Jeg er blogger. Men er jeg en influencer?



Jeg er blogger. Jeg har veldig mange lesere. Store aviser spør ofte om å trykke tekstene mine. Det får de, men de betaler dårlig, eller rett og slett ingenting. Det er ikke så viktig. Jeg har en agenda. Jeg prøver å påvirke. Synes du jeg bruker ordet “jeg” litt mye? Jeg gjør det med vilje, for det å være blogger er en veldig selvopptatt syssel. Jeg får mye pes, kjeft og hat slengt etter meg. Det er en del av pakka når du er blogger. Men å være blogger en en frivillig ting. Synligheten har jeg valgt selv.

Av og til sitter jeg i eller leder politiske debatter om ulike temaer. Det har jeg fått muligheten til siden jeg har gjort meg selv synlig på internettet. Men jeg kaller meg ikke influencer, selv om jeg har mange følgere og påvirker nok ganske mange med det jeg skriver. Mitt store ekkokammer kroer seg av fryd over det meste av det jeg skriver, og de som ikke er enige raser. Jeg skriver ikke om utseende, klær og sminke. Men det kan hende at jeg skriver om hvordan det er å være en aldrende mann. Men mest av alt skriver jeg om viktige medmenneskelige ting. Og det kan hende at jeg blir litt irritert på venstresiden som jeg er en del av. Da blir mitt litt for store ekkokammer litt forvirret og sint.

Jeg er en voksen mann med store viker, veldig høyt hårfeste og ikke noe hår bak ørene. Skal jeg være ærlig har jeg ikke hårfeste i det hele tatt. Jeg har en kropp som forfaller mer og mer for hver dag som går. Jeg prøver å holde meg i form med å gå, og jeg spiser ganske sunt. Ikke drikker jeg alkohol og ikke røyker jeg. Jeg har overholdet ikke tenkt å putte implantater i rumpen min som ikke lenger er hva den er. Den fungerer fremdeles som en middels behagelig sittepute, selv om den ikke lenger er en av mine fremste attributter. Ja ja. Men jeg blogger ikke så mye om mine skavanker, og gir ikke andre råd om hvordan de kan bli kvitt sine. Det kan hende at jeg av og til kommer med et lite hint om at hodet/hjernen også er en kroppsdel, og at det finnes gode treningssentre for den. Om du undrer, så snakker jeg om bokhyller, som kan være et fint sted å begynne.

Jeg havner sjelden i tottene på andre bloggere. Eller jeg leser ikke andre bloggere. Men det kan hende jeg hører på en og annen podcast. Podcast er litt mer politisk korrekt enn blogg. Seriøse skribenter og pressefolk liker ikke bloggere, og de leser dem ikke. Selv om jeg til tider har flere lesere enn lokalavisen i min hjemby har jeg som blogger et litt “lurvete” rykte. Jeg er ikke faglært penn, selv om både små og store aviser lever høyt og sanker titusenvis av klikk på mine tekster når jeg er så grei å la dem publisere dem. Jada.



Jeg prøver å være en god rollemodell. Prøver å fronte positivitet, og ikke moralisere eller si at folk har et problem om de ikke har nappet øyebrynene sine eller tatovert kunstig hår bak øreflippene. Jeg markedsfører heller ikke slankekurer eller sånne stoffer som man kan pumpe inn i leppene slik at man ser ut som en gakkgakk som har fått en trykk-koker i ansiktet. Derfor blir jeg aldri invitert til Dagsnytt18 til duell med Sophie Elise, og har aldri blitt nominert i Vixen Awards for bloggere. Nei, vi som blogger om flyktningleiren i Moria på Lesbos og afghanske “oktoberunggutter” som sover ute under broene i Paris får ingen priser eller så mye taletid i media. Det er derfor vi bruker dette vinduet som heter blogg.

Jeg råder alle til å blogge. Særlig de unge. Bruke sin demokratiske rett til å ytre seg fritt her i dette frie landet. Sophie Elise er en påvirker som av og til gjør mye bra, men for det meste er hun en svært dårlig rollemodell. Jeg har pirket borti henne før og vært kritisk til mye av det hun står for, og jeg har blitt kjeftet huden full og hudflettet av voksne kvinner som er mødre til unge piker og gutter. Det lever jeg godt med. Når mødre ikke ser hvor stor skade disse influencerne kan påføre de unge har de et problem. Men når også mødrene spiser av hånden til disse rosabloggerne blir det som det blir.

I disse dager ser jeg mange voksne harselere over og gjøre narr av ungdommer som streiker for et bedre klima. Flotte, våkne ungdommer som sitter med plakater der det står “THERE IS NO PLANET 2!” Jeg velger å kalle disse ungdommene for de virkelige influencerne. For hva skal vi med lange øyevipper, struttende stjert, store pupper og fyldige lepper og solariumsbrun hud om planeten går til helvete? Stå på, ungdommen. Dere er best!



Leave a Comment