Når patriarkatet plutselig konverterer til feminismen.

Jeg skal ikke kalle dem for «hvite menn» fordi hvite menn blir rasende over å bli kalt hvite menn.

Men jeg kan kalle dem «norske» menn eller patriarkatet, dette fuglefjellet av voksne menn som sitter på internettets Muppet-balkong og bjeffer til alle døgnets tider om at «svartinger» og «disse muslimene» må lære seg hvordan vi behandler våre kvinner her i dette landet, ellers kan de pakke seg tilbake til dit de kommer fra. Det er i og for seg en edel tanke å ville behandle landets kvinner på en pen måte, men det siste disse mennene ville komme på å kalle seg er det grusomme ordet «feminist», et ord som i deres sfære er forbundet med rasende lesber som egentlig har lyst på kuk, men er bitre for at ingen menn vil he dem.  For disse mennene jeg snakker om liker de pene damene, de litt tøffe, men søte, de som ikke er så hårsåre, som ikke hyler opp bare man gir dem en klaps på stumpen. De smarte jentene som ikke ødelegger #metoo med å sutre over at noen la hånden på låret deres på julebordet for femten år siden.

Første gang jeg la skikkelig merke til denne gjengen på sosiale medier og i avisenes kommentarfelt var da de ble påstått at en gjeng med muslimske menn befølte over tusen kvinner på jernbanestasjonen i Köln for tre år siden.

Da skummet norske menn i hus og hytte over av raseri, og mente at alle muslimske menn var bærere av en kultur som ikke var forenelig med hvordan vi behandler våre kvinner i Norge og i vesten ellers. Senere viste det seg at det som skjedde i Köln var en smule overdrevet, men siden den gang har denne gjengen hatt vann på mølla og ved hver minste anledning dukker de opp som et rasende og indignert kobbel av testosteron og nedlatende karakteristikker av muslimske menn.

Så kom #metoo, skjelettene ramlet ut av skapene både i politikken og i de tusen hjem og arbeidsplasser, og «hvite menn» fikk seg en knekk fordi det sto ikke så bra til med «hvordan vi behandler våre kvinner i dette landet» som man trodde. Ikke var vi så likestilte som vi smykket oss med heller. De sinte herrer summet seg, snappet etter pusten, og det ble stille noen uker.

Men så stakk en ung poet fra Somalia hodet fram og ropte «FUCK LISTHAUG!» så det gjallet fra Lindesnes til Nordkapp, og da løp deler av det norske patriarkatet til tastaturene og edder og galle skvatt på Facebook og Twitter. For nå måtte da for faen unge damer som har vært så heldige å få lov til å bli her i landet lære seg å holde kjeft! Og resetten Lurås og Fosli og gutta skrev så det dirret i fjellheimen om at nå hadde debatten gått av hengslene. Den unge poeten fikk trygghetsalarm og politibeskyttelse bare fordi hun hadde sagt f-ordet og venstresiden ble beskyldt for å løfte fram Sumaya Jirdi Ali som en helgen.

Men før alt dette hadde vi hatt en opprivende debatt om karikaturtegninger.

Den samme gjengen av, stort sett sinte mannfolk, mente at disse muslimene ikke måtte være så hårsåre. En tegning av profeten Mohammed med en bombe i turbanen måtte de da tåle. Og de hylte og skreik om at avisene måtte trykke den, for hadde vi ikke ytringsfrihet her i Norge liksom? Og mennene tok skjermdumper i fleng av profeten og pepret Facebook med tegningen, og debatten raste i noen uker. Jeg var selv involvert i noen av trådene der du ble blokkert for landsforæderi om du ikke var 100% enig i at muslimer ikke hadde humor, og at de burde tåle dette. Og hele tiden lå muslimske menns fucked up forhold til kvinner som et sound track over det hele.

Det er skikkelig søtt når patriarkatet plutselig konverterer til feminismen.

Særlig når de har flådd og hetset en ung somalisk poet og tatt fra henne retten til å ytre seg, og brakt andre viktige stemmer i debatten til taushet, om de da ikke heter Shurika Hansen, som er en muslimsk jente som skjønner hva som skjer med landet vårt, og blir løftet fram av Resett som en lysende stjerne som på lik linje med Sylvi Listhaug tør der andre tier.

Og skjer det fatale. Sylvi Listhaug går av som justisminister. Og en uke senere blir hun malt halvnaken hengende på et kors på ev vegg i Bergen av en gatekunstner. Og i løpet av det døgnet bildet fikk stå der har jeg aldri sett så mange menn bli feminister over natten. For hva slags måte var dette å behandle en kvinne på? Glemt var bomben i profetens turban, og om du prøvde å ymte frampå om at «hva med å ha litt humor» ble du beskyldt for å være kvinnehater av verste sort. Og nå var virkelig grensen nådd for hva den hellige St. Sylvi må tåle! Hun er mor, ektefelle, datter og menneske! At den unge somaliske poeten og samfunnsdebattanten hadde brutt sammen noen uker før var visst ikke noe man burde dra inn i dette.

Skal man le eller gråte? Vi kan ikke være feminister bare når det passer oss. Vi kan heller ikke være for ytringsfrihet bare når folk sier ting vi liker.

Jeg har ikke problemer med en tegning eller en freske på en vegg i Bergen. Jeg er mer opptatt av skriften på veggen og hva slik kunst betyr, og hva den kan føre til. Og noen ganger bør kunsten ty til spissformuleringer for å vise hvor skoen trykker.

Men var tegningen og maleriet på veggen nødvendig? Ja, jeg synes det. Tegningen av profeten såret mange, det gjorde maleriet av den nakne Sylvi også. Tegningene ligger fremdeles på nettet. Men maleriet ble malt over av beksvart maling. Det er en slags symbolikk i det også. Men ytringsfriheten lever ikke i beste velgående her til lands, og hvor likestilte vi er kan vi saktens stille noen spørsmål til. Hørte en debatt om #metoo påå NRK P2 i går, jeg rødmer når jeg tenker på den.