SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Er det du som gir meg min frihet og aksept?



Det er morgenen etter at jeg sto på Pride-scenen i min egen hjemby Mo i Rana. Her er noen tanker.

Siden jeg selv gikk ut i homokampen, 16 år gammel i 1971 er mange stengte dører blitt sparket opp. Noen sto allerede på  gløtt av de som gikk ut i krigen før min generasjon, men fremdeles var det å elske en av sitt eget kjønn en kriminell handling i Norge, og fremdeles var homofili betegnet som en psykisk lidelse av fagmiljøet. Nå, fem tiår seinere vaier regnbueflaggene over det ganske land, og de aller fleste løfter ikke på et øyebryn av oss som har en annen legning enn majoriteten. Og selv om den verste homofobien er borte er diskrimineringen og holdningene fremdeles her, dog litt mer subtile.

Vi er blitt stadig mer akseptert av samfunnet. Akseptert? Tygg litt på det ordet. For å få aksept må noe gi aksept? Eller er det å få aksept noe man selv tar? Jeg har selv aldri brydd meg om å bli akseptert, jeg har tatt min plass, og om noen ikke viser meg respekt eller gir meg aksept tenker jeg at det er deres problem. Men ok, vi er blitt akseptert. Majoriteten har gitt oss det, vi er blitt akseptert av majoriteten. Majoriteten har delt privilegier som tidligere kun har vært deres til oss. Og så langt er det bra. Men til det subtile i det hele.

Noen ganger sier folk til meg. Med “folk” mener jeg heterofile. “Er dere ikke glade for at dere kan få gifte dere i kriken?” Nei, sier jeg, jeg er ikke god for det, det siste jeg kunne tenke meg å gjøre er å gifte meg i en kirke, jeg har ikke et religiøst bein i kroppen. “Nå synes jeg du er litt utakknemlig!” sier folk da. Ok, svarer jeg, hvem skal jeg takke? Deg? “Nå er du vanskelig, dere ha tjo ventet på dette i åresvis!” Dere? spør jeg. Vi er ikke en homogen gruppe som har sittet på kirketrappa i hundrevis av år, vi er like forskjellige som alle andre. “Jeg synes du bør være litt ydmyk for at kirken har åpnet dørene for dere!” Ok, men jeg altså ikke det. Fint for de som vil ha kirkebryllup, men jeg vil altså ikke det.



“Jeg tenker aldri på at du er homo” er også en ting jeg hører av og til. “Du er liksom ikke sånn…” Sånn? “Ja, du skjønner, sånn vanlig…” Vanlig homo? Sånn som Jan Thomas og Erlend Elias, eller Adam og Tore som skruller på tv, mener du..? “EH, ja…” Men hva pokker er en “vanlig homo”? Er Fredrik Solvang en vanlig homo? Knut Olav Åmås? Frank Rossavik? Anne Holt? “Men du skjønner hva jeg mener, ikke være så vanskelig nå..” Ja, jeg skjønner hva du mener, og det er det som er problemet. Du prøver å fortelle meg at homoer er en spesiell type, en slik med slappe håndledd som forteller damer hvordan de skal kle seg, eller? “Jo, men det er jo litt gøy da!” Gøy, jo det er gøy, veldig gøy å se folk spille rollen som forventet homo på fjernsyn, men det er også litt trist å se at homofile spiller opp til folks forventinger om hva en homo er.

Ikke tolk meg feil. Vi kjempet og kjemper fremdeles for retten til å være den man vil være, elske den man vil, og skruller er helt ok, kjør på, men mangfoldet i det skeive miljøet er like stort som i det heterofile. Jeg tror ikke vanlige homoer finnes, og jeg tror ikke vanlige heterofile finnes. De fleste av oss finner den formen vi liker i de miljøene vi føler tilhørighet til. Verre er det ikke.

I går kveld sto jeg på Pride-scenen og løftet knyttneven for kampen som ikke er over. Hatet er igjen i ferd med å eskalere mot at det som ikke er mainstream. Transpersoner er særlig utsatt, og i deler av Europe lages det homo-frie områder. Stiene vi gikk opp gror igjen, og ingen seire er vunnet for alltid.

Men ikke fortell meg hvem jeg er eller hvem jeg ikke er, det bestemmer jeg selv. Ingen er som alle andre, og det er ikke du heller.

 



0 Read More

Corona-politiet.



I dag morges satte jeg meg inn i en taxi. Blid sjåfør begynte å småprate om vær og vind. Så helt plutselig slapp jeg fra meg et host. Ikke sånn høyt og voldsomt, bare et lite host. Jeg møtte sjåførens øyne i speilet. Øynene hans var plutselig harde og uvennlige. “Er du syk?” spurte han. “Nei, jeg er bare allergisk. Pollensesongen er allerede i gang…” Han svarte ikke, og resten av den forholdsvise kjøreturen foregikk i stillhet. Da vi var fremme betalte jeg og sa “Takk for turen.” Jeg fikk et mutt nikk tilbake.  Jaja, tenkte jeg, dette er takken for å ha sittet i karantene i nesten tre uker på grunn av en tur til UK.

På sosiale medier har det manifestert seg et sinne eller raseri mot “alle disse voksne bortskjemte drittungene som tar seg til rette i det offentlige rom” alle disse “hostende, slimete joggerne som løper ned barnefamilier og eldre langs Akerselva” eller grupper av mennesker på “seks syv som står tett sammen og kakler” på kjøpesentrene.

På Facebook sitter folk i Kautokeino, Bodø og Bardufoss og kjefter på folk i Drammen og på Kløfta fordi de er noen kjøtthuer som ikke holder seg hjemme. Og fruer fra Gjøvik roper med verbaler om at “dette kommer til å ende med portforbud om ikke folk slutter å gi faen” og ganske straks begynner å ta hensyn til andre.

Ok at noen ungdommer hadde fyllefest i Kollen og at en corona-smittet helsearbeider gikk på fest og fikk 20 tusen i bot er en ting, men at folk flest gir faen og driter i andres helse og ve og vel stemmer da virkelig ikke. I dag ha jeg vært en liten handletur i byen etter 15 dagers karantene, og det eneste jeg møtte var vennlige smil fra folk som hold god avstand til hverandre, blide folk i de butikkene som fremdeles er åpne.



Så jeg synes at dere som agerer corona-politi på sosiale medier bør slutte med å sitte som en gjeng med Margrethe Munther med hevet pekefinger. Folk flest tar hensyn og passer på seg selv og andre. Prøv heller på spre litt positivitet rundt dere, og ikke vær så opptatt av andre. Det kan faktisk hende at folk blir så lei dere at de begynner å gi blanke. Og da blir det farlig for de vi prøver å beskytte.

Vi er inne i en fase der vi begynner å ane et lite håp, ser nedgang i tallene, og øyner litt lys i tunellen. Sammen skal vi klare dette om vi ikke ser fanden på flat mark 24/7 og kaller voksne folk for bortskjemte tullinger som brøyter seg fram uten tanke på andre. I dag ga jeg en blomst til damen i fiskebutikken. Hva har du gjort for å glede et menneske i dag?



0 Read More

Svart er ingen farge, men den kommer ofte i selskap med hvitt.



På sosiale medier forsvinner fargene, det meste er svart hvitt. Du ser ingen ansikter, hører ingen stemmer, ingen tonefall, kjenner som regel ikke til bakgrunnshistorier om den du prøver å kommunisere med, og du tar deg selv svært alvorlig og tror det verste om alle. Og mest av alt tror du at du sitter med den hele og fulle sannhet, selv om det du mener ofte er styrt av synsing og følelser, sminket som gyldig fakta, av deg selv for å tilpasse din sementerte mening om saken som diskuteres.

Jeg er vanligvis ikke lettskremt, lar meg ikke rive med av den kollektive skrekken som av og til oppstår på sosiale medier, men kaster meg dessverre ut i debatter som kan bli vonde, harde og sårende, for meg og for de jeg diskuterer med. Ømtålige temaer som religion, politikk, innvandring, flyktninger, og nå Corona-viruset som har hjemsøkt jordkloden. Ja, jeg skal være den aller første til å innrømme at jeg ikke tok det særlig alvorlig i starten, at jeg ble litt sånn “helledussen” til de som forkynte at de ville forskanse seg i egen hule på hemmelig sted med vannbeholdere, hermetikk og medisiner, og kun kommunisere med verden via nettet og treffe mennesker på Netflix og HBO. Nå vet jeg bedre.

Jeg vet at dette viruset ikke er en vanlig influensa, men noe som ganske mange kan komme til å dø av. Nå er det slik at mange dør av influensa også, men det er ikke noe argument for ikke å ta dette nye viruset på alvor. Det som er frustrende er alle de ulike utspillene og ikke synkrone og presise rådene som kommer fra myndighetene. Er et arrangement med over 500 deltagere farligere enn et på 400? I skrivende stund rådes alle nordmenn til ikke å forlate landet av noen, mens andre igjen sier det motsatte. Noen medier skriver at vi “er i krig”, og andre trykker kronikker om at “sannsynligvis kommer du ikke til å dø” av dette, så “ta det med ro”.

Våknet til overskriften “Koronaviruset herjer med norsk næringsliv” i nettavisen Bodø Nu. Det er en kraftig feilslutning slik jeg ser det, det er jo folks helse dette viruset herjer med, men selvfølgelig får det følger for næringslivet når ting avlyses, folk ikke tør å reise eller gå ut blant folk for å handle eller benytte seg av kulturelle tilbud. Kulturlivet og alle dets frilansere er utsatt i denne perioden. Jeg har selv fått en del jobber avlyst eller utsatt på ubestemt tid fordi arrangører ikke tør å gjennomføre avtalte eventer. Derfor engster mange av oss for egen økonomi, noe som bør være lov uten å bli beskyldt for å være ufølsomme eller ikke forstå hva dette dreier seg om eller ikke ta viruset og folks helse på alvor.



Det er kort avstand mellom ansvarlig våkenhet og selvopptatthet. Vi er alle oss selv nærmest, men denne krisen som nå rammer oss, og som kanskje vil eskalere og bli en katastrofe tar vekk fokuset på f. eks de utsatte barna i leirene i Hellas og Tyrkia. Det er naturlig at når eget land settes i en tilstand av unntak at fokuset er på oss selv, men det er ingenting jeg håper mer på enn at dette viruset kommer under kontroll og at vi kan begynne å leve normalt igjen. Og om så skulle skje, håper jeg at vi vil takke de som sto på for oss, at vi selv og helsepersonell og myndigheter tok kloke valg, beholdt fatningen, og så evne å hjelpe de som trenger det andre steder.

Selv holder jeg magi huset vårt ved havet i nord. Reiser ingen steder, skriver ferdig et bokmanus. Så for vi se. Lykke til alle sammen. Og vær snille med hverandre, det blir ikke tryggere av at alle biter hodet av hverandre i meningsløse debatter.

 

 



0 Read More