Hei sier, vi. Hvordan går det, spør vi, og så haster vi videre. Travle, underveis til noe vi egentlig ikke må. Vi ser det mørke bak øynene til en venn, en bekjent, men vi orker ikke. Hun ser på deg og smiler, det går bra, sier hun. Vi sees da, svare du. Ja, vi sees. Og om natten hentes bildene fram, angsten reiser nakkehårene og skygger for søvnen. Hvorfor tok jeg meg ikke litt mer tid? Hvorfor klemte jeg henne ikke, holdt rundt henne. Fordi du så det, det var gråt i det tindrende smilet, angst og ensomhet i det vidåpne blikket.
Jeg har vært der selv. Gått i kjente gater som plutselig ser fremmede ut. Lyset blir blendende hvitt, så sterkt at du må lukke øynene, og tankene vikler seg sammen med harde knuter du ikke makter å knyte opp. Du haster gjennom gatene og ser alt i en utydelig tåke, du støter kanskje på en du kjenner. Hei, hvordan går det? spør han. Fint, sier du, og holder pusten, fint fint, det går fint, og du knytter nevene i frakke-lommene og forteller ham hvor fryktelig travelt du har det. Vi sees, ja, vi sees. Vi ringes, kjære du, må løpe, jeg er for sent ute. Vi er alltid for sent ute der vi løper videre inn i hver vår triste ensomhet.
Tenker på deg i dag, bror. Jeg vet ikke hvordan den dagen så ut. Jeg så ikke uttrykket i ansiktet ditt da du bestemte deg, aner ikke hvilken tanke som utløste valget du tok. Men jeg kan se deg klart for meg der du står ved skinnegangen, jeg ser ryggen din så tydelig i den grå jakken der du lar deg falle fremover og suges inn av togets voldsomme luftstrøm. Jeg orker ikke å følge deg lenger enn dette, men jeg vet at du endelig har fått fred. At nå er alle flokene og knutene løst og knytt opp, og du er et sted langt borte der ingen kan nå deg eller plage deg mer. Du ville ikke være her lenger. Det må jeg akseptere.
Selv har jeg funnet en å være ensom sammen med. To ensomme er bedre enn en. «Tillsammans är ett sätt att finnas till» synger Lill Lindfors i en vakker sang. Ja, det er sant. Vi trenger alle noen som ser oss, elsker oss, tar på oss, er nær oss.
I dag er det den internasjonale dagen for å sette lys på selvmord. Ta den telefonen du egentlig ikke har tid til, smil det smilet du tror ikke er nødvendig, stryk det kinnet som ser ut som det ikke trenger det. Kjenn på vekten av ord, la dem ta en tur opp i øverste etasje før de renner ut av fingertuppene. Når den tynne hinnen mellom livet og døden brister er det for sent å gjøre alt det du ikke tok deg tid til. Jeg vet det, av dyrekjøpt erfaring.
Én kommentar
Jeg kjenner ikke deg, men det du skriver gjør noe med meg. Gang på gang, og denne gangen også. Takk skal du ha. Du får meg alltid til å tenke etter. Det har jeg godt av, selvom det ikke alltid føles så godt… 🙂