mens fingrene hamrer mot tastaturet. Ordene renner ut av fingertuppene uten å ta veien om kontrollsenteret i øverste etasje, og vegrer seg for å ta en svipptur innom hjertemuskelen. Vi lar oss rive med, taster bokstaver i sammensetninger vi aldri ville ha gjort om vi satt i samme rom som den vi snakket med og kunne møte blikk og kroppsspråk med eget blikk. Nettet er blitt et gjørmebad av karakteristikker og vrangforestillinger. Mange av oss velger å forlate det synkende skipet. Heldigvis finnes noe annet der ute. Det brukte å hete virkeligheten.

I Bergen foreleden dag arrangerte noen av mine Facebookvenner et møte over et kafebord. Tre av oss hadde aldri møttes før i det virkelige liv, og fjerdemann var det nitten år siden jeg hadde sett. Nå var disse langt i fra de verste jeg møter til duell på sosiale medier selv omgi nok har hatt noen ganske spisse meningsbrytninger. Men for en lise å møte disse menneskene over et glass i fullt dagslys. Facebookstatusene og profilbildene fikk levende hud og stemme. Det ble en av de hyggeligste stundene jeg har opplevd med mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Ja, det var så hyggelig at selv en akademiker delte et hjerte i etterkant.

Faren for å bomme kraftig ved å bruke sosiale medier som temperaturmåler på samfunnet og menneskene i det er stor. De aller fleste mennesker er hyggelige når du møter dem. Jeg opplever stadig at mennesker som jeg har hatt nettkontakt med i mange år ønsker å møte meg om de ser at jeg er i deres nærområder. Og nesten alltid er det givende og interessant å se mennesket bak alt fra raseri til stor uvilje til å rikke seg en millimeter politisk. Og selv om vi sitter rett overfor hverandre og er uenige oppleves ikke ordene så harde og bastante fordi du ser tvil og undring i ansiktene deres, smil og skygge. Jeg anbefaler alle gode FB-venner å møtes til en kaffe når anledningen byr seg. Man kan faktisk få virkelige venner av det.

Og det som også skjer etter slike møter er at tonen i diskusjoner og tråder blir litt annerledes, mer ydmyk og tenksom. Vi har møtt mennesket, sett skiltingene i ansikt og tonefall, alder og skavanker, og vi antar ikke så mye når vi har snakket med et menneske i noen time. Personen er plassert, identifisert og har kommet ut av cyber space-skyggene.



Så neste gang du havner i en skikkelig rant på nettet, foreslå å ta det over en kaffe i det virkelige liv. Det er utrolig hvilke floker som kan løses om man åpner et vindu og slipper inn litt oksygen i en samtale. Vi sees over en kaffe, gjør vi ikke?



0 Read More

Jeg er blogger. Men er jeg en influencer?



Jeg er blogger. Jeg har veldig mange lesere. Store aviser spør ofte om å trykke tekstene mine. Det får de, men de betaler dårlig, eller rett og slett ingenting. Det er ikke så viktig. Jeg har en agenda. Jeg prøver å påvirke. Synes du jeg bruker ordet “jeg” litt mye? Jeg gjør det med vilje, for det å være blogger er en veldig selvopptatt syssel. Jeg får mye pes, kjeft og hat slengt etter meg. Det er en del av pakka når du er blogger. Men å være blogger en en frivillig ting. Synligheten har jeg valgt selv.

Av og til sitter jeg i eller leder politiske debatter om ulike temaer. Det har jeg fått muligheten til siden jeg har gjort meg selv synlig på internettet. Men jeg kaller meg ikke influencer, selv om jeg har mange følgere og påvirker nok ganske mange med det jeg skriver. Mitt store ekkokammer kroer seg av fryd over det meste av det jeg skriver, og de som ikke er enige raser. Jeg skriver ikke om utseende, klær og sminke. Men det kan hende at jeg skriver om hvordan det er å være en aldrende mann. Men mest av alt skriver jeg om viktige medmenneskelige ting. Og det kan hende at jeg blir litt irritert på venstresiden som jeg er en del av. Da blir mitt litt for store ekkokammer litt forvirret og sint.

Jeg er en voksen mann med store viker, veldig høyt hårfeste og ikke noe hår bak ørene. Skal jeg være ærlig har jeg ikke hårfeste i det hele tatt. Jeg har en kropp som forfaller mer og mer for hver dag som går. Jeg prøver å holde meg i form med å gå, og jeg spiser ganske sunt. Ikke drikker jeg alkohol og ikke røyker jeg. Jeg har overholdet ikke tenkt å putte implantater i rumpen min som ikke lenger er hva den er. Den fungerer fremdeles som en middels behagelig sittepute, selv om den ikke lenger er en av mine fremste attributter. Ja ja. Men jeg blogger ikke så mye om mine skavanker, og gir ikke andre råd om hvordan de kan bli kvitt sine. Det kan hende at jeg av og til kommer med et lite hint om at hodet/hjernen også er en kroppsdel, og at det finnes gode treningssentre for den. Om du undrer, så snakker jeg om bokhyller, som kan være et fint sted å begynne.

Jeg havner sjelden i tottene på andre bloggere. Eller jeg leser ikke andre bloggere. Men det kan hende jeg hører på en og annen podcast. Podcast er litt mer politisk korrekt enn blogg. Seriøse skribenter og pressefolk liker ikke bloggere, og de leser dem ikke. Selv om jeg til tider har flere lesere enn lokalavisen i min hjemby har jeg som blogger et litt “lurvete” rykte. Jeg er ikke faglært penn, selv om både små og store aviser lever høyt og sanker titusenvis av klikk på mine tekster når jeg er så grei å la dem publisere dem. Jada.



Jeg prøver å være en god rollemodell. Prøver å fronte positivitet, og ikke moralisere eller si at folk har et problem om de ikke har nappet øyebrynene sine eller tatovert kunstig hår bak øreflippene. Jeg markedsfører heller ikke slankekurer eller sånne stoffer som man kan pumpe inn i leppene slik at man ser ut som en gakkgakk som har fått en trykk-koker i ansiktet. Derfor blir jeg aldri invitert til Dagsnytt18 til duell med Sophie Elise, og har aldri blitt nominert i Vixen Awards for bloggere. Nei, vi som blogger om flyktningleiren i Moria på Lesbos og afghanske “oktoberunggutter” som sover ute under broene i Paris får ingen priser eller så mye taletid i media. Det er derfor vi bruker dette vinduet som heter blogg.

Jeg råder alle til å blogge. Særlig de unge. Bruke sin demokratiske rett til å ytre seg fritt her i dette frie landet. Sophie Elise er en påvirker som av og til gjør mye bra, men for det meste er hun en svært dårlig rollemodell. Jeg har pirket borti henne før og vært kritisk til mye av det hun står for, og jeg har blitt kjeftet huden full og hudflettet av voksne kvinner som er mødre til unge piker og gutter. Det lever jeg godt med. Når mødre ikke ser hvor stor skade disse influencerne kan påføre de unge har de et problem. Men når også mødrene spiser av hånden til disse rosabloggerne blir det som det blir.

I disse dager ser jeg mange voksne harselere over og gjøre narr av ungdommer som streiker for et bedre klima. Flotte, våkne ungdommer som sitter med plakater der det står “THERE IS NO PLANET 2!” Jeg velger å kalle disse ungdommene for de virkelige influencerne. For hva skal vi med lange øyevipper, struttende stjert, store pupper og fyldige lepper og solariumsbrun hud om planeten går til helvete? Stå på, ungdommen. Dere er best!



0 Read More

Skal kunsten si unnskyld fordi den kler av virkeligheten?



Filmskaper og regissør Ingmar Bergman sa: “Teateret skal ikke speile virkeligheten, det skal kle av den.” Det er knakende godt sagt, for hvem gidder å gå på teater for å se noe man allerede har sett og vet? Teateret er på sitt beste når det kler av den verden vil lever i, avslører oss som de vi er når vi hele tiden streber etter å være noen andre.

I en tid der vi bygger vårt selvbilde og skaper oss til bedre versjoner av oss selv på sosiale plattformer på nettet er det viktig at det finnes kunst som vekker oss opp av strømmen av skjønn-sminket virkelighet, ofte kalt “reality”. For hav sitter vi igjen med om kunsten er uten friksjon og mot til å sparke oss hardt i sjelen når det behøves. Og ikke minst våger å sparke oppover mot makta når de som utover makt gjør livet kjipere for de alle svakeste av oss.

Vi står midt i en debatt der selv vår egen statsminister mener at kunsten bør si unnskyld for å ha krenket privatlivets fred til en minister og hans familie i hennes regjering. Og på ytre høyre flanke blogges det så blekket spruter med budskapet om at det er kunstens feil at de gikk så galt som det gikk, og at ministers samboer ble trigget av kunstens nærgåenhet, og derfor er blitt siktet og sendt sin egen familie inn i en personlig tragedie.

Vi glemmer så lett at på sitt beste har kunsten alltid hatt boksehanskene på. Henrik Ibsen ertet på seg den øvre middelklasse da de fant seg selv avkledd for hele verden å se. Det gikk ikke stille for seg. Dramatikeren så seg nødt til å være vekk fra Norge i nesten tre tiår. Og jeg kunne nevne en rekke andre som har temperaturen på egen samtid, og blitt hatet og elsket for det i ettertid. For ettertiden viser at når kunsten gjør jobben sin forandrer den verden og menneskene i den til det bedre, som oftes. Og å sette kunsten i bur, begrense den er blitt prøvd både her og i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men kunsten den presser seg fram, alltid. Og heldigvis.



Litt i overkant av tusen publikummere har sett “Ways of Seeing”, men intet kunstverk har vært offer for en mer opphetet debatt på veldig veldig lenge enn denne forestillingen, og de som mener mest om den er de som ikke har sett den.

Jeg synes det er forstemmende og farlig at sittende politikere mener at kunsten skal si unnskyld mens de selv kan sparke nedover, stigmatisere folkegrupper og komme med unyanserte utspill mot flyktninger og innvandrere. De fleste av dem har glemt at de sto på barrikadene og ropte “Je suis Charlie” da redaksjonen til et progressivt tidsskrift i Frankrike ble utsatt for terror etter at de hadde harselert i alle himmelretninger, da mest mot overmakta. Jeg mener jeg så Erna Solberg i Paris også.

 



0 Read More

Sammenbrudd i et prøverom en regnfull dag i London.



Jeg går av den toetasjes røde 48-bussen ved Liverpool Street Station. Regnet bøtter ned, men når shopping-genet tikker inn lar ikke denne herren seg stanse av litt styggevær, man er da nordlending. Med lut nakke småløper jeg gjennom de trange smugene der Jack the Ripper skal ha bodd. Passerer kafeer og østers-barer der dresskledde menn smører hverandre med dyr hvitvin og viser haitenner der jeg sjokker forbi. Jeg er på jakt etter lette skjorter for sommersesongen. Min favorittbutikk skal ligge et eller annet sted her i nærheten, se der ja, der er den. All Saints, heter den.

Og her henger de på rekke og rad, lette skjorter i silke og viskose, alt hva et forfengelig homse-hjerte kan begjære. Det er jungel-print, lilla tung silke, svart blank lekker flagrende lett. Jeg tenker stille turer i sakte gange langs greske strender i solnedgang og kan allerede kjenne den kjølige silken mot huden der jeg med en ivrig kinesisk butikkdame med favnen full av skjorter i hælene beveger meg mot prøverommets nederlag. Slike flagrende lette skjorter ser mye bedre ut der de henger på kleshengeren enn på en aldrene mannekropp, faen i helvete! Ti kniver i hjertet! Tyve.

Så er det størrelsen. LARGE er ikke å tenke på. Man ser ut som ei dårlig stappa julepølse. XL går så vidt, men da må man holde pusten. Jeg kjenner svetten renne i panne og armhuler når den kinesiske snakke-maskinen iherdig stikker hånden inn gjennom forhenget med en XXL og et skingrende DARLING som sound track at at nederlaget er til å ta og føle på. Men så kommer raseriet. Hvorfor i heite helvete kan ikke folk lage klær som normale mennesker får på seg? Jeg kjøpte jo en skjorte i denne butikken for fem år siden i størrelse XL og den passer fremdeles, men nå er XXL så trang at jeg føler meg som en sardin i trengsel her jeg står i sort silke med “Today I’m going to do things others can’t do” brodert i gull på ryggen. Jaggu sa jeg evne til å gjøre ting andre ikke kan. Jeg får av meg skjorten, kler på meg mitt triste jeg og lusker ut av butikken mens den kinesiske ønsker meg en “lovely day”. Takk skal du faen meg ha1 (selv om at størrelsen krymper ikke er hennes feil)

Jeg står i regnet. Blodsukkeret er dalende og humøret likeså. Jeg tenker at jeg skal gå til nærmeste konditori og spise en hel bløtkake, men så ser jeg et svart vidunder i et vindu på andre siden av gaten. Jeg går langsomt nærmere. Silke, svart, en lang og vakker sak, en slags Djengis Kahn-aktig skjorte, med lange ermer. Orker jeg nok et nederlag? Jeg orker, Djengis lokker meg inn. Og der inne står en vakker indisk mann med florlett kolibri-stemme. Om jeg kan prøve skjorten i vinduet. Ja visst, følg med inn i gemakkene. Han kommer med MEDIUM, LARGE, XL. Jeg blir geleidet inn i prøverommet. Jeg kler av meg på overkroppen og lar den kjølige skjorten i størrelse LARGE gli nedover mitt slitte legeme. Den faller tungt rundt meg, definerer torsoen. Jeg løfter blikket og betrakter meg selv engstelig. Og gudene er på min side. Den er ikke trang. Den er ikke feil. Den passer og jeg kler den.



Inderen slår hendene sammen. “Looking good, sir!” Blush blush, jeg rødmer høflig og sier: “Thanks, I’ll have two of this one, it’s perfect!”

Og her sitter jeg etter å ha overlevd e liten shoppingrunde i regnet i London. To skjorter rikere og en bunke pund fattigere. Men å prøve klær i prøverom er noe av det aller verste jeg vet. Men i den store sammenhengen er jo dette noe gedigent jåleri, og ikke viktig i det hele tatt.  Sorry, denne mannen er også bare et stakkars menneske, og noen dager er forfengeligheten sterkere enn samfunnsengasjementet.  Vel, jeg ga ti pund til en søkkvåt tigger ved Hackney Central. Man føler seg faktisk bedre etter dagens avlat, og litt shopping. Å finne en skjorte som passer krever sin mann.

 



0 Read More

Gamle hvite stråmenn.



Alle er fritt vilt på nettet. Stikker du hodet fram faller øksa og blodet flyter. Det beste er å holde kjeft, tenker mange, dessverre. Unge kvinner trekker seg stadig fra den offentlige samtalen, det blir for belastende, de orker ikke å stå i det. Med dem forsvinner viktige stemmer. Det er synd. Noen godt voksne kvinner holder ut. Men det er eldre hvite menn som stort sett snakker med og til eldre hvite menn som er best på langdistanse på det store stygge internettet. Og det er denne gruppen som tåler mist å bli pirket på, og du må for all del ikke snakke om pigment og alder, for det skal de virkelig ha seg frabedt. For hva har alder og hudfarge i en saklig debatt å gjøre? Kjør stråmenn!

For enkelte hvite eldre herrer har en tendens til å dyppe gullpennene sine i nedlatenhetens blekkhus. Mange av dem løfter opp et utsagn, en kronikk eller et utspill og harselerer over det til stor applaus fra eget ekkokammer av hvite eldre herrer. Det finnes noen eldre hvite kvinner som gjør det samme, som er kontrære for å være den eneste som tør der andre tier. Disse damene høster stor applaus fra eldre hvite herrer som får dem til å kurre i kommentarfeltene. “Du tør der andre tier, dette er jenta si, hun der hyler ikke #metoo bare fordi noen klapser henne på stumpen..!” “Å, takk, tenk at du sier dette, kurr kurr, det betyr så mye, takk, ja, det krever sin kvinne å stå i det, kurr kurr..!” Og slik går den offentlige samtalen.

Eldre hvite herrer og godt voksne hvite kvinner skal ha seg frabedt fra å bli kalt elder hvite herrer og kvinner. Vel, nå er det først og fremst herrene dette går utover, for hvem tør kalle en kvinne gammel? Men eldre hvite herrer krever respekt, selv om enkelte kan ha sleivet på nettet og gjort et poeng av at unge jenter som ikke er “etnisk norske” ikke bør stå på fjernsyn å kjefte, de bør sitte stille, lytte og lære, og bør være glade for at de får lov til å være her i dette landet. Om ikke står de fritt til å reise tilbake dit de kom fra. Slikt kan eldre hvite herrer si til unge kvinner, men ingen må kalle en eldre hvit herre en eldre hvit herre fordi eldre hvite herrer kan ikke diskutere på et slikt nivå. Viktig å huske, der altså.

Jeg er selv en eldre hvit herre. Jeg deltar i debatten, og jeg holder ut. Jeg er verken skuddredd eller engstelig for folk som slår med dørene og bruker høy utestemme inne. Og selv om denne eldre hvite herren er halvt samisk og homofil regner jeg meg som en eldre hvit herre, dog ikke forstokket og gretten. Kun en sjelden gang går jeg i dialog med andre hvite eldre herrer, ikke fordi jeg ikke tør, men fordi de nytter ikke. Eldre hvite herrer har god luktesans, og kan skille en ekte eldre hvite herre fra en uekte. Og derfor svarer eldre hvite herrer meg aldri når jeg blander meg i en samtale i en tråd på Facebook. De kan til nød heve et oppgitt øyebryn og komme med et sukk når jeg taster noen ord, men stort sett overser de meg. Tror det handler om at jeg ikke er universitet-utdannet eller at jeg bruker et for enkelt språk, jeg vet ikke. Men altså, jeg er ikke innlemmet i de hvite eldre herrers nettverk. Det er helt ok.



Som homofil mannlig feminist kan det nok hende at eldre hvite herrer slår en spøk på min bekostning. Gullpennen over alle gullpenner kalte meg en “indignert hysteriker” da jeg skrev om de afghanske guttene med midlertidig opphold i Norge, hen fikk det til å høres ut som om jeg “trodde jeg hadde en sønn som bodde under broene i Paris..” Jaja.

Jeg er faktisk stolt av å være en hvit eldre herre. Jeg føler meg ikke truet av at unge jyplinger skriver at slike som meg ikke er relevante fordi jeg vet at han vet at det finnes kloke hvite eldre herrer også. Jeg hyler ikke opp om noen kaller meg gubbe fordi gubber kommer i alle aldre og av begge kjønn. Jeg tror at visdom og klokskap ikke nødvendigvis kommer med høy alder, det er nok slik at vett og forstand kan finnes på de mest uventede steder. Men jeg vil gjerne sitere Shakespeare som avslutning på denne lille ranten. Det er narren som sier til Kong Lear: “Kjære konge, du skulle ikke blitt gammel før du ble klok.”

Hvite eldre herrer og damer bør også vite at jo mere du vet, desto mindre forstår du. Men ungdom er bortkastet på de unge. Ja ja,, det skal ikke være lett. Men en stråmann kommer sjelden alene, han trenger selskap.

 

 

 

 



0 Read More

Men da gir vi vel bare faen, da dere!



Vi har kjørt et strengt regime her i huset de siste to årene. En dyr varmkompost ble innkjøpt til matavfallet. Glass og metall sorteres. Plast i egen dunk, papir i en annen. Batterier i egen kurv og lyspærer i en annen. Selv kontaktlinsene blir ikke spylt ned i toalettet lenger, og det vi kjøper i butikken bæres hjem i egne handlenett, og varene skal ha minst mulig emballasje. Jada, her i huset er vi miljøvennlig.

Kjøttet kjøper vi rett fra bonden. En halv gris. Et lam. Reinkjøtt fra samene oppe på fjellet. Egg fra venner med høns. Elg og annet vilt blir malt til kjøttdeig. Rødt oksekjøtt har vi sluttet med, også billige kyllinger. Her går det i Stange-fugl og økologiske grønnsaker så langt det rekker. Vi er så stolte av oss selv fordi vi legger ned så mye energi i å være miljøvennlig.

Vi prøver å ta toget når vi kan. Selv om vi bor i Nord-Norge og det tar seksten timer til Oslo. Jeg tar bussen til byen så ofte jeg kan, men siden den ikke går på søndager er vi tvunget til å bruke bilen. På grunn av jobben er jeg nødt til å fly. Jeg flyr alt for mye, og det plager meg.

Jeg kjøper ikke billige dritt i klesbutikkene. Kjøper færre og dyrere ting som varer. Om komfyren eller vaskemaskinen ryker leter jeg i Kjøp&Salg-grupper til jeg finner noe brukt. Kjøkkenet skal snart pusses opp. Den tyve år gamle kjøkkeninnredningen skal ikke rives ned og kastes, den skal males om og flikkes på, den kommer til å bli som ny. Bare nye benkeplater skal vi unne oss. Joda, vi er så flinke så.



Bær og sopp plukker vi om høsten. Ja, jeg juger ikke. Vi safter og sylter. Brød baker vi en gang i uka, kaker også, når vi vil ha det. Vi dyrker poteter og salat. Rips og solbær fra hagen tas vare på. Urter tørkes og fryses. Jordbæråker har vi. Bærene fryses. Det er utrolig mye du kan få til på en jordlapp. Kudos og voksenpoeng til oss.

Men nå gidder vi ikke mer. Virkelig ikke!

I dag ga departementet sitt ja til å åpne for gruvedrift i Kvalsund. Reindrifta er trua. Og hver time kommer 17 lastebillass med giftig avfall til å bli dumpet i en av landets beste laksefjorder. Torbjørn Røe Isaksen sier at dette er nødvendig for å skaffe kobber til miljøvennlige biler. Hellige makrell, dette er det grønne skiftet som Erna Solberg lovet oss. Det grønne skiftet dere! Hurra!

Nå gir vi snart faen her i huset.

Nå slenger vi plasten sammen med potetskrellet. Lar de tomme makrell i tomat-boksene ligge i samme dunk som papir og tomflasker. Vi gir faen. Vi gidder ikke mer! Ha det bra NSB, SAS, here we come, nå flyr vi. Hva skal vi med den sneglefarten dere driver med! Nei, nå skal vi faen meg sette karbonavtrykk som merkes!

Skal du ha bærepose? Ja, visst faen skal jeg ha bærepose, jeg skal ha to poser, nei tre!!! Bye bye, handlenettet i økologisk bomull. Vi kan da ikke gå rundt å se ut som inntørka SV’ere? Nei, vet du g´hva?

Nå kjører vi på med scampi og avokado. Gir faen i at det er lite miljøvennlig. La humler og bier og andre insekter dø! Hvem bryr seg? Vi har ingen barn. Vi gir blanke. På tv’n står banksjefen og messer om at vi ikke må finne på å avvikle olja for raskt. Nei, kjør på, for ellers vil andre land komme å overta forretningen, og det kan vi ikke ha noe av!

Og hvem bryr seg om de helvetes samene gnåler om reinsdyra? Joik meg en saga! Vi er fucked, og vi bryr oss ikke. Det grønne skiftet kan de ta et annet sted, men ikke her. Vi orker ikke mer.

 



40 Read More