Det er mange måter å skape kunst på, også teater. Det er slett ikke alltid teksten er det bærende element i produksjonen. Nei, en god forestilling er ikke avhengig av tekst eller dialog for å kunne fortelle en historie. Jeg har sett ordløs magi på scenen mer enn en gang. Men når forestillingen er tekstbasert og handlingen er dialog-drevet er det dramatikeren som er hovedleverandør, og teksten er et åndsverk som må respekteres og behandles i henhold til åndsverksloven. Det betyr selvfølgelig ikke at dramatikeren er en hellig ku ingen må pirke borti, hen må samspille med regissør, ensemble og selvfølgelig også teatersjef.
Det er dramatikeren som har skapt historien, tenkt alle tankene, åpnet tematikken, sydd igjen sårene og slettet alle spor etter seg slik at hen har skapt en scenetekst som de som skal blåse liv i den må åpne. Å åpne en en scenetekst kan gjøres på utallige måter, og dramatikeren kan oppleve at regissør og skuespiller har funnet ting i teksten hen selv ikke har tenkt. Det er gledelig og overraskende at en tekst har flere lag enn skaperen selv har tenkt, og det forteller at teksten har luft og åpninger nok i seg til at den kan tolkes på mange måter.
En dramatiker kan også oppleve å sitte på en premiere og ikke kjenne sin egen tekst igjen. Det kan ha blitt gjort strykninger og tilføyelser hen ikke selv har vært involvert i. Selv har jeg opplevd å sitte i salen og være vitne til at 30 sider er fjernet, og at aksen og fokus i fortellingen er en helt annen enn det jeg selv hadde tenkt den skulle være. Andre ganger har jeg opplevd at regissør har skrevet om manus uten å gi meg beskjed, også at hen har sendt det videre til andre for å flikke på det hen ville ha forandret. Slikt er helt klare tillitsbrudd og maktarroganse, og ikke minst mangel på respekt for en yrkesgruppe.
Jeg erfarer at dramatikeren som medspiller i en produksjon i det siste har havnet lenger ned på rangstigen enn hen var før. Det har til og med hendt at jeg har blitt nektet adgang til prøverommet og gjennomganger, også at jeg ikke skal snakke med skuespillerne i prøveperioden fordi det «vil forvirre dem», og at all kommunikasjon skal gå via regi. Det er lite tilfredsstillende å nesten bli regnet som en fiende av produksjonen, som det faktisk føles når man blir satt på gangen av regissør.
Etter å ha ført femten helaftens scenetekster i pennen er huden blitt hardere, og jeg er ikke så søt og snill som jeg var da jeg var sjeleglad for å bli oppført på en profesjonell teaterscene. Jeg forlanger åpen dialog, klare linjer, og jeg vil være med når det tas avgjørelser som berører teksten. Og det betyr ikke at jeg tror at jeg skriver feilfrie og geniale tekster til enhver tid, eller at jeg er avisende til andre innspill, flere hoder tenker alltid bedre enn ett. Så mer enn en gang har jeg lyttet til kloke tanker og forslag fra folk i alle yrkesgrupper en produksjon involverer. Jeg er ikke vanskelig slik.
Før i tiden, for lenge siden satt skuespillerne stivpyntet og andektige når dramatikeren kom til teateret med sitt nye stykke. Han, det var som regel en han, var den hele teateret var avhengige av, og primadonnaen fikk alltid rollen med flest replikker. Slik er det ikke lenger, og slik skal det heller ikke være, vi lager teater sammen. Men respekt for hverandres yrker må vi ha. Men litt for ofte er det de som ikke har skrevet et ord som vet mest om å skrive. Og da må man sette foten ned.
Og igjen, en god forestilling trenger ikke en tekst, men har den en tekst, så skal den som skaper den holde i tømmene. Om hen ikke er død da, og det er ofte enklest. Selv om etterkommere kan være vanskeligere enn forfatteren selv.