Når grensene flyttes forsvinner anstendigheten.



“Alle land har rett til å beskytte sine egne grenser” sa Jonas Gahr Støre i går da han kommenterte den grusomme saken om alle de små barna som er blitt tatt fra foreldrene sine i Texas.

Men hvordan beskytter vi egne landegrenser på en forsvarlig og menneskelig måte når grensene for hva politikere tillater kan gjøres mot mennesker også flyttes? I går skrev den amerikanske presidenten under et dokument som forsikrer verden om at foreldre og barn ikke skal splittes selv om foreldrene har tatt seg ulovlig inn i USA. Så nå settes barna i fengsel sammen med foreldrene, og et grovt overgrep mot disse barna erstattes dermed av et annet som slettes ikke er bedre.

Statsledere som Theresa May har tatt sterkt avstand for hvordan USA har behandlet disse barna, mens vår egen statsminister har vært taus.  Jonas Gahr Støre var også klar og tydelig på at slik behandling av barn ikke er akseptabel. Det er bra, og sender et tydelig signal.

Men hvordan beskytter vi våre egne grenser her i landet? Og hvor mye er grensene for hva vi tenker er greit å utsette mennesker for flyttet i løpet av de siste årene?



Vi har en stygg historie med å sperre små barn inne på Trandum under uverdige forhold. Barn skal ikke sperres inne mer enn toppen 72 timer, men det har vært flere brudd på dette. AP kom med et forslag om å ikke stenge asylsøkere inne, men heller utstyre foreldrene med fotlenke. Man kan selvfølgelig argumentere med at dette er et mer “humant” middel for å ha kontroll på mennesker som ikke skal få opphold i Norge. Men fotlenke er en straff, og disse menneskene har jo ikke gjort annet enn å bruke sin lovlige rett til å søke asyl i Norge. Jeg synes derfor at når man forsvarer fotlenker har man brutt en grense for hva som er humant.

Under det som kalles “flyktninge-krisen” i 2015 ble folk som hjalp flyktinger i Finnmark arrestert for å være medmennesker. Hva sier det om Norge? Når mennesker ikke får lov å være medmennesker når kvinner og barn, gravide og eldre står ute i 25 minusgrader? Når det sees på som lovbrudd å rekke ut en hånd til et annet menneske i sin ytterste nød? I min bok heter det å ha en karakterbrist. Og mange ganger lider Norge av en brist i menneskelighet når jeg ser hvordan vi behandler folk på flukt. Jeg synes ikke vi bør være så dobbeltmoralske at vi gisper foraktelig over USA når vi har lik i lasten selv.

Som Michael Moore skrev i går:

“Stop being shocked and surprised that Trump is kidnapping Hispanic children from their parents as if “this isn’t who we are!” Yes, it is! It has ALWAYS been who we are. Don’t say Trump is violating “our American values” Abusing children IS an historic American value. Be proud America – Trump is us!” Så sier han videre at man må stå opp for barn som brukes som brikker I et politisk spill.

Så hva med oss her hjemme? Vår behandling av barn opp igjennom historien?

Hva med den norske stats behandling av samiske barn? Barn av tatere? Mindreårige asylssøkere som ikke våget å være i Norge lenger og valgte et liv som uteliggere i Paris? Barn som stenges inne på Trandum? Små unger som rives opp av sengene midt på natten og sendes ut av landet? Familier med små barn som hentes ut av kirkeasyl?

Du er så sjokkert over Amerika sier du? Du synes Trump er et svin, sier du?



Leave a Comment