Om du ikke bruker stemmen din, vil noen bruke tausheten din.



Jeg orker ikke delta i den offentlige samtalen, jeg vet for lite, og jeg synes tonen er så hard, men jeg beundrer deg som tør og orker, sier folk ofte til meg. Du er en viktig stemme, vi stiller oss bak deg. Det er fint og flott, men det er også foruroligende at så mange ikke våger seg inn i debattene, for jo flere som ikke deltar, desto lettere er det for de som styrer og steller å gjøre det verre for de som ikke har krefter til å stå opp for sine saker. Å leve i et fritt og åpent demokrati med nesten ubegrenset frihet til å ytre seg er også et ansvar. Ingen seire er vunnet for all tid, og sporene gror fort igjen på stier vi trodde var tråkke topp for evigheten.

I opphetede og polariserte debatter er det vanskelig å være en ensom svale. Du skal ikke bevege deg langt utenfor konsensus før du blir oppfattet som en fiende. Sosiale medier, med sine plattformer er blitt en gyteplass for whataboutisme og misforståelser. Samtalene her inne rommer svært liten plass for nyanser, og debattene der folk møter hverandre live er også preget av redsel for å mene noe som bryter med den felles oppfatningen av “sannhet”.  Og dermed strømmer personangrepene mot de få som tør å løfte hånden opp å si, hei, kan vi ikke tenke på to ting samtidig?

Innerst inne vet vi at det er de som våget å stå alene på torget er de som forandret verden. Og de får sjelden takk for det. Det er en tre-ledds mekanisme som tikker inn når nye meninger legges på bordet. Først latterliggjøres de som sludder, så annekteres standpunktet sakte men sikkert av majoriteten, og så brukes den etterhvert som et felles våpen for å slå ned på forandring når ny viten og erkjennelse bringes til torgs. Jeg husker så godt da partnerskapsloven ble kjempet igjen med stor motstand fra deler av høyresiden. Det var ikke måte på hvor farlig denne var. Når så noe år senere, likekjønnet ekteskapslov ble lagt på bordet brukte de sammen menneskene nettopp partnerskapsloven som et fullgodt og perfekt alternativ. Og i ettertid kan man smile litt skjevt av f. eks Frp og Høyre, som har stukket flest kjepper i hjulene for homokampen opp i gjennom,  som nå sier smørblidt og innbydende der de står med regnbueflagg på t-skjortene under Pride, “at hos oss gjør vi ikke noe nummer av at folk har en annen seksuell legning, det er helt naturlig…” Hell no! Men velkommen etter, what took you so long? Og hva med å skjenke en tanke de de sterke og ranke som våget å gå mot røkla en gang dere selv ikke kunne si ordet HOMO høyt?

Kvinnekampen og homokampen er et bevis på at det nytter å delta i den offentlige samtalen, selv om omkostningene kan være ganske store og oppskakende for mange. Jeg gikk selv på barrikadene på 1970-tallet og mistet familie og barndomsvenner. Jeg skal ikke gnage på det, men jeg har lært at det nytter å delta, og du MÅ delta om du vil ha forandring. Det er litt for sent når du våkner opp og finner deg selv “tatt hardt bakfra” å tenke at du skulle ha sagt fra.



I disse dager er det nok av folk som ønsker å dra oss ned i en mørk spiral av dystopi. Og det er så lett å bli dratt inn i denne så alt for negative tenkemåten om at det nytter ikke, det går til helvete. Men det er nettopp når vi overøses med dette mørket, at noen vil at vi skal gi opp, at grusomme ting skjer. Det er nå vi må heve røsten å si i fra, det er nå vi kan snu det. Når politikere ikke bryr seg om fakta, da må vi komme med enda mer fakta. Når politikere kaller pressen en fiende og mener seg overvåket når journalistikken gjør den gravende jobben sin, da må vi stå opp for pressefriheten, og ikke søke oss til alternative og obskure blogger og andre ikke redaktør-styrte nettsteder som er fulle av konspiranoia, å tro at vi leser aviser “som tør der mainstream media ikke våger”. Vi bør heller delta i samtalen med fakta, fakta, fakta. Og du trenger faktisk heller ikke gidde å krangle med folk som påstår at jorda er flat, det er motbevist en gang for alle. Men de som mener at det er Jonas Gahr Støre som bestemmer hva som skal stå i Dagbladet og VG bør man be ta seg en realitets-sjekk. Det hender at det nytter.

Om om du ikke bruker stemmen din, vil noen høyst sannsynlig bruke tausheten din. Ditt valg.

 

 



Leave a Comment