I am what I am.



Vi er inne i Pride-måneden.

Jeg vil gjerne snakke litt om merkelapper, om hvem som har retten til egen definisjon. Det er et hvert individs soleklare rett å kunne definere seg selv inn i den “boksen” eller filen man har lyst til å være i.

Nå har majoriteten litt for ofte tatt over den debatten.

“Du trenger ikke kalle deg homo, vennen, vi er ferdig med denslags nå!” skrev en fremmed kvinne til meg da jeg la ut et bilde av meg selv fra en strand i Hellas med teksten “Homo i solnedgang.”  Damen var svært indignert og mente at jeg ikke behøvde å sette merkelapp på meg selv. Vel, på vegne av minoriteten takker jeg for omtanken, men vi vil gjerne bestemme selv hva vi vil kalle oss.



Da jeg gikk aktivt inn i homokampen som 16-åring i 1971 drømte jeg aldri om at jeg skulle se Høyrepolitikere ikledd t-skjorter med regnbueflagget og slagord for skeive trykket over brystet. Selvfølgelig er det vakkert, flott og fint, men det stikker langt inne i hjerterota fordi høyresiden har stukket kjepper i hjulene for oss i mange tiår. Men velkommen etter, kjære venner, det tok sin tid.

Jeg er ikke hetero, jeg er en stolt homo!

Jeg vil at min postkasse skal være rosa, jeg vil ikke passe inn i borettslaget. Og jeg vil kalle meg for hva jeg vil. Vi kjempet faktisk for retten til å være den vi vil, ikke for å passe inn, og forsvinne!

“Jeg gjør ikke noe nummer av at jeg er homo, min seksuelle legning er bare en liten del av meg, jeg er først og fremst menneske.” hører jeg fler og flere si. Ja, jeg kunne sagt det samme selv, og jeg er helt enig, vi er først og fremst mennesker.

Så hvorfor tviholde på merkelappene, filene og definisjonsmakten?

Jo, vi er ikke ved veis ende, vi er ikke fremme ved målet. Det er en lang vei igjen. Alt for mange vil at vi skal forsvinne i mengden, passe inn og at det skal være ro i nabolaget. Selv homoer går ut å forakter PRIDE i pressen, og sier at de ikke vil bli assosiert med disse som “går med rævva bar og vifter med fjøra på Karl Johan….”

Altså, ingen truer noen til å vifte med fjøra, og PRIDE er mye mer enn paljetter og lærhomoer som leier hverandre i hundehalsbånd i paraden. Det er seminarer, debatter, viktige samtaler, og det er først og fremst solidaritet og glede over at vi er kommet til vil i våre mørkeste stunder aldri drømte om.

Og opp fra mørket stiger atter en gang krefter som sier “Knus homolobbyen!!” og kronikker som man tror er skrevet på 1950-tallet trykkes igjen i avisene, tekster som sammenligner homofili med pedofili og det som verre er. Vi har sett det før, og vil vil ikke dit igjen, aldri dit igjen!

Derfor vil jeg takke folk, selve majoriteten for at denne gangen går så mange av dere sammen med oss i toget.

Dere feirer fryd og glede sammen med oss. Det er et stort skritt i kampen for retten til å kunne elske den man vil. Takk for det.  Men retten til å definere oss vil vi gjerne ha selv. Og noen vil gjøre et nummer av at de er homo, andre vil det ikke. Og det er flott at du kanskje ikke synes at det at broren eller faren din er homo er noe å mase med, ikke engang noe å nevne. Men for noen er det fint å ha synlige rollemodeller.

Vi gikk i krigen for å vise verden at vi fantes, og nå må vi ikke forsvinne inn i postkassenes tristesse av konform likhet i gata.

God sommer og god PRIDE. Hilsen homo i soloppgang!

 



Comments
  • Line Wistnes
    Reply

    Godt innlegg! Og spesielt viktig å være synlig når jeg får melding fra min eks og pappa til barna mine at han nekter meg å ta barna mine med i Pride-parader, for tenk om de ble satt i samme bås som homofile og lesbiske!!! Slike holdninger finnes dessverre, og vi må fortsatt kjempe for å være synlige, det er nok av dem som vil holde oss skjult. Paraden i går var herlig, og barna syntes det var helt fint å få være med og feire kjærligheten! Ha en fortsatt herlig Pride-måned!

Leave a Comment