Nå må jeg også fortelle om den tunge tiden.



I går var det den internasjonale dagen for psykisk helse.

Jeg var så heldig å få lov til å holde en tale på Bakeribygget i Mo i Rana, og så få overvære en forestilling laget av brukerne på dette ressurssenteret for mennesker som har falt litt utenfor på grunn av psykiske lidelser av ulik art, men som på dette senteret har funnet en livbøye og et trygt og godt felleskap der de føler at de er ønsket og til nytte.

Det er noe svært rørende i å se mennesker som har slitt seg gjennom livet gå ut under spotlightene og kle seg nakne, lese dikt, synge og fremføre monologer. For meg som lever av å stå på en scene ble jeg minnet om noe svært viktig i går. Vi må aldri miste gleden i det vi gjør, det må aldri bli rutine.

I en SoMe-verden som sosiale medier er kjemper vi alle om oppmerksomheten, og svært mange av oss er personlige.



Ingenting får mer sympati enn å betro verden om “den vanskelige tiden”. Skrive om året vi “mistet oss selv”. Jeg er en stor tilhenger av å snakke om, være åpne om psykiske lidelser, om å slite, også om å miste grepet om seg selv.

Men på mange måter har det gått litt inflasjon i disse private betroelsene. Særlig da fra unge bloggere som gråter sine modige tårer via tekstene sine, unge jenter som er populære og poengterte rollemodeller for unge mennesker som aldri kan bli Sophie Elise eller Linnea Myhre. Som blogger vet jeg hvilken enorm påvirkningskraft vi som er velsignet med en store leserskare har. Jeg stoppes av fremmede hver eneste dag som takker meg, eller kjefter for mine skriverier. Og derfor vet jeg at jeg har et stort ansvar, særlig overfor mennesker som sliter i livene sine.

Bloggere er ofte i sin egen boble med et stort ekkokammer som til tider kan være ukritisk. Derfor er det viktig å ikke degge for sitt eget ekkokammer, og være saklig og nøye. For meg har fjorten års blogging vært en slags tekstlig dannelsesreise.

Da jeg begynte å blogge visste jeg ikke så mye om fenomenet, jeg trengte bare en plattform der jeg kunne ytre meg uten å måtte vente på at en redaktør skulle publisere det jeg skrev. Nå, etter alle disse årene er jeg fremdeles forbløffet over hvor synlig jeg er blitt, og hvor mye jobb denne synligheten har skaffet meg. Jeg er så heldig å kunne få delta i arbeidet til f. eks “Født fri” som ledes av Shabana Rehman og hennes dyktige crew. Jeg sitter i debatter, og deltar mange andre spennende sammenhenger der jeg føler at jeg er med på å påvirke.

Som blogger bør man vite at når man søker synlighet og lesere vil du også møte mye motstand.

Å være blogger som mener noe er ikke en “walk in the park”, og slik bør det være. Du er din egen redaktør, og må derfor tåle uenighet og kjeft fra folk som er uenig med deg.

I disse dager har forlagene begynt å søke til bloggosfæren for å finne “forfattere”. Jeg ga selv ut boken “Men hold kjeft da, Henriksen!”, (UtenforAllfarveiForlag www.ark.no) en bok der kanskje halvpartene av tekstene er hentet fra svenhenriksen.com, så jeg sitter litt i glasshus. Men når vi bloggere, også Sophie Elise og Anniken Jørgensen tar skrittet ut av bloggverdenen og gir ut bøker treffes vi av den harde og til tider nådeløse virkeligheten som dømmer en utgivelse på lik linje med andre utgivelser. Vi kan risikere å få noen ikke helt hyggelige terningkast, og det er ikke noe å sutre over.

“Jeg er ikke forfatter, men en blogger som skrev en bok” skriver Anniken Jørgensen på annijor.no, og i skrivende stund forteller NRK P2 meg at “Sophie Elise mistet seg selv fullstendig fordi hun opplevde at kjærligheten ikke ble gjengjeldt..” Ja, å oppleve kjærlighetssorg er grusomt, det er kjipt, men det rammer oss alle, og de aller fleste av oss overlever det. Livet er ikke lett, og det var heller aldri ment å være det.

“Den vanskelige tiden” er et begrep som pressen i alle sine sjatteringer elsker. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg selv har støtt på spørsmålet “Men har du ikke en personlig knagg vi kan henge dette på?” når jeg forsøker å selge inn en forestilling eller et manuskript. Og når jeg svarer at “Nei, det har jeg ikke. Dette er fiksjon, ikke noe jeg har opplevd..” er det plutselig litt vanskelig å få spalteplass. Og da bruker jeg selvfølgelig egen blogg som sørger for at jeg når ut med det jeg vil.

Det jeg reagerer på er ikke unge bloggere, men på pressen og forlagene som har gjort seg til nikkedukker for disse unge pengemaskinene som mange av disse bloggerne er blitt. Jenter på tjue som tjener flere hundre tusen i måneden, og som er rollemodeller for mange usikre, famlende unge mennesker. Jeg ser det i min nære krets, jeg ser det på gaten, stort sett overalt ser jeg det, hvordan unge piker vil være som Sophie Elise og disse andre jentene. Men når du er en liten, sterkt overvektig fjorten år gammelt mobbeoffer er dette en drøm som kanskje aldri vil være mulig å oppnå. Og jeg tror at disse glossy bildene som mange bloggere legger ut av seg selv kan virke mot sin hensikt.

Når rett skal være rett, Sophie Elise og flere er av og til ganske treffsikre mot egen målgruppe, og jeg sier ikke at de aldri er gode rollemodeller, for det kan de være. Men om vi skal snakke om “den vanskelige tiden”, så må vi ta den vanskelige tiden på alvor. Da må vi se den svarte veggen i kvitøyet, og selv om alt smerte er relevant og virkelig for alle som opplever den, så er en psykisk lidelse noe helt annet enn å slite litt med selvtilliten, ikke være tynn nok, høy nok, ha store nok pupper eller fyldige nok lepper.

I går så jeg noen tapre mennesker som gikk ut på en scene. Og jeg gråt. For jeg så min egen reise tilbake i lyset som noen prøvde å ta fra meg da jeg var barn. Min “vanskelige tid” har jeg fortalt om før, så jeg skal ikke tvære mer på den.

Kjære venner, vær raus. I går var det den internasjonale dagen for psykisk helse, men året har 365 dager. Alle disse skal overleves.

 



Leave a Comment