Ta oss sammen for svarte helvete!



Femten år gamle Amelia Gòmez Snerte skriver i VG og etterlyser de sterke stemmene fra folket. Hun spør, hvor er de som sier «Kom inn, vi vi dele. Mitt brød er ditt brød. Min jord er din jord.» Jeg holdt nesten på å si, hun spør om mer enn ti vise kan svare.

Eller?

For øyeblikket er jeg i Paris for å sluttføre et stykke fiksjon, men jeg har også tatt med tid til å treffe noen av de afghanske guttene som jeg ble kjent med da de bodde på mottaket i min hjemby Mo i Rana.

Nå lever de her, på gata i det mest rufsete området i utkanten av Paris. Noen netter er de heldige å få plass på et sted der flyktninger kan sove inne, men andre netter må de ligge under broene ved La Chapelle eller andre steder.



Allerede nå går jeg selv gatelangs med den tykke vinterfrakken på mens isgufset fra Seinen stiger og høstløvet faller. Og snart setter vinteren inn.

Ingen steder jeg vet er så kald og ugjestmild som den franske hovedstaden om vinteren, og franskmenn er ikke verdens mest generøse av folkeslag når det kommer til flyktinger og tiggere.

De unge guttene som først har flyttet fra mottak til mottak i løpet av to tre år i Norge er allerede utslitt. Nå får de sjelden en hel natts søvn fordi politiet kommer og vekker dem med pepperspray og jager dem vekk. Dessuten er det farlig å sove fordi det er mye kriminalitet i nordøstlige områder i byen.

Som privilegert voksen mann på skrivetur til Paris med et varmt og hyggelig hotellrom er det jeg har sett der oppe i sterk kontrast til min egen virkelighet. Og jeg kan ikke fatte at den norske regjering lar dette skje. At unge mennesker som er så redde for å bli sendt til hjemlandet at de velger en tilværelse som dette ikke skal få hjelp i Norge.

Jeg tror når historien skal skrives om oss som lever i Norge nå vil folk som leser det en gang i nær fremtid riste på hodet og spørre seg: Hva tenkte de? Hva var det som brast så hardt?

Selv blir jeg kalt for ytterliggående fordi jeg mener at de med midlertidig opphold skal bli i Norge, at nåde skal gå for rett. Jeg blir også kalt modig som tør å heve stemmen for disse som ikke har en stemme.

Ytterliggående? Modig? For ikke så mange år siden kalte vi det for empati. Hva skjedde med empatien, med medfølelsen til folket i furet værbitt, vi som har lange tradisjoner for å tenne fyrlykter og varder slik at folk i nød skulle ta seg trygt til lands? Vi som alltid hadde kaffekjelen varm på plata, og plass til noen ekstra ved bordenden?

Faen i helvete, vi må ta oss sammen! Om noen av disse gutta dør i bomberegnet i Kabul eller fryser ihjel her i Paris i vinter har alle de som snudde seg vekk fra dette blod på hendene. Alle er skyldige.

Ja, jeg vet at du er sliten, at gikta gnager og at gubben ikke ser deg. Ja, jeg vet at du er opptatt med å pusse opp badet for ørtende gang, legge varmekabler på terrassen eller pusse opp den andre «hytta» i Oslo, men hallo, dette er unge liv som er blitt kasteballer i et politisk spill.

Han stakkars gutten jeg holdt rundt under ei bro her i Paris i går er en brikke i spillet for at Trine skal få seg en ministerpost og Knut Arild skal gidde å ofre fire år til på å være rystet og rasende på Sylvi Listhaug.

Spill for galleriet, ta seg sammen! Formueskatten kan vi snakke om etterpå.

Og jeg er helt enig med deg Amelia, vi har plass nok, vi har brød nok, og vi har stillhet nok. Hvorfor er dere så stille folkens? Neste gang kan det være oss.



Leave a Comment