Jeg kom til Oslo som sekstenåring i 1971. Som et gudsord fra landet gikk jeg av toget på gamle Vestbanen der Nobels Fredssenter nå ligger. Den første natten sov jeg ute i et portrom i Vika, men pytt, det var sommer og livet skulle begynne. Neste dag ranket jeg ryggen og bestemte meg for å skaffe meg en jobb. Jeg fikk napp ganske fort, og ble ansatt som ryddegutt på noe som het Rica Butler i Vika der jeg skulle rydde kjøkkenet, kutte grønnsaker og skrelle poteter. Ganske raskt ble det oppdaget at jeg hadde talent for mat, og fikk opprykk til koldjomfru, et stort ansvar som gikk ut på å lage smørbrød til den store glassdisken. Arbeidsdagen startet klokken 06.00, livet smilte, jeg fikk hybel, hadde egen inntekt og greide meg selv. Men denne gutten bar på større drømmer en stekt løk og rekesmørbrød. Han skulle til scenen.
Jeg hadde meg meg hele min arv fra familien av arbeidsfolk. På farssiden var det sjøsamiske fiskebønder, og på morssiden fullt av jernverksarbeidere og budeier. Jeg hadde ikke lest en eneste bok, visste ingenting om noe som helst, men jeg hadde sett «Vildanden» i en skoleforestilling der Anne Marit Jacobsen spilte Hedvig, og var blitt bitt hardt av teater-basillen. Det var der oppe under lyskasterne jeg skulle være. Men veien dit skulle bli lang og smertefull, og ikke minst full av sviende og ydmykende nederlag, selv om jeg fikk en ørliten debut på Scene 7 som rose i Sossen Krohgs versjon av «Den lille prinsen». Teaterskolen ville ikke ha dette samisk utseende homofile gudsordet fra landet. Fem ganger gjorde jeg et forsøk, og like mange ganger måtte jeg la fingeren gli nedover listen av navnene til de heldige som var kommet inn uten å finne mitt eget blant dem. Ja ja. Men som Stein Winge sa til meg: «Vil du dette, så blir det slik!» Og slik ble det. Etterhvert.
Og her sitter jeg førti år senere, godt plantet i kulturlivet og er en del av den «farlige» kultureliten som folk kaster merkelapper etter i et land der kultur som oftes regnes som den alt for dyre glasuren på kaken som ikke bæres inn før alle er stappmette og forsørget. Vi er en arbeidssky lite bærekraftig gjeng som hever stipend og ikke bidrar til felleskapet. Så sent som i går gikk en ung jypling fra Venstres ungdomsparti ut og mente at Trine Schei Grande burde finne seg et tyngre parti enn kultur fordi kultur var det svært få som brydde seg om. At denne mannen konsumerer alle former for kultur hver eneste dag synes ikke å ha tikket inn der han sto moteriktig kledd med dyre øretelefoner og iPhonen i hånden og smilte skjevt av oss kunstnere som produserer alt han trenger for å leve et hipt og rikt liv. Vel vel.
Men han rett, det finnes en farlig kulturelite. Jeg har selv hatt tendenser til å være en del av den, i perioder. Du vet når du får stemmer i hodet som overskygger hvem du egentlig er, de stemmene som får deg til å være skamfull over det du kommer fra, den som får deg til å tenke at du er smartere og hakket bedre enn din egen familie og folk du er nødt til å forholde deg til 24/7. Når du smiler skjevt til andre menneskers valg av musikk, kan komme til å si litt syrlig til venner at de leser feil bok, at det der ikke er god litteratur, eller at musikaler ikke er fullverdig scenekunst, at om du vil bli tatt seriøst så må du sørge for å bli sett på Black Box, Dansens Hus og Dramatikkens Hus på Grønland, eller ler med et hevet øyebryn når noen stiller i for prangende klær eller for store øredobber, rett og slett bryter med de uskrevne regler som kultureliten er enig om. Jeg har gått på noen smeller selv, og fått høre: «Ja ja, Henriksen, norsk teater trenger for så vidt sånne fargeklatter som deg også, knis…»
Men den lille koldjomfruen kom seg opp på scenen. Via musikkutdannelse havnet han der, og etterhvert ble det både Shakespeare og Ibsen, musikaler og stand up. Dramatiker ble han også, og samfunnsdebattant. Skulle du sett. Og som sagt, en del av den farlige kultureliten. Men han er blitt en aldrende mann som oftere og oftere går i seg selv, som ikke hisser seg opp over at folk elsker «Mamma Mia, here we go again» eller hulker foran tv-skjermen når de ser «Hver gang vi møtes» på TV 2. Han tenker at litt kultur er bedre enn ingen kultur. Han tenker også at så lenge ungdommen leser så er det bedre enn at de ikke gjør det, selv om det holder hardt når han ser unge menn med Jordan Petersson i fanget på trikken, det skal innrømmes. Men kultur er et vidt begrep, et stort felt som skal tilfredstille de mange, og det må vi tåle. Det går faktisk an å like ei bok av Unni Lindell og samtidig være fast leser av Norsk Shakespeare-tidsskrift uten at man skal fratas troverdighet som individ av en elite som ikke tør annet enn å være enøyd og konform.
Foto: Pål M. Laukli