Det sies at klær skaper folk.
Det er sant til et visst punkt, og ja, man kan kle seg opp og ned, tilpasse antrekket til anledningen, oppnå fordeler via klesdrakt og kode, og så er det dette med følelseslivet og tilhørighet.
I Oslo 3 finner man den største bunad-tettheten i Norge. Om du går i gatene der på høytidsdager vitner det du ser om at alle som bor der kommer fra Setesdalen eller Vest-Telemark, noe de ikke gjør.
Når det kommer til bunad og folkedrakter shopper man ofte etter smak og ikke tilhørighet, selv om det selvfølgelig ikke utelukker at det motsatte også er tilfellet. Siden min mor er fra Telemark har jeg «rett til» å bære bunad fra Telemark, og siden min var sjøsame fra Troms kan jeg bære en kofte som er konstruert etter historiske funn fra det området. Om det skal være «rett».
Min samiske «oppvåkning» kom seint.
Jeg visste ikke at pappa var same før etter at ble en gammel mann og var i ferd med å gå ut av livet. Først ved 30 års alder kledde jeg på meg kofte for første gang.
Det var en merkelig opplevelse. Jeg følte at jeg «stjal» andres klær og trådde inn i en kultur der jeg var en fremmed. Så meldte jeg meg inn i samemanntallet og ble «sertifisert» som same og begynte å bære kofte ved ulike anledninger. Jeg følte at jeg fikk aksept i det samiske miljøet der jeg har jobbet mye og til stadighet jobber. Men til saken.
Før jeg begynte å gå med kofte var jeg ikke klar over tekstilenes iboende kraft og enkelte plaggs status som kulturelle markører.
Her er en historie fra Tromsø for noen år siden.
Jeg kom til byen med fly tidlig om morgenen. På formiddagen gikk jeg rundt i byen med mine «vanlige» klær og hadde det hyggelig. Senere samme dag gikk jeg til hotellet og kledde på meg finstasen for å gå på fest. Jeg tok på meg min vakre svarte ullkofte, tørkle og risku (sølje) i halsen, komager med vevde bånd, spente på meg beltet der en komsekule henger i enden.
Jeg følte meg vel og gledet meg til å treffe gode venner. Så lang, så godt.
Ute i byen var kvelden begynt å krype på. Gatene var fulle av folk. Jeg gikk oppover Storgata og var full av forventning da to voksne menn kommer mot meg på fortauet. Den ene dulter meg hardt i skulderen og hveser:
«Jævla pakk!» Jeg sa: «Hva? Snakker du til meg?»
Han så på meg med forakt og sendte en diger spytteklyse i min retning som hadde havnet midt i ansiktet på meg om jeg ikke hadde snudd hodet vekk.
Det var et sjokk å oppleve at klesdrakt kan utløse en slik forakt.
Og jeg har opplevd mange slike episoder av ulik art. Hvem har ikke blitt joiket etter på Karl Johan? Og hvem har ikke fått samevitser slengt etter seg?
Så til denne ukens vonde debatt der samefolket blir fremstilt som noen hårsåre og humørløse individer som ikke tåler en spøk, der komikere, åndselite og skravleklassen har latterliggjort oss i alle kanaler.
Hei dere, vi har humor, vi er ikke hårsåre, men det ligger mer i det enn dere tror! Ta en tur på Google om dere gidder, der finner dere svar på hvorfor mange av oss ikke orker mer latterliggjøring, og at det dere tror bare er en uskyldig spøk treffer dypere enn det.
Og – tenk om panelet i et humorprogram hadde sitter og sagt dette i beste sendetid:
«Ha ha ha, disse jødene er så hårsåre, jada, vi vet at de har hatt det fælt, men litt må de tåle, alvorlig talt! Bli ferdig med det og gå videre, det er lenge siden krigen, wa ha ha!» Da hadde det virkelig tatt fyr på sosiale medier og disse komikerkarrierene hadde vært over der og da, men noen stakkars samer kan vi alle le av en fredagskveld, hei å le lå!?
Noen minoriteter i Norge er fredet, andre er fritt vilt.