WHEN THE SHIT HITS THE FAN.

Henrik Ibsen skrev: «Det går en nemesis gjennom livet, og det kan ingen slippe fra.»

Ja, vi vet det så godt, det vi gjør i livet kommer tilbake til oss. Den som burde vite det mest i disse dager er den nylig avgåtte fiskeriministeren. For når dritten treffer vifta lukter det ikke godt verken på pressekonferanser eller i sosiale medier. Selv sendte han melding i natten til Fiskeribladet med følgende advarsel: «Karma skal bite dere hardt, vær trygge!» Lite viste han at karma er var på vei mot ham selv. Og nå er han rasende.

Jeg tror på karma. Jeg tror at det du gjør kommer tilbake til deg med voldsom kraft. På godt og vondt. Og det kan ta tid, men det kommer. Fiskeriministeren sier at han «aldri i sin villeste fantasi trodde at det fantes så mye ondskap i det norske folk, og i Frp…» Vel, nå vet han det. For det som kommer mot ham nå er alt det han selv har sagt om mennesker i sine over tyve år i politikken. All nedrakkingen, all mistenkeliggjøringen, all de harde ordene om mennesker på flukt, alt han har sagt om at hele verden ikke kan komme hit å snylte på vår velferd.

Og mellom barken og veden står kjærligheten selv.

Det er lett å forstå at dette er tøft, men som man roper i skogen får man svar. Og denne mannen har ropt høyt i den norske skogen der alle mikrofoner har stått åpne for ham. Selv i går når han ikke selv innser at han er en slagen mann sto alle mikrofoner åpne for ham i den lille sørlandsbyen der den politiske og journalistiske elite med sidevogn har samlet seg for å trekke litt frisk luft før høsten setter inn.

I går kveld var hans rasende opptreden den siste spikeren i kisten som overbeviste oss alle om at han mangler både format og intellekt til å kunne være statsråd. Han har brutt en rekke regler, han har sviktet sin egen statsminister, men bruker altså pressen til å kjefte på pressen, for alt er pressens feil. Denne helvetes pressen som skal stilles for retten og sjefsredastørene som bør forlate sine stillinger. Det er noe hjelpeløst diktatorisk over det hele. Pute-tv rett og slett.

Men så er det kjærligheten. Kjærligheten som slår luften ut av de fleste av oss når den treffer hardt og uventet.

Og der står han, den elskende, og fråder av raseri fordi pressen «nesten har henrettet» hans kjæreste. Det er mulig det føles slik, men det er her anklagene tar litt for store proposjoner. For i samme åndedrag som han skamroser Iran som et vakkert ferieland som Norge ikke skjønner en dritt av, underslår han det faktum at dette landet henretter hundrevis av mennesker hvert år. Han underslår at hans feriemål undertrykker kvinner og barn. Og ved hans side sitter hans elskede og sier hun er utsatt for en heksejakt. Jeg tenker at «heksejakt» og «henrettet» er litt umusikalske ord i denne sammenhengen, selv om paret har vært utsatt for et enormt mediekjør. Men det er ministeren selv som har satt seg selv og sin kjære i denne situasjonen, ikke pressen.

Jeg makter ikke å se noe underholdene i dette. Jeg orker ikke le og tenke, der fikk du. Men jeg håper denne mannen etterhvert skjønner at han bør lære en lekse av dette.

Hjertet hans har sett forbi hudfarge og religion. Nå er det hodet som må følge etter, selv om jeg tviler på at han endrer sitt syn på innvandring når han fremdeles sier han har hele seg i Frp og kommer til å jobbe på sidelinjen for partiet. Og nå har han åpnet døren på vidt gap for kronprinsessen av Frp, og hun kommer ikke til å gjøre det lettere for kvinner som den avsatte ministerens kjæreste. Ikke partileder Jensen heller.

Men størst av alt er kjærligheten, sies det. I går var nok det indignerte raseriet og hevngjerrigheten hakket større. Og om jeg skal titte litt ned i kaffegruten; siste ord er ikke sagt.