DEN TRYGGE ULLFRAKKEN.



Regnet højer ned. Vinden river. Buskene ligger skinnflate der ute, mens svarte skyer råkjører over himmelen. Høst.

Den trygge ullfrakken nynner svakt langt inne i skapet, og det slitte skinn-bootsene lengter etter asfalt og lyden av gyldent, raslende høstløv. Denne herren trives best med høy himmel og lav sol i ryggen. Høsten er årstiden for oss som har levd en stund og blir litt svimle av sommerens alle krav og forventninger om lykke og sol.

I går gikk jeg langs havet i sterk vind med jazz på øret. Noe som lignet lykke slo med vingene rett bak brystbeinet, og denne herren tok seg i å synge med mens et smil kruste seg i den ene munnviken. Takk Gud whoever for at denne helvetes bakerovn-sommeren endelig er over, stakkars bønder.

Her i Tusenfryd-hagen holder alle fugler små og store de er årsmøte. Det kriges om plass ved matstasjonene, og stormåsen aka “rotter meg vinger” kretser som Don Corleones høyt der oppe, og dukker av og til ned for å erte naboens feite lurvetufse av en katt.



Sanden i livets timeglass sildrer sakte. Det er betraktelig mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. Livet tikker, er vakkert i moll og dur. Patti Smith på øret nå. Natten tilhører de som elsker, synger hun. Jeg gikk forbi henne i Washington Sq Park i New York i fjor. “Hei Patti!” sa jeg. “Hi dear” svarte hun, og så var øyeblikket over. Neste uke flyr jeg over igjen, til byen over alle byer for å skrive i noen uker.

Men nå, her i denne hagen. Mørk himmel. Det er meldt mer regn.

Kaffen er varm og sterk i koppen. Må vel pusse støvlene, gjøre dem klare for veien. Lukten av asfalten i New York, er min duft. Alle byer som prøver å være New York får det ikke til fordi de ikke skjønner at de må slippe taket i seg selv, la dagen skje. New York er en blanding av poesi og boksehansker. Den sier ikke noe når du kommer, og den bryr seg ikke om at du forlater den. Men den favner deg uansett hvem du er. Om du har penger i lomma.

Hei høsten.



Leave a Comment