Selvangivelse ved årets slutt.



Livets timeglass. Sanden sildrer langsomt ned. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste. Tiden, tiden, hvor skal du, og hvorfor går du så raskt avsted? Jeg henter fram gamle bilder. Når var dette? Er det virkelig tretti år siden du og jeg sang den sangen? Ja, det er det, selv om det føles som om det var i går. De andre eldes, men ikke vi, ikke du og jeg.

Inne i stuen kaster juletrelysene lange striper av lys over gulvene. Ute er det morgenlysmørkt og stille. Sitter her ved kjøkkenbordet og holder bokføring over året 2018, et fint år fordi jeg ikke har skuffet så mange, og aller mest, ikke skuffet meg selv. For det å være menneske er en 100% stilling, ingen ferier eller hvilepause. Menneske må vi være alle sekunder, minutter, timer og dager, og ikke minst netter.

Nå henger månen tung over “mitt” fjell. Det snør lett og noen dompaper sitter stille ute på fuglebrettene og brisker de røde ølvommene under mutte nebb. De ser litt sånn julekortaktige ut, men det er de sikkert jævlig lei av å høre. Selv sitter jeg her og kjenner på takknemlighet og ro. Mye gikk så bra i 2018, og noe gikk ikke fullt så bra. Vel, når man kaster veldig mange baller opp i luften får man ikke tak i alle, og ikke treffer man alle toner i en sangene man synger, men stort sett gikk det over all forventning.

“Men hold kjeft da, Henriksen!” het boken som forlaget Utenfor Allfarvei ga meg lov til å gi ut. Det har vært en udelt glede å jobbe med forlaget og forlagssjef Veronica Melå. Takk fra hjertet, Veronica. Forestillingen med samme tittel er spilt over det ganske land, og i 2019 skal den videre. Takk også til Birgitte Strid for regi, og nok en flott samarbeid. Og å få spille den åtte år gamle Eyolf i “Lille Eyolf” av Ibsen i regi av Hilda Hellwig var en gave. Takk Hilda, jeg kunne jobbe med deg hver dag resten av livet, ingen andre jeg har jobbet med får skuespillere til å strekke seg så lenger enn langt utover det de tror de er i stand til å makte. Takk.



Som en stemme i den offentlige samtalen ser jeg lyst på fremtiden. Ja, jeg vet at det er i noens interesse å dra oss alle ned i en mørk spiral av dystopi. Men jeg vil ikke det. Ikke fordi jeg er naiv eller lukker øyne og ører. Jeg tror på det gode i oss alle, på at vi egentlig har evnen både til å lytte og lese, om vi anstrenger oss bittelitt. La oss først og fremst være mennesker, så kan vi være alt det andre?

Selv om jeg stadig beskyldes for å holde meg med et ukritisk ekkokammer av kulturkjerringer med hennarødt hår som spiser av hånden min uansett hva jeg skriver og sier, vil jeg si at det stemmer ikke helt. Jeg har folk tett på meg som jeg er fullstendig uenige med politisk, men som er store og generøse mennesker jeg trenger i livet mitt. Vi trenger ikke like alt ved et menneske. Jeg tenker at et individ er som et stort koldtbord, du plukker det du liker, og det du ikke liker spiser du ikke. Men selvfølgelig går det ei kule varmt, ofte, og det er deilig.

I mitt nærmiljø av kulturelite sitter vi som oftes og nikker bifallende til hverandres veltalenhet. Vi leser de samme bøkene, ser det samme forestillingene, filmene, og er skjønt enige om det meste. Det kan fort bli litt for lite oksygen av og til. Og da er det forfriskende å krangle med andre om bompenger eller Manchester United. 🙂

Men selvangivelse ved årets slutt. Jeg synes vi seiler i bra vind her. Gjør vi ikke det?

Kanskje vi skal takke mer for det vi har, og ikke bruke så mye energi på det vi ikke har? Jeg kjenner at denne teksten begynner å nærme seg en slags snusfornuftig og litt for bløt konklusjon, så jeg stopper her.

Takk 2018, du var slett ikke verst. Og takk til denne bloggens mange lesere. Vi sees på den andre siden av ribbe, surkål, pinnekjøtt, kalkun og fyrverkeri. I januar er det typisk norsk å føle seg feit. God jul.

 



Leave a Comment