SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Jeg har ikke lest boken, men jeg liker den ikke!



Å, som jeg lengter tilbake til sosiale mediers spede begynnelse. Den gangen man kunne legge ut et bilde av et lekkert karbonadesmørbrød med speilegg der man satt og koste seg på kafé i Bergen og ville fortelle verden om et lite øyeblikk av hverdagslykke. Eller et bilde av katten, stranden på Rhodos eller svigermors verdens beste kake, og slippe unna med det. Ja, dere husker vel den gangen Facebook var et sted der man kunne føre en samtale med lav innestemme, der tonen var lett og alle syntes det var stas å finne igjen gamle venner og bekjente som var forsvunnet på livets vei?

Så hva skjedde? For i disse dager må man iføre seg hjelm, knebeskyttere og boksehansker før man logger på dette gjørmebadet av et nettsted, gjerne ha en ladd hagle i bakhånd og sjekke hvor nærmeste nødutgang finnes.

Ja, jeg savner den gode tiden da vi kunne snakke konstruktivt sammen om en bok vi hadde lest, eller en film vi hadde sett. Nå leste jeg nettopp denne setningen på egen vegg: “Jeg har ikke lest boken til Haddy Njie, men jeg vet at seg ikke liker den!” Og under følger en tråd med folk som radbrekker boken mens de hele tiden forsikrer hverandre at de ikke kommer til å lese den. For makan til makkverk, og fy faen for ei sur og hevngjerrig kjerring! Og Trond Giske har helt sikkert tvunget henne til å skrive den! Jada.

Vi har vært igjennom en rekke slike “sjøslag” i de siste årene. Jeg tenker på forestillingen “Ways of Seeing” som alle mente noe om og visste hvordan var før nesten ingen hadde sett den. “Jeg har hørt at..” er intet argument i en diskusjon. Men alle hadde hørt, også seriøse journalister, at forestillingen hang ut sårbare familier til toppolitikere. Og stormen økte i styrke og ble så ille at selv statsministeren som heller ikke hadde sett forestillingen måtte rykke ut med beskjed om at kunstnere måtte tåle å kritiseres når de “tramper over”. Hva overtrampet egentlig besto i var litt uklart, men alle var skjønt enig om at det var et stort overtramp. Ja, resten er historie.



Forleden så jeg filmen “Joker” med Joaquin Phoenix i hovedrollen. Den er den best filmen jeg har sett i hele mitt liv. Jeg skrev det på Facebook-veggen min, men da rykket flere som ikke hadde sett den ut og sa at VG mente den var dårlig, så jeg tok feil. “Joker” var ikke den beste filmen jeg har sett. I rest my case.

I skrivende stund pågår det en rasende debatt om preparatet PrEP, som nesten ingen vet hva er. Men i følge de som “vet” er det en dyr pille som staten gir homofile menn slik at de kan knulle og bli knullet av alt som rører seg uten å bruke kondom og heller ikke bli hivsmittet. At også utsatte kvinner får det er ikke et argument i saken, og at preparatet er et ledd i å gjør et forsøk på å utrydde HIV-viruset vedkommer heller ikke saken. Det er “disse kåte homoene som vil knulle Gud og hvermann” på bekostning av folk med migrene og svaksynte barn som ikke får medisiner eller briller, så “disse homoene bør betale for knullinga si sjøl” Ferdig snakka. Jeg prøvde å komme med litt fakta i et par tråder, men fikk til svar: “Bu hu. I rest my case!” fra en voksen kvinnelig advokat. Fakta om PrEP ligger noen tastetrykk unna for de som måtte være interessert.

Vel, kjære dere. I helgen setter jeg meg ned for å lese den famøse dagboken til Haddy Njie, og så kommer tilbake til hva jeg mener om den når jeg har lest den. “Joker” er fremdeles den beste filmen jeg har sett. PrEP er smart, men et bilde av katten eller et karbonadesmørbrød skal dere få slippe. Og til de svaksynte og de med migrene, det er leit at grupper settes opp mot hverandre i et statsbudsjett som burde vært tilrettelagt for de svakeste grupperingene i landet. Det er det ikke. Men de som lager det vet at mens vi krangler om ting vi ikke vet noe om, er det noen som har mer enn det de trenger som tjener på det.

 



0 Read More

Vikeplikt for de smarteste gutta, og de grepa jentene på internett.



Det finnes en gjeng på sosiale medier. De er kanskje en tretti førti stykker. De smarteste gutta, og det grepa jentene, kaller jeg dem. Denne gjengen er godt voksne, stort sett ganske like. De er noe ved dem som minner om gnagere, rykningen ved nesen når det snakker uten stans i en evig sirkelargumentasjon.

Ja, det er ganske smarte, det vet alle som er blitt utsatt for dem. Om du skulle forville deg inn på en av trådene deres oppdager du fort at du er en bitteliten mus under åpen himmel, helt uten beskyttelse for rovfuglene som svever over hodet på deg. Alle de argumentene du måtte komme med hakkes i små stykker, og de gir seg ikke på tørre møkka for du vakler baklengs ut av den aktuelle tråden mens skoggerlatteren runger som tinitus i ørene dine.

De smarteste gutta og de grepa jentene forakter mennesker som er styrt av følelser, og de hopper ikke på hva som helst som måtte slå ned som dagens snakkis på sosiale medier, Gud forby. Om blondinen med bestemors kors rundt halsen skulle si noe helt på trynet, sitter de musestille mens hylekoret av hulkende sosialister sluker agnet. De sitter stille ved skjermene sine med et skjevt smil mens SV-skruller og andre villfarne pøser ut rasende kronikker og sitter på Dax 18 og snakker om anstendighet.

Først når alle har sagt sitt, brølt og hylt i alle kanaler stiger de smarte gutta og de grepa jentene til verket med sine lange og intrikate kronikker fulle av skjermdumper og latterliggjøring av oss, de enkle sjelene som ikke skjønner at om du gir populistene oppmerksomhet vinner de på det. Det er vel kanskje derfor det gikk så jævlig bra med FrP i Oslo i valgkampen?



Men de smarte vet at hver gang hun med korset gir ballen et ørlite dytt, så gjør de stupide sosialistene resten av jobben for henne. Så vi enkle sjeler, også kjent som feminister og godhetsposører må belæres og stå skolerett mens de smarte og grepas menighet veksler på å applaudere og skoggerle av alle oss tullinger som blir nyttige idioter for å polarisere debattbålet, som brenner mer enn nødvendig. Dagens råd er forøvrig å gå ut i frisk luft på balkongen og slå oss selv i hodet med et balltre.

Heldigvis har de smarte og grepa for lengst blokkert meg på sosiale medier, og noen ha jeg måtte fjerne selv. Nå sitter jeg her og skriver på min lille sosialistiske blogg som kun leses av kulturkjerringer og homoer som i følge de smarte og grepa spiser av hånden min uansett hva jeg måtte trykke ute av meg. Vel, jeg har verken vikeplikt for høyre eller venstre, og balltre tør jeg ikke ha i huset, men smart og grepa er jeg ikke. Jeg er bare en dum liten sosialist som tar ballen når populistene kaster den mot meg. Og så gnåler jeg på sosiale medier dagen lang om at populistenes retorikk fører til mer rasisme i samfunnet. Så jeg tror neppe jeg kommer til vinne en gullpenn.

 

 

 

 

 



0 Read More

WHITEFACE.



Jeg vil hevde at i Norge har vi nesten ubegrenset ytringsfrihet, og jeg er sterkt uenig med de som måtte mene noe annet, også de som mener at ytringsfriheten er truet. For nesten hver eneste dag er det en eller annen middelaldrende mann eller kvinner som forteller oss om “hvor tøft det er å stå i stormen..”  Men når jeg går inn for å sjekke disse stormene som de mener seg å stå i er det som regel ikke storm, de blir bare motsagt av ganske saklige argumenter.

Du blir faktisk ikke hetset bare fordi du blir motsagt. I et fritt og åpent demokrati er det både lov og helt ok å være uenig med de man diskuterer med. Og ja, det kan være en styrkeprøve å gå inn i den offentlige samtalen om du tror du sitter på den fulle og hele sannhet. Sannheten er i stadig forandring, og det er i de heftige samtalene vi lærer noe nytt om vi evener å lytte og lar motstanderen få fullføre setninger og tankerekker.

Hatprat og trakassering er noe helt annet, og det skal ikke tolereres. Men tøffe diskusjoner om ømtålige temaer bør påregnes om man kaster seg ut i samtale med kjente og ukjente tastatur-riddere i cyber space.

Men som oftes er det majoriteten som roper høyest om at de blir kneblet og utsettes for hat. Det er også som oftes majoriteten som lager seminarer og eventer der ytringsfrihet og matprat diskuteres, selv om de selv ikke er det som er hardest rammet. Selv er jeg en voksen mann som skriver med bramfri penn, og noen skulle kanskje tro at jeg utsettes for mye hat? Det gjør jeg ikke. Det kan gå en kule varmt, men det er sjelden jeg utsettes for direkte hat og trusler. Derfor er omkostningene for å delta i den offentlige samtalen ganske liten for meg, heldigvis.



Som samfunnsdebattant blir jeg spurt om å delta på mye forskjellig, og noen av henvendelsene er helt uforståelige slik jeg ser det. Hvorfor tar noen kontakt med meg som bor i Mo i Rana for å diskutere forholdene i Groruddalen? Det eneste jeg vet om Groruddalen er det jeg leser i avisene, og det er jo så ymse. Så jeg svarte da jeg fikk spørsmål om å sitte i et panel og diskutere forholdene i Groruddalen: “Ring Groruddalen, de har både elektrisk lys og telefon der oppe, de svarer sikkert!”

Problemet med den norske samtalen er at det er alt for mange gjengangere som deltar. Når det skal snakkes om innvandring eller flyktninger og du inviterer Karin Andersen (SV) og Jon Helgheim (FrP) for liksom å skape balanse, da vet du hva du får. Hva med å invitere de det gjelder? Snakke med noen som har tatt seg hit? Noen som nesten holdt på å drukne i Middelhavet isteden for folk som ikke har opplevd Middelhavet i en annen vinkel enn fra en solstol på Rhodos?

For det er faktisk de som sitter i baksetet som trenger å få ytre seg, få et kraftig ord med i laget. Det er gutten som truse med å bli sendt til Kabul der han aldri har vært som bør få fortelle sin historien. Trebarnsmoren som sliter fordi regjeringen har kuttet i norskundervisningen hennes, en undervisning hun er avhengig av for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, det er hennes fortelling som bør få plass i Debatten og i Dagsnytt 18, ikke fem stykker i et all white panel som krangler seg i mellom om begreper og snakker om mennesker som et umulig regnestykke som aldri er ment å gå opp.

Vi trenger med andre ord en virkelighetssjekk rundt den offentlige samtalen og hvem som deltar i den, og hvilket narrativ den bringer til torgs. Vi vet stort sett hva gjengangerne mener og hvilke agendaer de har. Nå trenger vi nye stemmer som kan komme med andre perspektiver og virkeligheter. Vi trenger andre spaltister i de store avisene enn Kjetil Rolness og andre gullpenner. Nei, jeg mener ikke at det skal være åpne grenser og fri innvandring til alle redaksjoner og mikrofoner, men litt mer pigment kunne da for pokker ikke skade?

Hilsen fra glasshuset til et blekansikt nordfra.

 



0 Read More