SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Den farlige kultureliten.



Jeg kom til Oslo som sekstenåring i 1971. Som et gudsord fra landet gikk jeg av toget på gamle Vestbanen der Nobels Fredssenter nå ligger. Den første natten sov jeg ute i et portrom i Vika, men pytt, det var sommer og livet skulle begynne. Neste dag ranket jeg ryggen og bestemte meg for å skaffe meg en jobb. Jeg fikk napp ganske fort, og ble ansatt som ryddegutt på noe som het Rica Butler i Vika der jeg skulle rydde kjøkkenet, kutte grønnsaker og skrelle poteter. Ganske raskt ble det oppdaget at jeg hadde talent for mat, og fikk opprykk til koldjomfru, et stort ansvar som gikk ut på å lage smørbrød til den store glassdisken. Arbeidsdagen startet klokken 06.00, livet smilte, jeg fikk hybel, hadde egen inntekt og greide meg selv. Men denne gutten bar på større drømmer en stekt løk og rekesmørbrød. Han skulle til scenen.

Jeg hadde meg meg hele min arv fra familien av arbeidsfolk. På farssiden var det sjøsamiske fiskebønder, og på morssiden fullt av jernverksarbeidere og budeier. Jeg hadde ikke lest en eneste bok, visste ingenting om noe som helst, men jeg hadde sett “Vildanden” i en skoleforestilling der Anne Marit Jacobsen spilte Hedvig, og var blitt bitt hardt av teater-basillen. Det var der oppe under lyskasterne jeg skulle være. Men veien dit skulle bli lang og smertefull, og ikke minst full av sviende og ydmykende nederlag, selv om jeg fikk en ørliten debut på Scene 7 som rose i Sossen Krohgs versjon av “Den lille prinsen”. Teaterskolen ville ikke ha dette samisk utseende homofile gudsordet fra landet. Fem ganger gjorde jeg et forsøk, og like mange ganger måtte jeg la fingeren gli nedover listen av navnene til de heldige som var kommet inn uten å finne mitt eget blant dem. Ja ja. Men som Stein Winge sa til meg: “Vil du dette, så blir det slik!” Og slik ble det. Etterhvert.

Og her sitter jeg førti år senere, godt plantet i kulturlivet og er en del av den “farlige” kultureliten som folk kaster merkelapper etter i et land der kultur som oftes regnes som den alt for dyre glasuren på kaken som ikke bæres inn før alle er stappmette og forsørget. Vi er en arbeidssky lite bærekraftig gjeng som hever stipend og ikke bidrar til felleskapet. Så sent som i går gikk en ung jypling fra Venstres ungdomsparti ut og mente at Trine Schei Grande burde finne seg et tyngre parti enn kultur fordi kultur var det svært få som brydde seg om. At denne mannen konsumerer alle former for kultur hver eneste dag synes ikke å ha tikket inn der han sto moteriktig kledd med dyre øretelefoner og iPhonen i hånden og smilte skjevt av oss kunstnere som produserer alt han trenger for å leve et hipt og rikt liv. Vel vel.

Men han rett, det finnes en farlig kulturelite. Jeg har selv hatt tendenser til å være en del av den, i perioder. Du vet når du får stemmer i hodet som overskygger hvem du egentlig er, de stemmene som får deg til å være skamfull over det du kommer fra, den som får deg til å tenke at du er smartere og hakket bedre enn din egen familie og folk du er nødt til å forholde deg til 24/7. Når du smiler skjevt til andre menneskers valg av musikk, kan komme til å si litt syrlig til venner at de leser feil bok, at det der ikke er god litteratur, eller at musikaler ikke er fullverdig scenekunst, at om du vil bli tatt seriøst så må du sørge for å bli sett på Black Box, Dansens Hus og Dramatikkens Hus på Grønland, eller ler med et hevet øyebryn når noen stiller i for prangende klær eller for store øredobber, rett og slett bryter med de uskrevne regler som kultureliten er enig om. Jeg har gått på noen smeller selv, og fått høre: “Ja ja, Henriksen, norsk teater trenger for så vidt sånne fargeklatter som deg også, knis…”



Men den lille koldjomfruen kom seg opp på scenen. Via musikkutdannelse havnet han der, og etterhvert ble det både Shakespeare og Ibsen, musikaler og stand up. Dramatiker ble han også, og samfunnsdebattant. Skulle du sett. Og som sagt, en del av den farlige kultureliten. Men han er blitt en aldrende mann som oftere og oftere går i seg selv, som ikke hisser seg opp over at folk elsker “Mamma Mia, here we go again” eller hulker foran tv-skjermen når de ser “Hver gang vi møtes” på TV 2. Han tenker at litt kultur er bedre enn ingen kultur. Han tenker også at så lenge ungdommen leser så er det bedre enn at de ikke gjør det, selv om det holder hardt når han ser unge menn med Jordan Petersson i fanget på trikken, det skal innrømmes. Men kultur er et vidt begrep, et stort felt som skal tilfredstille de mange, og det må vi tåle. Det går faktisk an å like ei bok av Unni Lindell og samtidig være fast leser av Norsk Shakespeare-tidsskrift uten at man skal fratas troverdighet som individ av en elite som ikke tør annet enn å være enøyd og konform.

Foto: Pål M. Laukli

 

 



0 Read More

Hvorfor skal man gidde å mene noe i den offentlige samtalen?



Jeg er snart ved veis ende. Jeg gidder ikke mer.

“Se her ja, der er han Henriksen igjen. Han derre SV-fyren som har klippekort til avisspaltene som gjør at vanlige folk slipper til. Hva er det han skriver om nå da? Hatprat på nettet? Ja vel ja, han som er så skarp og krass sjøl, som ikke går av veien for å kaste dritt på andre. Han som ikke skjønner at alle ikke han være enig med ham, som føler seg høyt hevet over andre både moralsk og intellektuelt, for en klovn og for en påfugl. Skal vi se, hva er det han skriver? Hvordan skal vi få has på ham denne gangen? Se her ja, han kaller Jens Pikenes for en trassig femåring! Ja, det kan vi bruke. Sitter i glasshus han der Henriksen, ber oss andre klappe igjen mens gørra renner ut av egen kjeft. Oj, her rakker han ned på Hege Storhaug, skulle du sett. Ha ha, ja ja, tekstene hans er jo fulle av selvmotsigelser, det vet vi jo. Bli voksen da, Henriksen, fei for egen dør, så skal du se livet blir litt lettere og kanskje kunnskapen tikker inn etterhvert?”

Å skrive modige tekster som tar sjangser er nytteløst når enkelte av disse som benytter seg av “men du er jo ikke håret bedre selv”-teknikken sitter med lupe for å lete etter ord og vendinger som kan brukes for å hakke løs på det du skriver. Folk som tolker setninger som “Hege Storhaugs tilnæring til islam og muslimer er etterhvert blitt angstbitersk og paranoid” dit hen at jeg hater Hege Storhaug og kaster stygge karakteristikker etter henne. Jeg kjenner henne ikke, har aldri møtt henne, og har derfor intet grunnlag for å kunne mene noe om henne som person, det er det hun skriver jeg angriper, ikke henne. Det samme med Kjetil Rolness. Jeg kjenner ham ikke, har kun hilst på ham såvidt på en festival. Men for de som sitter og våker over hva som skrives i kommentarfeltene er å være uenig i politiske meninger det samme som å hakke løs på mennesker og hates dem som personer.

Jeg har og har alltid hatt nulltoleranse for hat, karakteristikker og mobbing på alle mine plattformer. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har presisert det på denne bloggen. Jeg slår ned på det og ber folk fjerne det de måtte legge ut av usaklig dritt her hos meg. På min vegg er det jeg som bestemmer hva som skal få stå, og de som føler seg sensurert og kneblet kan gå hjem til seg selv og tømme søppelbøttene sine der. Når jeg har sagt hva jeg mener om et politisk utspill fra Listhaug vil jeg ikke ha overflødige og hysteriske kommentarer om at hun er nazist eller at hun skulle bli fratatt retten til å ha barn. Slikt er hat og mobbing, og har ingenting i en saklig politisk debatt å gjøre.



I dag er jeg lei av alt dette. Tar en pause. Orker ikke. Sitter med en mørk følelse av at det ikke nytter. At nettet er en tapt sak. Jeg går ut i snøen, ut i lyset, ut i det som også er virkeligheten. Trærne i skogen er stille. Sier ingenting. Mulig de har forstått noe vi mennesker ikke fatter. Lyrikeren Rolf Jacobsen skrev: Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?

 

 



1 Read More

Hvorfor må vi føde flere barn, Erna?



Det er lett å slå spøk om Erna Solbergs formaning til norske kvinner om at de må føde flere barn.

Vi trenger å føde flere barn, sa hun, ellers er velferden vår i fare. Som om velferden er noe Høyre har flagget høyest for opp igjennom de snart seks årene de har sittet ved makten i norsk politikk. H/FrP’s mantra er skattelette, skattelette, skattelette, og derfor gjør de ubarmhjertige kutt i støtteordninger til de mest utsatte i samfunnet, slikt som de bemidlede ser på som tull og tøys og som ikke merkes om man har to inntekter og begge tjener opp i mot millionen i året.

Men statsministerens hilsen er altså: Fød flere barn da, jenter, gjerne så tidlig som mulig, helst når dere studerer! Det haster, det haster! Og med den andre hånden vifter Solberg av de som spør hvorfor hun sender unge friske arbeidshender tilbake til krigsherjede Afghanistan, og ikke heller lar dem være her for å være med på å rede velferden hun er så livredd for at skal forsvinne ut med badevannet.

Det er på grunn av høy innvandring at velferden er i fare og at fattigdommen i Norge øker, sa hun også, ikke rett ut, men det lå i underteksten. Innvandrere er dyrt, og innvandrernes barn er enda dyrere! Jenter, fød flere barn, vi må redde Norge før det er for sent, og innvandrere, dere må bidra, dere må jobbe! Men alvorlig talt, Erna Solberg, om velferden er i fare, hvorfor er kuren da å føde flere barn? Du er mor selv, og du vet vel godt hvor dyrt det er å ha barn? Eller kanskje du ikke har merket det der du har surfet gjennom livet som statsråd de siste tjue årene? Å norske barn er kravstore, for det er vel norske barn du mener må bli født? Norske barn er ikke gratis, å nei. De skal på fotballtrening, ballett, pianoundervisning, håndball, de skal på ferie, sommerferie, juleferie, vinterferie, og da snakker vi Syden, ikke en tur på Hovedøya med termos og niste. Og de skal ha klær, og vanlig menneskemat spiser de ikke, de sitter og plukker i maten som primadonnaer, mens mor eller far løper rundt som tjenerskap og koker tre eller fire retter slik at Sara, Petronella, Linus og Benjamin skal bli fornøyde. Og legg for all del ikke feil modell av iPhone under juletreet, det er som et overgrep å regne. Myke pakker skal ikke gis i julen. Nå iler du sikkert til og sier at, nei, mine barn er ikke slik. Det har du helt sikkert rett i, men mange barn er slik. Norske barn og voksne er kravstore. Vi bruker 13000 til julegaver hver og en av oss. Og bare i jula svir vi av milliarder til unga. Hør jenter, tenk på velferden og fød flere barn, beklager at vi kuttet i bostøtten, men forskning viser at den virker mot sin hensikt.



Å skaffe seg barn er en dyr affære. Norske barn er av de dyreste i verden. Jeg råder ingen som studerer og bor på en trang hybel i en sokkeletasje til å skaffe seg barn mens de studerer. Jeg råder alle som vurderer å skaffe seg barn om å tenke seg grundig om. Trenger jeg å sette disse menneskene til verden slik den nå ser ut? Er livet mitt virkelig så mye fattigere uten barn? Kan jeg føle meg som et helt menneske selv om jeg ikke setter barn til verden? Er det andre måter jeg kan redde velferden på enn ved å ta statsministeren på alvor og begynne med sette flere barn til verden? Og går det an å tenke at det er en svikt i Solbergs argumentasjon når hun mener at å føde norske barn vil redde norske velferdsordninger, mens å ta inn arbeidshender til Norge vil true de samme ordningene? For spiller det noen rolle hvem som føder disse barna som skal redde oss, og spiller det noen rolle hvor de kommer fra? Eller handler dette rett og slett om at vi skal føde flere hvite etniske nordmenn? Jeg tror det.

Jeg er ikke den som fronter at “hele Afrika” skal få komme til Norge. Nå tror jeg heller ikke hele Afrika ønsker å komme til Norge fordi mange på kontinentet Afrika har det vært bra og ønsker å være der de er. De fleste mennesker ønsker faktisk å være der de er. Men når de ikke kan være eller overleve der de er, så begynner de å flytte på seg og søke lykken andre steder, som vi har gjort, en rekke ganger før, og fremdeles gjør. Det er ikke verre enn at når Solberg-regjeringen kutter fiskekvoten til den lille mann i Kjøllefjord, så havner han på NAV, eller så flytter han til storbyen og søker lykken der. Men å gjøre det vanskelig for de “små” kvinner og menn som er hardtarbeidende i fjorder og små bygder i det ganske land er den virkelige trusselen mot norsk velferd. Staten truer en ung reindriftsutøver til å slakte ned reinflokken sin, og sender han rett inn i NAV-systemet. En liten fisker mister kvoten sin fordi staten mener han ikke lønner seg, og vips, neste uke er hun et trygdet individ som sendes rett ut av arbeidslivet. Så mye for velferden, Erna. Men fød flere norske barn, jenter!

Jeg mener det er nok barn i Norge, det er nok barn i verden, selv om det fødes barn hver eneste dag. Vi kommer ikke til å dø ut med det første. I Norge står tusenvis av barn som trenger fosterhjem, mange er i barnevernets varetekt på grunn av at folk som ikke burde fått barn fikk det. Å sette et barn til verden er en svært alvorlig sak, og alt for mange sier: Men unger må man jo ha! Må man det?

Et barn vil være der så lenge du lever, du kommer til å ånde og puste for det, engstes og ligge våken, bry deg, gråte, lengte, bli skuffet, lei deg, sørge, å få barn er et livsprosjekt som krever at du tar stilling til om du virkelig vil det, orker det, eller trenger det. Prøv med en hund først, den varer i ti år pluss minus. Men man skaffer seg virkelig ikke barn bare for å redde velferden fordi vi har en politisk ledelse som ikke prioriterer velferden, men skattelette. Ikke nok med at abortloven ligger på disse dagers forhandlingsbord, nå er det til og med sendt ut en ordre til norske kvinners livmor.

 

 



0 Read More

Har du noen argumenter i “det dumme blonde hodet ditt, lille frøken..?”



I går la Nettavisen lokket på trykkokeren og stengte egne kommentarfelt. Det hadde vært av for lenge, og endelig tok redaktøren innover seg at de ekstreme trollene på nettet ikke modererer seg om du gir dem fri flyt i kommentarfeltene. Men på Facebook er avisens kommentarfelt fremdeles åpne, så den infame festen med påfølgende etterfest er i full gang, verre enn noensinne.

I dag morges stakk jeg selv innom en tråd om den siste boken til Marte Michelet der gørr som “dette grusomme kvinnemennesket bør holde kjeft” og “har du noen argumenter i det dumme, blonde hodet ditt, lille frøken?” er standaren. (Dette er under Hans Fredrik Dahls artikkel “Modige Marte, standhaftig og sta.” i dagens Dagbladet.)  Dessverre lot jeg meg rive med og gikk ned på samme nivå og spurte: “Er det steinalderen som har fått eget tastatur?” Vel, som man sår, skal man høste, reaksjonene lot ikke vente på seg. Usakligheten er faktabasert kunnskaps søster når man ikke ser motparten rett i øynene og snakker sammen som voksne folk.

Det er mange ledende stemmer i de store mediene som tror på trykkoker-teorien, som går ut på at om du legger lokk på eller sensurerer debatter vil de ekstreme bli mer ekstreme. Derfor har vi hatt en svært åpen debatt i Norge uten at det har ført til noen moderasjon fra de sinteste og mest ekstreme. “Vi må tørre å ta debatten om innvandring” sier redaktører og andre som vrikker julen inn på Rockefeller, selv om debatten raser i alle kanaler. Det blir liksom aldri godt nok for noen. Hege Storhaug (HRS) som hadde et poeng eller to i begynnelsen, men med aksept, berømmelse og statsstøtte ble hun ikke mer nyansert, hun ble mer angstbitersk og enøyd om innvandring, islam og flyktninger. Dagbladet stengte sine kommentarfelt for et par år siden, og i går fulgte den mest ihuga tilhenger av fri flyt, Nettavisen etter. Nok et bevis på at trykkoker-teorien ikke stemmer.

Det den frie og åpne debatten har ført til er at en del ikke faktabaserte og upresise påstander er blitt vedtatte sannheter i den offentlige samtalen. Ta for eksempel “Da Norge ble hardt rammet av flyktningkrisen i 2015..” Altså, det var ikke Norge som var i en krise, det er folk som flykter fra krig som er i krise.



Begrepet “svenske tilstander” er også noe som sies med den største selvfølgelighet, og vi som ikke erkjenner begrepet er “naive og ansvarsløse venstrevridde sosialist-tullinger”, og det hjelper lite at svenskene blankt avviser denne norske diagnosen fordi de kloke hoder her i Norge vet best hva som feiler svenskene og hva de må gjøre for å redde landet sitt fra undergangen, siden de ikke skjønner det selv. Senest i går sto Ketil Rolness og trampet som en furten og trassig femåring i sitt motsvar til Pernilla Ericson i svenske Aftonbladet og skrek i krigstyper “Nei, Sverige, det er dere som er latterlige. Og innvandringseksperimentet ser dere konsekvensene av.” etter at Ericson syntes det var komisk at Erna Solberg ber nordmenn føde flere barn, og at den norske statsministeren ikke skjønner at svaret er: FLYKTNINGER! Nå var det vel ikke akkurat det den svenske journalisten sa, men pytt.

Så tør vi ikke ta debatten? Jo, vi tør å ta debatten. Ingen debatterer mer enn nordmenn. Vi har en fri, åpen og ganske bra debatt her til lands der alle kommer til orde. Vi har statsstøttede blogger som fremmer argumentasjon mange av oss ikke liker. Vi har Fritt Ord som støtter marginale stemmer i alle felt og fløyer, til og med mennesker som mener at å være homofil er sykt får støtte for å skrive sine pamfletter. Rike kvinner og menn gir pengegaver til alternative nettsteder som tror de er aviser, og som folk tror er aviser som forholder seg til redaktørplakaten. Det står ikke på mot til å ta debatten i Norge, snarere tvert i mot. Det som er synd at nå må flere og flere vinduer og dører stenges fordi alt for mange bruker de åpne rommene til å kaste dritt, trolle og karakterisere meningsmotstandere. Det er leit, det er farlig, for disse samtalerommene trenger flere åpne dører og vinduer, mer lys og oksygen. Vi hadde muligheten, men vi tok den ikke.

Jeg sitter her og tenker det jeg har tenkt i mange år. Nei, alle meninger er ikke verdt å lytte til. Nei, ikke alle ytringer har krav på å bli akseptert. Nei, alt behøver nødvendigvis ikke å bli sagt. Nei, hat skal ikke støttes. Ja, vi bør tørre å snakke sammen. Ja, vi bør tørre å være skarpe mot hverandre. Ja, vi må tåle at andre er skarpe mot oss. Nei, å bli korrigert er ikke det samme som å bli kneblet. Nei, å bli motsagt er ikke hersketeknikk. Nei, løfte fram eksempler er ikke whataboutisme, eller avsporing. Nei, vi skal ikke skrive “har du noen argumenter i det dumme, blonde hodet ditt, lille frøken?” eller “du er mann, dette skjønner du ikke, din ape!” Gjør vi det, er samtalen på ville veier. Men vi kan si “Nå tar du feil. Se her, her er tallene, dette er hva som hendte. her er fakta.” Men dessverre finnes det mange som ikke forholder seg til fakta, som er fullstendig resistente mot logikk. Og derfor stenges kommentarfeltene siden meningsløs trolling ingen adresse har. Kjør debatt!

Foto: Pål M Laukli.

 

 



3 Read More

Vi trenger flere egenproduserte barn?



Erna Solberg sier i nyttårstalen sin at vi trenger å produsere flere barn fordi velferden trues om fødselstallene fortsetter å synke slik de har gjort det siste tiåret. I samme talen hevder statsministeren at det er på grunn av innvandrerne at det er så mange barn i Norge som lever under fattigdomsgrensen. Begge disse påstandene er halvsannheter, og bør stilles kritiske spørsmål til.

For det første, kampen for fungerende velferd og like rettigheter for alle mennesker har opp igjennom historien vært venstresidens kjernesak, men nå bruker høyresiden velferden som et ris bak speilet, et nødvendig og livsviktig gode vi kommer til å miste om vi ikke føder flere barn og tar inn for mange innvandrere som ikke vil la seg integrere og derfor vil føre til at den allerede alarmerende fattigdommen i Norge vil øke ytterligere. At skattelette til de aller rikeste kan være en medvirkende faktor til økte forskjeller i landet har taleskriverne til Erna Solberg selvfølgelig ikke tatt med i den KrF-tilpassede nyttårstalen.

Så, hvorfor er mange innvandrerbarn fattige? I et land der folk skriver “vi trenger egenproduserte barn, ikke disse brunsneglene som formerer seg som kaniner..” kan det være tøft for mange å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Bare det å ha et annerledes klingende navn er grunn til at mange søker mange titalls jobber uten å bli innkalt til intervju. Og med den store klassereisen de aller fleste av oss har gjort i Norge de siste femti årene, sier det seg selv at vi har vært tvunget til” å ta inn en ny arbeiderklasse som gjør alle de jobbene vi selv ikke gjør lenger. Ville du ønske at din “egenproduserte datter” ikke fikk til noe mer her i livet enn å sitte bak kasseapparatet på Rema 1000 på Grorud? Eller at arveprinsen i familien som har et så godt hode ikke fikk til noe annet enn å bli bussjåfør, vaske kontorer eller rake løv i kommunale parker?

Innvandrere må stort sett ta til takke med jobber som i utgangspunktet er lavtlønnede. Selv når begge foreldrene er i arbeid er det ikke tilstrekkelig til å komme seg over fattigdomsgrensen. Fattigdommen i Groruddalen og mange andre steder handler ikke om mangel på integrering, den handler om klasse og penger, og ikke minst et ekskluderende arbeidsliv. Og det handler om den sittende regjerings politikk som skaper større forskjeller i Norge. Derfor synes jeg det er direkte ufint av statsministeren å stå på fjernsyn og beskylde folk som sliter seg ut i tunge lavtlønnsyrker for å være grunnen til at fattigdommen øker i Norge, og så på toppen av det hele oppfordre nordmenn til å lage flere kostbare barn som skal utdanne seg til akademikere og andre yrker med stor prestisje. Ja, kun det beste er godt nok, for våre egenproduserte barn, og heldige er vi som har muligheten til å gi dem det.



Erna Solbergs glansede tale har et mørkt bakteppe, et iskaldt Europa der teltleirene i Moira på Lesvos og andre steder snør ned. Der barn fødes, blir ungdommer, blir voldtatt, utvikler psykiske lidelser, sulter, fryser ihjel mens de fleste lands politikere snur seg vekk. Solberg-regjeringen messer om stadig mer innstramming av innvandring til Norge selv om grensene til EU nesten er hermetisk lukket, og fluktveiene inn til våre områdene stadig blir mer og mer dødelige. Og for øyeblikket sitter regjeringen i knallharde forhandlinger med et lite mikroparti som kaller seg kristne for å danne en borgerlig flertallsregjering mens kvinners rett til å bestemme over egen kropp og innvandreres rettigheter ligger på forhandlingsbordet.

Solberg har rett i at vi må verne om velferden, og at Norge trenger flere arbeidshender. Problemet må løses nå. Hendene er her, og flere vil komme. Fem seks hundre unge sterke gutter ble sendt ut av landet fordi vi ikke hadde råd til å ha dem her. Noen av dem rømte før de ble sendt tilbake til et livsfarlig Afghanistan, og lever nå under broene i et iskaldt Paris. Disse guttene kunne tatt i et tak for velferden i Norge, Erna Solberg, kunne de ikke? Men slik jeg tolker deg og dine politiske venner er innvandrere og deres barn kun en utgift, mens etnisk norske egenproduserte barn ikke koster oss noe som helst? Men på Ernas vakt er det snart bare de mest privilegerte som har råd til å produsere dem, man vil jo nødig være en fare for egen velferd.

Bilde: Eget.



2 Read More

Vi som overlevde 2018.



Etter å ha hørt statsministerens KrF-tilpassede nyttårstale og lest noen titalls oppdateringer på sosiale medier vil jeg gjerne gratulere alle oss som greide det mesterstykket å overleve annus horribilis 2018.

Med den ene hånden på Felleskatalogen og den andre rundt kaffekoppen sitter jeg her og skjelver ved kjøkkenbordet i verdens rikeste og lykkeligste land. For tøffere enn det har vært i 2018 blir det ikke her på soldekket der vi sitter skrekkslagne og hører at vi puler for lite og dermed føder for få barn, og atter en gang er det innvandrernes skyld at det finnes fattige barn i Norge. Og selv om mange mener at innvandrere får for mange unger hjelper det visst ikke, ekte nordmenn må visst føde flere ekte norske barn som skal bli leger, advokater og akademikere. Så får de fattige innvandrerfamiliene bare takke seg selv at de ikke driver det lenger enn å kjøre trikken eller å sitte i kassa på Rema 1000 oppe i Groruddalens livsfarlige no go soner.

Men 2018 at var altså blytungt for oss alle. Selv i en rokokko-sofa oppe i Holmenkollåsen og Montebello var året 2018 så tungt at man vurderer å saksøke kommunen for at de krever inn skatt fra mennesker som skaper så store verdier. Fornærmede kjøpmenn og aksjespekulanter som skaper arbeidsplasser slik at innvandrere kan vaske, løfte og bære seg ut av NAV-systemet, ja, så nei da, utakk er verdens lønn. Men Erna står klippefast på tv’n og maner til innsats i sengen og at vi må huske å se hverandre, smile og løfte i flokk mens vi formerer oss for å redde velferden, mens det med den andre hånden kuttes i stønad til enslige forsørgere og andre som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Ja, 2018 var sannelig logikkens år der treognitti kroner i økt barnetrygd liksom skal forsvare ran og plyndring av de aller svakeste.

Men tross dette har vi vel aldri hatt det så bra som nå, 2018 tatt i betraktning, og aldri har vi vel sutret og  klagd mer. I går flommet veggen min på Facebook over av eviglange statuser om hvor tøft livet i Norge er. Selv la jeg ut en lang greie der jeg talte mine velsignelser, som har vært mange i året som gikk, og jeg tror jeg brukte ordet TAKK ganske mange ganger. Selvfølgelig har det vært en smell eller to, men de har ikke vært verre enn det man bør forvente når man lever på solsiden i den beste dele av jordkloden. Men i går satt jeg forundret og leste lange tirader og monologer jeg mener hører hjemme i psykologers kontorer og ikke i offentligheten.



At 2018 har vært forferdelig av ulike årsaker er en ærlig sak, vi mister mor eller far, mann eller kone, kjæreste, vi blir syke, vi går konkurs, mister jobben, vi rammes av mye som er utenfor vår kontroll og helt uforskyldt, og klart livet er tøft når vonde ting skjer, men “nå skal jeg sette grenser, lære meg å si nei, kvitte meg med alle de som ikke vil meg vel, særlig alle de som snakker dritt bak ryggen min..som bryr seg om hvordan jeg kler meg, bla bla bla….” blir liksom litt latterlig selvopptatt og fjollete når verden brenner og unger dør av sult og ja, alt som skjer i verden. Og når man helt til slutt føyer til “i 2019 skal jeg kun omgi meg med ja-mennesker som vil meg vel..!” detter jeg av lasset og blir irritert.

Vi har alle en hang til sutring og selvopptatthet. Heldigvis er jeg velsignet med venner som vil meg så vel at de ikke alltid er ja-mennesker. Jeg har venner som korrigerer meg, som sier, Henriksen hallo! Ta deg sammen, dette går over, eller nå er du så selvsentrert og dum at det ryker av pappen på deg, jeg blir flau! (unnskyld utropstegnene, de intelligente liker ikke slikt) Og da er det bare å rette seg opp i ryggen, ta seg sammen og smile til hverdagen eller nederlaget som egentlig er en bagatell.

Selvfølgelig skal vi bry oss om oss selv, og selvfølgelig skal vi sette grenser og si nei til ting vi ikke vil. Men hva med å løfte blikket, åpne et vindu og slippe inn litt frisk luft i 2019? Hva med å delta i den offentlige samtalen, bidra med noe konstruktivt? Hva med å ta et skritt til siden av seg selv og å ta et tak der det trengs?

Den britiske skuespilleren Anthony Hopkins sa: “Den dagen det gikk opp for meg at alle andre ikke er så opptatt av meg, og at alt ikke dreier seg om meg, da ble livet mye enklere å leve.”

Og til alle oss som overlevde 2018, skal vi bøye oss ydmykt mot livet og si takk?

Illustrasjon: Tiril Valeur.

 

 



0 Read More

Selvangivelse ved årets slutt.



Livets timeglass. Sanden sildrer langsomt ned. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste. Tiden, tiden, hvor skal du, og hvorfor går du så raskt avsted? Jeg henter fram gamle bilder. Når var dette? Er det virkelig tretti år siden du og jeg sang den sangen? Ja, det er det, selv om det føles som om det var i går. De andre eldes, men ikke vi, ikke du og jeg.

Inne i stuen kaster juletrelysene lange striper av lys over gulvene. Ute er det morgenlysmørkt og stille. Sitter her ved kjøkkenbordet og holder bokføring over året 2018, et fint år fordi jeg ikke har skuffet så mange, og aller mest, ikke skuffet meg selv. For det å være menneske er en 100% stilling, ingen ferier eller hvilepause. Menneske må vi være alle sekunder, minutter, timer og dager, og ikke minst netter.

Nå henger månen tung over “mitt” fjell. Det snør lett og noen dompaper sitter stille ute på fuglebrettene og brisker de røde ølvommene under mutte nebb. De ser litt sånn julekortaktige ut, men det er de sikkert jævlig lei av å høre. Selv sitter jeg her og kjenner på takknemlighet og ro. Mye gikk så bra i 2018, og noe gikk ikke fullt så bra. Vel, når man kaster veldig mange baller opp i luften får man ikke tak i alle, og ikke treffer man alle toner i en sangene man synger, men stort sett gikk det over all forventning.

“Men hold kjeft da, Henriksen!” het boken som forlaget Utenfor Allfarvei ga meg lov til å gi ut. Det har vært en udelt glede å jobbe med forlaget og forlagssjef Veronica Melå. Takk fra hjertet, Veronica. Forestillingen med samme tittel er spilt over det ganske land, og i 2019 skal den videre. Takk også til Birgitte Strid for regi, og nok en flott samarbeid. Og å få spille den åtte år gamle Eyolf i “Lille Eyolf” av Ibsen i regi av Hilda Hellwig var en gave. Takk Hilda, jeg kunne jobbe med deg hver dag resten av livet, ingen andre jeg har jobbet med får skuespillere til å strekke seg så lenger enn langt utover det de tror de er i stand til å makte. Takk.



Som en stemme i den offentlige samtalen ser jeg lyst på fremtiden. Ja, jeg vet at det er i noens interesse å dra oss alle ned i en mørk spiral av dystopi. Men jeg vil ikke det. Ikke fordi jeg er naiv eller lukker øyne og ører. Jeg tror på det gode i oss alle, på at vi egentlig har evnen både til å lytte og lese, om vi anstrenger oss bittelitt. La oss først og fremst være mennesker, så kan vi være alt det andre?

Selv om jeg stadig beskyldes for å holde meg med et ukritisk ekkokammer av kulturkjerringer med hennarødt hår som spiser av hånden min uansett hva jeg skriver og sier, vil jeg si at det stemmer ikke helt. Jeg har folk tett på meg som jeg er fullstendig uenige med politisk, men som er store og generøse mennesker jeg trenger i livet mitt. Vi trenger ikke like alt ved et menneske. Jeg tenker at et individ er som et stort koldtbord, du plukker det du liker, og det du ikke liker spiser du ikke. Men selvfølgelig går det ei kule varmt, ofte, og det er deilig.

I mitt nærmiljø av kulturelite sitter vi som oftes og nikker bifallende til hverandres veltalenhet. Vi leser de samme bøkene, ser det samme forestillingene, filmene, og er skjønt enige om det meste. Det kan fort bli litt for lite oksygen av og til. Og da er det forfriskende å krangle med andre om bompenger eller Manchester United. 🙂

Men selvangivelse ved årets slutt. Jeg synes vi seiler i bra vind her. Gjør vi ikke det?

Kanskje vi skal takke mer for det vi har, og ikke bruke så mye energi på det vi ikke har? Jeg kjenner at denne teksten begynner å nærme seg en slags snusfornuftig og litt for bløt konklusjon, så jeg stopper her.

Takk 2018, du var slett ikke verst. Og takk til denne bloggens mange lesere. Vi sees på den andre siden av ribbe, surkål, pinnekjøtt, kalkun og fyrverkeri. I januar er det typisk norsk å føle seg feit. God jul.

 



0 Read More

Når vår største stjerne, Liv Ullmann fyller 80 år.



I helgen ble vår største filmstjerne og internasjonale kjendis feiret på Nationaltheatret i forbindelse med at hun fylte åtti år. Samme helg feiret NRK Dagsrevyen seg selv, en sending der kultur stort sett glimret med sitt fravær bortsett fra et coverband som spilte noen sure snutter av hitlåter fra de siste seksti år. At filmdivaen, skuespilleren, UNICEF-ambassadøren, regissøren og forfatteren Liv Ullmann jubilerte ofret Dagsrevyen noen få minutter på søndag kveld. Noen dager tidligere gikk NRK av skaftet i alle kanaler da Petter Northug forkynte at la la ski og staver på hylla. Slik gjør vi det her til lands. Er det rart at de aller største ikke makter å bo her i furet værbitt der folk som leker bønder på tv eller gjør ting de ikke kan florerer på avisenes forsider, mens store kulturpersonligheter og leverandører i kulturfeltet forbigås nesten i stillhet med noen minutters journalistisk venstrehåndsarbeid?

Liv Ullmann har en CV som slår knock out på de fleste. Hun brakdebuterte som Anne Frank på Rogaland Teater og traff den verdenskjente regissøren Ingmar Bergman, og resten er historie. Men Norge har aldri riktig anerkjent henne som den store stjernen hun er og har vært. Mange har gjort narr av henne som Norges offisielle gråtekone på filmlerretet, og selv om det er en ære å bli parodiert har ikke komikerne vært snille med henne. Ingen andre nordmenn har spilt og regissert på Broadway, blitt nominert til Oscar for beste hovedrolle, så vidt jeg vet. Men svært få blir helter i Norge uten ski og staver, men er det noen som fortjener å bli hyllet som “en av våre aller største” så er det Liv Ullmann.

NRK sendte i går naturprogrammer og seer-videoer i “En naturlig helaften” mens SVT sendte Ingmar Bergman’s “Persona” med Ullmann i en av hovedrollene. Kan grunnen til at norsk film ikke gjør det så bra i utlandet at vi ikke skjønner verdien i de som gjør det stort der ute?

Og hva om Liv Ullmann hadde vært en mann? Jeg skal ikke dra igang en kjønnsdebatt, men hva om en norsk mannlig skuespiller/regissør som hadde gjort en stor internasjonal karriere i film og teater, skrevet en rekke bøker, blitt nominert til Oscar og vunnet andre priser, hadde reist verden rundt som UNICEF-ambassadør og hadde vært gift med en av verdens største filmkunstnere (uten at det nødvendigvis er noe som feiter opp CV’n)  hadde blitt avspist med en seks syv åtte minutter på Dagsrevyen når han fylte åtti? Jeg tror mange hadde skreket seg hese. Men kvinner er kvinner og menn er menn. Northug ble i forrige uke “kalt historiens største skiløper” selv om Marit Bjørgen samlet sett har mange flere medaljer enn ham. Akk ja.



Jeg ønsker med denne lille kronikken sende et spark til NRK og andre medier. Ta dere sammen! Men mest av alt gratulerer Liv Ullmann med åtti år på jorden. Uten deg hadde Norge vært et fattigere land. Ingen gråter som deg. Ingen har et slikt fotogent filmatisk ansikt. Og midt i alt glitter og spotlights tar du deg tid til å si: “Om vi ikke makter å ta vare på de svakeste av oss, hvem er vi da?” Kjære Liv Ullmann, gratulerer med dagen. Måtte vi beholde deg i mange år til.

 



0 Read More

Hva faen er det som skjer?



Det koker på nettet. Folk kaster karakteristikker etter hverandre. Ta mannen, ikke ballen, er disse dagers evangelium. Fakta? Men hold kjeft da, Henriksen, din sjuke SV-pikk! Nede i understrømmen er det heftig og vulgær gjørmebryting, og i de litt mer sofistikerte og intelligente sfærer råder den akademiske nedlatenheten. Trenger vi ord som rasisme spørres det i tråder som får Hurtigruta minutt for minutt til å fremstå som en kortfilm. Over det hele ligger Fremskrittspartiets evige hitlåt om at innvandringen spiser oss opp innenfra og sinte gubber står med ropert og hyler at Erna Solberg er landssviker på høyde med Quisling. Er det ingen voksne på jobb i Norge lenger?  Og hvem var det som sa at “bare vi slipper de ekstreme til, så vil de roe seg”?

Trykkoker-teorien løftes fremdeles høyt av de “liberale.” Alt det vi må tåle. La dem snakke, ellers blir det bare verre. Se på  Sverige. Ja, jeg ser på Sverige. Hva skal jeg se etter? Det trange ytringsrommet, furter kjente kronikører i norske aviser. Snart får vi det sånn her også om vi ikke passer oss. Vi må tørre å være uenige her! Å, er det noen som er enige om noe i disse dager? Vi må tørre å ta debatten om innvandring! Hva? Snakker vi om noe annet enn innvandring for tiden? Vi brøler til hverandre om innvandring i alle kanaler. Nei, det gjør vi ikke. Jo, det gjør vi, faktisk.

Hege Storhaug og Rita Karlsen i HRS roper fra toppen av lungene om alt det grusomme som kommer til å ramme oss, og løfter opp Tsjekkia som vil forby islam som noe å strekke seg etter. Polen og Ungarn er også andre forbilder ytterste høyre ber oss om å hylle som regimer vi bør lære av, altså land som forfølger homofile og muslimer. Og i studio hos Fredrik Solvang sitter Schei Grande og Raja og sipper og fremstår som “nesten søsken” etter en hard krangel om statsstøtten til HRS som støttes for å jobbe med intergrering, men som lager spetakkel om innvandring, og holder seg med kommentarfelt som bør gjøre alle som har et snev av tro på demokratiet igjen mørkeredde og søvnløse. Og bakom synger Resett for fulle lunger.

Vi som tør å være en ensomme svaler og stikker hodet inn i vespebolene for å være en saklig motstemme får det kappet av før vi rekker å sette første punktum. Men i Norge i 2018 kan man lese i kommentarfelt på blogger som er støttet av den sittende regjering at “muslimer er rotter, at de bør skytes og kappes hodet av, at de bør utryddes alle som én, og at alle moskéer i Norge bør filmes og overvåkes, og alt som sies der inne bør det tas opptak av.” mens statsministeren mumler “jeg ville nok ikke brukt disse ordene…”



I Norge slipper de ekstreme til, de får til og med statsstøtte for å spre konspiranoia og ikke faktasjekket “sannhet”. Og nylig var det en teaterforestilling som fikk det til å koke over. Så jeg synes vi skal legge bort argumentet om at bare vi slipper dem til så vil de roe seg å bli mer moderate. Den stemmer ikke.

Det er lenge siden Kåre Willoch satt harmdirrende i studio og kalte Gro for Fru Brundtland, men i går satt de sammen i en tv-sofa og holdt hverandre i hånden og mintes den tiden da de selv styrte Norge. Det var så man nesten ble helt nostalgisk. Selv om det kunne gå en kule varmt den gange hadde politikerne litt anstendighet, og pressen var litt mer målrettet i sin agenda. Nå kan det virke som planlagt sirkus litt for ofte. Om du inviterer Jon Helgheim og Rita Karlsen i en debatt og innvandring vet du hvordan det ender. Da står man og hytter med neven og spyr ut edder og galle i munnen på hverandre, og folk skifter kanal.  Hva med å ta en telefon til dem det gjelder? Hvorfor snakke om Groruddalen, og ikke med den? Hvorfor hyle opp om muslimske kvinner som ikke lærer seg norsk i stedet for å be dem inn i samtalen? Dette problemet løser seg ikke om man ber Lysglimt og Lurås til debatt i fjæra i Arendal.

Og tilbake til debatten om ordet rasisme. Hva med å snakke med de som utsettes for rasisme litt oftere enn de som sitter i rom med litt for lite oksygen oppe på UiO? De som kjenner på dette daglig på grunn av hudfarge, livssyn og legning? Det kan jo hende at de er litt lei av å høre at de må slappe av og ikke se rasisme og hat overalt for det finnes ikke noe som heter rase, det finnes bare individer. Det er lett å si når du aldri har fått slengt etter deg at du er feil fordi du ikke ser ut som alle andre. “Det er forskjell på folk, det er itte no gæli i det..” skrev Alf Prøysen. Helt korrekt. Ingen er som alle andre.

Jeg er ikke for å utsette noen for hat og ufrivillig eksponering. Men noen ganger er livet en svingdør, og som man roper i skogen får man svar. Det er når speilet vender seg mot oss vi kjenner hvor vondt det gjør. Men når man er vant til å sitte i førersetet og aldri har måttet tenke på hvordan det er å sitte bakerst kan det være en god lekse å lære. “Folk er folk” sa mormor “det spiller ingen rolle hvordan de ser ut..” Jeg får ikke alltid til å følge det rådet, men jeg jobber med saken, selv om jeg noen ganger har lyst til å smekke noen over kjeften.

 

 

 



1 Read More

Nå går jeg i strupen på deg!



Journalistikkens dramaturgi er preget av store ord. Det virker som om det ikke finnes noen grense for hvor mange adjektiver det er mulig å få plass til i en setning, og språkblomstene og nyordene flommer der alle “går i strupen på alle” og “Støre tolk en grusomt oppgjør med Moxness” mens Trine og Abid snufsegråter hos Fredrik Solvang og fremstår som “søsken” i en krangel som handler om statlige overføringer til Hege Storhaugs til tider forvirrede og islamfiendtlige blogg HRS. Vi er nesten nede på skolestil-nivå i deler av det som før var den seriøse journalistikken som til tider kan ligne på Se&Hør og det som verre er.

Jeg er ikke ute etter å spre forakt for pressen, det er det nok av andre som gjør. Men som teatermann vet jeg hva som er drama og hva som ikke er det. For tiden oversvømmes vi av storm i en tekopp-dramatikk som vi gjerne skulle vært foruten. For er det virkelig en nyhet at en kvinnelig leder sprekker og kjefter ut en nestleder? Og om så er, hvorfor ikke diskutere hva grunnen til krangelen er, og ikke lage en firedagers såpeopera som ender opp som et freak show hos Solvang i Debatten? Eller kanskje se noen sammenhenger rundt hvorfor hatet flommer som aldri før på nettet og i livet ellers? Men nei, det skal fokuseres på drama på personnivå, og selvfølgelig følger kommentarfeltet på med replikker som “Ta nå Raja med i kornåkeren Trine, han trenger litt trøst!”

Men hvem slapp dritten inn? Hvem gjorde det legitimt å brøle fra toppen av lungene på nettet? Jeg ser en klar sammenheng. For er det ikke topp-politikere selv som lot møkka flomme på egne plattformer på sosiale medier fordi de trodde det ville tjene deres egen poltikk. Har ikke Sylvi Listhaug, Siv Jensen, Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde og flere nettopp vært dem som har tatt seg friheten til å kalle en spade for en spade og latt gørra renne? Og når spaden stikkes i jorda og dritten treffer vifta i eget hus og privatliv, så tyr man til offerrollen og løper til pressen og roper varsku her fordi demokratiet er i fare?

Jeg er overhodet ikke en tilhenger av at politikeres hus og biler skal tagges ned eller at uskyldige familiemedlemmer trues og mobbes fordi mor eller far er politiker. Jeg er selv lokalpolitiker, og jeg vet hvor tøft det er å stå i stormen når man har vært med på å ta upopulære avgjørelser som gjør folk rasende. Men jeg tenker at som man roper i skogen får man svar. Og det er faktisk nytteløst å bli fornærmet over at noen kaller deg rasist om du er rasist eller har kommet med rasistiske og fremmedfiendtlige uttalelser. Det er her den berømmelig spaden kommer inn i bildet. Og en spade er en spade, og den kan spa opp og kaste dritten tilbake dit den i utgangspunktet kom i fra.



Som sagt, jeg er ikke ute etter pressen, det er svært mye god og redelig journalistikk i Norge. Men jeg etterlyser en litt tøffere og saklig tone i mange debatter. Når f. eks Jon Helgheim (FrP) får stå på fjernsyn å si at innvandringen til Norge er ute av kontroll, da bør noen justere ham, be han forholde seg til fakta. Men når overskriften neste dag er “Helgheim gikk i strupen på Lysbakken” blir ingen av oss mer opplyst, og det handler om krangel og ikke sak. Og når Sylvi Listhaug sier at hun ikke kommer til å forandre seg, hun kommer til å si hva hun vil i ytringsfrihetens navn, så bør faktisk noen våkne journalister minne henne på at ytringsfriheten går begge veier, og at det ikke nytter å gripe til offerrollen når noen tar igjen. Kanskje også si at hun ikke blir kneblet, men bare motsagt, noe som kan hende i de fleste meningsutvekslinger. Men det er klart det er en bedre story å ta bilde av offeret sammen med alle blomsterbukettene som er sendt henne fra støttende fans.

Ofte tenker jeg at relevans og sprøyt burde møte hverandre til duell ved soloppgang. Men jeg tror neppe det vil skje. I mellomtiden får vi bare leve med at Linni Meister og Rein Alexander “går i strupen på hverandre” i et “skikkelig oppgjør” om hva som er god eller dårlig julemusikk. Men hvem bryr seg? Snart kommer uansett Sølvguttene til å nynne oss inn i livsløgn og forstoppelse, julefyll og ikke innfridde ønsker. Gud hjelpe oss alle. Eller var det julenissen? Om han ikke går i strupen på oss alle før den tid.



1 Read More