Skodda ligger tett, nesten ned i fjæresteinene. Den lille hjembyen min i nord har tatt på seg en frakk og grå ull. Ute i hagen står georginer og ringblomster mistrøstige i det strie regnet, og naboens katt furter under trappa. Det er høst her hvor de nære ting er så plutselig gode, og nære.

Jeg har vært nesten en måned i USA. Gått i den overfylte gatene i New York. Sittet ved kafebord på 5th Avenue og sett mennesker av alle slag gå travle forbi, undret meg over hvor de er på vei alle sammen. Men nå, altså her i den lille byen i nord i dette merkelige fedrelandet med høy himmel og nedslåtte blikk.

Jeg smiler til en eldre dame på bussen. Hun ser litt redd tilbake på meg, en liten rykning i den ene munnviken, men hun smiler ikke. Regnet damper på det fuktige vinduet mens bussen kjemper seg oppover bakkene. Jeg kjenner på tilhørigheten og kjærligheten til hjembyen min. Høsten er tiden for å obdusere sitt eget hjerte, en liten vareopptelling etter en hektisk sommer som gikk så fort, alt var så lyst og feberhett disig.

Høsten er så vakker i nord. Den bruker så lang tid. Alt vokser langsomt i nord. Snart skal vi gjennom en ny lang vinter der vi skal sitte ved vinduet og lengte til lyset, til våren. Men nå, de nære ting. Dette gode huset, arbeidsbordet, en vase full av asters på bordet, får i kålen som putrer der ute på kjøkkenet, mandelpotetene i kjelen, så nært, alt det som savnes når man er på reise, så klart, skarpt, som høsten. Min kjæres ansikt i det milde lyset, føttene hans over gulvet. Boken som ligger der, den jeg leste om i The New York Times. “Ut av ensomheten” av unge Benedict Wells, som sies å være den nye John Irving.



Jeg liker høsten. Løvet som rasler rundt gummistøvlene når jeg går tur langs havet. Skjerfet, lua, den gode ullfrakken jeg kjøpte på Spitalfields Market i London. Sola i ryggen, Leonard Cohen eller Tom Waits på øret. Se skogen gå fra grønt til gull.

Livet er fint om høsten, stille og litt roligere. Høsten stiller ikke så store krav til lykke som sommeren. Høsten med sine brutte jazz-akkorder og stauder som har brukt lang tid på å blomstre seint. Jeg liker de som blomstrer seint, de er stayere, tåler en frostnatt eller to. Er som gode venner som ikke gir seg.

God høst folkens. Ta en ekstra titt på de nære ting. Du ser dem rundt deg. Jeg reiser mye, men jeg er alltid på vei hjem.

 

 

 



Showing 2 comments
  • Görild Mauseth
    Reply

    Takk! Høsten kom nærmere! Godt!

Leave a Comment