Et helt vanlig menneske.



Foto: Lars Solbakken.

“Jeg liker ikke Pride, jeg synes det er for mange bare rumper i lakk og lær. Jeg er homo, men jeg vil bare være et helt vanlig menneske.” Et helt vanlig menneske, hva pokker er det? Finnes det virkelig noe som heter et helt vanlig menneske?

Under og i etterkant av Pride har det kommet noen puritanske utspill fra homofile som mener at Pride virker mot sin hensikt, at paraden skaper fordommer om at skeive bare tenker sex og lever et ryggesløst liv. Kan vi ikke bare være helt vanlige folk som sitter stille i båten slik at ingen finner oss og lager kvalm? Passe inn i borettslaget, ikke lage noe oppstyr selv om vi er far og far og barn, mor og mor og barn, far/mor, bare mann og mann eller hva er det vi egentlig er, hysj hysj? Vanlige folk?

Jeg synes dette er en merkelig tankegang, og mangel på evnen til å se et større bilde, en større sammenheng. Vi har kommet ut av et dystert mørke, ristet av oss angst og motgang, fått fjernet lovparagrafer som nektet oss å leve ut våre kjærlighetsliv, slått i bordet og vunnet fram, skapt oss et legalt sikkerhetsnett for samliv og ekteskap, og så skal vi plutselig forsvinne inn i mengden å bare være vanlige folk?



Jeg tror ikke vanlige folk finnes. Vi er alle unike. Vi vil være oss selv, individer, ikke bare et nummer i en rekke. Det kan vi vente med til vi blir gamle. Vi blir tidsnok et tall i et vanskelig regnestykke som aldri er ment å gå opp. Men nå, her ute i friheten, i lyset, med så mye støtte fra alle kanter. Vanlige folk? Nei.

Selvfølgelig kan også jeg tenke at noen scenarioer i Pride-paraden kan se ut som et hvilken som helst utdrikningslag gone mad, men det er jo ikke slik de involverte lever sine liv. Selv om du står med fjør på stjerten og glitter i hipster-skjegget og skråler “I WILL SURVIVE”, kan det jo godt henne at du er forsvarsadvokat eller politiker i det virkelige liv. Dette er jo en fest der vi feirer frihet, solidaritet og glede over alt det vi har fått til, men også en støtteerklæring til de som lever under andre forhold enn oss.

Min kjære og jeg var i New York under Pride i 2015, dagen etter at Obama hadde klinket inn loven om likekjønnet ekteskap i hele USA. Og vi hadde forventet mye mer glitter og stas, noe det også var, men det det var flest av var glade og lykkelige mennesker i orange Pride-t-skjorter som feiret at en stor politisk seier som de fleste trodde var uoppnåelig var vunnet. For Pride er ikke bare glitter og fjas, Pride er poltikk, har alltid vært det, og skal alltid være det.

Å kalle noen “helt vanlige folk” er å redusere individet. Det er en slags hersketeknikk om at du skal passe inn i blokka, ikke stikke ut, male postkassa i samme farge som alle andre. Er det bestemt at det skal plantes petunia i blomsterkassene er det det som gjelder, da nytter det ikke å komme med solsikker. Personlighetens og innpakningens gentrifisering, rett og slett. Vær som oss, se ut som oss, så liker vi deg.

Under gårsdagens blogg blir jeg beskyldt for å komme med sure negative oppgulp som dessverre alt for mange deler.

Jeg er ikke sur, jeg fronter gleden. Jeg vil ikke være et helt vanlig menneske, jeg vil være meg selv. Noen dager er jeg trist og grå, andre dager har jeg fjær på hodet. Jeg er en blanding av poesi og boksehansker. Det var det vi kjempet for. Retten til å være den vi vil. Elske den vi vil. Vi kjempet ikke for å passe inne, forsvinne. Men for all del, vi kjempet for retten til å velge selv, så feel free. Dere kan jo gå inn i skapet igjen, om det er for mange nakne rumper her ute?



Leave a Comment