SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Sammenbrudd i et prøverom en regnfull dag i London.

Del denne artikkelen

Jeg går av den toetasjes røde 48-bussen ved Liverpool Street Station. Regnet bøtter ned, men når shopping-genet tikker inn lar ikke denne herren seg stanse av litt styggevær, man er da nordlending. Med lut nakke småløper jeg gjennom de trange smugene der Jack the Ripper skal ha bodd. Passerer kafeer og østers-barer der dresskledde menn smører hverandre med dyr hvitvin og viser haitenner der jeg sjokker forbi. Jeg er på jakt etter lette skjorter for sommersesongen. Min favorittbutikk skal ligge et eller annet sted her i nærheten, se der ja, der er den. All Saints, heter den.

Og her henger de på rekke og rad, lette skjorter i silke og viskose, alt hva et forfengelig homse-hjerte kan begjære. Det er jungel-print, lilla tung silke, svart blank lekker flagrende lett. Jeg tenker stille turer i sakte gange langs greske strender i solnedgang og kan allerede kjenne den kjølige silken mot huden der jeg med en ivrig kinesisk butikkdame med favnen full av skjorter i hælene beveger meg mot prøverommets nederlag. Slike flagrende lette skjorter ser mye bedre ut der de henger på kleshengeren enn på en aldrene mannekropp, faen i helvete! Ti kniver i hjertet! Tyve.

Så er det størrelsen. LARGE er ikke å tenke på. Man ser ut som ei dårlig stappa julepølse. XL går så vidt, men da må man holde pusten. Jeg kjenner svetten renne i panne og armhuler når den kinesiske snakke-maskinen iherdig stikker hånden inn gjennom forhenget med en XXL og et skingrende DARLING som sound track at at nederlaget er til å ta og føle på. Men så kommer raseriet. Hvorfor i heite helvete kan ikke folk lage klær som normale mennesker får på seg? Jeg kjøpte jo en skjorte i denne butikken for fem år siden i størrelse XL og den passer fremdeles, men nå er XXL så trang at jeg føler meg som en sardin i trengsel her jeg står i sort silke med «Today I’m going to do things others can’t do» brodert i gull på ryggen. Jaggu sa jeg evne til å gjøre ting andre ikke kan. Jeg får av meg skjorten, kler på meg mitt triste jeg og lusker ut av butikken mens den kinesiske ønsker meg en «lovely day». Takk skal du faen meg ha1 (selv om at størrelsen krymper ikke er hennes feil)

Jeg står i regnet. Blodsukkeret er dalende og humøret likeså. Jeg tenker at jeg skal gå til nærmeste konditori og spise en hel bløtkake, men så ser jeg et svart vidunder i et vindu på andre siden av gaten. Jeg går langsomt nærmere. Silke, svart, en lang og vakker sak, en slags Djengis Kahn-aktig skjorte, med lange ermer. Orker jeg nok et nederlag? Jeg orker, Djengis lokker meg inn. Og der inne står en vakker indisk mann med florlett kolibri-stemme. Om jeg kan prøve skjorten i vinduet. Ja visst, følg med inn i gemakkene. Han kommer med MEDIUM, LARGE, XL. Jeg blir geleidet inn i prøverommet. Jeg kler av meg på overkroppen og lar den kjølige skjorten i størrelse LARGE gli nedover mitt slitte legeme. Den faller tungt rundt meg, definerer torsoen. Jeg løfter blikket og betrakter meg selv engstelig. Og gudene er på min side. Den er ikke trang. Den er ikke feil. Den passer og jeg kler den.

Inderen slår hendene sammen. «Looking good, sir!» Blush blush, jeg rødmer høflig og sier: «Thanks, I’ll have two of this one, it’s perfect!»

Og her sitter jeg etter å ha overlevd e liten shoppingrunde i regnet i London. To skjorter rikere og en bunke pund fattigere. Men å prøve klær i prøverom er noe av det aller verste jeg vet. Men i den store sammenhengen er jo dette noe gedigent jåleri, og ikke viktig i det hele tatt.  Sorry, denne mannen er også bare et stakkars menneske, og noen dager er forfengeligheten sterkere enn samfunnsengasjementet.  Vel, jeg ga ti pund til en søkkvåt tigger ved Hackney Central. Man føler seg faktisk bedre etter dagens avlat, og litt shopping. Å finne en skjorte som passer krever sin mann.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *