Da jeg var ung sang Finn Kalvik ei vise som het «Jeg prøver å finne meg sjæl.» Vi hang på Club 7 og lite visste vi vel om hvem vi var og langt mindre hvem vi skulle bli. Som mange andre gikk jeg ut i livet og startet jakten på meg selv, og jaktsesongen pågår stadig. Det er et slags terrengløp dette livet. Du orienterer deg gjennom villnisset, finner fram til en post og tenker, ja, nå er jeg her, og så løper du videre til neste post for ny erfaring og ny viten, og etterhvert skjønner du at «deg sjæl» er noe som stadig er i forandring, og at muligens virrer også Finn Kalvik fremdeles rundt på jakt etter seg selv?
I morges så jeg en Facebookvenn legge ut et bilde av seg selv med billedteksten «Det er rart å bli gammel.» Straks strømmet det inn en rekke støtteerklæringer på siden hennes om hvor ung, flott og vakker hun fremdeles er. Men Facebook-vennen var ikke ute og fisket i kompliment-tjernet, hun insisterte på at det er faen så rart å bli gammel. Og ja, det er rart å bli gammel, veldig rart. Jeg vokter mitt eget ansikt i speilet, ser hvordan det forandres, synker sammen. Noen morgener ser jeg min far like under den tynne huden rundt øynene, i pannen, et sted langt bak blikket. Det er rart, og det er vakkert.
Jeg merker også at verden ser på meg med litt andre øyne nå. Jeg er jo ikke gammel, jeg er bare underveis. For ikke så lenge siden reiste en ung mann seg for meg på undergrunnen i London. Det fikk meg til å skvette der jeg sto i mine boots fra Vivienne Westwood med den hvite capsen på snei. Jeg smilte litt brydd, takket og sa, det går helt fint, jeg kan stå. Jeg vet jo fra egen erfaring at folk på atten ser på førtiåringer som individer med en fot i graven, og at trettiåringer grøsser skrekkslagne når de har levd tre tiår på jorden og alt haster for nå er livet snart over. Vi holder fast i ungdommen som om den er det eneste saliggjørende, og på mange måter er den det, både i livet og på arbeidsmarkedet.
Du trodde kanskje at det bare er kvinner som er redde for å bli eldre? At det bare er kvinner som står fortvilt foran speilet og holder den slappe huden på magen i to redde hender og under på hvorfor alt som var så stramt og fint plutselig henger? Jeg vet jo at det er det indre som teller, men litt for ofte er det det ytre som teller. Men på gode dager ser jeg skjønnheten i det å aldres, det vakre i slitt hud og linjer langs munnen som ikke var der før, en ekstra hake eller to. På gode dager lever jeg godt med meg selv, på ikke fullt så gode også, og vet du hvorfor? Jeg er ikke redd lenger. Jeg har funnet fram til en kjerne, en post i terrengløpet der det ikke er så nøye å haste mot neste post. Kartet stemmer med terrenget, og jeg unner meg gleden å gå litt saktere.
Men retten til å definere hvem jeg er vil jeg gjerne beholde selv. Jeg vil være et individ, være underveis.
Og jeg har blitt flinkere til ikke å definere andre ut i fra det ytre. Jeg kan se levende liv langt inne i et gammelt ansikt, et åpent blikk, et smil. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hva folk mener om meg lenger. Jeg tør å ta en fight om det behøves, og jeg bryr meg ikke så mye om å bli likt.
Og etterhvert som den altoverskyggende selvopptattheten jeg har lidd av et helt liv begynner å slippe taket har jeg begynt å interessere meg for andre mennesker. Deres liv og historier. Franca Rame skrev: «Vi har alle den samme historie.» Det er mulig, men et hvert liv oppleves forskjellig. Søsken som er vokst opp sammen husker ulikt, bærer på egne sår og minner om de samme hendelsene. Derfor er det farlig å tro at man sitter på fasit.
Det er tidlig lørdag morgen. Jeg sitter og skriver dette ved et bord i et vakkert hus i Hudson River Valley, en kort togtur nord for Manhattan New York. Det sitter et grått ekorn og titter inn, og solen filtreres gjennom et enorm valnøttre ute i hagen. Kaffen er sterk i koppen og resten av huset sover. Hva annet kan man si enn «Life, blessed be»? Ta vare.