Skru deg på, menneske!



“Du er nesten et helt eget PR-byrå, du Henriksen, blir du aldri lei av å promotere deg selv?” fikk jeg høre for en stund siden.

For det er jo noe litt lummert med folk som ikke har magamål når det kommer til å fortelle verden om hva de driver med til enhver tid. Klasebomber sosiale medier med ørten bilder av seg selv, legger ut eventer og avisartikler i tide og utide, puh, så slitsomme sånne folk er! Til dere som sier slikt har jeg bare en ting å si: Skru deg på, menneske!

Som ofte er det fast ansatte som synes vi ryggesløse narsisster er plagsomme og litt i overkant selvopptatte.

Ja, jeg sikter til deg som får lønn i slutten av måneden, som kan planlegge økonomien og ordne med autogiro til faste datoer fordi pengene kommer inn på konto, om du jobber mye eller lite, samt at du har et helt hus i ryggen som løfter deg fram, i beste fall.



Vi som er frilansere har ikke et slikt sikkerhetsnett. Vi må ligge foran, gjøre oss synlige på tilgjengelige plattformer. Og selv om en teatersjef mener at i januar måned så er oktober evig lenge til, så er det for oss frilansere som fem minutter å regne. Er ikke høsten i boks ved juletider, så spøker det både for husleia og brødboksen.

Men jeg kan jo ikke legge meg ut til salgs som en vare på sosiale medier? piper du fra sofaen der du sitter fortvilt over at telefonen aldri ringer, og ingen jobb er i sikte.  Jo, det kan du, og du er en vare, en vare som noen vil ha bruk for, men det er ikke sikkert at de husker at du finnes, vi er mange om beinet. Men det betyr ikke at du trenger å legge ut fire selfies hver dag der du suger inn kinnene og lager trutmunn.

Legg ut ting når du jobber, vis verden at du er med. Jobb skaper mer jobb. Vær synlig.

Jeg er så heldig at jeg har mye å gjøre. Men det har ikke alltid vært slik. Det har vært syv magre år mer enn en gang i livet. Jeg har vært så fattig og fortvilt at jeg ikke har visst min arme råd. Og jeg har sittet og grått på skulderen til kolleger om at “Jeg blir ikke sett!”

Så helt plutselig en dag for tjue år siden var det en god venn som ble lei av sutringen og sa: “Men så sørg for å bli sett da, for svarte!”  Takk for det.

Jeg skrudde meg selv på. Jeg sluttet å være bitter over alt jeg ikke fikk, men grep muligheten til å gjøre det aller beste ut av det lille jeg fikk. Og sakte, men sikkert bygget jeg meg opp.

For det rare er at om du bruker alle kreftene på å gnåle om at du ikke får spille hovedrollen i “Stormen” av Shakespeare, men bare er tildelt en liten “drittrolle”, så glemmer du å jobbe beinhardt for at  den lille “drittrollen” skal bli best mulig slik at folk plutselig sier “Men jøsses, han der er jo så jævlig bra, han burde jo få noe skikkelig å bite i!”

Det er bortkastet tid å ergre seg om alt man ikke får, brukt heller tiden på den du får.

Sosiale medier er en gave for oss som jobber i provinsen der det slett ikke er sikkert at de store avisene skriver om oss. Vi har bare denne ene rollen noen ganger i året, og vi kan ikke løpe i radioen på morgenkvisten, gjøre noen filmdager her og der, ta en tv-rolle når du bor 200 mil unna der alt skjer. Derfor er det viktig å gjøre seg synlig og attraktiv for markedet. Selge seg.

Så ja, jeg er mitt eget PR-byrå fordi ingen andre gjør jobben for meg.

Om jeg slutter å være synlig forsvinner jeg i dette mer og mer uoversiktlige arbeidsmarkedet. Og jeg lever godt med at enkelte kaller meg en “selvopptatt jålebukk”, men jeg tjener penger, og jeg jobber hele tiden. Spiller teater, synger, skriver dramatikk, bok (som kommer snart) blogger.

Takk til internett, uten deg hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. Det er faktisk ikke flaut å fortelle verden at man eksisterer.

 



Leave a Comment