JEG HUSKER INGENTING.

Å være politiker har alltid ført med seg et større ansvar enn å være en menigmann. Det stilles høyere krav til moral, etikk og orden i sysaker på alle plan, og man bør helst ikke lyve.

I den siste uken har det sneket seg inn et nytt fenomen i politikken. Når partileder og finansminister Siv Jensen blir konfrontert med at hun er blitt varslet om grove forhold i eget parti sier hun: «Nei, det kan jeg ikke huske. Jeg husker ingenting.» Og uansett hva man sier og hvor hardt pressen prøver, hun husker ikke. Og der står saken.

Siv Jensen har vanligvis ikke noen svikt i hukommelsen. Når hun snakker om de åtte årene de rødgrønne styrte Norge ut på kanten av stupet har hun elefanthukommelse helt ned på detaljnivå, og i saken om SSB og Meyer husker hun alt som er blitt sagt og gjort, slenger om seg med dato og klokkeslett, men når det kommer til seksuell trakassering, grov porno og trekant med 15 år gamle gutter som involverer en av de betrodde med tunge verv i eget parti, en mann hun har truffet stort sett hver dag i årevis er alt bare et svart hull av tåke og glemsel.

Det er svært lite troverdig. Og statsråder har gått av for mindre, mye mindre.

Audun Lysbakken gikk av fordi han bevilget 144 000 til et prosjekt som skulle lære unge kvinner i partiet selvforsvar, og han fulgte ikke helt boka for habilitet, og måtte gå av. I ettertid kan man kanskje trekke litt på smilebåndet av dette og spørre seg om dette beløpet ikke var i minste laget når vi vet det vi vet om partikultur over hele fjøla.

Åslaug Haga gikk av fordi hun hadde leid ut et stabbur og ikke ført det på selvangivelsen. Og Jonas Gahr Støre var fritt vilt og ble hakket i småbiter fordi han hadde brukt en snekker som ikke hadde ordnede forhold med sine ansatte, noe som var utenfor AP-lederens kontroll, men det var ikke godt nok for presse og kommentarfeltene, en topp-politiker må holde sin sti ren. Hva hadde skjedd om Støre hadde sagt: Brygge? Har jeg brygge? Nei, det kan jeg ikke huske?

Erna Solberg er statsminister og leder det partiet som for øyeblikket er hardest rammet siden en av hennes partifeller vil bli etterforsket av politiet. Og tre ganger har hun holdt pressekonferanse om at dette er leit, dette er trist, vi må rydde opp, men hun har heller ikke sett eller hørt noe, og skyver generalsekretærer og spinn-doktorer foran seg og smiler blekt før hun flyr ned til Davos for å være vertinne for fiffen.

#metoo har ført til et paradigmeskifte i verden, også i Norge.

Det er ikke lenger greit å tafse og mobbe, trakassere og skylle på fylla verken i politikken, i livet og i virkeligheten utenfor rugekassene i alle partier.

Men med denne regjeringen er det også blitt tillatt et paradigmeskifte der man kan slippe unna med å ikke huske, ikke ha hørt, ikke ha sett, ikke ha visst.

Pressen er mye mer fattet og tilbakeholdne nå enn da det stormet som verst i Giske-saken, og kommentarfeltet er musestille om Solberg og Jensen metode, og bruker heller «gavepakken» med Trine Schei Grande i kornåkeren som lynavleder.

Og bak det hele ler Spetalen og Lurås, som aldri kommer til å fortelle hvem det var som ba dem gi denne ballen en liten dytt. Men nyttige idioter finnes overalt, både med og uten 400 000 å avse.

Sannheten går i alt for tynne og usikre sko for tiden. Og hvor skylappene sitter kan diskuteres.

Men fremdeles er det visst venstresiden som er skyld i alt som er galt, forkynnes det fra bitre menns forening i hagenbyen og «liksom-venstresiden».

For vi vet jo alle at det er mye verre når en sosialist trakasserer en kvinne, det bør jo koste litt når man er så dum at man kaller seg feminist. Alle vi andre i Blåfjell er jo bare litt klossete i fylla, og man kan jo ikke huske alt som skjer etter midnatt når fristerinnene løper alt for lettkledde rundt og guttestussene strutter?

Men berøringsangst-beskyldningene mot venstresiden lyder litt hult i disse dager.