SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Verden sett gjennom gjenstridige øyne.



Blogger Nina Hjerpset- Østlie postet et sukk over at alt for mange innvandrere (muslimer) har et negativt syn på homofile, da særlig i bydelen Grønland der mange homofile føler seg utrygge og lite velkomne. Jeg tok meg friheten å kommentere teksten og fikk straks beskjed om å ta på meg narrehatten neste gang jeg tok en tur til Grønland, siden jeg gjorde meg dummere enn det jeg er. Tusen takk, men nei takk.

Jeg fikk også en ny tittel kastet etter meg, Hjerpset-Østlie utnevnte meg til medlem av “bortforklaringsbrigaden”. Jeg bortforklarer ingenting. Men som jeg skrev: “Hvordan kan folk på Grønland vite at jeg er homo? Må jeg kle meg ut for å passe til folks fordommer?” Jeg kler meg i vanlige klær og ha verken fjær på hodet eller stumpen bar til daglig. Men det kan selvfølgelig hende at jeg slår til med et spektakulært antrekk om anledningen skulle by seg.

Nina Hjerpset-Østlie syntes kommentaren min var ustyrtelig latterlig. Jeg fikk straks beskjed om å ta med meg mannen min ned til no go sonen Grønland, leie ham, og kanskje, Gud forby, kysse ham, og da ville “hemmeligheten” bli avslørt for alle, og hvem vet hva som ville skje liksom?

Altså, jeg vet ikke hvor ofte denne tidligere HRS-bloggeren har vært på Grønland, men jeg har altså bodd på Tøyen/Grønland i nesten to tiår, og jeg har aldri opplevd noe skummelt eller diskriminerende der. Og jeg har både leid og kysset mannen min i friluft uten at gjenger av folk har kommet og slått meg ned. Nå bor jeg i en liten by i Nord-Norge med nesten blendahvitt majoritet, og jeg er mye engsteligere her når jeg går ut på byen om natten.



Men kjære Nina,  jeg er ikke i nærheten av å bortforklare at enkelte har negative holdninger til homofile. Jeg har opplevd mye rart i alle de årene jeg har stått i homokampen, som for min del startet da jeg kom ut med et brak som 16-åring i 1971. Og det var på ingen måte lett med en far i Jehovas Vitner. Jeg mistet familie, venner og nettverk fra den ene dagen til den andre. Denne obskure sekten mottar fremdeles stor pengestøtte fra staten for å bedrive sosial kontroll av sine medlemmer. Hva med å blogge litt om dem, Nina Hjerpset-Østlie?

Jeg er så gammel at jeg husker et Oslo der ikke engang politiet var på vår side, der det sto gjenger oppe på Egertorget og ventet på oss da vi sneik oss gjennom gatene på vei til T-banen etter en kveld på homoklubben Metropol. Da var det så blodet spruta og tennene spratt. Jeg husker en natt jeg løp blødende og forslått mot en politibil på Karl Johan og ble avvist med: “Bli et mannfolk, så slipper du det der!”

Når jeg scroller nedover i bloggen til Hjerpset-Østlie kan jeg ikke konkludere med annet enn at hun har innvandring og innvandrere på hjernen. Det gnages om alt og alle i så henseende, og da med støtte fra Fritt Ord i ryggen. Ikke noe galt i å ha støtte fra Fritt Ord, de er til for å støtte marginale stemmer. Og Nina Hjerpset-Østlie er en marginal stemme, nesten en trist anakronisme i et moderne demokrati. Hun har ingen løsninger, ingen vyer om fremtiden bortsett fra å poste sine evige “Gud, så fælt-tekster”.

Men hun har et poeng. Homofobi og hat mot alle som er annerledes har på nytt begynt å skyte fart.

Og det er nok en gang på tide å ta på seg boksehanskene for homokampen er ikke over. Truslene kommer fra alle hold, ingen er bedre eller verre enn andre. Jeg adresserer herved muslimske miljøer, kristne miljøer, norsk toppidrett, lokale lag og andre pietistiske miljøer som ikke tåler at folk velger å elske den de vil. Jeg adresserer også Nina Hjerpset-Østlie som sprer enøyd angst og stigma. Homokampen må tas bredt og med åpne øyne. Ikke med vikarierende motiver og nedlatenhet.

Ha en god sommer. Med vennlig hilsen Bortforklaringsbrigaden.

 

 



0 Read More

Hva skjedde med høfligheten i det offentlige rom?



Her om dagen gikk en dame rett på meg. Jeg hadde en kaffekopp i hånden. Kaffen skvulpet over og jeg fikk en skvett av den varme kaffen på skjortebrystet. “Oj sann!” sa damen, og fikk videre nedover gaten. Hva faen, tenkte jeg, går det ikke anså si unnskyld? Nei, det går tydeligvis ikke an.

I løpet av de siste årene har jeg lagt merke til at ordet “unnskyld” har forsvunnet fra det norske språk. Det er byttet ut meg “oj”, “upps” og “oj sann”. Nei, jeg sier ikke at ingen mennesker lenger sier unnskyld når det skjer ting, men jeg opplever det stadig sjeldnere.

Det samme med ordet takk. I matbutikken, når kelneren setter maten på bordet foran oss, når noen holder en dør åpen hører jeg sjelden ordet takk. Kanskje et nikk eller en lyd som minner om et froskekvekk.

Jeg tenker at et menneske som sitter bak et kassaapparat og scanner varene våre også er et menneske med følelser og dårlige dager. At en kelner som sliter gulvet for å servere oss mat er et individ som har krav på respekt. At selv om kunden alltid har rett er de som selger oss ting mennesker som er pålagt å smile i all slags vær, og derfor går det vel an å være bitte litt hyggelig når de hjelper oss? Og er de ikke hyggelige, så er det helt ok å si i fra.



Jeg opplevde å blir totalt oversett av alle ekspeditørene på Zara på Karl Johan. Kanskje trodde jeg var en gammel gubbe som hadde forvirret meg inn et sted jeg ikke hadde noe å gjøre? Men da jeg skulle finne en bukse i min størrelse og ingen så til å ville hjelpe slo denne samfunnsdebattanten til: “Hallo, hva ville skje om jeg falt om og døde her og nå, ville dere merket det? Hva faen er dette for slags butikk, dere jobber her! Kan noen komme å hjelpe meg!” Selvfølgelig ilte de til. Og jeg fortsatte: “Har dere morgenmøter der dere bestemmer dere for at alle kunder skal oversees og ingen må smile til noen?” Det hele endte ganske hyggelig, og jeg har aldri fått så god service noen gang på Zara.

Jeg skal ikke nevne vennligheten i New York, høfligheten i Paris eller London for da kommer noen som vanlig til å si: “Men flytt til utlandet da Henriksen om alt er så jævlig er! Du syter og klager på alt hele tiden, men ingen tvinger deg til å bo her!” Nei, alt er ikke jævlig her, men litt vennlighet kan da for pokker ikke skade?

Jeg sier alltid takk, jeg sier “Ha en god dag!” til de som står bak en disk. Jeg takker taxisjåføren for hjelpen, for at hen fikset å forflytte meg dit jeg skulle. Jeg takker de som holder opp en dør for meg. Jeg smiler pent til folk i en heis. Småprater med folk når det passer seg.

Alt går så mye lettere meg litt vennlighet.

Men ikke reis deg for meg på trikken! Det er mobbing av folk som ikke føler seg så gamle som det de er! Så vær så vennlig å la meg stå. God sommer fortsatt.

 



0 Read More

Sjaman og sjarlatan?



Edderkoppen Teater er fylt til randen av forventningsfulle kvinner og en håndfull menn. På scenen sitter en vakker kvinne og spiller på et instrument jeg ikke vet hva heter. Hun sitter med lukkede øyne, nynner svakt og spiller de to samme akkordene i en drømmeaktig loop. Lyset er dempet. Noen av kvinnene i salen sitter allerede med lukkede øyne.

Så kommer de to, prinsessen og sjamanen som mottas med ellevill applaus og hurrarop som stiger til nye høyder når Märtha Louise med sår stemme ber pressen forlate salen samtidig som den syngende kvinnen pakker sammen tingene sine og virrer litt rundt på scenen. Dette tar evigheter for først skal hun klemmes og kysses av prinsessen og sjamanen i en ganske svett og nesten tårevåt seanse. Hele åpningen er klossete og litt fomlete, og jeg tenker at denne forestillingen lider av en skrikende mangel på regi. Vel vel, det skal ta seg opp.

Det tar ikke mange minuttene for vi skjønner at dette skal bli en ganske selvsentrert reise inn i kunsten å elske seg selv, riste av seg alt det negative, lære seg å søke lyset og ikke mørket. Dette er vel og bra, for hvem har ikke tendens til å synke ned i negativitet og pessimisme når man i utgangspunktet har det så bra som de fleste av oss har det her i landet.

Sjamanen begynner på en lang regle av positive ting vi kan si om oss selv,  og vi skal svare fra salen “I feel it!” Denne delen tar en ca tyve minutter der vi skal erkjenne at vi er unike, strålende, begavede, vakre, spesielle, viktige, gode og enestående individer på jorden. Jeg sitter der og tenker, joda, jeg kan nok føle alt dette i ørsmå og gode øyeblikk, men om jeg skulle vært så fantastisk hele tiden ville jeg blitt utslitt.



Tankene mine går også til foredragsholdere som ofte besøker teatre og bedrifter jeg har jobbet ved. Sånne energiske menn som forteller oss om samhandling, positivitet og hvordan bli et bedre menneske sammen med de du er nødt til å omgås hver dag på jobben. For, tenker jeg, denne mannen er ikke sjaman, han er ikke sjarlatan, han er en amerikansk foredragsholder a la de som bruker å sitte hos Skavlan eller Lindmo. For ikke et øyeblikk snakker han om noe overnaturlig, ikke driver han og hugger hodet av høns, drikker blod, bedriver voodoo eller andre obskure ting. Ja, jeg vet at han har sagt mye rart i egen podcast og på nettet ellers, men her på denne scenen fremstår han som morsom og har ganske godt driv i monologene sine. Jeg ser ingen grunn til å harselere over dette, særlig fordi disse monologene har vi hørt tusen ganger før, og manus er faktisk litt gøyere enn de aller fleste musikaler og billettene er dessuten billigere.

Jeg får også sympati med prinsessen der hun står smilende med puffermer og snakker om den lille ensomme og trange boksen man bor i når man er født til å bli prinsesse. Hvordan kamera har vært rettet mot henne fra livets begynnelse. Märtha Louise er en god og morsom formidler. Man kan ikke la være å like henne. Så kan man avvise henne med å si at hun er privilegert og rik og bør slutte med sutringen, men det gjør da folk virkelig i kommentarfeltene og andre steder. “Hvorfor tok ikke moren din abort, Märtha?” leste jeg i et kommentarfelt her om dagen. Men nå står hun altså der foran oss og smiler mens hun forteller om seg selv og sitt prosjekt. Jeg digger det, jeg digger det veldig.

Men, for det er et men. Både prinsessen og sjamanen snakker kun til mennesker i egen øyehøyde. At det finnes andre virkeligheter enn deres egen sneier man overhodet ikke innom de to drøye timene dette tar. De glemmer at det finnes mennesker som ikke har tid og krefter til å gi seg hen til jakten på seg selv og sin indre ro. For det er ikke lett å elske seg selv og skyve vekk negativitet og mørke tanker om dagene er et helvetes slit for å få endene til å møtes og å skaffe mat på bordet for seg selv og sine barn. Da kan man faktisk ikke sette seg ned midt på dagen og meditere eller si nei til det man ikke vil for å beskytte seg selv. Prinsessen og sjamanen er privilegerte  mennesker som har all verden tid til slikt, vanlige folk har ikke det.

Men her i kveld, i Edderkoppen Teater sitter en gjeng som har både tid og råd til slikt. De har råd til å betale 595 kroner for billetten, og det har råd til å være på en reise inn i seg selv med alt hva det innebærer. Benkeradene er fulle av folk med hair extension, ansikter som er påkostet med plastisk kirurgi og de skjødesløse gevantene man har kledd på seg er ikke noen brukte filler som er kjøpt på UFF. Selvrealiserings-trippen er en dyr affære, det koster en helvetes mye penger å lete etter seg selv. Prinsessen og sjamanen har tatt tempen på tiden og lest den rett.

Dette med sjamanisme er en ren jippo. Sjaman Durek er ikke i nærheten av å være sjaman, han er en foredragsholder, en gøyal en. Det eneste sjamanistiske man kunne skimte var den gullfargede slåbroken og alle smykkene hans. Nesten som en dronning sto han der mens kvinner i godt voksen alder løftet hendene i været og ropte “WE LOVE YOU!”  Og vips, så var to timer og et kvarter over. Det er alltid gøy når prinsesser og dronninger finner hverandre. Det er show! Lik det, eller ikke.

 

 

 

 



0 Read More

Kjønnskampen?



Jeg satt litt betuttet foran flatskjermen og så Brennpunkt-dokumentaren “Kjønnskampen” som skulle handle om likestilling. Allerede i tittelen på dokumentaren sporer man av. Det virker som om mange tror at likestilling er en kamp mellom kjønnene der det handler om å karre til seg flest mulig rettigheter, og å krangle om hvem som har hatt det verst, og fremdeles har det kjipest. Og som et premiss gjennom hele den timelange seansen lå “nå har damene det så bra, at nå må de roe seg og gi plass til alle gutta som sliter, for nå sliter gutta dere, alarm, alarm!”

Historisk sett har kvinner hatt de tøffeste kampene mens hvite heterofile menn helt klart har sittet i førersetet på de aller fleste områder. At kampen for likestilling har ført til at verden har endret seg for oss alle vet vi, og det var da også meningen. Men det skyldes å minne om at det var kvinnene selv som ropte varsku en gang i tiden, ingen tok kampene for dem. Nå ropes det om at vi må ta vare på mennene som sakker ut, de unge guttene i skolen som ikke henger med. Det er vel og bra, og det må vi selvfølgelig gjøre, men å gi feminister skylden for at menn sliter er meningsløst.

Alle feminister jeg kjenner liker menn. De har ingen agenda om å knekke mannen som individ. Mødrene jeg kjenner føler et særlig ansvar for sønnene sine, de jobber iherdig for å gjøre dem til gode menn som skal kunne fungere i samfunnet. Jeg blir faktisk opprørt når det spres myter om at kvinner les feminister ikke bryr seg om gutter og menn fordi det kunne ikke være mer feil. Alle oppegående feminister vet at du er ikke et svin bare fordi du er mann, ei heller er du smart bare fordi du er født som kvinne. Vi er først og fremst mennesker som har krav på respekt og bør ha de samme rettigheter. Det er det feminisme handler om.

Steve Bannon er I Norge nå. Han frykter press mot patriarkatet og ønsker kvinnene tilbake til kjøkkenet og mannen bak rattet i samfunnet. Han føyer seg inn i en trend der mange nye Messiaser er på banen og forkynner sine budskap på turneer. Menn som Jordan Petersson står på scenen i dine dyre skreddersydde dresser mens gutter og menn spiser av hånden hans. Det handler om å ta tilbake makten som kvinnene har tatt fra mennene. Altså en kjønnskamp mennene skal og må vinne for å holde patriarkatet inntakt. Dette er det motsatte av feminisme.



Alt dette jeg skriver handler selvfølgelig ikke om Brennpunkt-dokumentaren, men den føyer seg inn i premisset for debattene som for tiden går om likestilling. Kvinnene bør justere seg, og mennene må hjelpes. Den hvite middelaldrende mannen har gjort seg selv til offer godt hjulpet av mange kvinner også. For når en mann forbigås av en kvinne er det diskriminering. Når en kvinne forbigås er hun ikke god nok, eller hun har små barn, skal ha barn, eller virker ikke motivert nok. En mann har som regel ikke barn i intervjusituasjonen. Han blir heller ikke spurt om han makter presset både familie og en hektisk jobb fører med seg.

Likestilling er altså ikke en kjønnskamp noen kan vinne. En kamp mellom kjønnene har bare tapere. Og ingen er tjent med at noen taper. Vi kan få til dette sammen. Om vi vil.

 

 



1 Read More

Som en jævla sosialist er jeg overhodet ikke krenka.



Jeg ser at gutta boys oppe i hagebyen rister på hodet av oss hårsåre sosialister som føler oss krenka av at Siv Jensen sa at hun skulle knuse “disse jævla sosialistene…” i en tale i sin egen 50-årsdag. Dere kan ta det helt med ro, jeg og mange med meg er slett ikke i nærheten av å være krenka, vi er bare jævla irritert over at en godt voksen kvinne ikke forstår at hun er landets finansminister og ikke en drita full ungdomspolitiker som kan slippe unne med slik språkbruk. Vi er også lei av nivået som en del politikere fra FrP legger seg på når “de har glimt i øyet” når de er på fest. For alt det som lekker ut fra de indre og ytre gemakker i det partiet er aldri ment som det er sagt, det var bare i veldig godt humør, og alt er tatt ut av sin sammenheng når ytre høyre tar seg en gin&tonic eller ti.

Det som imidlertid er svært foruroligende er at landets statsminister lar dette skje. Selv etter at hennes fjerde justisminister måtte gå på grunn av sleivkjeft skjønner ikke Erna Solberg at hun må sette foten ned for slikt selv om hun selv “nok ikke ville brukt akkurat de ordene…”. At hun ikke ville det spiller ingen rolle når hun lar gørra renne fra FrP uten å ta affære å si at nok er nok. Og faktisk burde Siv Jensen forstå at en slik ordbruk ikke lønner seg etter at hun så seg selv i opptak og har blir parodiert av alle landets stand-upere som en frådende Cruella de Ville med høyt hår og leppestift-kjole brøle “Morna Jens!” med femten utropstegn etter seg i halvfylla da FrP endelig kom seg inn i regjering etter å ha vært i opposisjon i nesten førti år.

Vi er altså ikke krenka. Og de fleste av oss skjønner at dette helt sikkert ble sagt med glimt i øyet mens isbitene klirret i alle pjolterglass, og vi har nok selv også sunget et par vulgære sanger om den fæle kapitalistiske høyresiden på sommerleire og i lystige jævla sosialisters lag, men våre ledere gjør det ikke. Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken eller Bjørnar Moxness stiller seg ikke opp foran åpne mikrofoner og kameraer og sier at “vi skal knuse denne jævla Erna Solberg!” eller messer manisk at “Jeg har en eneste agenda i politikken, og det er å forhindre at Jonas Gahr Støre blir statsminister” som Sylvi Listhaug sa i sin tale da hun fikk sparken som justisminister. Det skulle vel tatt seg ut om en justisminister fra venstresiden hadde ropt fra taket av “Kreml”, som ytre høyre kaller Youngstorget, at “Om det så er det siste jeg gjør, så skal jeg sørge for at Sylvi Listhaug aldri blir leder av FrP!!”?

Så for siste gang, vi er ikke krenka. Vi er heller ikke overrasket. Slett ikke sinte. Vi er bare lei av at retorikken dras ned på et nivå som ikke bør forekomme i seriøs politikk. Men vårt adelsmerke er at vi er sosialister, og vi kan svært gjerne være JÆVLA SOSIALISTER fordi det understreker det vi vet innerst inne; Siv Jensen er livredd for oss. Hennes parti har 10% oppslutning på landsbasis, og ynkelige 3% i hovedstaden. Innvandrerkortet funker ikke lenger, ei heller skatteletten, ikke klimafornekter-kortet heller. Nå er det bare bompengene igjen. Men så det bare det at folk er blitt så jævla miljøvennlige.



Så hva skal man gjøre? For øyeblikket er det å gripe mikrofonen å si noe sjokkerende som de vet pressen vil rope hurra for, og som de vet vi jævla sosialister vil dele i søkk og kav på sosiale medier.

Og bak hekken i hagebyen sitter gutta boys og knegger over at de jævla sosialistene skifter de gamle 1.mai-profilbildene sine til nye med teksten “JÆVLA SOSIALIST” Men vi gjør det faktisk med glimt i øyet mens nye jævla sosialister melder seg inn i de små ytterliggående partiene som onde tunger kaller oss. Livet er ikke for pyser.

 



0 Read More

Skam deg, jævla flyfille!



I 2019 kom nyordet “flyskam”. Jeg kjenner at jeg blir litt irritert, et øyeblikk.

Men så tenker jeg, fint, det er bra at vi skal skamme oss over at vi tar for mange flyturer uten å være bevisst og spørre oss om det finnes andre måter å reise på som ikke setter igjen et så stort karbonavtrykk som det å fly gjør. Som sønn av en überkristen predikant har jeg blitt pålagt så mye skam i barndommen at jeg ikke driver med denslags lenger, men jeg vil heller føle ansvar for hvordan jeg lever livet mitt i en verden der miljøet stadig er mer og mer truet, og i et yrke som frilanser som betyr at jeg må reise dit jobbene er. Og jobbene er som regel ikke der jeg bor.

Men det er lett å sitte i en stor by som f. eks Oslo og flyskamme seg grønn der det går allverdens tog, busser og båter ned til kontinentet. Og de fleste østlendinger har ikke oppdaget Nord-Norge her jeg har bodd i de siste syv årene. Til nå er det kun fire fem personer/venner som har greid å ta seg opp hit til “gokk” fordi det er så forferdelig vanskelig å komme seg opp hit. At de samme menneskene finner fram til den kinesiske mur og øde strender i Thailand og India skal jeg ikke minne dem på, men Nord-Norge finnes som regel ikke på hippe urbanister kart. Det meste er faktisk ikke nord.

For det er jævla mye vanskeligere å flyskamme seg når du bor i Nord-Norge der Oslo er en 17-timers togtur unna, og den lille flystripen kan bare ta ned små Widerøe-fly som oftes er fulle om du ikke er ute i veldig god tid med bookingen. Og skulle du få kloa i en billett koster den det samme som det koster fra Oslo til Shanghai. Og toget, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har flyskammet ryggen kroket og stjerten av meg nedover med Nordlandsbanen, for så å vakle over til Dovrebanen og komme frem til Oslo stiv og støl som en olding, og med dårlig mange etter svindyr junkfood og sur togkaffe. Men vi står han av.



Det er bare det at når vi nordfra lander på Gardermoen på vei til Paris, Hellas eller New York har vi allerede brukt opp månedens flykvote. Og skal vi f. eks på en liten jobbtur til Alta koster den korteste strekningen skjorta, mens det er billigere å fly MO I RANA-BODO-OSLO-OSLO-ALTA, og det samme tilbake. Forstå det den som kan. Mens mellom Oslo og Bergen, Stavanger og Trondheim går det ørten halvfulle fly fra SAS og Norwegian hver eneste dag. Det kalles sunn konkurranse. Noen bør faktisk flyskamme seg litt mer enn andre.

Jeg skammer meg ikke for å fly til Hellas en gang i året. Jeg skammer meg heller ikke for å fly til USA for å besøke gode venner. Jeg skammer meg ikke for å fly til jobber innen teater, film og dramatikk som jeg lever av. Men jeg er mer og mer bevisst. Jeg vurderer om jeg behøver å være til stede på et møte. Kan vi ta det på telefonen. Kan jeg ta tog. Buss? Kan vi Skype? Ofte flyr jeg ikke, jeg tenker meg om. Jeg flyr fra Nord-Norge til Oslo, så tar jeg toget videre til Stockholm. Om jeg skal ta tog hele veien må jeg starte to dager før en avtale. Det går ikke. Jeg har ikke rygg til å sitte to dager på et tog.

Selv om jeg ikke skammer meg har jeg alltid dårlig samvittighet.

Men jeg kan ikke takk nei til jobber i Tromsø eller Kristiansand eller på Svalbard. Om jeg flytter til Oslo blir ikke saken bedre. Jeg kan ikke takke nei til jobber fordi jeg flyskammer meg. For hva skal jeg gjøre? Jeg må tjene penger! Gå på NAV å be om dagpenger? Men fikk ikke du tilbud om jobb i Tromsø, hvorfor takket du nei? Eh, jeg flyskammer meg. Det går ikke. NAV hører ikke på det miljøvennlige øret, det hører ikke i det hele tatt, stort sett.

Men jeg synes bevisstgjøringen rundt skadelige og unødvendige flyreiser er bra.

Vi MÅ fly mindre, og de som jobber med teknologi må finne mer miljøvennlige løsninger. Men om ikke så alt for mange år er jeg pensjonist, og da skal jeg sitte musestille i en stol med et pledd rundt beina, drikke te og lese bøker eller bare glo ut i lufta. Men det er jo bare det at pensjonister er jo de mest kroniske til å reise. Er de ikke på sykkelferie i Provence, så er de i Florida og soler seg. Og så flakser og flyr de stadig til disse hersens barnebarna og bor over alle hauger. Heldigvis har jeg ikke barnebarn. Barnebarn er ikke bra for miljøet! Ha!



0 Read More

Når fargene forsvinner.



Jeg har aldri kalt meg aktivist, men det er kanskje det jeg er. Mitt engasjement har alltid vært for de som utsettes for rasisme, hat, diskriminering og urettferdighet. Og opp i gjennom årene har jeg støtt på og sammen med andre aktivister av ulik art. Vi er alle forskjellige, og veien til et felles mål kan være brolagt med mange unødvendige forviklinger og agendaer. Det er synd.

Nå kjenner jeg på en tristhet og en trøtthet. Holdningen “enten er du med oss, ellers er du mot oss” har tatt over i alt for mange saker. Hardheten i den offentlige samtalen slår oftere og oftere luften ut av meg, og jeg kjenner at jeg trekker meg unna. Og når vi glemmer å lytte og lese hverandre skikkelig og tar på oss det vrangeste av briller er det saken vi kjemper for som taper. Det skeive miljøet deler seg i fraksjoner som jobber mot hverandre, det samme skjer i kampen mot rasisme. Jeg blir matt av at om jeg ikke støtter en enkeltsak så blir jeg beskyldt for å være en fiende.

Selvfølgelig er noen mer utsatt enn andre. Og ja, noen har hatt det verst opp igjennom historien, og noen har hatt det litt lettere, men det alle grupper har felles er at de på en eller annen måte har vært utsatt for rasisme, antisemittisme, islamofobi, diskriminering og hat, og da mener jeg det er en avsporing å krangle om hvem som har hatt det verst og hvem der er mest synd på. Dette er ikke en konkurranse i smerte, det er en kamp mot rasisme og diskriminering. Og nei, det betyr ikke at jeg er uenig i at noen ganger må det settes inn målrettede handlingsplaner for særlig utsatte grupper som f. eks skeive muslimer i Norge, eller  rett og slett muslimer når hatet mot dem eskalerer. Men vi må aldri glemme å dra sammen i samme retning mot målet som bør være at alle individer skal kunne leve frie og trygge liv.

Men nå er jeg sliten. Nå er jeg lei meg. Og jeg kommer tilbake på denne bloggen når jeg orker. Jeg vet ikke når.



 



0 Read More

Virkeligheten er også en mulighet.



Nettet snører seg sammen. Stadig hardere blir tonen mellom oss mens fingrene hamrer mot tastaturet. Ordene renner ut av fingertuppene uten å ta veien om kontrollsenteret i øverste etasje, og vegrer seg for å ta en svipptur innom hjertemuskelen. Vi lar oss rive med, taster bokstaver i sammensetninger vi aldri ville ha gjort om vi satt i samme rom som den vi snakket med og kunne møte blikk og kroppsspråk med eget blikk. Nettet er blitt et gjørmebad av karakteristikker og vrangforestillinger. Mange av oss velger å forlate det synkende skipet. Heldigvis finnes noe annet der ute. Det brukte å hete virkeligheten.

I Bergen foreleden dag arrangerte noen av mine Facebookvenner et møte over et kafebord. Tre av oss hadde aldri møttes før i det virkelige liv, og fjerdemann var det nitten år siden jeg hadde sett. Nå var disse langt i fra de verste jeg møter til duell på sosiale medier selv omgi nok har hatt noen ganske spisse meningsbrytninger. Men for en lise å møte disse menneskene over et glass i fullt dagslys. Facebookstatusene og profilbildene fikk levende hud og stemme. Det ble en av de hyggeligste stundene jeg har opplevd med mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Ja, det var så hyggelig at selv en akademiker delte et hjerte i etterkant.

Faren for å bomme kraftig ved å bruke sosiale medier som temperaturmåler på samfunnet og menneskene i det er stor. De aller fleste mennesker er hyggelige når du møter dem. Jeg opplever stadig at mennesker som jeg har hatt nettkontakt med i mange år ønsker å møte meg om de ser at jeg er i deres nærområder. Og nesten alltid er det givende og interessant å se mennesket bak alt fra raseri til stor uvilje til å rikke seg en millimeter politisk. Og selv om vi sitter rett overfor hverandre og er uenige oppleves ikke ordene så harde og bastante fordi du ser tvil og undring i ansiktene deres, smil og skygge. Jeg anbefaler alle gode FB-venner å møtes til en kaffe når anledningen byr seg. Man kan faktisk få virkelige venner av det.

Og det som også skjer etter slike møter er at tonen i diskusjoner og tråder blir litt annerledes, mer ydmyk og tenksom. Vi har møtt mennesket, sett skiltingene i ansikt og tonefall, alder og skavanker, og vi antar ikke så mye når vi har snakket med et menneske i noen time. Personen er plassert, identifisert og har kommet ut av cyber space-skyggene.



Så neste gang du havner i en skikkelig rant på nettet, foreslå å ta det over en kaffe i det virkelige liv. Det er utrolig hvilke floker som kan løses om man åpner et vindu og slipper inn litt oksygen i en samtale. Vi sees over en kaffe, gjør vi ikke?



0 Read More

Jeg er blogger. Men er jeg en influencer?



Jeg er blogger. Jeg har veldig mange lesere. Store aviser spør ofte om å trykke tekstene mine. Det får de, men de betaler dårlig, eller rett og slett ingenting. Det er ikke så viktig. Jeg har en agenda. Jeg prøver å påvirke. Synes du jeg bruker ordet “jeg” litt mye? Jeg gjør det med vilje, for det å være blogger er en veldig selvopptatt syssel. Jeg får mye pes, kjeft og hat slengt etter meg. Det er en del av pakka når du er blogger. Men å være blogger en en frivillig ting. Synligheten har jeg valgt selv.

Av og til sitter jeg i eller leder politiske debatter om ulike temaer. Det har jeg fått muligheten til siden jeg har gjort meg selv synlig på internettet. Men jeg kaller meg ikke influencer, selv om jeg har mange følgere og påvirker nok ganske mange med det jeg skriver. Mitt store ekkokammer kroer seg av fryd over det meste av det jeg skriver, og de som ikke er enige raser. Jeg skriver ikke om utseende, klær og sminke. Men det kan hende at jeg skriver om hvordan det er å være en aldrende mann. Men mest av alt skriver jeg om viktige medmenneskelige ting. Og det kan hende at jeg blir litt irritert på venstresiden som jeg er en del av. Da blir mitt litt for store ekkokammer litt forvirret og sint.

Jeg er en voksen mann med store viker, veldig høyt hårfeste og ikke noe hår bak ørene. Skal jeg være ærlig har jeg ikke hårfeste i det hele tatt. Jeg har en kropp som forfaller mer og mer for hver dag som går. Jeg prøver å holde meg i form med å gå, og jeg spiser ganske sunt. Ikke drikker jeg alkohol og ikke røyker jeg. Jeg har overholdet ikke tenkt å putte implantater i rumpen min som ikke lenger er hva den er. Den fungerer fremdeles som en middels behagelig sittepute, selv om den ikke lenger er en av mine fremste attributter. Ja ja. Men jeg blogger ikke så mye om mine skavanker, og gir ikke andre råd om hvordan de kan bli kvitt sine. Det kan hende at jeg av og til kommer med et lite hint om at hodet/hjernen også er en kroppsdel, og at det finnes gode treningssentre for den. Om du undrer, så snakker jeg om bokhyller, som kan være et fint sted å begynne.

Jeg havner sjelden i tottene på andre bloggere. Eller jeg leser ikke andre bloggere. Men det kan hende jeg hører på en og annen podcast. Podcast er litt mer politisk korrekt enn blogg. Seriøse skribenter og pressefolk liker ikke bloggere, og de leser dem ikke. Selv om jeg til tider har flere lesere enn lokalavisen i min hjemby har jeg som blogger et litt “lurvete” rykte. Jeg er ikke faglært penn, selv om både små og store aviser lever høyt og sanker titusenvis av klikk på mine tekster når jeg er så grei å la dem publisere dem. Jada.



Jeg prøver å være en god rollemodell. Prøver å fronte positivitet, og ikke moralisere eller si at folk har et problem om de ikke har nappet øyebrynene sine eller tatovert kunstig hår bak øreflippene. Jeg markedsfører heller ikke slankekurer eller sånne stoffer som man kan pumpe inn i leppene slik at man ser ut som en gakkgakk som har fått en trykk-koker i ansiktet. Derfor blir jeg aldri invitert til Dagsnytt18 til duell med Sophie Elise, og har aldri blitt nominert i Vixen Awards for bloggere. Nei, vi som blogger om flyktningleiren i Moria på Lesbos og afghanske “oktoberunggutter” som sover ute under broene i Paris får ingen priser eller så mye taletid i media. Det er derfor vi bruker dette vinduet som heter blogg.

Jeg råder alle til å blogge. Særlig de unge. Bruke sin demokratiske rett til å ytre seg fritt her i dette frie landet. Sophie Elise er en påvirker som av og til gjør mye bra, men for det meste er hun en svært dårlig rollemodell. Jeg har pirket borti henne før og vært kritisk til mye av det hun står for, og jeg har blitt kjeftet huden full og hudflettet av voksne kvinner som er mødre til unge piker og gutter. Det lever jeg godt med. Når mødre ikke ser hvor stor skade disse influencerne kan påføre de unge har de et problem. Men når også mødrene spiser av hånden til disse rosabloggerne blir det som det blir.

I disse dager ser jeg mange voksne harselere over og gjøre narr av ungdommer som streiker for et bedre klima. Flotte, våkne ungdommer som sitter med plakater der det står “THERE IS NO PLANET 2!” Jeg velger å kalle disse ungdommene for de virkelige influencerne. For hva skal vi med lange øyevipper, struttende stjert, store pupper og fyldige lepper og solariumsbrun hud om planeten går til helvete? Stå på, ungdommen. Dere er best!



0 Read More

Skal kunsten si unnskyld fordi den kler av virkeligheten?



Filmskaper og regissør Ingmar Bergman sa: “Teateret skal ikke speile virkeligheten, det skal kle av den.” Det er knakende godt sagt, for hvem gidder å gå på teater for å se noe man allerede har sett og vet? Teateret er på sitt beste når det kler av den verden vil lever i, avslører oss som de vi er når vi hele tiden streber etter å være noen andre.

I en tid der vi bygger vårt selvbilde og skaper oss til bedre versjoner av oss selv på sosiale plattformer på nettet er det viktig at det finnes kunst som vekker oss opp av strømmen av skjønn-sminket virkelighet, ofte kalt “reality”. For hav sitter vi igjen med om kunsten er uten friksjon og mot til å sparke oss hardt i sjelen når det behøves. Og ikke minst våger å sparke oppover mot makta når de som utover makt gjør livet kjipere for de alle svakeste av oss.

Vi står midt i en debatt der selv vår egen statsminister mener at kunsten bør si unnskyld for å ha krenket privatlivets fred til en minister og hans familie i hennes regjering. Og på ytre høyre flanke blogges det så blekket spruter med budskapet om at det er kunstens feil at de gikk så galt som det gikk, og at ministers samboer ble trigget av kunstens nærgåenhet, og derfor er blitt siktet og sendt sin egen familie inn i en personlig tragedie.

Vi glemmer så lett at på sitt beste har kunsten alltid hatt boksehanskene på. Henrik Ibsen ertet på seg den øvre middelklasse da de fant seg selv avkledd for hele verden å se. Det gikk ikke stille for seg. Dramatikeren så seg nødt til å være vekk fra Norge i nesten tre tiår. Og jeg kunne nevne en rekke andre som har temperaturen på egen samtid, og blitt hatet og elsket for det i ettertid. For ettertiden viser at når kunsten gjør jobben sin forandrer den verden og menneskene i den til det bedre, som oftes. Og å sette kunsten i bur, begrense den er blitt prøvd både her og i land vi ikke liker å sammenligne oss med, men kunsten den presser seg fram, alltid. Og heldigvis.



Litt i overkant av tusen publikummere har sett “Ways of Seeing”, men intet kunstverk har vært offer for en mer opphetet debatt på veldig veldig lenge enn denne forestillingen, og de som mener mest om den er de som ikke har sett den.

Jeg synes det er forstemmende og farlig at sittende politikere mener at kunsten skal si unnskyld mens de selv kan sparke nedover, stigmatisere folkegrupper og komme med unyanserte utspill mot flyktninger og innvandrere. De fleste av dem har glemt at de sto på barrikadene og ropte “Je suis Charlie” da redaksjonen til et progressivt tidsskrift i Frankrike ble utsatt for terror etter at de hadde harselert i alle himmelretninger, da mest mot overmakta. Jeg mener jeg så Erna Solberg i Paris også.

 



0 Read More