Den hellige bilen.



Nesten et helt liv har jeg bodd i store byer, og jeg har aldri hatt bil. Først da vi flyttet til Mo i Rana for seks år siden skaffet vi oss en bil som vi ikke bruker så veldig mye. Jeg elsker å gå. Og jeg tar buss. Å ta buss er enkelt, billig og praktisk. Jeg slipper å tenke på hvor jeg skal parkere bussen når jeg er i byen eller på jobb.

Fra min bydel tar det ca førti minutter å gå til sentrum. Det er ikke langt. Jeg hopper vanligvis på bussen, og da er jeg i byen på under 10 minutter. Bussen går hver halve time, i rushen hvert kvarter. Med busskort koster det noen og tredve kroner. Jeg lever og beveger meg stort sett som jeg gjorde da jeg bodde i Oslo.

Men Oslo sier du, der er alt så mye enklere. Nei, det er det ikke. Det er vanskelig å ha bil i Oslo, særlig når du bor nært sentrum, for hvor skal du parkere den? Og om du er en idiot å kjøre ned til sentrum må du lete lenge før du finner et sted du kan la den stå uten å bli ruinert. Tar du trikken koster det deg ikke så mye, og du kan ta den hjem igjen, som med bussen her på Mo. Men på Mo MÅ alle kjøre bil. Jorden går under om de ikke får kjørt bil til byen. Eller til byen? Man skal vel til et av de store kjøpesentrene utenfor bykjernen? Inn i byen kjører folk sjelden.

Nå planlegges en ny park i Mo i Rana sentrum. Det vil føre til at en av innfartsårene til byen stenges. Den hellige bilen er atter en gang mobbeofferet. Krigen om dette er bare en ørliten krusning i en tekopp i forhold til hvordan det stormer rundt MDG’s “herjinger” i hovedstaden der parkeringsplasser raseres til fordel for hyggelige uteområder med kafeer og annen hygge. Den hellige og livsnødvendige bilen, det er den som teller.



Alle vi som har bodd i bykjerner vet at å ha bil i byen bare er stress. Vi kommer oss rundt med kollektivt, og vi har oppdaget the art of walking. Det er sunt, slankende og hyggelig. Når jeg går til byen her på Mo stopper folk stadig og lurer på om bilen min har brutt sammen, spør om jeg trenger å sitte på. “Jeg går” sier jeg. Går? Eller “jeg mosjonerer samtidig som jeg beveger meg mot jobben, det kalles også for å gå…” “Men du har jo ikke treningstøy..” sier noen. Og så ler vi litt av det hele. Men gående kan man se de fleste andre steder i  verden, men ikke i små byer i nord, lenger. Det er den hellige bilen som teller.

Nå må jeg ile til å si i full fart før du skummer over av raseri at noen trenger å ha bil. Ungene skal kjøres til barnehage eller de fem hundre meterne til skolen. Noen har selvfølgelig lenger vei, jeg forstår at bil kan være løsningen. Andre igjen kan ikke gå, og da må de jo kjøre. Jeg er ikke motstander av bil, vi kjører selv dit vi skal når avstanden er for lang til å kunne forsere ved hjelp av apostlenes hester. Men om jeg kommer med en påstand om at folk bruker bilen unødig mye er ikke å overdrive.

Å gå er helt gratis. Den har like stor helsemessig effekt som å betale tusenvis av kroner for å løpe på en tredemølle på et treningssenter. Frisk luft får man, og tankene klarner aldri så herlig som når du går tidlig om morgenen til jobben. Eller som Ingmar Bergman sa: “De finnes ikke de demoner som ikke fordrives med en lang gåtur.”

I Norge er gåturer noe man gjør på søndager. Jeg tenker at om man går hver dag kan man slappe litt av i helgene. Eller det hender at jeg går en tur søndag også. Men da treffer man ingen mennesker, i hvert fall ikke på Mo.

Ja, til mer grønne lunger, benker å sitte på.

 



Leave a Comment