Først og fremst er vi mennesker.



I sommer stakk jeg hodet inn i debatten om transpersoner.

Tonje Gjevjon, Kari Jaquesson og Anne Stø mener at norsk myndigheter er alt for “slepphendte” med å hjelpe alt for unge mennesker med å skifte kjønn. Gjevjon mener at å være kvinner er biologisk, og ikke noe man kan definere eller føle seg som om du ikke er født med vagina. Men kan selvfølgelig bare riste på hodet og la dette passere, men det er noe dypere her, noe som minner meg om en tid jeg ikke vil ha tilbake. For disse damene mener faktisk at dette i de fleste tilfeller handler om tilleggsdiagnoser som autisme og psykiske problemer.

Jeg skal ikke bevege meg for langt inn i anekdotenes verden, men da jeg kom ut som homofil i 1971 var det en kriminell handling i Norge å ha sex med en av samme kjønn. I tillegg var det mange, også leger, som mente at vi var syke og kunne helbredes. Enkle løsninger som “tenk på noe annet, du vokser det av deg” var det mange av oss fikk høre. Mange mente også at å tenne på en av samme kjønn vitnet om psykiske problemer, eller at det var perverst og abnormt. Vi ble stengt ute fra samfunnet om vi sto fram, mistet jobb, ofte familie og nettverk. Jeg møtte selv en stengt dør da jeg kom krypende syk og elendig tilbake til mine foreldres hus.

I disse dager fabrikkeres det altså meninger om at transpersoner prøver å infiltrere kvinnerommet. Hva vil skje om et lite barn ser en kvinne med penis i dusjen på et offentlig bad? Du skal være ganske paranoid om du går rundt og tror at personer som er menn men føler seg som kvinner gjør det for å kunne blotte seg i dusjen der kvinner og barn ferdes.



Ungdom er sårbar.

Vi går alle gjennom ungdommen og leter etter identitet. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hvem, hva skal jeg bli? Og ofte kan det tikke inn tanker som: Er jeg egentlig kvinne? Jeg føler meg ikke hjemme i egen kropp, bør jeg søke hjelp? For de alle fleste av oss går denne usikkerheten over og vi faller på plass som mennesker. Men for noen stikker denne problematikken dypere, og de vanskelige spørsmålene må finne sine svar. Og svarene fører i noen tilfeller til handlinger og store forandringer.

Jeg tror ingen går igjennom et kjønnsskifte uten at det medfører mye smerte, tvil og angst. Og jeg synes det er respektløst av kvinner som kaller seg feminister å hevde at “trans er blitt mote” og at det omtrent bare er å ta en telefon til fastlegen så er det fritt fram. For det er ikke fritt fram! Transpersoner er en pariakaste som bør støttes og ikke mistenkeliggjøres.

Å være menneske er en unik ting. Hvert menneske er unikt. Vi har alle slags følelser og aldre i oss. Vi kan tiltrekkes av ting vi ikke alltid forstår, og vi føler så mye. Derfor synes jeg et hvert individ bør ha sin soleklare rett til å kunne definere hvem det vil være, det er noe ingen andre skal blande seg i. Tenk om jeg hadde sagt til Tonje Gjevjon: Du er ikke lesbisk, det er bare noe du tror. Tenk på noe annet, så går det over! Selvfølgelig ville jeg aldri sagt noe slikt. Det ville vært helt urimelig.

Men noen mener altså at en kvinne er kvinne kun om hun er født med vagina. Vel, noen ganger føler jeg mer som kvinne enn disse tre damene som er nevnt i første avsnitt av denne teksten, selv om jeg er født med penis. Man er da for faen feminist, og først og fremst menneske.

 



Comments
  • Steffie Norse
    Reply

    Dette er fantastisk godt skrevet, – tusen takk, Sven!

Leave a Comment