I morgen er det den internasjonale dagen for psykisk helse. Temaet i år er: Vær raus.

Vi lever i en tid der de aller fleste er på sosiale medier, og veldig mange betror sine innerste tanker om hva de sliter med. Andre igjen sender ut sine nødrop uten å vite det, men om du legger øret inntil forstår du ganske snart at raseri, smålighet og høy utestemme er signaler om at det ikke står så bra til selv om fasaden ser plettfri ut.

Og på tv’n flimrer serien “Jeg mot meg” der psykologen sitter sammen men unge mennesker som betror seg om sine vanskelige liv, og på siden av denne fine tv-serien renner en kakofonisk elv av generell hverdags-smerte og sutring. Livet er ikke lett, og var heller aldri ment å være det.

Å være raus. Hvordan er man raus?



Som en som selv har slitt med til tider ganske alvorlige nerveproblemer (noe det sikkert ikke heter lenger) er det å oppleve raushet fra venner og medmennesker å bli sett, og å bli korrigert. For om vi ser bort i fra alvorlige diagnoser trenger alle mennesker å bli korrigert. Mye av det vi tror er psykiske problemer og diagnoser er stress utløst av press og forventninger. Og andre ting påfører vi mennesker oss selv på grunn av selvopptatthet.

Jeg har lært mye av å bli korrigert, få beskjed om å løfte blikket, ta et skritt til siden og telle mine velsignelser. For de som fremdeles henger med, og ikke har avvist denne skribenten som ufølsom vil jeg si. Man orker ikke korreksjoner når det eneste man ser foran seg er et stort ugjennomtrengelig mørke. Da vil man bare ha noen nær, noen som ordner det praktiske, som ordner de daglige tingene som fremstår som umulige toppturer som krever styrke du ikke har.

Å være raus handler om ærlighet, om å bli sett, og om nærhet.

Og det handler om å lytte, høre nøye etter når et annet menneske endelig åpner seg og begynner å snakke. Så må man avkode det som sies, prøve å forstå. Og det hender ofte at den som sliter pøser ut alt sitt sinne og frustrasjon mot den de elsker høyest. Det er tøft å være pårørende til noen som sliter med psykiske problemer. Og familie og venner er ikke profesjonelle helsearbeidere, dessuten er det så mange følelser involvert som forhindrer at den støtten man ønsker å gi misforstås eller ikke når fram.

“Men ta deg sammen!” er ikke et godt råd å gi til syke mennesker. Mennesker med stor angst og dyp depresjon trenger ikke å høre slikt. De trenger profesjonell hjelp og pårørende som er tilstede uten å mase for mye.

Vi er alle mer en det du ser ved første øyekast.

Et velkledd og vellykket menneske med et tindrende smil kan bære på et stort mørke, en tung historie det har løftet seg opp fra. Og et sønderknust menneske som ligger i rennesteinen kan være eller ha vært noe helt annet, og kan løftes seg selv eller bli løftet til noe annet igjen.

Vi kler oss opp, vi kler oss ut, vi agerer og tilpasser oss for å passe inn i samfunnet. Vi søker en flokk som anerkjenner oss som likeverdig innenfor flokkens koder.

Som et menneske som selv bærer på en historie som nesten knakk meg i ung alder har jeg et filter for bull shit og sutring.

Jeg orker ikke å jatte med folk om ting som ikke er viktige og som de kan løses med noen enkle grep. Det er ingen psykisk lidelse å ikke ha råd til å reise til Syden to ganger i året, ei heller å veie fem kilo for mye, selv om å ikke føle seg vel i egen kropp kan utløse mye plagsomt.

Men når jeg ser venner møte den svarte veggen av mørke er jeg der for dem. Jeg sitter der, holder hånden, vasker opp, betaler regninger, vasker hus, passer unger, gjør det som trengs. Jeg har selv stått bøyd over en høy bro og sett ned i et uendelig mørke, og jeg unner ingen å oppleve det. Mot slikt skal man være raus, mer enn raus.

Men når mine venninner gnåler om at mennene deres ikke treffer skittentøyskurven, at de ikke føler seg sett og bla bla bla, sier jeg, ta deg sammen, verden brenner, lett på rævva og hjelp til, det er derfor vi er her. De klokeste takker meg i etterkant. De andre finner at bedre publikum for sin endeløse monolog av sutring, det er nok av villige lyttere der ute. Men ellers, vær raus. Det koster så lite.



Leave a Comment