Sjaman og sjarlatan?



Edderkoppen Teater er fylt til randen av forventningsfulle kvinner og en håndfull menn. På scenen sitter en vakker kvinne og spiller på et instrument jeg ikke vet hva heter. Hun sitter med lukkede øyne, nynner svakt og spiller de to samme akkordene i en drømmeaktig loop. Lyset er dempet. Noen av kvinnene i salen sitter allerede med lukkede øyne.

Så kommer de to, prinsessen og sjamanen som mottas med ellevill applaus og hurrarop som stiger til nye høyder når Märtha Louise med sår stemme ber pressen forlate salen samtidig som den syngende kvinnen pakker sammen tingene sine og virrer litt rundt på scenen. Dette tar evigheter for først skal hun klemmes og kysses av prinsessen og sjamanen i en ganske svett og nesten tårevåt seanse. Hele åpningen er klossete og litt fomlete, og jeg tenker at denne forestillingen lider av en skrikende mangel på regi. Vel vel, det skal ta seg opp.

Det tar ikke mange minuttene for vi skjønner at dette skal bli en ganske selvsentrert reise inn i kunsten å elske seg selv, riste av seg alt det negative, lære seg å søke lyset og ikke mørket. Dette er vel og bra, for hvem har ikke tendens til å synke ned i negativitet og pessimisme når man i utgangspunktet har det så bra som de fleste av oss har det her i landet.

Sjamanen begynner på en lang regle av positive ting vi kan si om oss selv,  og vi skal svare fra salen “I feel it!” Denne delen tar en ca tyve minutter der vi skal erkjenne at vi er unike, strålende, begavede, vakre, spesielle, viktige, gode og enestående individer på jorden. Jeg sitter der og tenker, joda, jeg kan nok føle alt dette i ørsmå og gode øyeblikk, men om jeg skulle vært så fantastisk hele tiden ville jeg blitt utslitt.



Tankene mine går også til foredragsholdere som ofte besøker teatre og bedrifter jeg har jobbet ved. Sånne energiske menn som forteller oss om samhandling, positivitet og hvordan bli et bedre menneske sammen med de du er nødt til å omgås hver dag på jobben. For, tenker jeg, denne mannen er ikke sjaman, han er ikke sjarlatan, han er en amerikansk foredragsholder a la de som bruker å sitte hos Skavlan eller Lindmo. For ikke et øyeblikk snakker han om noe overnaturlig, ikke driver han og hugger hodet av høns, drikker blod, bedriver voodoo eller andre obskure ting. Ja, jeg vet at han har sagt mye rart i egen podcast og på nettet ellers, men her på denne scenen fremstår han som morsom og har ganske godt driv i monologene sine. Jeg ser ingen grunn til å harselere over dette, særlig fordi disse monologene har vi hørt tusen ganger før, og manus er faktisk litt gøyere enn de aller fleste musikaler og billettene er dessuten billigere.

Jeg får også sympati med prinsessen der hun står smilende med puffermer og snakker om den lille ensomme og trange boksen man bor i når man er født til å bli prinsesse. Hvordan kamera har vært rettet mot henne fra livets begynnelse. Märtha Louise er en god og morsom formidler. Man kan ikke la være å like henne. Så kan man avvise henne med å si at hun er privilegert og rik og bør slutte med sutringen, men det gjør da folk virkelig i kommentarfeltene og andre steder. “Hvorfor tok ikke moren din abort, Märtha?” leste jeg i et kommentarfelt her om dagen. Men nå står hun altså der foran oss og smiler mens hun forteller om seg selv og sitt prosjekt. Jeg digger det, jeg digger det veldig.

Men, for det er et men. Både prinsessen og sjamanen snakker kun til mennesker i egen øyehøyde. At det finnes andre virkeligheter enn deres egen sneier man overhodet ikke innom de to drøye timene dette tar. De glemmer at det finnes mennesker som ikke har tid og krefter til å gi seg hen til jakten på seg selv og sin indre ro. For det er ikke lett å elske seg selv og skyve vekk negativitet og mørke tanker om dagene er et helvetes slit for å få endene til å møtes og å skaffe mat på bordet for seg selv og sine barn. Da kan man faktisk ikke sette seg ned midt på dagen og meditere eller si nei til det man ikke vil for å beskytte seg selv. Prinsessen og sjamanen er privilegerte  mennesker som har all verden tid til slikt, vanlige folk har ikke det.

Men her i kveld, i Edderkoppen Teater sitter en gjeng som har både tid og råd til slikt. De har råd til å betale 595 kroner for billetten, og det har råd til å være på en reise inn i seg selv med alt hva det innebærer. Benkeradene er fulle av folk med hair extension, ansikter som er påkostet med plastisk kirurgi og de skjødesløse gevantene man har kledd på seg er ikke noen brukte filler som er kjøpt på UFF. Selvrealiserings-trippen er en dyr affære, det koster en helvetes mye penger å lete etter seg selv. Prinsessen og sjamanen har tatt tempen på tiden og lest den rett.

Dette med sjamanisme er en ren jippo. Sjaman Durek er ikke i nærheten av å være sjaman, han er en foredragsholder, en gøyal en. Det eneste sjamanistiske man kunne skimte var den gullfargede slåbroken og alle smykkene hans. Nesten som en dronning sto han der mens kvinner i godt voksen alder løftet hendene i været og ropte “WE LOVE YOU!”  Og vips, så var to timer og et kvarter over. Det er alltid gøy når prinsesser og dronninger finner hverandre. Det er show! Lik det, eller ikke.

 

 

 

 



Leave a Comment