Hvorfor er kunsten så sint?



Med Donald Trump som en av hovedpersonene i nyhetsbildet verden over har en ny kultur av forakt for presse og et ønske om å stramme inn kunstens ytringsfrihet kommet opp til overflaten.

Her hjemme har det også stormet kraftig ved flere anledninger, som for eksempel da en gatekunstner malte en naken korsfestet Sylvi Listhaug på en vegg i Bergen. Og da Pia Maria Roll lagde forestillingen “Ways of Seeing” der husene til kjente toppolitikere ble filmet endte det med ramaskrik, og denne uken er det podcastene til Tussvik&Tønne som får krass kritikk fordi de henger ut og herjer med kjente politikere.

Noe annet som også gikk av stabelen sist uke var en debatt i Tromsø initiert av Avisa Nordlys og Nordnorsk Kunstmuseum med overskriften: “Hvorfor er den samiske kunsten så sint?” med ingressen “Selvmords-belter, hodeskaller og nazi-symbolikk: Den samiske kunsten fråder av sinne og aggresjon. Samtidig signaliserer storsamfunnet et større engasjement for rettferdighet, forsoning og også den samiske kulturens plass. Er engasjementet et spill for galleriet eller er det kunsten som ikke lenger er representativ for samenes situasjon?” Enhver som kan lese ser at denne teksten er et både nedlatende og ganske hysterisk overspill fra arrangøren. Nå hadde jeg selv ikke mulighet for å overvære denne samtalen, så jeg skal ikke mene noe om hva som ble sagt eller ikke sagt i Tromsø. Men hva er det denne vinkelen insinuerer?

For apropos “fråder av sinne og aggresjon”, de fleste av oss har vel fått med oss raseriet mot samiske skilter og stedsnavn i Tromsø? Alt fra toppolitikere til folk flest mener at Tromsø ALDRI har vært samisk, og skal heller ALDRI bli det, vekk med disse skiltene! Så jeg kan ikke helt se at storsamfunnet i Tromsø legger til rette verken for forsoning eller en naturlig plass for samisk kultur eller identitet i Nord-Norges hovedstad. Og at den samiske kunsten fråder av raseri når kunstnere henger opp hodeskaller foran Stortinget er vel også en overreaksjon for et statement over maktdemonstrasjon mot den lille mann i Sápmi som tvinges til å slakte ned reinflokken til et så lavt antall dyr at han mister levebrødet? Er det virkelig ikke legitimt å være rasende når man er i en slik situasjon?



Den politiske kunsten har alltid vært sint, og det skal den forsette å være. Og kunsten på sitt beste skal utfordre og kle av makta, ikke degge for den. Hva er det Nordlys og Tromsø Kunstmuseum vil med denne invitasjonen til samtale som insinuerer at de samiske kunstnere driver et spill for galleriet og at kunsten ikke er representativ for samenes situasjon? Ja, hva slags kunst er det arrangør ønsker? Et slags fornøyd og takknemlig lykkeland der vi viser blid same i solnedgang med reinsdyr i bånd, men samehatet flommer i kommentarfelt og i virkeligheten der ute? Det er virkelig ingenting som provoserer meg mer enn at majoriteten forteller minoriteten hvordan de har det med seg selv. Og enda verre at de ikke skjønner hvor bra de har det. Men igjen vil jeg ikke utelukke at dette kan har vært tema i den samtalen jeg ikke selv hørte.

Det er populært å “ta jødetesten” for å sette ting i perspektiv. Jeg anbefaler folk å ta sametesten. Jeg gjør det selv, ofte. Gå opp og ned en folksom Karl Johansgate en lørdagskveld i dine vanlige klær. Gå til hotellet eller hjem. Skift til samekofte og komager. Gå opp og ned Karl Johan samme kveld. Vi snakkes om du fremdeles lurer på hvorfor den samiske kunsten er så sint! Den er sint fordi den har grunn til det. Det samme har homofile som føler seg tilsidesatt i barne og familiepolitikken. Det samme har kvinnelige komikere som holdes utenfor og marginaliseres på grunn av kjønn. Og makta skal ikke degges for, den skal kritiseres uten at den griper til offerrollen.

 



Leave a Comment