Pene fruer med slør foran øynene.



I de siste ukene har jeg sett en del privilegerte hvite kvinner som nekter å kalle seg feminister lage storm i en tekopp på grunn av at cirka femti kvinner i Norge bærer heldekkende niqab. Man hyler om forbud før dette «problemet» vil spre om seg, så det gjelder å være føre var.

Man vil med andre ord bruke tvang mot kvinner man mener er utsatt for tvang, for «alle vet jo» at det står en kontrollerende mann bak en hver kvinne med heldekkende plagg, og det er noe alle reflekterte mennesker vet.

Samtidig som dette lille «hverdagsdramaet» pågår i kronikker og kommentarfelt der de som skriver som regel aldri har støtt på en kvinne med niqab raser en annen debatt som handler om middelaldrende hvite menn som sender slibrige sms til kvinnelige studenter og bruker sin guddommelige manndom og ytringsfriheten til å skremme kvinner vekk fra den offentlige samtalen.

Det virker som om pene fruer med tekstil-angst og vikarierende motiver ikke har fått med seg at det finnes høyt utdannede menn i eget land som også driver med sosial kontroll av kvinner? Jeg våger å påstå at sist nevnte problem er større og farligere enn at noen ytterst få kvinner dekker seg til i det offentlige rom.



Hva er frihet? Og hvor frie er vi?

Er en kvinne fri bare hun viser ansikt? Og blir hun friere om hun blir utsatt for tvang i et land hun har rømt til på grunn av at hun ikke hadde frihet idet landet hun kommer fra? Jeg tror det er så enkelt at frihet sitter inne i hodet, ikke på.

Jeg tror også at ingen er frie.

Selv ikke en pen privilegert hvit frue er fri.

Vi er alle offer for press om hvordan vil skal være. En pen hvit frue er ikke like mye verdt når årene tærer på skroget og ansiktet ikke er lenger det det var, så pene fruer kjemper en kamp for aksept på arbeidsmarkedet der det ofte er hylsteret som teller og ikke hjernen. Selv unge kvinnelige toppolitikere må tåle å lese som seg selv på Twitter at «Hun er en veldig flink jente!»

Som middelaldrende mann føler jeg meg svært ufri. Jeg nærmer meg ikke speilet like uanstrengt og likegyldig som før. Presset om å være trent, slank, i form er like hardt som for kvinner.  Selv i mitt yrke som skuespiller der vi skal vise levd liv på scenen lønner deg seg å ikke forfalle.

Vi vet alle at det ligger trygghet i det å passe inn i sin klikk. Venninnegjenger har sin harde justis og koder, som guttegjenger har det. Vi tilpasser egen identitet etter hvem vi trives med, vår lille flokk har noen usagte grenser og regler, og den rammen lønner det seg ikke å sprenge, da risikerer vi utenforskap.

Jeg tror noen klamrer seg til heldekkende plagg fordi de gir trygghet. Og jeg synes det er respektløst å ikke prøve å forstå det.

Nå vet jeg hva du tenker, at vi på venstresiden skal forstå oss ihjel på alt mulig hele tiden. Nei, vi skal og bør ikke forstå alt, og noe dypt i meg stritter når jeg tenker at noen tvinges til noe mot sin vilje, det være seg et lite barn som tvinges til å gå med hijab eller en liten jente som stikker fingeren i halsen og brekker seg over toalettet for å spy opp maten fordi noen har sagt at hun er tykk.

Det er så lett å peke på noe og stille en enkel diagnose. Ja, sosial kontroll over kvinner, barn og menn er alvorlig, og det skal tas alvorlig.

Men vi må ikke sette i gang forbud mot noe bare fordi vi tror eller antar ting uten å ha gått i dialog med dem det gjelder. Pene hvite fruer som nekter å kalle seg feminister, men som er ute i et «kvinnefrigjørende» prosjekt i de siste ukene har skuffet meg veldig.

Noen har slør på hodet og andre har det foran øynene.

 



Leave a Comment