SVEN HENRIKSEN

Shut the fuck up, Henriksen

Men da gir vi vel bare faen, da dere!



Vi har kjørt et strengt regime her i huset de siste to årene. En dyr varmkompost ble innkjøpt til matavfallet. Glass og metall sorteres. Plast i egen dunk, papir i en annen. Batterier i egen kurv og lyspærer i en annen. Selv kontaktlinsene blir ikke spylt ned i toalettet lenger, og det vi kjøper i butikken bæres hjem i egne handlenett, og varene skal ha minst mulig emballasje. Jada, her i huset er vi miljøvennlig.

Kjøttet kjøper vi rett fra bonden. En halv gris. Et lam. Reinkjøtt fra samene oppe på fjellet. Egg fra venner med høns. Elg og annet vilt blir malt til kjøttdeig. Rødt oksekjøtt har vi sluttet med, også billige kyllinger. Her går det i Stange-fugl og økologiske grønnsaker så langt det rekker. Vi er så stolte av oss selv fordi vi legger ned så mye energi i å være miljøvennlig.

Vi prøver å ta toget når vi kan. Selv om vi bor i Nord-Norge og det tar seksten timer til Oslo. Jeg tar bussen til byen så ofte jeg kan, men siden den ikke går på søndager er vi tvunget til å bruke bilen. På grunn av jobben er jeg nødt til å fly. Jeg flyr alt for mye, og det plager meg.

Jeg kjøper ikke billige dritt i klesbutikkene. Kjøper færre og dyrere ting som varer. Om komfyren eller vaskemaskinen ryker leter jeg i Kjøp&Salg-grupper til jeg finner noe brukt. Kjøkkenet skal snart pusses opp. Den tyve år gamle kjøkkeninnredningen skal ikke rives ned og kastes, den skal males om og flikkes på, den kommer til å bli som ny. Bare nye benkeplater skal vi unne oss. Joda, vi er så flinke så.



Bær og sopp plukker vi om høsten. Ja, jeg juger ikke. Vi safter og sylter. Brød baker vi en gang i uka, kaker også, når vi vil ha det. Vi dyrker poteter og salat. Rips og solbær fra hagen tas vare på. Urter tørkes og fryses. Jordbæråker har vi. Bærene fryses. Det er utrolig mye du kan få til på en jordlapp. Kudos og voksenpoeng til oss.

Men nå gidder vi ikke mer. Virkelig ikke!

I dag ga departementet sitt ja til å åpne for gruvedrift i Kvalsund. Reindrifta er trua. Og hver time kommer 17 lastebillass med giftig avfall til å bli dumpet i en av landets beste laksefjorder. Torbjørn Røe Isaksen sier at dette er nødvendig for å skaffe kobber til miljøvennlige biler. Hellige makrell, dette er det grønne skiftet som Erna Solberg lovet oss. Det grønne skiftet dere! Hurra!

Nå gir vi snart faen her i huset.

Nå slenger vi plasten sammen med potetskrellet. Lar de tomme makrell i tomat-boksene ligge i samme dunk som papir og tomflasker. Vi gir faen. Vi gidder ikke mer! Ha det bra NSB, SAS, here we come, nå flyr vi. Hva skal vi med den sneglefarten dere driver med! Nei, nå skal vi faen meg sette karbonavtrykk som merkes!

Skal du ha bærepose? Ja, visst faen skal jeg ha bærepose, jeg skal ha to poser, nei tre!!! Bye bye, handlenettet i økologisk bomull. Vi kan da ikke gå rundt å se ut som inntørka SV’ere? Nei, vet du g´hva?

Nå kjører vi på med scampi og avokado. Gir faen i at det er lite miljøvennlig. La humler og bier og andre insekter dø! Hvem bryr seg? Vi har ingen barn. Vi gir blanke. På tv’n står banksjefen og messer om at vi ikke må finne på å avvikle olja for raskt. Nei, kjør på, for ellers vil andre land komme å overta forretningen, og det kan vi ikke ha noe av!

Og hvem bryr seg om de helvetes samene gnåler om reinsdyra? Joik meg en saga! Vi er fucked, og vi bryr oss ikke. Det grønne skiftet kan de ta et annet sted, men ikke her. Vi orker ikke mer.

 



40 Read More

Hvorfor er kunsten så sint?



Med Donald Trump som en av hovedpersonene i nyhetsbildet verden over har en ny kultur av forakt for presse og et ønske om å stramme inn kunstens ytringsfrihet kommet opp til overflaten.

Her hjemme har det også stormet kraftig ved flere anledninger, som for eksempel da en gatekunstner malte en naken korsfestet Sylvi Listhaug på en vegg i Bergen. Og da Pia Maria Roll lagde forestillingen “Ways of Seeing” der husene til kjente toppolitikere ble filmet endte det med ramaskrik, og denne uken er det podcastene til Tussvik&Tønne som får krass kritikk fordi de henger ut og herjer med kjente politikere.

Noe annet som også gikk av stabelen sist uke var en debatt i Tromsø initiert av Avisa Nordlys og Nordnorsk Kunstmuseum med overskriften: “Hvorfor er den samiske kunsten så sint?” med ingressen “Selvmords-belter, hodeskaller og nazi-symbolikk: Den samiske kunsten fråder av sinne og aggresjon. Samtidig signaliserer storsamfunnet et større engasjement for rettferdighet, forsoning og også den samiske kulturens plass. Er engasjementet et spill for galleriet eller er det kunsten som ikke lenger er representativ for samenes situasjon?” Enhver som kan lese ser at denne teksten er et både nedlatende og ganske hysterisk overspill fra arrangøren. Nå hadde jeg selv ikke mulighet for å overvære denne samtalen, så jeg skal ikke mene noe om hva som ble sagt eller ikke sagt i Tromsø. Men hva er det denne vinkelen insinuerer?

For apropos “fråder av sinne og aggresjon”, de fleste av oss har vel fått med oss raseriet mot samiske skilter og stedsnavn i Tromsø? Alt fra toppolitikere til folk flest mener at Tromsø ALDRI har vært samisk, og skal heller ALDRI bli det, vekk med disse skiltene! Så jeg kan ikke helt se at storsamfunnet i Tromsø legger til rette verken for forsoning eller en naturlig plass for samisk kultur eller identitet i Nord-Norges hovedstad. Og at den samiske kunsten fråder av raseri når kunstnere henger opp hodeskaller foran Stortinget er vel også en overreaksjon for et statement over maktdemonstrasjon mot den lille mann i Sápmi som tvinges til å slakte ned reinflokken til et så lavt antall dyr at han mister levebrødet? Er det virkelig ikke legitimt å være rasende når man er i en slik situasjon?



Den politiske kunsten har alltid vært sint, og det skal den forsette å være. Og kunsten på sitt beste skal utfordre og kle av makta, ikke degge for den. Hva er det Nordlys og Tromsø Kunstmuseum vil med denne invitasjonen til samtale som insinuerer at de samiske kunstnere driver et spill for galleriet og at kunsten ikke er representativ for samenes situasjon? Ja, hva slags kunst er det arrangør ønsker? Et slags fornøyd og takknemlig lykkeland der vi viser blid same i solnedgang med reinsdyr i bånd, men samehatet flommer i kommentarfelt og i virkeligheten der ute? Det er virkelig ingenting som provoserer meg mer enn at majoriteten forteller minoriteten hvordan de har det med seg selv. Og enda verre at de ikke skjønner hvor bra de har det. Men igjen vil jeg ikke utelukke at dette kan har vært tema i den samtalen jeg ikke selv hørte.

Det er populært å “ta jødetesten” for å sette ting i perspektiv. Jeg anbefaler folk å ta sametesten. Jeg gjør det selv, ofte. Gå opp og ned en folksom Karl Johansgate en lørdagskveld i dine vanlige klær. Gå til hotellet eller hjem. Skift til samekofte og komager. Gå opp og ned Karl Johan samme kveld. Vi snakkes om du fremdeles lurer på hvorfor den samiske kunsten er så sint! Den er sint fordi den har grunn til det. Det samme har homofile som føler seg tilsidesatt i barne og familiepolitikken. Det samme har kvinnelige komikere som holdes utenfor og marginaliseres på grunn av kjønn. Og makta skal ikke degges for, den skal kritiseres uten at den griper til offerrollen.

 



0 Read More

Hvorfor er vi homoene så sinte på Kjell Ingolf Ropstad som er en sånn fin fyr?



Feminister bruker ofte å si: “Tenk at vi fremdeles må ta denne kampen?” Vi homofile føler oss faktisk tvunget til å si det, altfor ofte. Men sier du, vi er jo likestilte, og det å være homo er jo fullstendig akseptert i Norge i 2019. Hvem bryr seg? Vel, så enkelt er det ikke. Vi er likestilte og tolerante på papiret, men der ute i den til tider grelle virkeligheten er livet litt mer komplisert.

“Men hvorfor er dere homoene så sinte på Kjell Ingolf Ropstad, han som er en sånn fin fyr?” spurte en bekjent meg her om dagen. Jeg svarte at vi egentlig ikke er så sinte, vi er bare litt oppgitte. Og lei. For et sted på veien fra mørketiden til nå fikk vi nok av å bli silt ut som ikke helt legitime i familiepolitikken.

Men Kjell Ingolf Ropstad støttet jo en venninne da hun sto fram som lesbisk, sier folk og deler en link om dette i vilden sky. Ja vel? Er du en hedersmann som skal hylles for å støtte en venninne fordi hun slev har lyst til å velge retten til å elske hvem hun vil? Kanskje det er en heltedåd i deler av KrF, men i det virkelige livet er det for de aller fleste like vanlig som å hjelpe en gammel mann over gaten på glatta eller tre støttende til når en kollega blir mobbet på arbeidsplassen. Det er bare slikt man gjør som medmenneske.

Ja, Ropstad er helt sikkert en veldig fin fyr, og ja, det er Erna Solberg som har fritatt ham fra støyende homofile og at han skal slippe å gå i Pride-paraden, så det er jo henne vi bør skyte på og ikke den nyslåtte barne og familieministeren. Og for det andre så er ikke så mange av oss hipne på at Ropstad skal gå i paraden heller. Ikke er han invitert og han blir det neppe. Ingen bør trues til å gå i tog for noe man ikke støtter, leste jeg i en avis, og det er jeg helt enig i.



Det som er ille er at en mann som er medlem av en obskur sekt som mener at det er mulig å kurere mennesker for homofili skal ha hendene på rattet i barne og familiepoltikken. Vi vet hvor stor skade kristne sekter og miljøer har påført homofile og lesbiske. Jeg kommer selv fra en stikkflamme av en barndom med far som en av lederne i Jehovas Vitner. Han ville i sin tid sende meg til Betel i Brooklyn for å få en hestekur mot mitt begjær for menn. Heldigvis kom jeg meg unna.

Nå har riktignok den über-kristne familieministeren på tro og ære forsikret pressen om at han stiller seg bak plattformen som flertallsregjeringen skal styre etter, men vi vet jo at Siv Jensen mener en ting som finansminister og noe annet som partileder, og at selv om Trine Schei Grande tapte i abortsaken kommer hun til å ta omkamp om abort, så jeg stoler ikke et øyeblikk på at Ropstad ikke kommer til å fravike regjeringsplattformen ved første kors-vei for å trumfe gjennom KrF’s familiepolitikk som gar ut på at de er i mot både likekjønnet ekteskap og fri abort.

To dager kommer til å stikke ut i 2019, de er 8.mars og Pride-paraden.

Solberg-regjeringen har nappet i abortloven før, og det førte til massiv mobilisering i gater og streder. Og kødder du med homoene blir det ramaskrik. I fjor tok 300 000 til gatene i Oslo under Pride og 40 000 mennesker gikk i toget. Pass deg Erna Solberg&Co, det norske folk er mye mer humant og liberalt enn din regjering. Og selv om Ropstad er en fin fyr og du er ei dyktig dame, så er det ikke nok til å stagge gemyttene. Vi har vært i krigen før, og vi kjenner lusa på gangen. Denne gangen bærer den kors. Vi er ikke imponert.

 

 

 

 



0 Read More

Tonen i debatten, sier De?



Høyresiden har i de siste ukene begynt å klage på den harde tonen i debatten. Skulle du sett, høyresiden som har sittet med hevet øyebryn og skjevt smil og sett ned på oss venstrevridde som ser hat, mobbing og rasisme overalt. Til og med vanligvis tålmodige når det kommer til slikt, Aftenpostens Trine Eilertsen rykker ut i egen avis og avkrefter at Kjell Ingolf Ropstad ikke er en mørkemann. For om du tror det har du ikke møtt en skikkelig mørkemann. At menigheten han er medlem av tilbyr seg å kurere folk for homofili synes ikke være grunn nok til å hisse seg opp over at han skal styre over familier og deres barn, ei heller at Erna Solberg skjermer ham fra oss støyende homo-aktivister og rasende lesber skal vi visst ikke gjøre et stort nummer av. Nå må vi på venstresiden roe oss ned, og dempe den vonde og harde tonen i debatten. Hell no.

For det er da ganske merkelig at høyresiden som gir støtte til en paranoid og islam-fiendtlig blogg (HRS) der tonen for debatt er satt noen hakk nærmere hat og besk sitron nå plutselig begynner å klage på tonen i debatten. Regjeringspartiet FrP som har løse kanoner på dekk som spyr ut postulater som overgår de fleste angrep på Ropstad og KrF. Christian Tybring-Gjedde som går via den obskure bloggen Resett for nok et angrep på en ung poet fra Bodø, forøvrig også en blogg der kommentarfeltene tar fra deg nattesøvnen om du vikler deg inn der. Tonen i debatten, liksom?

Da Erna “jeg ville nok ikke brukt de ordene” Solberg slapp FrP inn i regjeringen slo hun hull på en demning som har vært ganske under kontroll i den offentlige samtalen, og ga dermed FrP den selvtilliten de behøvde for å skyte fra hofta i debattene, og etter fem år er hersketeknikken og angrepene der if fra blir stadig grovere og grellere. Vi vet alle at Sylvi Listhaug falt for eget grep da hun ble for ivrig over tastaturet. Og nå er både folk flest og pressen slemme mot politikere som har fått så masse å gjøre i de nye embetene sine, og så skal de måtte svare på hvorfor de ikke vil gå i PRIDE-paraden og det som verre er. Men som Trine Eilertsen skriver i Aftenposten, “det er fullt mulig å jobbe for homofiles rettigheter selv om man ikke går i tog.” Alltid gøy når majoriteten forteller minoriteten om hvordan det er best å ta sine kamper. Nei, tonen i debatten er takk for sist, og så sees vi 8.mars og under Pride. Alle kan glede seg.

Da Fredrik Solvang intervjuet Ropstad den dagen han ble innsatt som barne og familieminister fikk vi se et stykke elegant og sobert stykke journalistikk. Uten å heve stemmen og med et smil på leppene maktet Solvang å plukke Ropstad fra hverandre. Han var ikke slem, tonen var ikke hard, men den var direkte, dog høflig. Og etterpå frådet kommentarfeltene over av sinte folk som mente at Solvang hadde vært så slem mot stakkars Ropstad som er en så fin og snill mann som mener at det skal være plass for alle, også homofile. Altså, du fortjener ikke heder og ros for å mene at homilie også er mennesker i Norge i 2019, det er noe de aller fleste barn og voksne er enige om.



Jeg er helt enig i at vi skal holde en god og saklig tone i debatter. Men alvorlig talt, ikke kom med offerkortet nå. Det som skjer nå er at pressen fungerer, den stiller helt relevante og kritiske spørsmål, noe pressen skal. Og når en familieminister skjermes for støy fra homolobbyen og likestilling flyttes over til kulturdepartementet er det lov å reagere. Kunne ikke Siv Jensen tatt likestilling, hun hadde jo en oldemor som var feminist? Trine Schei Grande har vel nok med å kreve inn skatt fra frivilligheten under sommerens festivaler?



1 Read More

Den farlige kultureliten.



Jeg kom til Oslo som sekstenåring i 1971. Som et gudsord fra landet gikk jeg av toget på gamle Vestbanen der Nobels Fredssenter nå ligger. Den første natten sov jeg ute i et portrom i Vika, men pytt, det var sommer og livet skulle begynne. Neste dag ranket jeg ryggen og bestemte meg for å skaffe meg en jobb. Jeg fikk napp ganske fort, og ble ansatt som ryddegutt på noe som het Rica Butler i Vika der jeg skulle rydde kjøkkenet, kutte grønnsaker og skrelle poteter. Ganske raskt ble det oppdaget at jeg hadde talent for mat, og fikk opprykk til koldjomfru, et stort ansvar som gikk ut på å lage smørbrød til den store glassdisken. Arbeidsdagen startet klokken 06.00, livet smilte, jeg fikk hybel, hadde egen inntekt og greide meg selv. Men denne gutten bar på større drømmer en stekt løk og rekesmørbrød. Han skulle til scenen.

Jeg hadde meg meg hele min arv fra familien av arbeidsfolk. På farssiden var det sjøsamiske fiskebønder, og på morssiden fullt av jernverksarbeidere og budeier. Jeg hadde ikke lest en eneste bok, visste ingenting om noe som helst, men jeg hadde sett “Vildanden” i en skoleforestilling der Anne Marit Jacobsen spilte Hedvig, og var blitt bitt hardt av teater-basillen. Det var der oppe under lyskasterne jeg skulle være. Men veien dit skulle bli lang og smertefull, og ikke minst full av sviende og ydmykende nederlag, selv om jeg fikk en ørliten debut på Scene 7 som rose i Sossen Krohgs versjon av “Den lille prinsen”. Teaterskolen ville ikke ha dette samisk utseende homofile gudsordet fra landet. Fem ganger gjorde jeg et forsøk, og like mange ganger måtte jeg la fingeren gli nedover listen av navnene til de heldige som var kommet inn uten å finne mitt eget blant dem. Ja ja. Men som Stein Winge sa til meg: “Vil du dette, så blir det slik!” Og slik ble det. Etterhvert.

Og her sitter jeg førti år senere, godt plantet i kulturlivet og er en del av den “farlige” kultureliten som folk kaster merkelapper etter i et land der kultur som oftes regnes som den alt for dyre glasuren på kaken som ikke bæres inn før alle er stappmette og forsørget. Vi er en arbeidssky lite bærekraftig gjeng som hever stipend og ikke bidrar til felleskapet. Så sent som i går gikk en ung jypling fra Venstres ungdomsparti ut og mente at Trine Schei Grande burde finne seg et tyngre parti enn kultur fordi kultur var det svært få som brydde seg om. At denne mannen konsumerer alle former for kultur hver eneste dag synes ikke å ha tikket inn der han sto moteriktig kledd med dyre øretelefoner og iPhonen i hånden og smilte skjevt av oss kunstnere som produserer alt han trenger for å leve et hipt og rikt liv. Vel vel.

Men han rett, det finnes en farlig kulturelite. Jeg har selv hatt tendenser til å være en del av den, i perioder. Du vet når du får stemmer i hodet som overskygger hvem du egentlig er, de stemmene som får deg til å være skamfull over det du kommer fra, den som får deg til å tenke at du er smartere og hakket bedre enn din egen familie og folk du er nødt til å forholde deg til 24/7. Når du smiler skjevt til andre menneskers valg av musikk, kan komme til å si litt syrlig til venner at de leser feil bok, at det der ikke er god litteratur, eller at musikaler ikke er fullverdig scenekunst, at om du vil bli tatt seriøst så må du sørge for å bli sett på Black Box, Dansens Hus og Dramatikkens Hus på Grønland, eller ler med et hevet øyebryn når noen stiller i for prangende klær eller for store øredobber, rett og slett bryter med de uskrevne regler som kultureliten er enig om. Jeg har gått på noen smeller selv, og fått høre: “Ja ja, Henriksen, norsk teater trenger for så vidt sånne fargeklatter som deg også, knis…”



Men den lille koldjomfruen kom seg opp på scenen. Via musikkutdannelse havnet han der, og etterhvert ble det både Shakespeare og Ibsen, musikaler og stand up. Dramatiker ble han også, og samfunnsdebattant. Skulle du sett. Og som sagt, en del av den farlige kultureliten. Men han er blitt en aldrende mann som oftere og oftere går i seg selv, som ikke hisser seg opp over at folk elsker “Mamma Mia, here we go again” eller hulker foran tv-skjermen når de ser “Hver gang vi møtes” på TV 2. Han tenker at litt kultur er bedre enn ingen kultur. Han tenker også at så lenge ungdommen leser så er det bedre enn at de ikke gjør det, selv om det holder hardt når han ser unge menn med Jordan Petersson i fanget på trikken, det skal innrømmes. Men kultur er et vidt begrep, et stort felt som skal tilfredstille de mange, og det må vi tåle. Det går faktisk an å like ei bok av Unni Lindell og samtidig være fast leser av Norsk Shakespeare-tidsskrift uten at man skal fratas troverdighet som individ av en elite som ikke tør annet enn å være enøyd og konform.

Foto: Pål M. Laukli

 

 



0 Read More

Hvorfor skal man gidde å mene noe i den offentlige samtalen?



Jeg er snart ved veis ende. Jeg gidder ikke mer.

“Se her ja, der er han Henriksen igjen. Han derre SV-fyren som har klippekort til avisspaltene som gjør at vanlige folk slipper til. Hva er det han skriver om nå da? Hatprat på nettet? Ja vel ja, han som er så skarp og krass sjøl, som ikke går av veien for å kaste dritt på andre. Han som ikke skjønner at alle ikke han være enig med ham, som føler seg høyt hevet over andre både moralsk og intellektuelt, for en klovn og for en påfugl. Skal vi se, hva er det han skriver? Hvordan skal vi få has på ham denne gangen? Se her ja, han kaller Jens Pikenes for en trassig femåring! Ja, det kan vi bruke. Sitter i glasshus han der Henriksen, ber oss andre klappe igjen mens gørra renner ut av egen kjeft. Oj, her rakker han ned på Hege Storhaug, skulle du sett. Ha ha, ja ja, tekstene hans er jo fulle av selvmotsigelser, det vet vi jo. Bli voksen da, Henriksen, fei for egen dør, så skal du se livet blir litt lettere og kanskje kunnskapen tikker inn etterhvert?”

Å skrive modige tekster som tar sjangser er nytteløst når enkelte av disse som benytter seg av “men du er jo ikke håret bedre selv”-teknikken sitter med lupe for å lete etter ord og vendinger som kan brukes for å hakke løs på det du skriver. Folk som tolker setninger som “Hege Storhaugs tilnæring til islam og muslimer er etterhvert blitt angstbitersk og paranoid” dit hen at jeg hater Hege Storhaug og kaster stygge karakteristikker etter henne. Jeg kjenner henne ikke, har aldri møtt henne, og har derfor intet grunnlag for å kunne mene noe om henne som person, det er det hun skriver jeg angriper, ikke henne. Det samme med Kjetil Rolness. Jeg kjenner ham ikke, har kun hilst på ham såvidt på en festival. Men for de som sitter og våker over hva som skrives i kommentarfeltene er å være uenig i politiske meninger det samme som å hakke løs på mennesker og hates dem som personer.

Jeg har og har alltid hatt nulltoleranse for hat, karakteristikker og mobbing på alle mine plattformer. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har presisert det på denne bloggen. Jeg slår ned på det og ber folk fjerne det de måtte legge ut av usaklig dritt her hos meg. På min vegg er det jeg som bestemmer hva som skal få stå, og de som føler seg sensurert og kneblet kan gå hjem til seg selv og tømme søppelbøttene sine der. Når jeg har sagt hva jeg mener om et politisk utspill fra Listhaug vil jeg ikke ha overflødige og hysteriske kommentarer om at hun er nazist eller at hun skulle bli fratatt retten til å ha barn. Slikt er hat og mobbing, og har ingenting i en saklig politisk debatt å gjøre.



I dag er jeg lei av alt dette. Tar en pause. Orker ikke. Sitter med en mørk følelse av at det ikke nytter. At nettet er en tapt sak. Jeg går ut i snøen, ut i lyset, ut i det som også er virkeligheten. Trærne i skogen er stille. Sier ingenting. Mulig de har forstått noe vi mennesker ikke fatter. Lyrikeren Rolf Jacobsen skrev: Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?

 

 



1 Read More

Hvorfor må vi føde flere barn, Erna?



Det er lett å slå spøk om Erna Solbergs formaning til norske kvinner om at de må føde flere barn.

Vi trenger å føde flere barn, sa hun, ellers er velferden vår i fare. Som om velferden er noe Høyre har flagget høyest for opp igjennom de snart seks årene de har sittet ved makten i norsk politikk. H/FrP’s mantra er skattelette, skattelette, skattelette, og derfor gjør de ubarmhjertige kutt i støtteordninger til de mest utsatte i samfunnet, slikt som de bemidlede ser på som tull og tøys og som ikke merkes om man har to inntekter og begge tjener opp i mot millionen i året.

Men statsministerens hilsen er altså: Fød flere barn da, jenter, gjerne så tidlig som mulig, helst når dere studerer! Det haster, det haster! Og med den andre hånden vifter Solberg av de som spør hvorfor hun sender unge friske arbeidshender tilbake til krigsherjede Afghanistan, og ikke heller lar dem være her for å være med på å rede velferden hun er så livredd for at skal forsvinne ut med badevannet.

Det er på grunn av høy innvandring at velferden er i fare og at fattigdommen i Norge øker, sa hun også, ikke rett ut, men det lå i underteksten. Innvandrere er dyrt, og innvandrernes barn er enda dyrere! Jenter, fød flere barn, vi må redde Norge før det er for sent, og innvandrere, dere må bidra, dere må jobbe! Men alvorlig talt, Erna Solberg, om velferden er i fare, hvorfor er kuren da å føde flere barn? Du er mor selv, og du vet vel godt hvor dyrt det er å ha barn? Eller kanskje du ikke har merket det der du har surfet gjennom livet som statsråd de siste tjue årene? Å norske barn er kravstore, for det er vel norske barn du mener må bli født? Norske barn er ikke gratis, å nei. De skal på fotballtrening, ballett, pianoundervisning, håndball, de skal på ferie, sommerferie, juleferie, vinterferie, og da snakker vi Syden, ikke en tur på Hovedøya med termos og niste. Og de skal ha klær, og vanlig menneskemat spiser de ikke, de sitter og plukker i maten som primadonnaer, mens mor eller far løper rundt som tjenerskap og koker tre eller fire retter slik at Sara, Petronella, Linus og Benjamin skal bli fornøyde. Og legg for all del ikke feil modell av iPhone under juletreet, det er som et overgrep å regne. Myke pakker skal ikke gis i julen. Nå iler du sikkert til og sier at, nei, mine barn er ikke slik. Det har du helt sikkert rett i, men mange barn er slik. Norske barn og voksne er kravstore. Vi bruker 13000 til julegaver hver og en av oss. Og bare i jula svir vi av milliarder til unga. Hør jenter, tenk på velferden og fød flere barn, beklager at vi kuttet i bostøtten, men forskning viser at den virker mot sin hensikt.



Å skaffe seg barn er en dyr affære. Norske barn er av de dyreste i verden. Jeg råder ingen som studerer og bor på en trang hybel i en sokkeletasje til å skaffe seg barn mens de studerer. Jeg råder alle som vurderer å skaffe seg barn om å tenke seg grundig om. Trenger jeg å sette disse menneskene til verden slik den nå ser ut? Er livet mitt virkelig så mye fattigere uten barn? Kan jeg føle meg som et helt menneske selv om jeg ikke setter barn til verden? Er det andre måter jeg kan redde velferden på enn ved å ta statsministeren på alvor og begynne med sette flere barn til verden? Og går det an å tenke at det er en svikt i Solbergs argumentasjon når hun mener at å føde norske barn vil redde norske velferdsordninger, mens å ta inn arbeidshender til Norge vil true de samme ordningene? For spiller det noen rolle hvem som føder disse barna som skal redde oss, og spiller det noen rolle hvor de kommer fra? Eller handler dette rett og slett om at vi skal føde flere hvite etniske nordmenn? Jeg tror det.

Jeg er ikke den som fronter at “hele Afrika” skal få komme til Norge. Nå tror jeg heller ikke hele Afrika ønsker å komme til Norge fordi mange på kontinentet Afrika har det vært bra og ønsker å være der de er. De fleste mennesker ønsker faktisk å være der de er. Men når de ikke kan være eller overleve der de er, så begynner de å flytte på seg og søke lykken andre steder, som vi har gjort, en rekke ganger før, og fremdeles gjør. Det er ikke verre enn at når Solberg-regjeringen kutter fiskekvoten til den lille mann i Kjøllefjord, så havner han på NAV, eller så flytter han til storbyen og søker lykken der. Men å gjøre det vanskelig for de “små” kvinner og menn som er hardtarbeidende i fjorder og små bygder i det ganske land er den virkelige trusselen mot norsk velferd. Staten truer en ung reindriftsutøver til å slakte ned reinflokken sin, og sender han rett inn i NAV-systemet. En liten fisker mister kvoten sin fordi staten mener han ikke lønner seg, og vips, neste uke er hun et trygdet individ som sendes rett ut av arbeidslivet. Så mye for velferden, Erna. Men fød flere norske barn, jenter!

Jeg mener det er nok barn i Norge, det er nok barn i verden, selv om det fødes barn hver eneste dag. Vi kommer ikke til å dø ut med det første. I Norge står tusenvis av barn som trenger fosterhjem, mange er i barnevernets varetekt på grunn av at folk som ikke burde fått barn fikk det. Å sette et barn til verden er en svært alvorlig sak, og alt for mange sier: Men unger må man jo ha! Må man det?

Et barn vil være der så lenge du lever, du kommer til å ånde og puste for det, engstes og ligge våken, bry deg, gråte, lengte, bli skuffet, lei deg, sørge, å få barn er et livsprosjekt som krever at du tar stilling til om du virkelig vil det, orker det, eller trenger det. Prøv med en hund først, den varer i ti år pluss minus. Men man skaffer seg virkelig ikke barn bare for å redde velferden fordi vi har en politisk ledelse som ikke prioriterer velferden, men skattelette. Ikke nok med at abortloven ligger på disse dagers forhandlingsbord, nå er det til og med sendt ut en ordre til norske kvinners livmor.

 

 



0 Read More

Har du noen argumenter i “det dumme blonde hodet ditt, lille frøken..?”



I går la Nettavisen lokket på trykkokeren og stengte egne kommentarfelt. Det hadde vært av for lenge, og endelig tok redaktøren innover seg at de ekstreme trollene på nettet ikke modererer seg om du gir dem fri flyt i kommentarfeltene. Men på Facebook er avisens kommentarfelt fremdeles åpne, så den infame festen med påfølgende etterfest er i full gang, verre enn noensinne.

I dag morges stakk jeg selv innom en tråd om den siste boken til Marte Michelet der gørr som “dette grusomme kvinnemennesket bør holde kjeft” og “har du noen argumenter i det dumme, blonde hodet ditt, lille frøken?” er standaren. (Dette er under Hans Fredrik Dahls artikkel “Modige Marte, standhaftig og sta.” i dagens Dagbladet.)  Dessverre lot jeg meg rive med og gikk ned på samme nivå og spurte: “Er det steinalderen som har fått eget tastatur?” Vel, som man sår, skal man høste, reaksjonene lot ikke vente på seg. Usakligheten er faktabasert kunnskaps søster når man ikke ser motparten rett i øynene og snakker sammen som voksne folk.

Det er mange ledende stemmer i de store mediene som tror på trykkoker-teorien, som går ut på at om du legger lokk på eller sensurerer debatter vil de ekstreme bli mer ekstreme. Derfor har vi hatt en svært åpen debatt i Norge uten at det har ført til noen moderasjon fra de sinteste og mest ekstreme. “Vi må tørre å ta debatten om innvandring” sier redaktører og andre som vrikker julen inn på Rockefeller, selv om debatten raser i alle kanaler. Det blir liksom aldri godt nok for noen. Hege Storhaug (HRS) som hadde et poeng eller to i begynnelsen, men med aksept, berømmelse og statsstøtte ble hun ikke mer nyansert, hun ble mer angstbitersk og enøyd om innvandring, islam og flyktninger. Dagbladet stengte sine kommentarfelt for et par år siden, og i går fulgte den mest ihuga tilhenger av fri flyt, Nettavisen etter. Nok et bevis på at trykkoker-teorien ikke stemmer.

Det den frie og åpne debatten har ført til er at en del ikke faktabaserte og upresise påstander er blitt vedtatte sannheter i den offentlige samtalen. Ta for eksempel “Da Norge ble hardt rammet av flyktningkrisen i 2015..” Altså, det var ikke Norge som var i en krise, det er folk som flykter fra krig som er i krise.



Begrepet “svenske tilstander” er også noe som sies med den største selvfølgelighet, og vi som ikke erkjenner begrepet er “naive og ansvarsløse venstrevridde sosialist-tullinger”, og det hjelper lite at svenskene blankt avviser denne norske diagnosen fordi de kloke hoder her i Norge vet best hva som feiler svenskene og hva de må gjøre for å redde landet sitt fra undergangen, siden de ikke skjønner det selv. Senest i går sto Ketil Rolness og trampet som en furten og trassig femåring i sitt motsvar til Pernilla Ericson i svenske Aftonbladet og skrek i krigstyper “Nei, Sverige, det er dere som er latterlige. Og innvandringseksperimentet ser dere konsekvensene av.” etter at Ericson syntes det var komisk at Erna Solberg ber nordmenn føde flere barn, og at den norske statsministeren ikke skjønner at svaret er: FLYKTNINGER! Nå var det vel ikke akkurat det den svenske journalisten sa, men pytt.

Så tør vi ikke ta debatten? Jo, vi tør å ta debatten. Ingen debatterer mer enn nordmenn. Vi har en fri, åpen og ganske bra debatt her til lands der alle kommer til orde. Vi har statsstøttede blogger som fremmer argumentasjon mange av oss ikke liker. Vi har Fritt Ord som støtter marginale stemmer i alle felt og fløyer, til og med mennesker som mener at å være homofil er sykt får støtte for å skrive sine pamfletter. Rike kvinner og menn gir pengegaver til alternative nettsteder som tror de er aviser, og som folk tror er aviser som forholder seg til redaktørplakaten. Det står ikke på mot til å ta debatten i Norge, snarere tvert i mot. Det som er synd at nå må flere og flere vinduer og dører stenges fordi alt for mange bruker de åpne rommene til å kaste dritt, trolle og karakterisere meningsmotstandere. Det er leit, det er farlig, for disse samtalerommene trenger flere åpne dører og vinduer, mer lys og oksygen. Vi hadde muligheten, men vi tok den ikke.

Jeg sitter her og tenker det jeg har tenkt i mange år. Nei, alle meninger er ikke verdt å lytte til. Nei, ikke alle ytringer har krav på å bli akseptert. Nei, alt behøver nødvendigvis ikke å bli sagt. Nei, hat skal ikke støttes. Ja, vi bør tørre å snakke sammen. Ja, vi bør tørre å være skarpe mot hverandre. Ja, vi må tåle at andre er skarpe mot oss. Nei, å bli korrigert er ikke det samme som å bli kneblet. Nei, å bli motsagt er ikke hersketeknikk. Nei, løfte fram eksempler er ikke whataboutisme, eller avsporing. Nei, vi skal ikke skrive “har du noen argumenter i det dumme, blonde hodet ditt, lille frøken?” eller “du er mann, dette skjønner du ikke, din ape!” Gjør vi det, er samtalen på ville veier. Men vi kan si “Nå tar du feil. Se her, her er tallene, dette er hva som hendte. her er fakta.” Men dessverre finnes det mange som ikke forholder seg til fakta, som er fullstendig resistente mot logikk. Og derfor stenges kommentarfeltene siden meningsløs trolling ingen adresse har. Kjør debatt!

Foto: Pål M Laukli.

 

 



3 Read More

Vi trenger flere egenproduserte barn?



Erna Solberg sier i nyttårstalen sin at vi trenger å produsere flere barn fordi velferden trues om fødselstallene fortsetter å synke slik de har gjort det siste tiåret. I samme talen hevder statsministeren at det er på grunn av innvandrerne at det er så mange barn i Norge som lever under fattigdomsgrensen. Begge disse påstandene er halvsannheter, og bør stilles kritiske spørsmål til.

For det første, kampen for fungerende velferd og like rettigheter for alle mennesker har opp igjennom historien vært venstresidens kjernesak, men nå bruker høyresiden velferden som et ris bak speilet, et nødvendig og livsviktig gode vi kommer til å miste om vi ikke føder flere barn og tar inn for mange innvandrere som ikke vil la seg integrere og derfor vil føre til at den allerede alarmerende fattigdommen i Norge vil øke ytterligere. At skattelette til de aller rikeste kan være en medvirkende faktor til økte forskjeller i landet har taleskriverne til Erna Solberg selvfølgelig ikke tatt med i den KrF-tilpassede nyttårstalen.

Så, hvorfor er mange innvandrerbarn fattige? I et land der folk skriver “vi trenger egenproduserte barn, ikke disse brunsneglene som formerer seg som kaniner..” kan det være tøft for mange å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Bare det å ha et annerledes klingende navn er grunn til at mange søker mange titalls jobber uten å bli innkalt til intervju. Og med den store klassereisen de aller fleste av oss har gjort i Norge de siste femti årene, sier det seg selv at vi har vært tvunget til” å ta inn en ny arbeiderklasse som gjør alle de jobbene vi selv ikke gjør lenger. Ville du ønske at din “egenproduserte datter” ikke fikk til noe mer her i livet enn å sitte bak kasseapparatet på Rema 1000 på Grorud? Eller at arveprinsen i familien som har et så godt hode ikke fikk til noe annet enn å bli bussjåfør, vaske kontorer eller rake løv i kommunale parker?

Innvandrere må stort sett ta til takke med jobber som i utgangspunktet er lavtlønnede. Selv når begge foreldrene er i arbeid er det ikke tilstrekkelig til å komme seg over fattigdomsgrensen. Fattigdommen i Groruddalen og mange andre steder handler ikke om mangel på integrering, den handler om klasse og penger, og ikke minst et ekskluderende arbeidsliv. Og det handler om den sittende regjerings politikk som skaper større forskjeller i Norge. Derfor synes jeg det er direkte ufint av statsministeren å stå på fjernsyn og beskylde folk som sliter seg ut i tunge lavtlønnsyrker for å være grunnen til at fattigdommen øker i Norge, og så på toppen av det hele oppfordre nordmenn til å lage flere kostbare barn som skal utdanne seg til akademikere og andre yrker med stor prestisje. Ja, kun det beste er godt nok, for våre egenproduserte barn, og heldige er vi som har muligheten til å gi dem det.



Erna Solbergs glansede tale har et mørkt bakteppe, et iskaldt Europa der teltleirene i Moira på Lesvos og andre steder snør ned. Der barn fødes, blir ungdommer, blir voldtatt, utvikler psykiske lidelser, sulter, fryser ihjel mens de fleste lands politikere snur seg vekk. Solberg-regjeringen messer om stadig mer innstramming av innvandring til Norge selv om grensene til EU nesten er hermetisk lukket, og fluktveiene inn til våre områdene stadig blir mer og mer dødelige. Og for øyeblikket sitter regjeringen i knallharde forhandlinger med et lite mikroparti som kaller seg kristne for å danne en borgerlig flertallsregjering mens kvinners rett til å bestemme over egen kropp og innvandreres rettigheter ligger på forhandlingsbordet.

Solberg har rett i at vi må verne om velferden, og at Norge trenger flere arbeidshender. Problemet må løses nå. Hendene er her, og flere vil komme. Fem seks hundre unge sterke gutter ble sendt ut av landet fordi vi ikke hadde råd til å ha dem her. Noen av dem rømte før de ble sendt tilbake til et livsfarlig Afghanistan, og lever nå under broene i et iskaldt Paris. Disse guttene kunne tatt i et tak for velferden i Norge, Erna Solberg, kunne de ikke? Men slik jeg tolker deg og dine politiske venner er innvandrere og deres barn kun en utgift, mens etnisk norske egenproduserte barn ikke koster oss noe som helst? Men på Ernas vakt er det snart bare de mest privilegerte som har råd til å produsere dem, man vil jo nødig være en fare for egen velferd.

Bilde: Eget.



2 Read More

Vi som overlevde 2018.



Etter å ha hørt statsministerens KrF-tilpassede nyttårstale og lest noen titalls oppdateringer på sosiale medier vil jeg gjerne gratulere alle oss som greide det mesterstykket å overleve annus horribilis 2018.

Med den ene hånden på Felleskatalogen og den andre rundt kaffekoppen sitter jeg her og skjelver ved kjøkkenbordet i verdens rikeste og lykkeligste land. For tøffere enn det har vært i 2018 blir det ikke her på soldekket der vi sitter skrekkslagne og hører at vi puler for lite og dermed føder for få barn, og atter en gang er det innvandrernes skyld at det finnes fattige barn i Norge. Og selv om mange mener at innvandrere får for mange unger hjelper det visst ikke, ekte nordmenn må visst føde flere ekte norske barn som skal bli leger, advokater og akademikere. Så får de fattige innvandrerfamiliene bare takke seg selv at de ikke driver det lenger enn å kjøre trikken eller å sitte i kassa på Rema 1000 oppe i Groruddalens livsfarlige no go soner.

Men 2018 at var altså blytungt for oss alle. Selv i en rokokko-sofa oppe i Holmenkollåsen og Montebello var året 2018 så tungt at man vurderer å saksøke kommunen for at de krever inn skatt fra mennesker som skaper så store verdier. Fornærmede kjøpmenn og aksjespekulanter som skaper arbeidsplasser slik at innvandrere kan vaske, løfte og bære seg ut av NAV-systemet, ja, så nei da, utakk er verdens lønn. Men Erna står klippefast på tv’n og maner til innsats i sengen og at vi må huske å se hverandre, smile og løfte i flokk mens vi formerer oss for å redde velferden, mens det med den andre hånden kuttes i stønad til enslige forsørgere og andre som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Ja, 2018 var sannelig logikkens år der treognitti kroner i økt barnetrygd liksom skal forsvare ran og plyndring av de aller svakeste.

Men tross dette har vi vel aldri hatt det så bra som nå, 2018 tatt i betraktning, og aldri har vi vel sutret og  klagd mer. I går flommet veggen min på Facebook over av eviglange statuser om hvor tøft livet i Norge er. Selv la jeg ut en lang greie der jeg talte mine velsignelser, som har vært mange i året som gikk, og jeg tror jeg brukte ordet TAKK ganske mange ganger. Selvfølgelig har det vært en smell eller to, men de har ikke vært verre enn det man bør forvente når man lever på solsiden i den beste dele av jordkloden. Men i går satt jeg forundret og leste lange tirader og monologer jeg mener hører hjemme i psykologers kontorer og ikke i offentligheten.



At 2018 har vært forferdelig av ulike årsaker er en ærlig sak, vi mister mor eller far, mann eller kone, kjæreste, vi blir syke, vi går konkurs, mister jobben, vi rammes av mye som er utenfor vår kontroll og helt uforskyldt, og klart livet er tøft når vonde ting skjer, men “nå skal jeg sette grenser, lære meg å si nei, kvitte meg med alle de som ikke vil meg vel, særlig alle de som snakker dritt bak ryggen min..som bryr seg om hvordan jeg kler meg, bla bla bla….” blir liksom litt latterlig selvopptatt og fjollete når verden brenner og unger dør av sult og ja, alt som skjer i verden. Og når man helt til slutt føyer til “i 2019 skal jeg kun omgi meg med ja-mennesker som vil meg vel..!” detter jeg av lasset og blir irritert.

Vi har alle en hang til sutring og selvopptatthet. Heldigvis er jeg velsignet med venner som vil meg så vel at de ikke alltid er ja-mennesker. Jeg har venner som korrigerer meg, som sier, Henriksen hallo! Ta deg sammen, dette går over, eller nå er du så selvsentrert og dum at det ryker av pappen på deg, jeg blir flau! (unnskyld utropstegnene, de intelligente liker ikke slikt) Og da er det bare å rette seg opp i ryggen, ta seg sammen og smile til hverdagen eller nederlaget som egentlig er en bagatell.

Selvfølgelig skal vi bry oss om oss selv, og selvfølgelig skal vi sette grenser og si nei til ting vi ikke vil. Men hva med å løfte blikket, åpne et vindu og slippe inn litt frisk luft i 2019? Hva med å delta i den offentlige samtalen, bidra med noe konstruktivt? Hva med å ta et skritt til siden av seg selv og å ta et tak der det trengs?

Den britiske skuespilleren Anthony Hopkins sa: “Den dagen det gikk opp for meg at alle andre ikke er så opptatt av meg, og at alt ikke dreier seg om meg, da ble livet mye enklere å leve.”

Og til alle oss som overlevde 2018, skal vi bøye oss ydmykt mot livet og si takk?

Illustrasjon: Tiril Valeur.

 

 



0 Read More