DET MESTE ER NORD…



I natt hang månen tung over fjellene her jeg bor.

En stripe gull flimret utover fjorden. Man sitter i vinduet og ser. Jeg leser Evert Taube for tiden, brygger på noe for en scene. Taube, havet og skjærgårdens mann, de store sydamerikanske viddenes ridder, gourmeten, dikterern, drankeren, levemannen. Nei, det er ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i en trubadurs lengsel, alltid videre til nye strender koblet med lengsel hjem. Men hjem, hvor er det? Selv har jeg flyttet basen nordover sammen med min kjære og tingene våre, en ny bil står parkert, landskapet er åpent, en fjord på den ene siden, mørke fjell bak. En ny start? Mulig. Det store byarket var tegnet ferdig, var fullt av alle byens farger på godt og ondt, noen tusen kaffekopper var drukket på hippe kaféer, ruccola og designervann i fiffige flasker etc.

Vi trengte noe nytt, vi ville noe annet. Var det et nytt hvitt ark vi ville ha? Kanskje. Dere er helt koko, sa noen. Hva skal dere der oppe hvor det ikke skjer en dritt? sa andre. Jesus, sa til og med noen, det er jo karrieredrap! Der oppe går dere i glemmeboken, kulturarbeidere i nord er dødsens osv.

Glemmeboken er et trygt sted.



I den boken står ting du lett glemmer i byen. Det slo meg her om dagen at det første jeg gjør her oppe er å gå til de store kjøkkenvinduene for å se utover fjorden. Min nye fjord er aldri lik seg selv, har alltid noe nytt å by på, en ny fargenyanse, alt fra gull og sølv til svart og koksgrått. Og fjellene. Jeg må se på fjellene også, hver morgen. Stiller meg i stuevinduene og ser opp på den fine silhuetten som dannes mot en alltid skiftende himmel. Vel, noen ganger er fjellet gjemt i skodda, en slags luftig alvedans nedover hellinga. Vakkert. Så får det heller være at måkeforeningen vekker oss i otta med uhyggelige dødsskrik i de gule nebbene, sitter på hustakene og har konferanse eller hva det nå det er de driver med på morgenkvisten. Godt for nervene er det ikke…

I natt skal de bli blue moon. En blå måne passer en melankoliker godt. Høsten sniker seg på, napper i bare ankler her jeg tviholder på shortsen noen dager til. Det ligger kantareller til tørk på benken, og blåbær står i boller etter gårdsdagens fangst. Ja, livet er fint her i nord så langt. Men lengsel? Man lengter stadig hit eller dit. Om litt er det avsted til Stockholm for å jobbe, og i store deler av desember skal jeg bo på Manhattan i NYC.

Men nå, akkurat nå, dette bordet, kaffekoppen, denne fjorden, utsikten til alt dette. Solen skinner, det er en ny skarphet i luften. På radioen snakker de vise om oljeboring og utvinning av gass ved Nordpolen. Jeg slår av. I går skrev jeg om vitsen med å skrive. Vel, her sitter jeg og skriver. Og en disposisjon, notater, små tanker om neste scenetekst begynner å ta form.

Ja, så er det Evert Taube da…

«Kom ut till oss! Här kärnar Hulda smöret

och leghornshönsen värper egg var dag.

Här blir du frisk till hälsen och humöret,

her trivs du Rønnerdahl, det lovar jag!»

Vel vi har ikke verpehøns eller noen Hulda som kjerner smør, men humøret stiger og helsen er bra. Ha en fin helg i lille lykkelandet kjære blogglesere. Vi har hatt så flaks, så mye å være takknemmelige for her til lands. Vel, nå logger jeg av før jeg vikler meg inn i et tonn med adjektiver og slitsomme språkblomster. Life, blessed be..

 



Leave a Comment