SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Har du noen argumenter i «det dumme blonde hodet ditt, lille frøken..?»

Del denne artikkelen

I går la Nettavisen lokket på trykkokeren og stengte egne kommentarfelt. Det hadde vært av for lenge, og endelig tok redaktøren innover seg at de ekstreme trollene på nettet ikke modererer seg om du gir dem fri flyt i kommentarfeltene. Men på Facebook er avisens kommentarfelt fremdeles åpne, så den infame festen med påfølgende etterfest er i full gang, verre enn noensinne.

I dag morges stakk jeg selv innom en tråd om den siste boken til Marte Michelet der gørr som «dette grusomme kvinnemennesket bør holde kjeft» og «har du noen argumenter i det dumme, blonde hodet ditt, lille frøken?» er standaren. (Dette er under Hans Fredrik Dahls artikkel «Modige Marte, standhaftig og sta.» i dagens Dagbladet.)  Dessverre lot jeg meg rive med og gikk ned på samme nivå og spurte: «Er det steinalderen som har fått eget tastatur?» Vel, som man sår, skal man høste, reaksjonene lot ikke vente på seg. Usakligheten er faktabasert kunnskaps søster når man ikke ser motparten rett i øynene og snakker sammen som voksne folk.

Det er mange ledende stemmer i de store mediene som tror på trykkoker-teorien, som går ut på at om du legger lokk på eller sensurerer debatter vil de ekstreme bli mer ekstreme. Derfor har vi hatt en svært åpen debatt i Norge uten at det har ført til noen moderasjon fra de sinteste og mest ekstreme. «Vi må tørre å ta debatten om innvandring» sier redaktører og andre som vrikker julen inn på Rockefeller, selv om debatten raser i alle kanaler. Det blir liksom aldri godt nok for noen. Hege Storhaug (HRS) som hadde et poeng eller to i begynnelsen, men med aksept, berømmelse og statsstøtte ble hun ikke mer nyansert, hun ble mer angstbitersk og enøyd om innvandring, islam og flyktninger. Dagbladet stengte sine kommentarfelt for et par år siden, og i går fulgte den mest ihuga tilhenger av fri flyt, Nettavisen etter. Nok et bevis på at trykkoker-teorien ikke stemmer.

Det den frie og åpne debatten har ført til er at en del ikke faktabaserte og upresise påstander er blitt vedtatte sannheter i den offentlige samtalen. Ta for eksempel «Da Norge ble hardt rammet av flyktningkrisen i 2015..» Altså, det var ikke Norge som var i en krise, det er folk som flykter fra krig som er i krise.

Begrepet «svenske tilstander» er også noe som sies med den største selvfølgelighet, og vi som ikke erkjenner begrepet er «naive og ansvarsløse venstrevridde sosialist-tullinger», og det hjelper lite at svenskene blankt avviser denne norske diagnosen fordi de kloke hoder her i Norge vet best hva som feiler svenskene og hva de må gjøre for å redde landet sitt fra undergangen, siden de ikke skjønner det selv. Senest i går sto Ketil Rolness og trampet som en furten og trassig femåring i sitt motsvar til Pernilla Ericson i svenske Aftonbladet og skrek i krigstyper «Nei, Sverige, det er dere som er latterlige. Og innvandringseksperimentet ser dere konsekvensene av.» etter at Ericson syntes det var komisk at Erna Solberg ber nordmenn føde flere barn, og at den norske statsministeren ikke skjønner at svaret er: FLYKTNINGER! Nå var det vel ikke akkurat det den svenske journalisten sa, men pytt.

Så tør vi ikke ta debatten? Jo, vi tør å ta debatten. Ingen debatterer mer enn nordmenn. Vi har en fri, åpen og ganske bra debatt her til lands der alle kommer til orde. Vi har statsstøttede blogger som fremmer argumentasjon mange av oss ikke liker. Vi har Fritt Ord som støtter marginale stemmer i alle felt og fløyer, til og med mennesker som mener at å være homofil er sykt får støtte for å skrive sine pamfletter. Rike kvinner og menn gir pengegaver til alternative nettsteder som tror de er aviser, og som folk tror er aviser som forholder seg til redaktørplakaten. Det står ikke på mot til å ta debatten i Norge, snarere tvert i mot. Det som er synd at nå må flere og flere vinduer og dører stenges fordi alt for mange bruker de åpne rommene til å kaste dritt, trolle og karakterisere meningsmotstandere. Det er leit, det er farlig, for disse samtalerommene trenger flere åpne dører og vinduer, mer lys og oksygen. Vi hadde muligheten, men vi tok den ikke.

Jeg sitter her og tenker det jeg har tenkt i mange år. Nei, alle meninger er ikke verdt å lytte til. Nei, ikke alle ytringer har krav på å bli akseptert. Nei, alt behøver nødvendigvis ikke å bli sagt. Nei, hat skal ikke støttes. Ja, vi bør tørre å snakke sammen. Ja, vi bør tørre å være skarpe mot hverandre. Ja, vi må tåle at andre er skarpe mot oss. Nei, å bli korrigert er ikke det samme som å bli kneblet. Nei, å bli motsagt er ikke hersketeknikk. Nei, løfte fram eksempler er ikke whataboutisme, eller avsporing. Nei, vi skal ikke skrive «har du noen argumenter i det dumme, blonde hodet ditt, lille frøken?» eller «du er mann, dette skjønner du ikke, din ape!» Gjør vi det, er samtalen på ville veier. Men vi kan si «Nå tar du feil. Se her, her er tallene, dette er hva som hendte. her er fakta.» Men dessverre finnes det mange som ikke forholder seg til fakta, som er fullstendig resistente mot logikk. Og derfor stenges kommentarfeltene siden meningsløs trolling ingen adresse har. Kjør debatt!

Foto: Pål M Laukli.

 

 

3 kommentarer

  1. Vel, jeg føler på min side at disse kommentarfeltene på en måte tar pulsen på samfunnet. Det er ikke akkurat trykkoker-teorien (selv om jeg er åpen for at den har noe for seg også – eller at den ikke har det), men heller litt som at man løfter en stein og ser at der var det mange ekle kryp gitt.

    Poenget er at krypene ikke forsvinner hvis man legger steinen ned igjen. Og nå vet man at de er der. Men er ikke det egentlig en bra ting? Altså, disse angstbiterske keyboardkrigerne har ikke oppstått med kommentarfeltene – de aller fleste av dem har levd mesteparten av livet uten kommentarfelt. De var der altså allerede.

    Og de vil være der etter kommentarfeltene forsvinner. Men nå har vi lært noe nytt om vårt eget samfunn. Og jeg tør påstå det er et gode, selv om det vi lærte ikke var spesielt godt.

    Men det hele beror på hvordan vi takler det. Skal vi mobbe mobberne tilbake i hullene de krøp ut av? Eller tvinger det faktum at de eksisterer oss til å spørre oss selv: Hvordan kom vi hit? Hvordan ble lille Norge så fullt av hat? Og hvordan endrer vi det?

    Jeg ser på kommentarfeltene som en mulighet. En mulighet til å se, og til å forstå. Både oss selv og andre. Jeg ser på meg selv som en kanskje over gjennomsnittet fredelig fyr, men det tar ikke lang tid fra jeg begynner å lese et kommentarfelt til jeg kjenner aggresjonen velle opp i meg som … kokende melk eller whatever. Jeg blir provosert. Og så må jeg bruke litt tid på å ta meg selv i å se hva som skjer med meg, og deretter komme meg til helvete vekk fra kommentarfeltet før jeg begynner å slenge dritt jeg også. (Og jeg tror ikke det bare er jeg som opplever å bli fanget i et slikt type aggresjons-vortex i kommentarfeltene. Hva ER det der for et snodig fenomen, egentlig..???)

    Så det var om meg selv. Det skal ikke mye til før jeg havner nede på «deres» nivå. Så jeg er kanskje ikke så mye bedre enn «dem», når det kommer til stykket.

    Det jeg har lært om «dem», er at det er egentlig ikke saker som diskuteres. Tror jeg. Det er følelser som luftes. «De» er sinte, de er redde, og de vil at noen skal ta sinnet og redselen deres på alvor, så de skriker ut. Og blir da i beste fall møtt med hånlig belærende intelektuelle argumenter, i verste fall trigger de tilsvarende følelser hos andre og blir møtt med like mye dritt som de slenger ut. Ihvertfall nesten.

    Så konklusjonen min er at det er mange flere sinte og redde folk der ute enn man skulle tro når man trasker rundt i byen og ser folk handle og vandre og spise og sånt. Og de har ingen anelse om hvordan de hanskes med følelsene sine, så de slenger dem rundt seg i håp om å finne noen som kan ta dem imot. Forståelig nok er det ikke mange som er lystne på det – eller forsåvidt har evnen.

    Så konklusjonen på konklusjonen er rett og slett at folk må lære å hanskes med følelser fra en veldig ung alder, så de ikke får samla opp så mye dritt. Og at situasjonen egentlig er ganske prekær.

    For meg føles det som en verdifull konklusjon. Og jeg føler derfor jeg har mye å takke kommentarfeltene for.

  2. Words!

    Jeg har i flere år tenkt det samme som du skriver. Men prøver man å si noe mot disse her som kommer med kallenavn og beskrivelser, så blir man druknet i enda flere usakligheter.
    Husker du sa noe om noe jeg hadde skrevet som en kommentar i fjor…og jeg ble litt utfordret av deg…og takknemlig. Og jeg ble litt redd fordi det var deg. Vi var egentlig enige, men det kom ikke godt nok fram i måten jeg skrev på.
    Jeg pleier aldri å bruke kallenavn for å understreke noe. Det bør være unødvendig. Er overrasket over hvor frekke folk kan være mot hverandre.
    Respekt og høflighet skader ikke!
    Her treffer du spikeren på hodet!

Legg igjen en kommentar til Jardar Nygård Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *