Folkens, hva med litt folkeskikk?



Min salige mormor, en kvinne jeg ofte siterer, sa: “Om du ikke har noe hyggelig å si, så hold kjeft.”  Nå levde min mormor i den farlige fasttelefonens og skrivemaskinens tid. Internett var ikke allemannseie, og ingen ante at sosiale medier skulle bli den nye måten å kommunisere på. Sladder ble utvekslet på hjørnet ved slakter’n eller i telefonen der man hvisket intime betroelser til de som var interessert i å høre. Nå er både den offentlige og “private” samtalen en slagmark der de involverte møter hverandre til duell i cyperspace før fanden har fått på seg skoa.

Jeg kan heller ikke huske at mormor brukte ordet ytringsfrihet. Kanskje verden var så uskyldig at ordet ikke var nødvendig? Nei, verden var ikke så uskyldig den gangen jeg var gutt. Vi var redde for krig og atombomber den gangen også, og de slemme mobbet de snille, snøballene med småstein i traff nakken hardt på hjemveien fra skolen og russerne kunne komme å ta oss når som helst. Men ytringsfrihet hadde vi ikke hørt om, vi fikk beskjed om å oppføre oss, høre etter når voksne snakket, ta av lua og bukke eller neie, og ikke snakke før vi ble snakket til. Kanskje denne tidlige hestekuren får meg til å sitte her å etterlyse noe antikvert som vi en gang i tiden (for ikke så lenge siden) kalte folkeskikk?

Jeg vokste opp med at i selskapslivet snakket man ikke om religion eller politikk, det var en privatsak. I voksen alder synes jeg det er noe gedigent sludder. Nå elsker jeg en god krangel om begge disse temaene. Ved bordet ser vi hverandre i øynene og ser motstanderens til en hver tid skiftende ansiktsutrykk, og vi tilpasser temperaturen etter det vi ser og hører. På internett renner ordene ofte rett ut av fingertuppene uten at de har blitt sendt opp på kvisten for kvalitetssjekk. Og siden ytringsfrihet er dagens evangelium tror vi at vi har retten til å hamre løs for å bevise verden om at vi har rett, og at det også er vår soleklare rett til å bli såret, krenket og vonbroten når den vi diskuterer med såvidt pirker borti oss.

Mormor rakk aldri å høre om “no platforming”. Mormor kunne forsåvidt ikke engselsk heller, men hun hadde en leveregel som hun lærte meg som gutt. “Det kommer ingenting inn i en lukket hånd, gutten min. Vær snill, så vil det gå deg godt i livet.”  Jeg prøver, jeg prøver, men jeg får det ikke alltid til. Men jeg forsøker å være et sted mellom saklighet og streng tydelighet. For vi må alle si i fra mot urettferdighet og søppel, rasisme og hat. Jeg er av den hellige overbevisning om at alle bør få ytre seg fritt så lenge de ikke kommer med truende eller rasistiske utsagn eller oppfordrer til vold, og at de som ikke respekterer dette ikke skal inviteres inn i det gode selskap. Så får de bare ha sine egne plattformer, og så må vi stole på at politiet følger med og straffer der det behøves.



Men folkens, folkeskikk? Vi kan tenke hva pokker vi vil, men må vi nødvendigvis si alt vi tenker? I et fritt, likestilt og åpent demokrati er uenighet en selvfølge. Vi behøver ikke trakkassere hverandre bare fordi vi er uenige. Jeg har fått høre at jeg bør beskyttes mot meg selv når jeg setter meg ved tastaturet, at jeg er “ei jævla homofil SV-fitte som skal brennes i helvete” at jeg “burde settes på en planke og drukne i Middelhavet” siden jeg er så “jævlig glad i lykkejegere som svindler seg inn i Europa” og “når vi overtar dette landet, da skal du henrettes Henriksen” fordi “du er en landssviker” og “en jævla sosialist”.  På gode dager kan jeg le av alt dette, men på ikke fullt så gode dager går jeg i svart fordi disse mener at jeg bør fratas min plattform, at jeg ikke skal få ytre meg fritt i et demokrati.

Men vi lever i en tid der veldig mange mener at dette må vi tåle. For ytringsfriheten er ukrenkelig, og slike som meg må ikke være så hårsåre, jeg må ikke se rasisme og hat overalt. Jeg ser ikke rasisme og hat overalt, men jeg gjenkjenner det når jeg ser det. Og jeg reagerer.

Det er blitt spådd at når fascismen kommer tilbake kommer den ikke til å se ut som sist. Den kommer ikke til å bære uniform. Og det er også spådd at demokratiets og ytringsfrihetens frontkjempere ikke kommer til å kjenne den igjen. Og mange av disse kommer til å si: “Ta dere sammen, dere ser spøkelser på høylys dag.” Selv når en hvit kristen mann tar til våpen og skyter ned 77 ungdommer vil noen si: “Dette er ikke tuftet på religion eller ideologi, han er bare en syk tulling” for liksom å forklare at han ikke er en av oss. Men når en muslim forårsaker terror handler det selvfølgelig om religion og ideologi, for “det er jo slik de folka der er, det vet vi jo!” Og der står saken, og der skal den visst stå?

 



Showing 2 comments
  • Lise Tostrup Setek
    Reply

    Nei! Der skal ikke saken stå! Medmenneskelighet fremfor alt og rimelig beskyttelse mot mennesker som handler på tvers av lover som har til hensikt å beskytte menneskeliv. Forøvrig, mye omtanke og smil i hverdagen; gjerne en glad latter!

Leave a Comment