«Her i Norge liker vi å se ansiktet på den vi snakker med» er den mest brukte setningen i alle debatter om heldekkende klesplagg. Jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg tror heller ikke et forbud er veien å gå. Men nå ligger det altså et lovforslag ute om å forby heldekkende plagg på alle skoler og universiteter. Noen er sågar tilhengere av å forby dette i det offentlige rom også. Det handler om sikkerhet, sier de.
Ok, la oss snakke om det offentlige rom.
Det offentlige rommet i Norge er et av de kaldeste i verden. Vi ser ikke på hverandre, vi kan stå ti cm fra et annet levende menneske på t-banen uten å anerkjenne at det står der. Vi hilser ikke i heiser, vi smiler sjelden til fremmede, vi setter oss aldri ved siden av noen om det er en to-seter ledig på en buss. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått og sett på folk på flyplasser som blokkerer to seter i avgangshallen med vesker og bager, og når jeg ser på dem ser de spørrende på meg, hva glor du på? At jeg ønsker å sitte ynes ikke å vedkomme dem, det er me, myself, I, og her sitter jeg, gå vekk!
Vi liker ikke fremmede mennesker i Norge, vi liker ikke folk for tett på oss. Vi går med nedslått blikk med propper i ørene og behandler det meste rundt oss som et stykke løs luft. Jeg tenker av og til at om jeg satt med en gråpapirpose på hodet på trikken ville ikke en kjeft si et ord.
Det er ingen steder i verden man kan føle seg så ensom som i Norges offentlige rom. Men vi liker altså å se ansiktet til de vi snakker med. Men hvem snakker med en dame i niqab i Norge? Gjør du? Og hvor mange damer i niqab møter og snakker du med i løpet av en dag? Jeg har bodd i Oslo i mange mange år, og jeg tror jeg kan telle de heldekkende plaggene jeg har sett på én hånd, og vi vet alle at dette er et marginalt problem.
Men vi må ta tak i dette før det blir et stort problem! roper folk i debatter. «For dette er i ferd med å bli et stadig større problem!» sier Frp på Dax18. Hvordan vet vi det? spør Dax18. Nei, dette er bare noe alle vet, svarer Frp. Ferdig snakket.
Som sagt, jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg makter ikke å hisse meg opp over det. Jeg tenker at det er viktigere å hjelpe disse kvinnene ut av tvang, om det er tvang de er utsatt for. Men om en kvinne rømmer fra tvang, hvorfor skal hun utsettes for tvang?
En kvinne tar med seg barna og vil leve som oss. Hun vil vekk fra sin kultur. Hvilke muligheter har denne kvinnen på arbeidsmarkedet? Hvordan er hennes økonomi? Men hun vil få det bedre uten dette sløret, sier du? Ja, mulig, men vil alt løse seg for henne bare vi river av henne niqaben? Blir hun automatisk fri? Kan vi ha ørlite tålmodighet med henne og hennes frigjøringsprosess? Hvor lang tid har vi selv brukt på å ikke få til lik lønn for likt arbeid i Norge? Noen ting tar litt tid.
Jeg tenker på min egen mor som ville rømme fra sin voldelige mann. Redde seg selv og sine syv barn. Hvorfor gjorde hun ikke det? Hun ble hos ham fordi ingen støttet henne, ingen la tilrette for at hun kunne finne friheten, tryggheten, sin egen identitet som enslig mor. Så hun ble et helt liv i sine mørke rom av slit, strev og håpløshet.
Kanskje den kvinnen du ser med niqab på gaten er ute for første gang?
Kanskje bare det å gå på gaten i et fremmed land er en styrkeprøve i seg selv? Det er så lett for oss som står på skuldrene til tusenvis av feminister å si: «Vi kan ikke la undertrykte kvinner gå rundt i heldekkende klesplagg i Norge, det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen.»
For har du egne penger, eget hus, en karriere, er du skipper i eget liv, har du ikke det er du ingen bak sløret. Om det rives vekk? Fri?