Vi lever i en tid der folk roper «identitetspolitikk» etter deg om du setter bjelle på katten og kaller en spade for en spade. Det skal veldig mye til før jeg kaller noen for rasist, men jeg nøler ikke med å gjøre det når spaden er så tydelig at den ikke kan kalles for noe annet enn en spade, for å bruke en populært metafor.
Men hva har rett til å kjempe min kamp? Vel, i utgangspunktet alle. Men noen ganger kommer jeg litt i stuss når enkelte kaster seg inn i f. eks homokampen. For jeg er av den oppfatning at alle utspill fra debattanter må settes i sammenheng med hva de tidligere har sagt og skrevet. Om en statsstøttet blogger har en lang historie med å skrive negativt om islam og muslimer plutselig opptrer som de homofiles høye beskytter når det avdekkes tall som viser at mange muslimer har et negativt syn på skeive ringer det en liten varselklokke hos meg. For dette er, slik jeg ser det, et vikarierende motiv.
Det blir ikke mer troverdig at bloggeren sender meg meldinger i innboks der hen forteller at hen selv har et barn som er homofil. Altså, alle har vel en i nærmeste familie eller omgangskrets som er skeiv i en moderne verden? Det er litt som si at «jeg er ikke rasist fordi jeg ha kjøpt meg wokpanne!» eller «jeg kjenner mange innvandrere jeg…» Så at en fremmedfiendtlig blogger som frenetisk gnager om muslimer og islam plutselig skulle løfte fanen for meg er like lite troverdig som at Sylvi Listhaug og Siv Jensen plutselig gikk i tog 8.mars. Jeg tror de fleste ville lure på hva pokker er det de pønsker på nå?
Og – hvem har rett til å bli krenket på mine vegne? Ingen, absolutt ingen. Jeg bestemmer selv hva som krenker meg og hva som ikke gjør det. Som same nekter jeg at andre skal fortelle meg at jeg bør være krenket over at Siv Jensen kler seg ut som indianer. Det var ikke så smart, men jeg ble ikke krenket av det. Jeg blir heller ikke krenket av at noen kaller meg homo. Jeg er homo, og jeg kaller meg det selv. Men det er noe med situasjon og kontekst. Men ja, noen ganger tar galskapen overhånd.
Jeg tok et bilde av meg selv på en strand i Hellas, delte det på Instagram med teksten: HOMO I SOLNEDGANG! (ja, i versaler), og straks ble det storm på veggen min. Forsto jeg ikke at det var diskriminerende å kalle meg selv homo? Og visste jeg ikke at å være homo er helt naturlig? Herlige land, jeg har stått i homokampen siden jeg var 16 år i 1971, shut your face, honey!
Men for tiden er det mange kryssende agendaer og vikarierende motiver for å bedrive diskriminering og rasisme. Man samler ekkokammeret rundt seg, fansen jubler og mobber motstemmene.
Blogger Nina Hjerpseth-Østlie må kjempe de kampene hun vil, og at all kritikk preller av og bryr henne en høstblomst, feel free. Men at hun latterliggjør meg for å være over seksti år finner meg meg ikke i. Er det faktum at fantastiske Kim Friele er godt over åtte et argument for at hun ikke lenger er meningsberettiget i homodebatten? Nei, det er det ikke.
Noen av oss gikk opp på barrikadene den gangen det hadde store omkostninger. Vi har kjempet så blod og tenner sprutet, og vunnet fram. Vi har faktisk kommet så langt at folk med vikarierende motiver bruker oss for hva vi er verdt. Og når vi protesterer svarer ekkokammeret deres: God bedring, Henriksen!