Når fargene forsvinner.



Jeg har aldri kalt meg aktivist, men det er kanskje det jeg er. Mitt engasjement har alltid vært for de som utsettes for rasisme, hat, diskriminering og urettferdighet. Og opp i gjennom årene har jeg støtt på og sammen med andre aktivister av ulik art. Vi er alle forskjellige, og veien til et felles mål kan være brolagt med mange unødvendige forviklinger og agendaer. Det er synd.

Nå kjenner jeg på en tristhet og en trøtthet. Holdningen “enten er du med oss, ellers er du mot oss” har tatt over i alt for mange saker. Hardheten i den offentlige samtalen slår oftere og oftere luften ut av meg, og jeg kjenner at jeg trekker meg unna. Og når vi glemmer å lytte og lese hverandre skikkelig og tar på oss det vrangeste av briller er det saken vi kjemper for som taper. Det skeive miljøet deler seg i fraksjoner som jobber mot hverandre, det samme skjer i kampen mot rasisme. Jeg blir matt av at om jeg ikke støtter en enkeltsak så blir jeg beskyldt for å være en fiende.

Selvfølgelig er noen mer utsatt enn andre. Og ja, noen har hatt det verst opp igjennom historien, og noen har hatt det litt lettere, men det alle grupper har felles er at de på en eller annen måte har vært utsatt for rasisme, antisemittisme, islamofobi, diskriminering og hat, og da mener jeg det er en avsporing å krangle om hvem som har hatt det verst og hvem der er mest synd på. Dette er ikke en konkurranse i smerte, det er en kamp mot rasisme og diskriminering. Og nei, det betyr ikke at jeg er uenig i at noen ganger må det settes inn målrettede handlingsplaner for særlig utsatte grupper som f. eks skeive muslimer i Norge, eller  rett og slett muslimer når hatet mot dem eskalerer. Men vi må aldri glemme å dra sammen i samme retning mot målet som bør være at alle individer skal kunne leve frie og trygge liv.

Men nå er jeg sliten. Nå er jeg lei meg. Og jeg kommer tilbake på denne bloggen når jeg orker. Jeg vet ikke når.



 



Leave a Comment