Nå går jeg i strupen på deg!



Journalistikkens dramaturgi er preget av store ord. Det virker som om det ikke finnes noen grense for hvor mange adjektiver det er mulig å få plass til i en setning, og språkblomstene og nyordene flommer der alle “går i strupen på alle” og “Støre tolk en grusomt oppgjør med Moxness” mens Trine og Abid snufsegråter hos Fredrik Solvang og fremstår som “søsken” i en krangel som handler om statlige overføringer til Hege Storhaugs til tider forvirrede og islamfiendtlige blogg HRS. Vi er nesten nede på skolestil-nivå i deler av det som før var den seriøse journalistikken som til tider kan ligne på Se&Hør og det som verre er.

Jeg er ikke ute etter å spre forakt for pressen, det er det nok av andre som gjør. Men som teatermann vet jeg hva som er drama og hva som ikke er det. For tiden oversvømmes vi av storm i en tekopp-dramatikk som vi gjerne skulle vært foruten. For er det virkelig en nyhet at en kvinnelig leder sprekker og kjefter ut en nestleder? Og om så er, hvorfor ikke diskutere hva grunnen til krangelen er, og ikke lage en firedagers såpeopera som ender opp som et freak show hos Solvang i Debatten? Eller kanskje se noen sammenhenger rundt hvorfor hatet flommer som aldri før på nettet og i livet ellers? Men nei, det skal fokuseres på drama på personnivå, og selvfølgelig følger kommentarfeltet på med replikker som “Ta nå Raja med i kornåkeren Trine, han trenger litt trøst!”

Men hvem slapp dritten inn? Hvem gjorde det legitimt å brøle fra toppen av lungene på nettet? Jeg ser en klar sammenheng. For er det ikke topp-politikere selv som lot møkka flomme på egne plattformer på sosiale medier fordi de trodde det ville tjene deres egen poltikk. Har ikke Sylvi Listhaug, Siv Jensen, Per Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde og flere nettopp vært dem som har tatt seg friheten til å kalle en spade for en spade og latt gørra renne? Og når spaden stikkes i jorda og dritten treffer vifta i eget hus og privatliv, så tyr man til offerrollen og løper til pressen og roper varsku her fordi demokratiet er i fare?

Jeg er overhodet ikke en tilhenger av at politikeres hus og biler skal tagges ned eller at uskyldige familiemedlemmer trues og mobbes fordi mor eller far er politiker. Jeg er selv lokalpolitiker, og jeg vet hvor tøft det er å stå i stormen når man har vært med på å ta upopulære avgjørelser som gjør folk rasende. Men jeg tenker at som man roper i skogen får man svar. Og det er faktisk nytteløst å bli fornærmet over at noen kaller deg rasist om du er rasist eller har kommet med rasistiske og fremmedfiendtlige uttalelser. Det er her den berømmelig spaden kommer inn i bildet. Og en spade er en spade, og den kan spa opp og kaste dritten tilbake dit den i utgangspunktet kom i fra.



Som sagt, jeg er ikke ute etter pressen, det er svært mye god og redelig journalistikk i Norge. Men jeg etterlyser en litt tøffere og saklig tone i mange debatter. Når f. eks Jon Helgheim (FrP) får stå på fjernsyn å si at innvandringen til Norge er ute av kontroll, da bør noen justere ham, be han forholde seg til fakta. Men når overskriften neste dag er “Helgheim gikk i strupen på Lysbakken” blir ingen av oss mer opplyst, og det handler om krangel og ikke sak. Og når Sylvi Listhaug sier at hun ikke kommer til å forandre seg, hun kommer til å si hva hun vil i ytringsfrihetens navn, så bør faktisk noen våkne journalister minne henne på at ytringsfriheten går begge veier, og at det ikke nytter å gripe til offerrollen når noen tar igjen. Kanskje også si at hun ikke blir kneblet, men bare motsagt, noe som kan hende i de fleste meningsutvekslinger. Men det er klart det er en bedre story å ta bilde av offeret sammen med alle blomsterbukettene som er sendt henne fra støttende fans.

Ofte tenker jeg at relevans og sprøyt burde møte hverandre til duell ved soloppgang. Men jeg tror neppe det vil skje. I mellomtiden får vi bare leve med at Linni Meister og Rein Alexander “går i strupen på hverandre” i et “skikkelig oppgjør” om hva som er god eller dårlig julemusikk. Men hvem bryr seg? Snart kommer uansett Sølvguttene til å nynne oss inn i livsløgn og forstoppelse, julefyll og ikke innfridde ønsker. Gud hjelpe oss alle. Eller var det julenissen? Om han ikke går i strupen på oss alle før den tid.



Comments
  • Ove Amundsen
    Reply

    Godt skrevet, Henriksen! Du er bedre enn meg til å ordlegge meningene dine enn jeg er; jeg har tenkt lignende tanker lenge, uten at det har ført til ytring(er). For jeg er redd problemet er større en du (og andre) framstiller det. Massemediene er på tur å ta fra oss nyansene i språket. Kritikk blir “å rase mot”, ros blir til “hyllest”, uttrykt uenighet blir til “å gå i strupen”. Lista kan gjøres uendelig lang. Dette gjør det vanskelig å håndtere uenighet på et fredelig vis. For vi preges av språket rundt oss. Og når dette språket preges av store og uforsonlige uttrykk, setter det også et preg på oss og måten vi håndterer uenighet. Bare tenk på sykehusdebatten, som bare ligger i startgropa…

Leave a Comment