SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Jeg kommer aldri til å bli tynn nok!



Det er årets andre dag. Jeg har akkurat spist en sunn frokost bestående av brød bakt uten mel, sardiner i olivenolje og et kokt egg. Jeg kunne selvfølgelig si, mmmm, så godt! Men det smakte helt grusomt. Men jeg har lovet meg selv ærlighet der jeg sto foran speilet og sa da jeg kledde meg på nyttårsaften: Du er alt for tjukk, og du skal ikke lyve!

Jeg elsker mat. All slags mat, bortsett fra den som alle sier er sunn. Salat er noe av det verste jeg vet. Jeg kan til nød spise en gresk salat på øyene i Hellas, men jeg synes ikke det er noe godt. Jeg liker grønnsaker som grønne erter, brokkoli og grønne bønner, kokte og rå gulrøtter, men jeg spiser alt for lite av den sorten. Jeg elsker pasta, langkokt kjøtt med kraftige sauser, feit fisk i stort sett alle varianter (som er sunt) Og mest av alt elsker jeg nybakt loff og landbrød med masse meierismør og feit ost på. Mmmmm.

Jeg elsker alt man blir feit av.

Krokan-is, kaker, sjokolade, bløtkake. Det står en halv bløtkake i kjøleskapet ute i boden og sier stygge ting til meg. Kom, kom, kom, hvisker den med hes sexy stemme: “Eat me, Mr. Henriksen!” Og nede i fryseren i kjelleren ligger lefser og en kasse kokosboller! Hvorfor må foreldre ha barn som selger enorme esker med kokosboller for å finansiere en eller annen skoletur? Hva er galt med toalettpapir. Vel, vi har også toalettpapir nok til å dekke det nye decenniet som begynte for to dager siden stablet i høyden nede i kjelleren. Sukk.



Nå sitter jeg her ed sardin-smaken i nesten og har lyst til å kaste opp. Frøkjerner fra det helsikkes helsebrødet har satt seg fast mellom tennene, og ute flommer regnet ned. Det er glatt som en skøytebane ute på gaten, og jeg som hadde tenkt å ta en rask gåtur før jobb! Akk. Hvor er isbroddene? Jeg har ikke isbrodder. Altså, ingen metroseksuelle menn i sin beste alder har slikt. Vi urbane jålebukker prøver å balansere oss nedover gaten i dyre boots fra Vivienne Westwood vinterstid. Får ta den turen i morgen om rester av snø og is regner bort.

Det er ikke sant at det bare er kvinner som lider av kroppshysteri. Vi menn lider av det samme. Hvorfor tror du mange av oss presser oss inn i pølseskinntynne tights for å beinfly 24/7? Det er på grunn av panikk for alderdommen og vekta.

Heldigvis verken røyker eller drikker jeg, og lever ganske sunt. Har ikke helt forstått dette med en kjøttfri dag, jeg har aldri spist kjøtt mer en to tre dager i uken. Men så er det alt dette andre du blir feit av. Og at vi må bevege oss mer! Men det er så kjedelig å spise sunt og enda kjedeligere å bevege seg hele tiden. Jeg liker å sitte i en god stol og se på HBO eller lese en god bok eller tre. Og det blir man også feit av. Å konsumere kultur er faktisk ganske fetende, særlig om man setter fram en mugge varm sjokolade og et fat småkaker, og armen går i skytteltrafikk opp til munnen mens den ene episoden av  “Watchmen” etter den andre flyt forbi over flatskjermen. Akk igjen.

Men nå har jeg altså begynt på et nytt liv. Brød uten mel. Ingen kaker. Mer grønnsaker. Mer fisk. Mer bevegelse. Til og med kanskje litt enkel yoga. Men problemet er større enn bare noen ekstra kilo. Det sitter i hodet. Ja, i hodet.

Når jeg ser bilder av meg selv som ung, ser jeg en sylslank ung mann, vakker og trist. Ja, jeg var tynn, men jeg var ikke glad. Jeg var ikke lykkelig. Nå er jeg feit, og lykkelig. Og jeg føler meg tusen ganger bedre enn da jeg var tjue. Men jeg vil bli tynnere, jeg vil føle meg bedre på kostymeprøver på teateret. Jeg vil bli som de andre, de unge tynne, de som smetter inn i alle slags klær og ser bra ut i dem. De unge som smiler så blidt, som ser så sulte og litt triste ut, de som ser litt forbløffet på den feite smilende gubben i garderoben innerst i gangen.

Problemet mitt er at jeg aldri kommer til å bli tynn nok. Og at det er tøft å være feit i mange sammenhenger. Men jeg har det fint, selv om jeg skammer meg over at jeg ikke makter å spise litt mindre, litt mer sunt.

Til lunsj skal jeg har tre til av de jævlige brødskivene. Litt ost, en pære og litt annen frukt. Men først skal jeg dusje, stå foran speilet å se på stakkars lille tykke meg. Jeg sier som Karen Blixen: “Speil er ikke lenger hva de var.”

 

 



0 Read More

Vareopptelling på årets nest siste dag.



Hva er tid? Og hvor skal den hen? Tid er noe vi mennesker har funnet opp for å sette ting i system. Men igjen, hva er tid? Vi sier ofte at tiden er inne, det var rett tidspunkt, vi kommer tidsnok, og i tide, men tiden er et mysterium. Alle de som levde i tiden før vi som er her nå sjekket inn. Hva tenkte de om tiden?

Tid er noe de fleste av oss forholder oss til. Vi står opp til faste klokkeslett for å rekke det vi skal. Vi spiser middag klokken fem eller seks. Vi deler arbeidsdagene og ukene inn i timer. Men her jeg sitter ved dette bordet og skriver denne bloggen faller jeg i tanker om tiden. Tidens tann (som det heter) har også rammet oss bloggere. Blogg er ut, podcast er den nye bloggen. Tiden har tatt så mye. Fasttelefonen røyk. Personsøkeren jeg var så glad i. Da jeg fikk skrivemaskin med kulehode og rettetast tenkte jeg at nå kan ikke verden bli mer moderne. Men hvor lite visste jeg hva fremtiden skulle bringe?

Tiden deles på mange måter. Det er fortid, nåtid og fremtid.

Det er bare nåtiden vi kan gjøre noe med, alt annet er for sent eller for tidlig. Selvfølgelig kan vi investere i fremtiden, men plutselig kommer skjebnens eller noen annens saks og klipper tiden av, og det var det. Folk tas ut av tiden hele tiden, og vi sitter forundret tilbake. Hvorfor? Men tiden er en magisk greie også, den kan få oss til å føle at de som har gått ut av den fremdeles er levende. Nær. Jeg skal ikke bli mer luftig enn dette, men du skjønner?



Tiden? Tiden. Hvordan vet lundefuglene at det er nettopp i dag de skal vende hjem til fuglefjellet på Helgeland? Og hvordan vet stæren at nå er det dags for å fly ned til Nilen for vinteren? Mulig stæren ikke drar til Egypt, men et sted drar den. Og den spisse plogen av gjess som flyr over himmelen helt plutselig om høsten. Sirkler over byen noen runder før den forsvinner i den fjerne horisonten. Hvordan vet den at det er akkurat i dag det er tid for avreise? Det er noe vakkert med tid. Noe poetisk ved å vende et blad, se en helt ren hvit side som heter det nye året. Blanke ark, sier vi. Og fargestifter, sa Prøysen. Nå kommer 2020.

2019 har vært en vakkert år, men også et tøft år. Nære mennesker gikk ut av tiden. Nye mennesker har sjekket inn i tiden. Det er kanskje det som er tiden, et tog noen går av og noen nye hopper på? Jeg sitter og hører på Anne Grethe Preus som nettopp gikk ut av tiden, hun synger “alt det som skinner er ledd i en lenke, liv etter liv, ord etter ord..”, og tenker at slik er det. Og la oss se de som skinner den korte tiden de er her. For noen skinner ekstra sterkt, så sterkt at de brenner ned.

Tiden silder sakte ned i timeglasset. Det er betraktelig mer sand i den nederste enn i den øverste glasskolben. Det kan jeg ikke gjøre noe med. Det er nå. øyeblikket, det eneste som finnes, og drømmen om i morgen og året som skal komme. Usj, jeg blir litt høystemt og fluffy på en mørk morgen i desember. Gir meg nå før språkblomstene kommer og tar meg for alvor.

Godt nytt år.



0 Read More

Når en kjendis dør.



De fleste mennesker i verden er ikke kjendiser, heldigvis, og naturligvis. Men verden elsker kjendiser, mange vil bli det, vi elsker å dyrke dem, se dem stige mot stjernehimmelen  og se dem falle. Alle vi som har snust litt på å være over middels synlige i offentligheten vet at om du inviterer sladrepressen i bryllupet ditt, så kommer de i skillsmissen også. Plassen i spotlighten er trang, lyset er sterkt og blendene, det kan gå på selvbildet løs, på godt og vondt. Noen kan begynne å tro på de hviskende stemmene i hodet om at man er verdt mer enn andre, men ofte er “styggen opp ryggen” der og jevner ut bildet. Og verst av alt, som kjendis kan man ikke selv velge når man vil vær privat eller offentlig, verdens øyne hviler på deg 24/7, og klikket fra kameraene følger deg som en gresshoppesverm langt inn i nattesøvnen som ofte uteblir.

Første gang jeg satt litt forbløffet og gråt foran flatskjermen over at et menneske jeg ikke kjente var død var da Lady Diana ble drept i en bilulykke i Paris. Den voldsomme gråten som veltet opp i meg kom overraskende fordi jeg trodde jeg ikke hadde hatt noe spesielt forhold til den engelske prinsessen, med det hadde jeg visst. For noen offentlige personer kryper under huden på oss uten at vi vet det eller ikke. De blir en del av offentligheten og vi registrer dem som et lyd og bilde-spor i nyhetsstrømmen vi daglig utsettes for. Og der satt jeg altså og gråt over Diana som var død. Hvorfor? Var det de ensomme øynene hennes, de redde hendene som hele tiden søkte et sted å være, den magre skikkelsen med den litt forsiktige gangen? Jeg aner ikke, men jeg gråt.

Jeg gråt også da mitt store musikalske forbilde Aretha Franklin døde, så også da Leonard Cohen gikk bort.

Og 1. juledag gråt jeg da nyheten om at kunstner Ari Behn hadde tatt sitt liv. Jeg gråt over den fine fyren som jeg kjente. Jeg gråt over at han valgte å bruke den vanskeligste av alle utgangsdører fra dette livet. Og jeg gråt for alt han kunne ha fått gjort mer her på jorda.



Dette er ikke et minneord, det er snarere en tekst om noen mekanismer som tikker inn når kjente mennesker dør, da særlig når de velger å ta sitt eget liv. Spørsmål som: Hva med alle de andre, de det ikke skrives om? Hvem tenker på de 700 som ikke for bilde og omtale i avisen? Vel, de fleste mennesker som tar sitt liv har noen etterlatte, sørgende, knuste, uforstående, redde og knekte etterlatte, og de minnes og huskes på mikronivå. Når en kjendis dør settes et større maskineri i gang, på godt og vondt. Det gode er at det snakkes åpent om selvmord, det dårlige er alle de som føler trang til å harselere over andres måte å sørge over et menneske de ikke kjente. Jeg reagerer på det, fordi kjente mennesker er liksom “våre” mennesker, noen vi ikke har vært upåvirket av.

For Ari Behn var et menneske ingen i Norge var upåvirket av. Mange elsket ham, mange hatet ham, mange brukte stor energi på å mobbe ham, latterliggjøre ham. Slik gikk langt inn i kunstnerkretser. Han var en diva, en klovn, en posør og en sjarlatan, den nye vinen som danset på bordene helt uten blygsel, en levemann som tok for seg. Han var et par tre nummer for stor for dette lille landet som liker skiløpere og grepa gutter av hel ved. Samtidig flyttet han grensen for hva en mann kunne være i et moderne samfunn. Noe som også gjorde ham til de to siste tiårs mest populære hakkekylling.

Alle miljøer og segmenter har sine kjendiser. Akademia, det über-seriøse forfattermiljøet, musikkmiljøet, politikken, sporten, teateret og filmen, og vi elsker å dyrke dem på en måte som passer i den flokken vi har valgt å tilhøre. Vi elsker å se mennesker som lyser sterkt, som våger, som går utenfor opptråkkede stier. Vi elsker å observere dem fra vårt trygge ståsted der vi står midt i egen klikk hvor risken for å bli hånet er minimal fordi vi følger reglene om hva som er comme il faut. Og alle bærer vi på en stor drøm å bli sett. Men vi tør ikke skinne.

Hvil i fred AB.

 

 



0 Read More