Er #metoo over nå, og kan vi puste lettet ut?



Fredrik Wandrup rapporterer fra Litteraturfestivalen på Lillehammer med en kronikk om #metoo. Hvor er mennene, spør han.

#metoo virvlet opp et ubehag i kulturen og samfunnet ellers. Maktstrukturer ble avdekket og lyset traff i kriker og kroker der mange hadde følt seg trygge, og alt for mange utrygge.

Ja, hvor er mennene? Noen av dem la seg flate umiddelbart, og mange pilte og gjemte seg i hullene sine. Nå sitter alt for mange der inne og murrer irritert over at “disse sytekjerringene” ikke kan bli ferdig med dette. En sms sendes fra en famøs hyttetur til en tidligere partileder pålydende “Vi vil se fitta di!” og mange menn, og noen kvinner mener at såpass må man tåle. Må man?

På sosiale medier, ett år setter at #metoo tok fart, knurres det passivt aggressivt fra menn som føler seg uthengt og forfulgt av kvinner som “hyler opp om den minste ting”. Og jeg tenker at vi ikke kan stikke under en stol at mange menn føler seg personlig fornærmet og uthengt som gruppe av #metoo.



Jeg har fulgt en viss gruppe menn med stor interesse i noen år på sosiale medier.

Jeg tenker på disse som er frenetisk opptatt av innvandring og “fremmede kulturer” om ikke tar innover seg eller har respekt for hvordan “vi behandler våre kvinner her i dette frie, åpne og likestilte demokratiet”. Disse mennene går av skaftet hver gang en muslimsk mann er involvert i overgrep mot kvinner. Jeg kunne nevne hendelsen på jernbanestasjonen i Köln, da disse ble riddere og feminister over natten og trakk sverdet for “våre stakkars kvinner som var lovlig vilt” for denne kulturen som vi ikke bør drasse hit til landet.

Så slo #metoo innover landet, og denne gruppen menn ble dørgende stille. Skjelettene ramlet ut av alle skap, og rottene rømte i sikkerhet. Og fra den ene dagen til den andre ble “våre stakkars kvinner” til noen “sutrende og hevngjerrige kjerringer” som ikke så forskjell på hyggelig tilnæring og voldtekt. For hvordan skulle de stakkers mennene oppføre seg, og hva var lov når man skulle nærme seg en kvinne? En uskyldig flørt var plutselig blitt tynn og usikker is?

#metoo kom i grevens tid. Den avslørte at det ikke står så bra til her i vårt frie, åpne og likestilte demokrati som vi trodde. Men noen av oss har visst det lenge. For vi har hørt historiene. Og noen av oss har sagt i fra. Noen av oss har støttet, satt foten ned, gått til sjefen og gitt klar beskjed.

#metoo er ikke over. #metoo bør aldri gå over, den er kommet for å bli. At politiske ledere ikke helt har forstått alvoret der de sukker lettet og sier at “Å, så deilig at vi kan snakke om politikk igjen” er trist fordi #metoo er politikk, ikke noe annet en politikk. Det handler om individets frihet til å kunne bevege seg trygt på jobben og i livet ellers uten å blir utsatt for trakassering og maktmisbruk. Og mest av alt handler det om vårt frie, åpne og ikke så likestilte demokrati. #metoo er starten på å kunne reparere det, og det krever at alle bretter opp ermene. Også furtne menn i skyttergravene.

Og om du ikke skjønner viktigheten av dette er du en del av problemet, for ikke å si selve problemet.

 



Leave a Comment