Sommerkroppen.



Jeg fant sommerkroppen i dag morges under flere lag av tøy og glemsel. Helt alene sto vi der foran speilet, den og jeg og stirret inn i den blanke speilflaten. “Hei, din gamle kriger”, hvisket jeg til denne kefir-hvite massen av hud, kjøtt, sener, blod og bein “nå er det oss to igjen, kjære sommerkroppen” mens jeg kjente noe fuktig velte opp i øynene og begynte å renne nedover kinnene. Det er noe helt eget å ta vareopptelling foran speilet i hardt nådeløst morgenlys, det vet alle levende skapninger av arten homo sapiens. Verken kropp eller speil er lenger hva de var.

Men så lot jeg en hånd stryke over den bløte magen. Tenk at jeg, en mann på over seksti har slik myk hud, slo det meg. Tenk at jeg har to armer som fungerer med to arbeidshender som fremdeles er ønsket ytterst, og to bein som tar meg dit jeg vil uten for mye slit og strev. Og øynene som stirret tilbake på meg var klare og våkne, som hodet som stadig tikker og går.

Og mens øynene tørket opp slo det innover meg hvor mye det er å være takknemlig for, hva alternativet til dette synet er. Jeg la hodet litt på skakke og tok meg selv nøyere i ettersyn, en überkritisk selfie som aldri skal publiseres på sosiale medier. Jo, se der, der er sommerkroppen sin som har levd med meg i to og seksti år, og ja, vi er enige du og jeg, at i deg bor sjelen godt, ingen vits i å klage.

“Stell pent med kroppen din slik at sjelen orker å bo i den” sa Hildegaard von Bingen for mange hundre år siden. Kroppen er sjelens tempel, det må holdes ved like. Det utkrøpne i denne logikken er at om sjelen har det ille så lider kroppen, og tar vi ikke vare på kroppen, lider sjelen. Jeg har ikke alltid vært snill med kroppen fordi sjelen har hatt det ille. Nå som sjelen trives følger kroppen etter.



Den henger der, i speilets overflate, med alle sine skavanker, men jeg kan ikke annet enn å like den. Man får et slags ømt blikk for skavanker etterhvert som årene kryper på. Selv om det nok kan hugge sorgtungt til ved synet av en ung manns sterke glatte kropp av sener og smidighet, en sorg over alt som aldri kommer tilbake. Men en eldre kropp har en ro som en ung kropp mangler, en mangel som skaper en ung kropps uro.

Sommerkroppen finnes jo slettes ikke. Bare kroppen finnes. Menneskekroppen. Dette byggverket vi er dømt til å bære med oss dag og natt. Dette svikefulle urverket som en dag kommer til å svikte oss.

Men nå, her ved speilet, ikke perfekt, men til å leve med, til å danse og elske med. En kropp som har glemt noe, som husker mye, sanser og lukter av levd liv, av menneske. Den vonde angsten jeg bar på i yngre år er borte. Den mørke celloen som spilte døgnet rundt er skiftet ut med stillhet. Håp. Et liv, tiden det tar mens det pågår. Så kort. Så langt. God sommer.

 

 



Leave a Comment