Det er lett å slå spøk om Erna Solbergs formaning til norske kvinner om at de må føde flere barn.
Vi trenger å føde flere barn, sa hun, ellers er velferden vår i fare. Som om velferden er noe Høyre har flagget høyest for opp igjennom de snart seks årene de har sittet ved makten i norsk politikk. H/FrP’s mantra er skattelette, skattelette, skattelette, og derfor gjør de ubarmhjertige kutt i støtteordninger til de mest utsatte i samfunnet, slikt som de bemidlede ser på som tull og tøys og som ikke merkes om man har to inntekter og begge tjener opp i mot millionen i året.
Men statsministerens hilsen er altså: Fød flere barn da, jenter, gjerne så tidlig som mulig, helst når dere studerer! Det haster, det haster! Og med den andre hånden vifter Solberg av de som spør hvorfor hun sender unge friske arbeidshender tilbake til krigsherjede Afghanistan, og ikke heller lar dem være her for å være med på å rede velferden hun er så livredd for at skal forsvinne ut med badevannet.
Det er på grunn av høy innvandring at velferden er i fare og at fattigdommen i Norge øker, sa hun også, ikke rett ut, men det lå i underteksten. Innvandrere er dyrt, og innvandrernes barn er enda dyrere! Jenter, fød flere barn, vi må redde Norge før det er for sent, og innvandrere, dere må bidra, dere må jobbe! Men alvorlig talt, Erna Solberg, om velferden er i fare, hvorfor er kuren da å føde flere barn? Du er mor selv, og du vet vel godt hvor dyrt det er å ha barn? Eller kanskje du ikke har merket det der du har surfet gjennom livet som statsråd de siste tjue årene? Å norske barn er kravstore, for det er vel norske barn du mener må bli født? Norske barn er ikke gratis, å nei. De skal på fotballtrening, ballett, pianoundervisning, håndball, de skal på ferie, sommerferie, juleferie, vinterferie, og da snakker vi Syden, ikke en tur på Hovedøya med termos og niste. Og de skal ha klær, og vanlig menneskemat spiser de ikke, de sitter og plukker i maten som primadonnaer, mens mor eller far løper rundt som tjenerskap og koker tre eller fire retter slik at Sara, Petronella, Linus og Benjamin skal bli fornøyde. Og legg for all del ikke feil modell av iPhone under juletreet, det er som et overgrep å regne. Myke pakker skal ikke gis i julen. Nå iler du sikkert til og sier at, nei, mine barn er ikke slik. Det har du helt sikkert rett i, men mange barn er slik. Norske barn og voksne er kravstore. Vi bruker 13000 til julegaver hver og en av oss. Og bare i jula svir vi av milliarder til unga. Hør jenter, tenk på velferden og fød flere barn, beklager at vi kuttet i bostøtten, men forskning viser at den virker mot sin hensikt.
Å skaffe seg barn er en dyr affære. Norske barn er av de dyreste i verden. Jeg råder ingen som studerer og bor på en trang hybel i en sokkeletasje til å skaffe seg barn mens de studerer. Jeg råder alle som vurderer å skaffe seg barn om å tenke seg grundig om. Trenger jeg å sette disse menneskene til verden slik den nå ser ut? Er livet mitt virkelig så mye fattigere uten barn? Kan jeg føle meg som et helt menneske selv om jeg ikke setter barn til verden? Er det andre måter jeg kan redde velferden på enn ved å ta statsministeren på alvor og begynne med sette flere barn til verden? Og går det an å tenke at det er en svikt i Solbergs argumentasjon når hun mener at å føde norske barn vil redde norske velferdsordninger, mens å ta inn arbeidshender til Norge vil true de samme ordningene? For spiller det noen rolle hvem som føder disse barna som skal redde oss, og spiller det noen rolle hvor de kommer fra? Eller handler dette rett og slett om at vi skal føde flere hvite etniske nordmenn? Jeg tror det.
Jeg er ikke den som fronter at «hele Afrika» skal få komme til Norge. Nå tror jeg heller ikke hele Afrika ønsker å komme til Norge fordi mange på kontinentet Afrika har det vært bra og ønsker å være der de er. De fleste mennesker ønsker faktisk å være der de er. Men når de ikke kan være eller overleve der de er, så begynner de å flytte på seg og søke lykken andre steder, som vi har gjort, en rekke ganger før, og fremdeles gjør. Det er ikke verre enn at når Solberg-regjeringen kutter fiskekvoten til den lille mann i Kjøllefjord, så havner han på NAV, eller så flytter han til storbyen og søker lykken der. Men å gjøre det vanskelig for de «små» kvinner og menn som er hardtarbeidende i fjorder og små bygder i det ganske land er den virkelige trusselen mot norsk velferd. Staten truer en ung reindriftsutøver til å slakte ned reinflokken sin, og sender han rett inn i NAV-systemet. En liten fisker mister kvoten sin fordi staten mener han ikke lønner seg, og vips, neste uke er hun et trygdet individ som sendes rett ut av arbeidslivet. Så mye for velferden, Erna. Men fød flere norske barn, jenter!
Jeg mener det er nok barn i Norge, det er nok barn i verden, selv om det fødes barn hver eneste dag. Vi kommer ikke til å dø ut med det første. I Norge står tusenvis av barn som trenger fosterhjem, mange er i barnevernets varetekt på grunn av at folk som ikke burde fått barn fikk det. Å sette et barn til verden er en svært alvorlig sak, og alt for mange sier: Men unger må man jo ha! Må man det?
Et barn vil være der så lenge du lever, du kommer til å ånde og puste for det, engstes og ligge våken, bry deg, gråte, lengte, bli skuffet, lei deg, sørge, å få barn er et livsprosjekt som krever at du tar stilling til om du virkelig vil det, orker det, eller trenger det. Prøv med en hund først, den varer i ti år pluss minus. Men man skaffer seg virkelig ikke barn bare for å redde velferden fordi vi har en politisk ledelse som ikke prioriterer velferden, men skattelette. Ikke nok med at abortloven ligger på disse dagers forhandlingsbord, nå er det til og med sendt ut en ordre til norske kvinners livmor.