SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Sugerøret i statskassen liksom?

Del denne artikkelen

Jeg leser meg opp. «Kulturpolitikk for en ny tid.»

Jeg kjenner trøttheten sige innover meg, ok, here we go again. Må jeg virkelig skrive dette enda en gang?

Vi som jobber i kulturfeltet skal bli gründere, vi kan ikke belage oss på støtte fra staten, alle sugerør er tatt fra oss, nå er det slutt på å ligge i stabilt sideleie på sofaen og vente på inspirasjon mens stipendene fosser inn på konto. Kjære kulturminister, gjesp!

Og nok en gang, du sparker inn åpne dører. Det du etterlyser har vi holdt på med i alle år. Og når det kommer til dette famøse sugerøret i statskassen skal jeg fortelle deg et par ting.

Når du som kunstner skal henvende deg til statskassen må du sette av noen arbeidsdager for å finne det rette hullet du mener det er klokt å stikke sugerøret inn i. Så må du sette deg ned med en bunke papirer og begynne å fylle ut hvorfor nettop «ditt sugerør» er det som bør få bli stående der i en to eller treårs-periode. Så er det eviglange begrunnelser, CV og budsjetter, målgruppe osv.

Noen dager senere vakler du ut av arbeidsrommet og har brukt masse dyrebar tid på å snekre sammen en søknad der du skal kjempe om de statlige kronene som stadig blir færre. Noen måneder senere kommer avslaget. Kun én (1) gang i løpet av 44 år i kulturlivet har jeg fått et ja.

Derfor har jeg sluttet å søke, jeg gidder ikke å bruke tid på det.

Derimot egner jeg meg til min gründer-virkomhet for å glede deg, kjære kulturminister. Jeg setter meg ned og skriver enda et nytt teaterstykke, helt uten sikkerhetsnett, man må jo ha guts og satse ikke sant? Og det har vel blitt en femten seksten stykker etterhvert, og hver gang har jeg kjempet det fram til premiere.

Men det er gøy å være gründer, se at ting faller på plass. Dagen et teater sier ja. Så begynner ansettelsen av alle de som skal lage dette. Alle menneskene jeg som gründer skaffer jobb fordi jeg har stanget hodet i tausheten fra sittende kulturpolitikere, trosset avslag og hån i kommentarfeltene fordi jeg som venstrevridd kunstner driver og realiserer drømmen min med skattebetalernes penger. Det blir premiere, alle de ansatte betaler skatt, jeg betaler skatt, og gründeren sukker fornøyd her han sitter og leser om kulturpolitikken for den nye tiden. Gjesp.

Å velge et kunstnerliv er ikke for alle. Det krever at du er en stayer. Det tar et liv å bli god.

Et firma kan du legge ned på grunn av at markedet svikter, det er ingen skam. Tenk hun som satset alt på dette prosjektet, hun som er så dyktig, og så gikk det ikke, uff så trist. Men får du det ikke til som kunstner kan du takke deg selv, for hva sa vi, du skulle valgt noe sikkert å satse på, ikke sant?

Så kjære kulturminister, de alle fleste av oss har ikke sugerøret i statskassen. Kassen for kultur er så sørgelig liten, og vi er så mange om beinet. Og nå vil du gjøre det enda vanskeligere for de som vil inn i dette. De unge som vil ta dette videre, prøve å etablere seg.

Men vi gamle stayere har sett kulturministre komme og gå, og vi smiler litt skjevt over mangel på guts for kultur her vi sitter og jobber på med prosjektene våre.

Og vet du hva vi ler mest av? Jo, at du hele tiden sier at det er viktig å ta vare på den norske kulturen, men ikke forstår at du skal være den som går foran og kjemper vår sak!

I stedet mistenker du oss for å ikke jobbe, ikke stå på nok, at vi forventer at vi kan stikke sugerøret i statskassen, og om vi ikke kan leve av det vi elsker å gjøre bør vi finne på noe annet, staten kan ikke holde seg med folk som ikke går med overskudd.

Slik taler en norsk kulturminister om norsk kultur. Ja, jeg er forbanna!

Og at man begynner å tukle med åndsverksloven gjør ikke saken bedre for oss!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *