Jeg satt litt betuttet foran flatskjermen og så Brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen» som skulle handle om likestilling. Allerede i tittelen på dokumentaren sporer man av. Det virker som om mange tror at likestilling er en kamp mellom kjønnene der det handler om å karre til seg flest mulig rettigheter, og å krangle om hvem som har hatt det verst, og fremdeles har det kjipest. Og som et premiss gjennom hele den timelange seansen lå «nå har damene det så bra, at nå må de roe seg og gi plass til alle gutta som sliter, for nå sliter gutta dere, alarm, alarm!»
Historisk sett har kvinner hatt de tøffeste kampene mens hvite heterofile menn helt klart har sittet i førersetet på de aller fleste områder. At kampen for likestilling har ført til at verden har endret seg for oss alle vet vi, og det var da også meningen. Men det skyldes å minne om at det var kvinnene selv som ropte varsku en gang i tiden, ingen tok kampene for dem. Nå ropes det om at vi må ta vare på mennene som sakker ut, de unge guttene i skolen som ikke henger med. Det er vel og bra, og det må vi selvfølgelig gjøre, men å gi feminister skylden for at menn sliter er meningsløst.
Alle feminister jeg kjenner liker menn. De har ingen agenda om å knekke mannen som individ. Mødrene jeg kjenner føler et særlig ansvar for sønnene sine, de jobber iherdig for å gjøre dem til gode menn som skal kunne fungere i samfunnet. Jeg blir faktisk opprørt når det spres myter om at kvinner les feminister ikke bryr seg om gutter og menn fordi det kunne ikke være mer feil. Alle oppegående feminister vet at du er ikke et svin bare fordi du er mann, ei heller er du smart bare fordi du er født som kvinne. Vi er først og fremst mennesker som har krav på respekt og bør ha de samme rettigheter. Det er det feminisme handler om.
Steve Bannon er I Norge nå. Han frykter press mot patriarkatet og ønsker kvinnene tilbake til kjøkkenet og mannen bak rattet i samfunnet. Han føyer seg inn i en trend der mange nye Messiaser er på banen og forkynner sine budskap på turneer. Menn som Jordan Petersson står på scenen i dine dyre skreddersydde dresser mens gutter og menn spiser av hånden hans. Det handler om å ta tilbake makten som kvinnene har tatt fra mennene. Altså en kjønnskamp mennene skal og må vinne for å holde patriarkatet inntakt. Dette er det motsatte av feminisme.
Alt dette jeg skriver handler selvfølgelig ikke om Brennpunkt-dokumentaren, men den føyer seg inn i premisset for debattene som for tiden går om likestilling. Kvinnene bør justere seg, og mennene må hjelpes. Den hvite middelaldrende mannen har gjort seg selv til offer godt hjulpet av mange kvinner også. For når en mann forbigås av en kvinne er det diskriminering. Når en kvinne forbigås er hun ikke god nok, eller hun har små barn, skal ha barn, eller virker ikke motivert nok. En mann har som regel ikke barn i intervjusituasjonen. Han blir heller ikke spurt om han makter presset både familie og en hektisk jobb fører med seg.
Likestilling er altså ikke en kjønnskamp noen kan vinne. En kamp mellom kjønnene har bare tapere. Og ingen er tjent med at noen taper. Vi kan få til dette sammen. Om vi vil.
Én kommentar
Måten du kommer med feilbeskrivelser av både problemstilling og parter i denne debatten er imponerende. Måten du drar inn Steve Bannon på, selv om han ikke ble nevnt med et eneste ord i brennpunkt, lovpriser feminister hvor av «Alle oppegående feminister vet at du er ikke et svin bare fordi du er mann» samtidig som du ikke nevner Bonde Tusvik’s uttalelser med et eneste ord taler nok om dine forutinntatte meninger på dette feltet.
Så må jo spørsmålet stilles, ville du vært like kritisk til gutter og menn om det var din hånd de spiste av, ikke Jordan Peterson sin?
At du er en ekte, tidsriktig feminist kommer likevel best til syne i det nest siste avsnittet, for da røper du virkelig hvor du kommer fra. For med mindre vi har sett to helt ulike episoder av Brennpunkt, så har du kommet frem til at dette skal handle om hvite middelaldrende menn helt på egenhånd. Bare med den setningen viser du at du ikke har forstått hvordan saken handler om også unge menn, som stadig topper selvmordsstatistikker, innvandrere såvel som 70’ende generasjon nordmenn. Det er heller ikke rasepoeng til høyere utdanning, men kjønnspoeng, som også kan gå til menn av ulike minioriteter, på 7 studier. Ved å koke det ned til noe så banalt som middelaldrende menn som ikke får jobben de vil ha, viser du at du ikke klarer å se hvordan det påvirker menn å bli samværssabotert av barnemødre, hvordan menn får høyere straff for samme forbrytelse, eller hvordan det er for sønner som vokser opp uten en farsfigur i hjemmet.
Likevel må jeg si, jeg er ikke overrasket over (enda) en feminist som gjør en sak som påvirker halvparten av befolkningen om til noe som bare gjelder hvite middelaldrende menn, selve ledelsen i patriarkatet. Det blir vel ikke så ubehagelig å le av problemene deres da, som hvis det ble tatt med i betraktningen at de kan være alt fra nyfødte til døden nær av alderdom, norske såvel som innvandret, heterofile som homofile, bosatt i både bygd og by.
PS: Ved å stemple deg selv som feminist, og fremsnakke feminister på denne måten, samtidig som du ikke tar et oppgjør med Bonde Tusvik, men istedet skal blande inn Bannon, så viser du at det er mer til både Bonde Tusvik sin oppførsel og brennpunkts fremstilling av dagens feminister enn hva jeg trodde første gang jeg så episoden.
Dersom du mener feminisme betyr likestilling, vis oss det. Ikke bare likestill alle menn og deres problem med hvite middelaldrende menn og problematisere det deretter. Og forresten, viser du mye vilje/evne til å forstå likestilling om du mener det er for alle, bare ikke hvite middelaldrende menn? Eller er det kanskje nettopp det feminister mener når de sier likestilling?