SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Nå går jeg i strupen på deg!



Journalistikkens dramaturgi er preget av store ord. Det virker som om det ikke finnes noen grense for hvor mange adjektiver det er mulig å få plass til i en setning, og språkblomstene og nyordene flommer der alle “går i strupen på alle” og “Støre tolk en grusomt oppgjør med Moxness” mens Trine og Abid snufsegråter hos Fredrik Solvang og fremstår som “søsken” i en krangel som handler om statlige overføringer til Hege Storhaugs til tider forvirrede og islamfiendtlige blogg HRS. Vi er nesten nede på skolestil-nivå i deler av det som før var den seriøse journalistikken som til tider kan ligne på Se&Hør og det som verre er.

Jeg er ikke ute etter å spre forakt for pressen, det er det nok av andre som gjør. Men som teatermann vet jeg hva som er drama og hva som ikke er det. For tiden oversvømmes vi av storm i en tekopp-dramatikk som vi gjerne skulle vært foruten. For er det virkelig en nyhet at en kvinnelig leder sprekker og kjefter ut en nestleder? Og om så er, hvorfor ikke diskutere hva grunnen til krangelen er, og ikke lage en firedagers såpeopera som ender opp som et freak show hos Solvang i Debatten? Eller kanskje se noen sammenhenger rundt hvorfor hatet flommer som aldri før på nettet og i livet ellers? Men nei, det skal fokuseres på drama på personnivå, og selvfølgelig følger kommentarfeltet på med replikker som “Ta nå Raja med i kornåkeren Trine, han trenger litt trøst!”

Men hvem slapp dritten inn? Hvem gjorde det legitimt å brøle fra toppen av lungene på nettet? Jeg ser en klar sammenheng. For er det ikke topp-politikere selv som lot møkka flomme på egne plattformer på sosiale medier fordi de trodde det ville tjene deres egen poltikk. Har ikke Sylvi Listhaug, Siv Jensen, Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde og flere nettopp vært dem som har tatt seg friheten til å kalle en spade for en spade og latt gørra renne? Og når spaden stikkes i jorda og dritten treffer vifta i eget hus og privatliv, så tyr man til offerrollen og løper til pressen og roper varsku her fordi demokratiet er i fare?

Jeg er overhodet ikke en tilhenger av at politikeres hus og biler skal tagges ned eller at uskyldige familiemedlemmer trues og mobbes fordi mor eller far er politiker. Jeg er selv lokalpolitiker, og jeg vet hvor tøft det er å stå i stormen når man har vært med på å ta upopulære avgjørelser som gjør folk rasende. Men jeg tenker at som man roper i skogen får man svar. Og det er faktisk nytteløst å bli fornærmet over at noen kaller deg rasist om du er rasist eller har kommet med rasistiske og fremmedfiendtlige uttalelser. Det er her den berømmelig spaden kommer inn i bildet. Og en spade er en spade, og den kan spa opp og kaste dritten tilbake dit den i utgangspunktet kom i fra.



Som sagt, jeg er ikke ute etter pressen, det er svært mye god og redelig journalistikk i Norge. Men jeg etterlyser en litt tøffere og saklig tone i mange debatter. Når f. eks Jon Helgheim (FrP) får stå på fjernsyn å si at innvandringen til Norge er ute av kontroll, da bør noen justere ham, be han forholde seg til fakta. Men når overskriften neste dag er “Helgheim gikk i strupen på Lysbakken” blir ingen av oss mer opplyst, og det handler om krangel og ikke sak. Og når Sylvi Listhaug sier at hun ikke kommer til å forandre seg, hun kommer til å si hva hun vil i ytringsfrihetens navn, så bør faktisk noen våkne journalister minne henne på at ytringsfriheten går begge veier, og at det ikke nytter å gripe til offerrollen når noen tar igjen. Kanskje også si at hun ikke blir kneblet, men bare motsagt, noe som kan hende i de fleste meningsutvekslinger. Men det er klart det er en bedre story å ta bilde av offeret sammen med alle blomsterbukettene som er sendt henne fra støttende fans.

Ofte tenker jeg at relevans og sprøyt burde møte hverandre til duell ved soloppgang. Men jeg tror neppe det vil skje. I mellomtiden får vi bare leve med at Linni Meister og Rein Alexander “går i strupen på hverandre” i et “skikkelig oppgjør” om hva som er god eller dårlig julemusikk. Men hvem bryr seg? Snart kommer uansett Sølvguttene til å nynne oss inn i livsløgn og forstoppelse, julefyll og ikke innfridde ønsker. Gud hjelpe oss alle. Eller var det julenissen? Om han ikke går i strupen på oss alle før den tid.



1 Read More

Disse korrupte, grådige og egoistiske politikerne i Rana.



I går så jeg et oppslag i lokalpressen i Mo i Rana. Et bilde av ordfører og den nyansatte kultursjefen avbildet foran julegranen på Nedre Torg i byen. En gledelig nyhet skulle man tro, men selvfølgelig til irritasjon for noen. “Ja, det er utrolig hva disse godt betalte politikerne holder på med når de egentlig skulle ha vært på arbeid!” kunne man lese i kommentarfeltet under artikkelen. Vi lever i en tid, i et land, i en by der uansett hva politikere måtte gjøre eller ikke gjøre, er det galt.

Dette lille eksempelet er ikke særlig grovt. Men hatet som politikere blir utsatt for på nettet begynner å bli så belastende at for mange er det uutholdelig å stå i. Og ikke minst er det en trussel mot rekruttering til politikken, både lokalt og nasjonalt. I går kom nyheten om at en av Rana Høyres frontfigurer trekker seg fra politikken. Hetsen på nettet er en av grunnene. Og forskning viser at stadig flere unge, da særlig unge kvinner vegrer seg for å ta ordet i den offentlige debatten på grunn av hets og hat.

En ting er at lokalpressen skal gå politikk og dens utøvere etter i sømmene, men av og til kan litt diffuse vinklinger føre til at det åpnes for andre mistolkninger enn det som er fakta. Det ganske deprimerende å lese hvordan folk flest konspirerer om lokale politikere som liksom sitter “i lukkede rom og tildeler hverandre høyere lønninger, gratis hjemreiser” og andre privilegier, og at de er “pil råtne og korrupte…”

Jeg har fått en rekke henvendelser under skoledebatten om hvorfor ikke vi som er i politikken deltar i de eviglange debattene på sosiale medier. Vel, jeg har stukket hodet inn ved et par anledninger og fått det kappet av ganske raskt. Og jeg har blitt kalt ting jeg ikke skal repetere her. Men hvem vil delta i en samtale der man blir beskyldt for å være et iskaldt menneske som hater barn og har lite forståelse og empati for andre mennesker? Jeg har også fått høre at jeg ikke er her i fra, og derfor bør klappe igjen, og om jeg ikke har noe hyggelig å si, så kan jeg bare flytte et annet sted, byen trenger ikke slike som meg. Av de groveste angrepene jeg har opplevd kan jeg nevne “homofile bør utryddes” og “dumme klovner fra teateret bør holde kjeft!” (De to siste eksemplene er ikke i forbindelse med skolestruktursaken, men skrevet i forbindelse med Pride og en annen kultursak)



Det nytter ikke å ta igjen med trollene på nettet. For dem er ytringsfriheten en enveis ordning. De krever sin rett til å ytre seg, men skal ha seg frabedt å bli motsagt. Da er man krenket og fratatt ytringsfriheten. Men demokrati og ytringsfrihet er og har alltid vært en toveis ordning. Vi kan ytre oss, og vi må tåle å bli motsagt. Vi får, og vi må bidra. Men når klimaet i den offentlige samtalen blir så betent, hardt og fullt av hat er det en fare for både ytringsfrihet og demokrati. Og derfor er det de som roper høyest og sintest som blir hørt, og sannhet og fakta som taper.

Neste høst er det lokalvalg. De som stiller på alle partienes lister gjør det fordi de tror på den politikken de har valgt å fronte. De tror på den fordi de tror den er til det beste for folket som lever her. Intet menneske går inn i politikken for å mele sin egen kake eller for å gjøre det vanskeligere for sine medmennesker, de går inn i politikken for å endre samfunnet til det bedre, sett gjennom egne øyne, selvfølgelig. Men vi som er litt eldre ser et demokratisk problem med at underskogen og rekrutteringen er skrinnere enn før. De unge vegrer seg.

Det koster å stå i stormen, ta upopulære avgjørelser. Alle som velger politikken vet dette. Det er slit, masse møter, sene kvelder og mange våkenetter med tvil og grubling. Men jeg oppfordrer alle som mener mye til å delta i politikken, det er mange hyggelige mennesker der, og ikke så trist og ensomt som å sitte alene ved tastaturet.

Ha en vakker dag. Hilsen “et venstrevridd fjols som ikke skjønner en dritt!”

 



2 Read More

Gå vekk fra mikrofonen, du er mann!



I går gjorde alle vi som gikk ut i gatene for å vise vår avsky mot å tukle med en abortlov som har fungert i over førti år et godt stykke arbeid. Jeg var selv en av dem som grep mikrofonen for å fortelle Erna&Co hva jeg mener om å ta fra kvinner og menn retten til selv å bestemme over egen kropp og reproduksjon. Hvorfor jeg nevner menn i siste setning? Jo, fordi det faktisk er like vanskelig, oppskakende og følelsesmessig belastende for en mann som for en kvinne å ta en beslutning om å avslutte et liv som ikke er i stand til å vokse opp av medisinske årsaker. Ja, det er kvinnen som blir gravid, ja, det er kvinnen som skal bære fram eller ikke bære fram barnet, men det er en far her også, det må ikke glemmes.

Kvinnegruppa Ottar mente at menn burde holde kjeft i går, ikke presse seg inn og ta mikrofonen fra kvinner som dette egentlig handler om. Denne problematikken ble utløst av at en mannlig Venstre-politiker ville steppe inn for en kvinnelig partikollega som ble syk. Og derfor gikk Ottar ut på sitt sedvanlige totalitære sett og proklamerte at alle menn burde holde seg unna, gjerne støtte den gode sak, men hold kjeft, for prate det kan mannfolk gjøre en annen dag, f.eks neste helg da det “skal være en demo mot vold mot kvinner. Det er jo menn som slår!” sa en representant fra Ottar på P2 i går morges. I rest my case.

Jeg reagerte kraftig på dette utsagnet, og skrev en status på Facebook som straks ble kommentert av en kvinnelig pressesekretær fra partiet Rødt (Bendikte Pryneid Hansen) som skrev: “Det er kvinner som har laga alle de titalls demonstrasjonene i hele landet, 95% av de som har bidratt til kronerullinga er kvinner og det er kvinners kropp som er på forhandlingsbordet. Men menna må få talerstolen? Cry me a river!”  Altså, det er da virkelig ikke snakk om å ta fra kvinner mikrofonen, snakk om å kuppe arrangementet. Er det noen som kupper dette så er det vel Kvinnegruppa Ottar med sitt totalitære syn? Og et slikt svar er ikke en Rødt-politiker verdig, alvorlig talt.

I går gjorde vi alle en strålende jobb, kvinner som menn. Appeller ble holdt, og folk gikk i tog. Men vi får ikke likestilling og likeverd om totalitære fraksjoner skal bygge murer mellom kjønnene. Jeg trodde faktisk vi var kommet litt lenger enn da jeg var en del av AKP-ML-bevegelsen på 70-tallet da det var helt comme il faut for en kvinne å si til en mann: “Dette skjønner du ikke fordi du er mann!” Og mannen måtte sitte taus å ta i mot.



Jeg takker for gårsdagens viktige innsats. Da jeg selv snakket i tre minutter i går var det ikke for å ta fokus som mann, hele mitt fokus var på kvinners rett til å bestemme over egen kropp og reproduksjon. Halvparten av jordens befolkning er kvinner, så det skulle da ellers bare mangle. Og den andre halvparten er visst taletrengte ego-menn som ikke tåler at kvinner tar ordet alene én dag i året. Men det var i går, i dag er i dag, og fremtiden ligger åpen, om vi vil. Skal vi gå den sammen?

IKKE KØDD MED ABORTLOVEN, FOR FAEN!

 



1 Read More

Frihet kommer ikke av seg selv.



Man kan trekke på smilebåndet når man ser noen av slagordene politiske partier velger seg. Men noen slagord treffer deg midt i hjertet, som Arbeiderpartiets blodferske “Frihet kommer ikke av seg selv.” Jeg kunne ikke være mer enig. Ingenting kommer av seg selv, verken på godt eller ondt.  Og frihet er noe som må kjempes for hver enste dag.

Noen og enhver av oss bør ta selvkritikk fordi  vi har lagt oss godt til rette i stabilt sideleie på egne laurbær og trodd at nå er vi her, nå er vi fremme her i denne landet vi ynder å kalle et åpent og likestilt demokrati. Men akk, så var det ikke så likestilt som vi trodde, ikke så fritt for homofobi og rasisme heller, skulle du sett.

I går sto en litt snurt statsminister i spørretimen på Stortinget og presiserte at nå var det ikke statsministeren som snakket, men Høyrelederen. Hva statsministeren mener om kvinners frihet og rett til å bestemme over egen kropp fikk vi ikke helt tak i. Men fakta er at abortloven er lagt på bordet som et forhandlingskort av statsministeren selv om Unge Høyres og svært mange i Høyre er skjønt enig i at abortloven ikke skal røres. Førstkommende lørdag mobiliseres det stort over det ganske land fordi vi vet det vi alltid har visst, frihet kommer ikke av seg selv.

Jeg hadde min politiske oppvåkning da jeg var atten år. Da viste kalenderen 1973, året da jeg som homofil kunne leve ut mitt liv til det fulle uten å være kriminell. Jeg vokste opp i en liten søvnig by i Telemark der det bodde en feminist vi skulle passe oss for, advarte mor og nabokvinnene. Kvinnene skrev bøker, gikk i lilla gevanter og hadde svart skinnende hår og dype øyne. Vi så henne i byen der hun satt på kafe og drakk kaffe og snakket med andre “farlige kvinner” som ikke barberte seg under armene og drakk vin til alle døgnets tider. Atten år gammel leste jeg min første bok av Bjørg Vik, og siden har jeg vært feminist.



Siden den gang har vi tatt en rekke frihetskamper, og vi har vunnet en rekke seire. Både kvinnesaken og homosaken har hatt stor motstand opp igjennom, og det har aldri vært stor hjelp å få fra borgerlig side av politikken.  Men vi har vunnet seier etter seier. Partnerskap, likekjønnet ekteskap, og langsomt, da omkostningene ikke var så store ble Høyre og Frp med på lasset, trykket regnbueflagget til brystet og lagde seg blåkopier av venstresidens slagord. Og ingen kunne glede seg mer en meg over dette. Nå går vi side om side, som seg hør og bør. Men frihet kommer ikke av seg selv, og vunnet frihet varer ikke evig.

Men vi sovnet litt på vakt har hat, trakassering, homofobi og kvinneforakt begynt å flomme på nettet. Homofile er igjen en truet minoritet mange steder der vi trodde det var greit. Kvinner forlater den offentlige samtalen fordi hatet og presset blir for stort. Og nå altså dette med abortloven som forhandlingskort fra vår egen statsminister som bruker alle mulige grep for å klamre seg til makten. Og mulig hun vinner fram i sin kamp for å stable på beina en firepartiregjering og dermed også en flertallsregjering, og da ligger veien åpen for andre angrep på menneskers personlige frihet. Jeg er redd for hva som kan komme av andre utspill.

Veldig mange mener at noen av oss overdramatiserer dette med abortloven. Dem om det. Men vi som har vært i krigen før kjenner igjen lusa på gangen. Vi har en innebygget ryggmargsrefleks som slås på når noen prøver å føkke med menneskers frihet til å bestemme over egen kropp og egne liv. Da er det ut i gatene, atter en gang. Som jeg så på et bilde fra USA der en eldre kvinne sto med en diger plakat med påskriften: “Det er faen meg ikke til å fatte at jeg fremdeles må kjempe for dette!”

Men som sagt, frihet kommer ikke av seg selv, og den varer ikke evig. Så får bare de som ikke er enig smile skjevt og nedlatende når vi forvirrede venstrevridde stormer ut i gatene med rosa pussyhatt og mentale strikkepinner. Tror jeg tar med en høygaffel også.

 

 



0 Read More

Feminisme er noe herk, den skaper ubalanse i samfunnet.



Høyresidens nye wonderboy Jordan Peterson dyrkes som en helt av menn i alle aldre. Jeg har aldri sett så mange unge menn sitte med en bok i fanget som nå i 2018, så sånn sett kan man si at den amerikanske psykologen har gitt boken et sårt tiltrengt løft. Unge og ikke så unge slurper i seg de tolv bud for å lykkes i en verden overtatt av feminister.

Selvfølgelig er det alvorlig at gutta henger etter, at de gjør det mye dårligere på skolen enn jentene.

Dette skyldes at de har for få maskuline rollemodeller, sies det. Men når er altså Jordan Peterson på saken og har kastet ut en livbøye til menn i nød. Det er vel og bra at han er ute for å redde alle disse unge menn, men reddes fra hva, og til hva? Å bli som Jordan Peterson kan de aller færreste i Norge,  ikke om du en gang har kommet deg gjennom videregående. Og finnes det en kvikk fix for gutter som har havnet bakpå? Er alle unge gutter en homogen gruppe? Selvfølgelig ikke.

Jeg mener at verden fungerer slik at alle må reise seg opp og ta sine egne kamper. Kvinnene gjorde det, vi homofile gjorde det. Ingen hjalp oss. Det var ingen velkledde amerikanske menn som skrev bøker eller reiste seg opp og trådte støttende til for over hundre år siden da suffragettene gikk ut i gatene og forkynte at nok er nok. Ingen som tok på seg å dekke trykkeutgiftene til løpesedler og annet kostbart materiale for å kunne få spredt det gode budskap. Nei, kvinnene gjorde det helt alene, og ble også motarbeidet av kvinner som fryktet at denne nye feministiske bevegelsen ville gjøre det ugreit for dem i arbeidslivet. Men kvinnene kjempet, og vant fram.



Vi homofile gikk også ut i gatene. Helt alene. Ofret familie og venner, mistet jobber og nettverk. Men vi stanget hodet i betongen og gikk mot et mål langt der fremme.. Og vi vant. Seier på seier vant vi. Første homoparaden i Oslo var en spinkel affære, og nå går majoriteten sammen med oss i paraden. Det nytter å kjempe.

Jeg ser enkelte menn sutre over over at ingen står opp for dem. “Hvorfor lager ikke noen en #metoo for oss menn? Vi som har blitt hundset og trakassert av gale kvinner, vi som ikke får treffe barna våre?” leser jeg ofte på sosiale medier, og jeg hører det i selskapslivet. Ja, hvorfor er det ingen som står opp for menn? Nå er Jordan Peterson her. Han selger bøker i bøtter og spann, og menn flokker seg rundt ham for å ta selfies med denne himmelsendte Messias. Det er nesten litt søtt, men lyden av mammon som klinger i kassen overdøver den som skal høres ut som en hestekur for unge villfarne menn.

Jeg ønsker alle unge menn alt godt. Men det er ganske symptomatisk at alarmen går når det er gutta som sakker bakut. For alarmen gikk ikke for kvinner eller skeive. Men menn som har vendt seg til å sitte i førersetet i samfunnet og i den offentlige samtalen sitter nå litt fortumlet og klør seg i hodet. Hva skjedde? Ja, hva skjedde når kvinner er “ekstremt mye deltagende” i arbeidslivet, som jeg så en psykolog skrev her forleden.

Jeg er feminist, jeg er en ihuga forkjemper for like rettigheter for alle mennesker. Også for menn. Men rettigheter er ikke noe som blir gitt deg gratis. Kanskje før i tiden arvet man status og slikt, men i den verden vi lever i nå må rettigheter kjempes fram. Ingen har tatt noe fra de unge mennene, men det er blitt en skjevhet siden jentene har jobbet så hardt. Mulig gutta har fått mye gratis med seg hjemmefra. Du trenger ikke å anstrenge deg så hardt, du er en stor sterk gutt, mens jentene har jobbet på tross av, ikke på grunn av.

Livet er ikke lett. Det har det heller aldri vært, og det skal det heller ikke være.

Spørsmålene vi kanskje bør stille oss er: Hva er det å være vellykket? Er det å kunne forsørge seg selv, tjene egne penger? Eller er det å gjøre en stor karriere? Må alle bli ledere? Må alle jenter bli toppsjefer for å føle at de har lykkes? Kan det være greit for en gutt å bli snekker? Det samme for en jente? Sitte i kassa på Rema, er det en god nok jobb så lenge man tjener penger og greier seg? Er det ok for en mann å bli sykepleier og ikke kirurg, og om han ikke blir kirurg så har han mislykkes? Og er det hersketeknikk å si til unge mennesker at de må lette på stumpen og stå opp for det de vil? Jeg synes ikke det. Go gutta, fine gutta!

Men hører jeg en gang til at feminisme er noe herk som skaper ubalanse i samfunnet blir jeg olm. Feminisme er like rettigheter for alle mennesker. Ferdig snakka.

 

 



0 Read More

…men de kjente ham ikke igjen.



I kveld vant anstendigheten. Knut Arild Hareide tok hjem seieren i så henseende, mens Bollestad og Ropstad vant gullbilletten til regjeringsmakt. Disse to som lagde et helvete og viste partiets sanne ansikt da et medlem i partiet var så frekk at han viet to lesbiske kvinner, som om det ikke var nok at Hareide gikk i Pride-paraden og skjemte ut partiet. Gratulerer, nå kan Listhaug le seg skakk på vei inn til forhandlinger om abort og litt av hvert annet som faller den kristenfundamentalistiske fløyen i Krf så alt for tungt for hjertet, og som de kommer til å kjempe for å fjerne når de sitter i maktens korridorer.

Vi som har stått i homokampen i flere tiår er veldig lite glade i KrF.  Og ja, dette er homokamp, nok en gang.

Vi som gikk ut i gatene på sent 70-tall vet at ingen seire er vunnet for all framtid. Kampene må tas om og om igjen. Nå går KrF til sengs med FrP, og denne borgerlige alliansen vil gjøre det tøffere for de som har det tøft nok fra før. Abortloven skal inn i forhandlingene, og allerede er det kommet et forslag fra Rogaland om at likekjønnet ekteskapslov også bør “tittes litt på..”, for strengt tatt mener jo den konservative delen av KrF at ekteskap skal være for mann og kvinne.

Ja, det står i partiprogrammet at Krf støtter “ulike lovfestede samlivsformer”, men det er ikke det samme som at de støtter likekjønnet ekteskap, og før vi vet ordet av det vil et forslag om å reverse loven ligge på bordet, for så å lose oss tilbake til tiden med partnerskapsloven, en rett KrF i sin tid også kjempet mot med nebb og klør.



I de siste ukene har Knut Arild Hareide stått som en påle i debatter og diskusjoner.

I kveld kom han til sine egne med det kristne budskap i hendene, men de kjente verken ham eller budskapet igjen. Det er sørgelig og forstemmende, men ikke uten håp. De som satt igjen med det som kalles seieren sa fra seg muligheten til å flytte inn i 2018 der de fleste av oss andre bor, og valgte å kjempe for å reversere verden noen hakk tilbake.

Falske kyss og klemmer ispedd krokodilletårer og klam svada om troskap og samhold i et parti som er fullstendig revet fra hverandre fylte rommet mens journalistene sprang som gale rundt den tapre ridder som i følge dem hadde spilt høyt, men tapt alt.

Vel, i kveld er Knut Arild Hareide vår mann. En god kristen sjel. En som sto opp for medmenneskelighet og anstendighet. Det skal aldri glemmes, selv om det sitter langt inne å tilgi KrF for hvordan de har behandlet oss skeive opp igjennom årene. Det samme med Høyre og FrP. Nå hardner det til igjen. Det er bare å ruste seg.

 



9 Read More

En dramatikers betroelser.



Det er mange måter å skape kunst på, også teater. Det er slett ikke alltid teksten er det bærende element i produksjonen. Nei, en god forestilling er ikke avhengig av tekst eller dialog for å kunne fortelle en historie. Jeg har sett ordløs magi på scenen mer enn en gang. Men når forestillingen er tekstbasert og handlingen er dialog-drevet er det dramatikeren som er hovedleverandør, og teksten er et åndsverk som må respekteres og behandles i henhold til åndsverksloven. Det betyr selvfølgelig ikke at dramatikeren er en hellig ku ingen må pirke borti, hen må samspille med regissør, ensemble og selvfølgelig også teatersjef.

Det er dramatikeren som har skapt historien, tenkt alle tankene, åpnet tematikken, sydd igjen sårene og slettet alle spor etter seg slik at hen har skapt en scenetekst som de som skal blåse liv i den må åpne. Å åpne en en scenetekst kan gjøres på utallige måter, og dramatikeren kan oppleve at regissør og skuespiller har funnet ting i teksten hen selv ikke har tenkt. Det er gledelig og overraskende at en tekst har flere lag enn skaperen selv har tenkt, og det forteller at teksten har luft og åpninger nok i seg til at den kan tolkes på mange måter.

En dramatiker kan også oppleve å sitte på en premiere og ikke kjenne sin egen tekst igjen. Det kan ha blitt gjort strykninger og tilføyelser hen ikke selv har vært involvert i. Selv har jeg opplevd å sitte i salen og være vitne til at 30 sider er fjernet, og at aksen og fokus i fortellingen er en helt annen enn det jeg selv hadde tenkt den skulle være. Andre ganger har jeg opplevd at regissør har skrevet om manus uten å gi meg beskjed, også at hen har sendt det videre til andre for å flikke på det hen ville ha forandret. Slikt er helt klare tillitsbrudd og maktarroganse, og ikke minst mangel på respekt for en yrkesgruppe.

Jeg erfarer at dramatikeren som medspiller i en produksjon i det siste har havnet lenger ned på rangstigen enn hen var før. Det har til og med hendt at jeg har blitt nektet adgang til prøverommet og gjennomganger, også at jeg ikke skal snakke med skuespillerne i prøveperioden fordi det “vil forvirre dem”, og at all kommunikasjon skal gå via regi. Det er lite tilfredsstillende å nesten bli regnet som en fiende av produksjonen, som det faktisk føles når man blir satt på gangen av regissør.



Etter å ha ført femten helaftens scenetekster  i pennen er huden blitt hardere, og jeg er ikke så søt og snill som jeg var da jeg var sjeleglad for å bli oppført på en profesjonell teaterscene. Jeg forlanger åpen dialog, klare linjer, og jeg vil være med når det tas avgjørelser som berører teksten. Og det betyr ikke at jeg tror at jeg skriver feilfrie og geniale tekster til enhver tid, eller at jeg er avisende til andre innspill, flere hoder tenker alltid bedre enn ett. Så mer enn en gang har jeg lyttet til kloke tanker og forslag fra folk i alle yrkesgrupper en produksjon involverer. Jeg er ikke vanskelig slik.

Før i tiden, for lenge siden satt skuespillerne stivpyntet og andektige når dramatikeren kom til teateret med sitt nye stykke. Han, det var som regel en han, var den hele teateret var avhengige av, og primadonnaen fikk alltid rollen med flest replikker. Slik er det ikke lenger, og slik skal det heller ikke være, vi lager teater sammen. Men respekt for hverandres yrker må vi ha. Men litt for ofte er det de som ikke har skrevet et ord som vet mest om å skrive. Og da må man sette foten ned.

Og igjen, en god forestilling trenger ikke en tekst, men har den en tekst, så skal den som skaper den holde i tømmene. Om hen ikke er død da, og det er ofte enklest. Selv om etterkommere kan være vanskeligere enn forfatteren selv.



0 Read More

Nå må jeg også fortelle om den tunge tiden.



I går var det den internasjonale dagen for psykisk helse.

Jeg var så heldig å få lov til å holde en tale på Bakeribygget i Mo i Rana, og så få overvære en forestilling laget av brukerne på dette ressurssenteret for mennesker som har falt litt utenfor på grunn av psykiske lidelser av ulik art, men som på dette senteret har funnet en livbøye og et trygt og godt felleskap der de føler at de er ønsket og til nytte.

Det er noe svært rørende i å se mennesker som har slitt seg gjennom livet gå ut under spotlightene og kle seg nakne, lese dikt, synge og fremføre monologer. For meg som lever av å stå på en scene ble jeg minnet om noe svært viktig i går. Vi må aldri miste gleden i det vi gjør, det må aldri bli rutine.

I en SoMe-verden som sosiale medier er kjemper vi alle om oppmerksomheten, og svært mange av oss er personlige.



Ingenting får mer sympati enn å betro verden om “den vanskelige tiden”. Skrive om året vi “mistet oss selv”. Jeg er en stor tilhenger av å snakke om, være åpne om psykiske lidelser, om å slite, også om å miste grepet om seg selv.

Men på mange måter har det gått litt inflasjon i disse private betroelsene. Særlig da fra unge bloggere som gråter sine modige tårer via tekstene sine, unge jenter som er populære og poengterte rollemodeller for unge mennesker som aldri kan bli Sophie Elise eller Linnea Myhre. Som blogger vet jeg hvilken enorm påvirkningskraft vi som er velsignet med en store leserskare har. Jeg stoppes av fremmede hver eneste dag som takker meg, eller kjefter for mine skriverier. Og derfor vet jeg at jeg har et stort ansvar, særlig overfor mennesker som sliter i livene sine.

Bloggere er ofte i sin egen boble med et stort ekkokammer som til tider kan være ukritisk. Derfor er det viktig å ikke degge for sitt eget ekkokammer, og være saklig og nøye. For meg har fjorten års blogging vært en slags tekstlig dannelsesreise.

Da jeg begynte å blogge visste jeg ikke så mye om fenomenet, jeg trengte bare en plattform der jeg kunne ytre meg uten å måtte vente på at en redaktør skulle publisere det jeg skrev. Nå, etter alle disse årene er jeg fremdeles forbløffet over hvor synlig jeg er blitt, og hvor mye jobb denne synligheten har skaffet meg. Jeg er så heldig å kunne få delta i arbeidet til f. eks “Født fri” som ledes av Shabana Rehman og hennes dyktige crew. Jeg sitter i debatter, og deltar mange andre spennende sammenhenger der jeg føler at jeg er med på å påvirke.

Som blogger bør man vite at når man søker synlighet og lesere vil du også møte mye motstand.

Å være blogger som mener noe er ikke en “walk in the park”, og slik bør det være. Du er din egen redaktør, og må derfor tåle uenighet og kjeft fra folk som er uenig med deg.

I disse dager har forlagene begynt å søke til bloggosfæren for å finne “forfattere”. Jeg ga selv ut boken “Men hold kjeft da, Henriksen!”, (UtenforAllfarveiForlag www.ark.no) en bok der kanskje halvpartene av tekstene er hentet fra svenhenriksen.com, så jeg sitter litt i glasshus. Men når vi bloggere, også Sophie Elise og Anniken Jørgensen tar skrittet ut av bloggverdenen og gir ut bøker treffes vi av den harde og til tider nådeløse virkeligheten som dømmer en utgivelse på lik linje med andre utgivelser. Vi kan risikere å få noen ikke helt hyggelige terningkast, og det er ikke noe å sutre over.

“Jeg er ikke forfatter, men en blogger som skrev en bok” skriver Anniken Jørgensen på annijor.no, og i skrivende stund forteller NRK P2 meg at “Sophie Elise mistet seg selv fullstendig fordi hun opplevde at kjærligheten ikke ble gjengjeldt..” Ja, å oppleve kjærlighetssorg er grusomt, det er kjipt, men det rammer oss alle, og de aller fleste av oss overlever det. Livet er ikke lett, og det var heller aldri ment å være det.

“Den vanskelige tiden” er et begrep som pressen i alle sine sjatteringer elsker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv har støtt på spørsmålet “Men har du ikke en personlig knagg vi kan henge dette på?” når jeg forsøker å selge inn en forestilling eller et manuskript. Og når jeg svarer at “Nei, det har jeg ikke. Dette er fiksjon, ikke noe jeg har opplevd..” er det plutselig litt vanskelig å få spalteplass. Og da bruker jeg selvfølgelig egen blogg som sørger for at jeg når ut med det jeg vil.

Det jeg reagerer på er ikke unge bloggere, men på pressen og forlagene som har gjort seg til nikkedukker for disse unge pengemaskinene som mange av disse bloggerne er blitt. Jenter på tjue som tjener flere hundre tusen i måneden, og som er rollemodeller for mange usikre, famlende unge mennesker. Jeg ser det i min nære krets, jeg ser det på gaten, stort sett overalt ser jeg det, hvordan unge piker vil være som Sophie Elise og disse andre jentene. Men når du er en liten, sterkt overvektig fjorten år gammelt mobbeoffer er dette en drøm som kanskje aldri vil være mulig å oppnå. Og jeg tror at disse glossy bildene som mange bloggere legger ut av seg selv kan virke mot sin hensikt.

Når rett skal være rett, Sophie Elise og flere er av og til ganske treffsikre mot egen målgruppe, og jeg sier ikke at de aldri er gode rollemodeller, for det kan de være. Men om vi skal snakke om “den vanskelige tiden”, så må vi ta den vanskelige tiden på alvor. Da må vi se den svarte veggen i kvitøyet, og selv om alt smerte er relevant og virkelig for alle som opplever den, så er en psykisk lidelse noe helt annet enn å slite litt med selvtilliten, ikke være tynn nok, høy nok, ha store nok pupper eller fyldige nok lepper.

I går så jeg noen tapre mennesker som gikk ut på en scene. Og jeg gråt. For jeg så min egen reise tilbake i lyset som noen prøvde å ta fra meg da jeg var barn. Min “vanskelige tid” har jeg fortalt om før, så jeg skal ikke tvære mer på den.

Kjære venner, vær raus. I går var det den internasjonale dagen for psykisk helse, men året har 365 dager. Alle disse skal overleves.

 



0 Read More

# Vær raus.



I morgen er det den internasjonale dagen for psykisk helse. Temaet i år er: Vær raus.

Vi lever i en tid der de aller fleste er på sosiale medier, og veldig mange betror sine innerste tanker om hva de sliter med. Andre igjen sender ut sine nødrop uten å vite det, men om du legger øret inntil forstår du ganske snart at raseri, smålighet og høy utestemme er signaler om at det ikke står så bra til selv om fasaden ser plettfri ut.

Og på tv’n flimrer serien “Jeg mot meg” der psykologen sitter sammen men unge mennesker som betror seg om sine vanskelige liv, og på siden av denne fine tv-serien renner en kakofonisk elv av generell hverdags-smerte og sutring. Livet er ikke lett, og var heller aldri ment å være det.

Å være raus. Hvordan er man raus?



Som en som selv har slitt med til tider ganske alvorlige nerveproblemer (noe det sikkert ikke heter lenger) er det å oppleve raushet fra venner og medmennesker å bli sett, og å bli korrigert. For om vi ser bort i fra alvorlige diagnoser trenger alle mennesker å bli korrigert. Mye av det vi tror er psykiske problemer og diagnoser er stress utløst av press og forventninger. Og andre ting påfører vi mennesker oss selv på grunn av selvopptatthet.

Jeg har lært mye av å bli korrigert, få beskjed om å løfte blikket, ta et skritt til siden og telle mine velsignelser. For de som fremdeles henger med, og ikke har avvist denne skribenten som ufølsom vil jeg si. Man orker ikke korreksjoner når det eneste man ser foran seg er et stort ugjennomtrengelig mørke. Da vil man bare ha noen nær, noen som ordner det praktiske, som ordner de daglige tingene som fremstår som umulige toppturer som krever styrke du ikke har.

Å være raus handler om ærlighet, om å bli sett, og om nærhet.

Og det handler om å lytte, høre nøye etter når et annet menneske endelig åpner seg og begynner å snakke. Så må man avkode det som sies, prøve å forstå. Og det hender ofte at den som sliter pøser ut alt sitt sinne og frustrasjon mot den de elsker høyest. Det er tøft å være pårørende til noen som sliter med psykiske problemer. Og familie og venner er ikke profesjonelle helsearbeidere, dessuten er det så mange følelser involvert som forhindrer at den støtten man ønsker å gi misforstås eller ikke når fram.

“Men ta deg sammen!” er ikke et godt råd å gi til syke mennesker. Mennesker med stor angst og dyp depresjon trenger ikke å høre slikt. De trenger profesjonell hjelp og pårørende som er tilstede uten å mase for mye.

Vi er alle mer en det du ser ved første øyekast.

Et velkledd og vellykket menneske med et tindrende smil kan bære på et stort mørke, en tung historie det har løftet seg opp fra. Og et sønderknust menneske som ligger i rennesteinen kan være eller ha vært noe helt annet, og kan løftes seg selv eller bli løftet til noe annet igjen.

Vi kler oss opp, vi kler oss ut, vi agerer og tilpasser oss for å passe inn i samfunnet. Vi søker en flokk som anerkjenner oss som likeverdig innenfor flokkens koder.

Som et menneske som selv bærer på en historie som nesten knakk meg i ung alder har jeg et filter for bull shit og sutring.

Jeg orker ikke å jatte med folk om ting som ikke er viktige og som de kan løses med noen enkle grep. Det er ingen psykisk lidelse å ikke ha råd til å reise til Syden to ganger i året, ei heller å veie fem kilo for mye, selv om å ikke føle seg vel i egen kropp kan utløse mye plagsomt.

Men når jeg ser venner møte den svarte veggen av mørke er jeg der for dem. Jeg sitter der, holder hånden, vasker opp, betaler regninger, vasker hus, passer unger, gjør det som trengs. Jeg har selv stått bøyd over en høy bro og sett ned i et uendelig mørke, og jeg unner ingen å oppleve det. Mot slikt skal man være raus, mer enn raus.

Men når mine venninner gnåler om at mennene deres ikke treffer skittentøyskurven, at de ikke føler seg sett og bla bla bla, sier jeg, ta deg sammen, verden brenner, lett på rævva og hjelp til, det er derfor vi er her. De klokeste takker meg i etterkant. De andre finner at bedre publikum for sin endeløse monolog av sutring, det er nok av villige lyttere der ute. Men ellers, vær raus. Det koster så lite.



0 Read More

Da Jehova banket på døren.



Illustrasjon: Tiril Valeur.

Tidligere i år så jeg Iram Haq’s spillefilm “Hva vil folk si.” på kino. Ingen norsk film har truffet meg hardere enn denne. Mens handlingen rullet videre ned i et grusomt mørke var det som om jeg fikk min egen historie gjenfortalt. Men du er ikke muslim, tenker dere som leser. Nei, det er jeg ikke, men negativ sosial kontroll er den samme, og den er like lammende og ødeleggende uansett hvilken religion eller tro det er som utøver den.

Den “norske” fortellingen om sosial kontroll handler om at dette bare er noe islam driver med. Det kunne ikke være mer feil. Jeg vokste opp i Jehovas Vitner, en sekt med av amerikansk opprinnelse og som mottar store statlige overføringer her i landet. Sekten driver med negativ sosial kontroll i stor skala av sine medlemmer, og “de eldste”, som rådet i sekten heter, oppfordrer alle medlemmer til å overvåke hverandre og melde inn suspekt oppførsel, hver minste lille ting som strider mot sektens strenge regler for hva som er denne rette måte å leve på. Alt annet er “verdslig” livsførsel, og bør slås hardt ned på.

Da jeg var seks år banket Jehova på døren. To menn i mørke dresser solgte inn sitt budskap til pappa, som lot seg omvende fra sin syndige livsstil. Pappa gikk fra å være alkoholmisbruker til å bli en glødende predikant som gikk rundt på dørene med Våkn Opp og Vakttårnet. Allerede som tiåring ble jeg sendt ut som vitne, og måtte banke på dørene for å misjonere. Fjorten år gammel ble jeg døpt i et kar med iskaldt vann i Askerhallen, og nå var jeg en av de som skulle frelse verden, og ble en “stjerne” i menigheten. De ble sagt at jeg var en karismatisk ungdom og en lysende begavelse på talerstolen. Vel, verken jeg selv eller menigheten ante vel at jeg allerede da var vi ferd med å stake ut min vei til de skrå teater-bredder.



Pappa var også en karismatisk mann, en god taler, en vakker mann, et forbilde for mange. Han var et glansbilde av vellykkethet, men hjemme ble vi alle utsatt for hans mørke sinn og harde knyttnever. Jeg så opp til ham, og tvang meg selv til å elske ham selv om han stadig fornedret meg med vold og streng kontroll. Jeg tenkte at dette, dette ofrer jeg for Jehova. Men det var også ved fjorten års alder at kjønnsdriften begynte å våkne i kroppen min. Sjokket var stort da det gikk opp for meg at jeg var opp over ørene forelsket i en gutt i menigheten. Jeg ville det, og jeg ville det ikke. Jeg var syk, pervers, ikke et av Jehovas barn. En sen vinterkveld sto jeg på en bro og tenkte at nå kaster jeg med ned foran en trailer. Dette kan jeg ikke leve med. Men jeg hadde ikke mot.

Sekten år gammel sprakk alt sammen. Jeg fortalte hjemme at jeg var homo, og at jeg ville gå til scenen. Den kvelden kom pappa inn på rommet mitt og slo meg så hardt at tennene gikk inn på innsiden av munnen og jeg brakk den ene hånden. Den natten pakket jeg en sekk, snek meg ut av huset og kom aldri tilbake. Jeg ble utstøtt av menigheten, ble en persona non grata. Mine søsken og alle mine venner fikk ikke lov å ha noe med meg å gjøre. Jeg var seksten år, og jeg var fratatt familie, venner og hele nettverket. Neste dag gikk jeg av toget på gamle Vestbanen i Oslo, og her sitter jeg 47 år senere og skriver dette. Det har vært en lang og smertefull reise til hit jeg er i dag, et sted det er fint å være.

Sosial kontroll av mennesker er påført av mennesker som feiltolker religioner og livssyn. Det finnes i kristendommen, i islam, i sekter og i samfunnet ellers. Denne uken var jeg med å lede en konferanse om dette i regi av stiftelsen FØDT FRI i Oslo. Jeg følte at jeg var med på begynnelsen til noe unikt. Scenen og mikrofonen ble delt av muslimer, troende og ikke troende, kristne, ateister, tidligere Jehovas Vitner og Smits venner, politiet, psykologer og forskere og ledere av diverse organisasjoner som jobber for frihet for alle på tvers av tro og livssyn.

Jeg tror på samtalen, på dialog, på viktigheten av å lytte.

Og jeg tror på å være et medmenneske, være en livredder. Pompøst? Mulig, men jeg tror mer på lyset enn på mørket. Vi lever i den lyseste delen av verden, selv om mange pusher et dystopisk mørke på sosiale medier og i samfunnet ellers. Som jeg skrev etter konferansen for to dager siden:

FØDT FRI

jeg liker de folka

som livet har herja med

disse som har løfta seg

fra det absolutte nullpunktet

og som derfor ser på deg

uten å slå blikket ned

de folka som ikke orker

noe annet enn ærlighet

 

 



12 Read More