Tante Brun, Tante Grøn og Tante Fiolett.



Så sto de der, de tre, endelig, etter nesten et halvt år på overtid, men sprekkeferdige av stolthet.

Her er kjemien på topp, kunne de alle tre  forsikre, og nå er det stø kurs framover i fire år.

Vel, jeg tror nok ikke dette blir bare lett.

Gi og ta, noe svir, annet er lett. Men Siv kunne forsikre oss alle, om noen skulle være i tvil, at Fremskrittspartiet vil fortsette å være de samme. Her skal ingen komme over grensen å stikke sugerøret rett i statskassen, og norsk må man kunne etter fem år, ellers så er det rett ut, eller, vel?



Og Erna brummer i midten på sitt malende bergensk at dette går fint, selv om “jeg ville nok ikke ordlagt meg på den måten.”

Og Trine tindrer ytterst på venstre flanke og det lyser minister av hele henne.

Grønt, grønt, grønt, sier hun om og om igjen, bare det ikke går ut over folk flest? retter Siv med et infamt Cruella de Ville-smil mens Erna smiler med og sier at, jo da, nå går det bra for Norge!

Men siden hun er realisten i dette selskapet minner hun de andre to på at denne plattformen ikke har flertall i Stortinget, så noen kamper må man regne med å tape.

Selvfølgelig er det stor stas at det sitter tre sterke kvinner på toppen av makt-pyramiden i norsk politikk, men jeg skal ikke stikke under en stol at dette ikke er mine damer, jeg skulle gjerne sett noen andre.

Pelsdyrene er “reddet”, NRK-lisensen skal skrotes, LoVeSe er fredet for perioden, kanskje man skulle ta et lite skritt opp på næringskjeden å slå et slag for mennesker i nød? Asylpolitikken strammes inn, og miljøpolitikken er mest prat.

Mine venner i Venstre mener at partiet vil kunne bevege H/Frp litt mot venstre, men er også pinlig klar over at om dette går til helvete vil partiet være mer eller mindre en saga blott, men Schei Grande har fått oppleve å være minister en stakket stund. Det er da alltids noe.

Men i dag vil jeg ønske dem lykke til, og dette kommer ikke til å bli kjedelig.

 



Leave a Comment