Den blodtørstige pressen.



I sommer lå jeg på en strand i Hellas og overhørte en samtale mellom to ektepar fra Lillestrøm som lå på solsengene rett bak meg. De hadde fått tak i et eksemplar av Dagbladet, og en av mennene leste høyt fra det og kommenterte. Han hadde svært mye på hjertet, og var ikke nådig i sin dom over en av Norges største aviser. Jeg lå litt fjetret og hørte på denne høylytte samtalen, nordmenn er ikke alltid klar over at de ikke er de eneste som forstår norsk i utlandet. “Ja ja” sa den taletrengte “vi vet jo alle at det er Judas Gahr Støre som bestemmer hva som skal stå i Dagbladet!” og selskapet nikket enig. “Ja, den Judasen, eller var det tåkefyrsten, ho ho ho..” Det var nesten så jeg spratt opp i sittende og ropte: “Hæ, det er da for svarte ikke slik at politikere sitter og ringer inn og forteller redaksjonene hva de skal skrive, har det klikka for dere?”, men jeg holdt klokelig kjeft.

Forakt for pressen er det nye brekkmiddelet i debatter og i politikken. I dag ber lederen i Aftenposten statsministeren beklage ordbruken sin i Sandberg/Letnes-saken. Hun kaller pressen “blodtørstig” når de graver og spør. Hva er pressens jobb om de ikke skal se makta etter i kortene? Vi vet at forakt for pressen er populistenes middel for å så tvil om gravende journalistikk og å få folk til å tro at main stream media ikke er til å stole på. Tankene mine går umiddelbart til den amerikanske presidenten som fråder av raseri mot pressen han mener lyver og er ugreie mot ham. For hvorfor skal pressen trøble det til for politikere?

Når folks tro på den seriøse redaktørstyrte pressen brister søker leserne seg til andre plattformer som blogger og nettsteder de tror er medier som påstår at “de tør der main stream media tier.” Og derfor er det utidig av Norges statsminister å klandre pressen fordi de gjør den jobben de er satt til. Sandberg/Leknes- saken er ingen heksejakt, den er en alvorlig hendelse der en av regjeringens statsråder bryter regler og tar seg til rette, og så støttes han i ettertid av sin egen statsminister som mener at “den blodtørstige pressen” utsetter statsråden og hans kjæreste for “en heksejakt”.

Så sitter den hulde viv og beklager seg over at hun ikke ante at nordmenn kunne være så onde, mens hun i samme åndedrag hyller et land hun har sett seg nødt til å flykte fra. Er det da så merkelig at pressen stiller spørsmål ved hennes motiver? Derfor burde Erna Solberg heller si at hun har den fulle forståelse for at pressen graver i dette, men hun velger å klandre pressen for å gjøre jobben sin. Og ikke minst burde Solberg forstå at Letnes’ skjønnmaling av diktaturet i Iran er svært sårende og smertefullt for iranere i Norge som såvidt har unnsluppet forfølgelse og død i dette forferdelige regimet.



Det er flere som mener at pressen har tråkket over og kalt Letnes for spion for Iran. Dette er tøys. Ingen medier har skrevet dette. At folk koker over i kommentarfeltene med konspirasjoner og vidløftige påstander får så være, men pressen har bare gjort det de skal i denne saken der en avsatt statsråd som i hele sitt politiske liv har profilert seg som svært innvandrerfiendtlig nå har forelsket seg i en kvinne fra et muslimsk land, dratt på ferie med henne til dette landet som praktiserer en kultur og religion hans eget parti forakter, og så forlanger han at den norske presse skal la være å stille spørsmål om hva dette er?

Men nå har vi altså en politisk ledelse i Norge som sprer forakt for pressen, som mener at den er blodtørstig og bør roe seg ned. Det er deprimerende, og det er en trussel mot demokratiet. Og det åpner opp for at Resett, HRS, Document og flere blir de som styrer nyhetsstrømmen og ingen lenger vet hva som er fake news og hva som er faktabaserte nyheter.

Selv en ikke så betydelig blogger som meg selv kunne komme på å fronte en konspirasjon om at dette er en villet retorikk fra statsministeren, og jeg kunne faktisk få folk til å tro at det er sant. For vi vet det jo; når ingenting er sant, er alt sant.

 

 



Showing 9 comments
  • Trine Elisabeth Gundersen
    Reply

    Du har helt rett!
    Som jeg skulle sagt det sjøl! Trenger ikke å utdype det noe mer.

    TAKK!

  • Rashid Aquem
    Reply

    Jeg har alltid likt mennesker som er i opposisjon til makten. Uavhengig om det er media, politisk korrekthet eller dagens regjering. Vi trenger flere kritiske røster – ikke færre.

    Mer respekt for charterturister fra Lillestrøm og mindre respekt for “maktmennesker” og media – er det vi trenger. Jeg tror ikke man må være journalist eller sosialist, for å ha rett. Jeg tror det er like stor sannsynlighet at vaskedamen eller campingturisten kan ha rett. Bare se på innvandring for eksempel. De vi stemplet som idioter for et par tiår siden, mener det folk flest (damt Ap og SV) mener i dag…

  • Bente Aarseth
    Reply

    SVÆRT enig i at pressen SKAL, og MÅ, drive undergravende journalistikk!

  • Anne Lundberg
    Reply

    Så enig!

  • Vigdis
    Reply

    Helt enig med deg, og problemet med pressen idag er ikke at vi har for mye graving, men for lite. Alt for mye serveres utygd, ja ofte knapt smakt på, og hva “retten inneholder” interesserer visst verken journalister eller lesere. Journalister skriver kun overskrifter, og lesere kommenterer overskriftene.

  • Edgar Valdmanis
    Reply

    Utrolig godt skrevet! Har delt på Facebook.

  • Rits
    Reply

    Veldig enig med deg i dette.
    Skummel utvikling når pressen blir beskyldt for å være blodtørstige.
    Hovedpersonen selv, herr Sandberg, er vel ikke helt fraværende selv til å hisse trollene, og får vel ikke som fortjent men ikke så pussig i mine øyne at gribbene på det store internettet fråtser i den hormonelle Sandberg som kommer med den ene brøleren etter den andre.

  • Vigdis Amlien Kristiansen
    Reply

    Tusen takk for saklig og viktig innspill!!!

  • Ingunn Walsøe
    Reply

    Han ante ikke at det bor så mye ondskap i det norske folk, sier han. Han har tydeligvis ikke vært inne på facebooksiden til Listhaug eller ham selv og lest.

Leave a Comment