Da Jehova banket på i oppgang C.



Våkner til nyheten om at Kjell Inge Ropstad (KrF) vurderer den offentlige støtten til sekten Jehovas Vitner på grunn av at medlemmene oppfordres til ikke å bruke sin demokratiske stemmerett ved kommune og stortingsvalg. Lederen av Jehovas Vitner i Skandinavia svarer at medlemmene skal være som Jesus og disiplene, de skal ikke delta i verdslig politikk, og derfor ikke stemme eller ta stilling i politisk saker.

Dette er bare en liten del av den sosiale kontrollen som sekten driver med overfor alle sine medlemmer. Medlemmene blir stadig utsatt for overvåkning. Det kreves en høy “moral” av alle. Når vold og overgrep oppdages rådes den utsatte til ikke å gå til politiet, overgrepet, uansett grad skal behandles av “de eldste”, som er et slags råd av voksne menn. Offeret må gå gjennom en rekke nedverdigende intervjuer, og det er som regel overgriperen som beskyttes. Om offeret truer med å gå til politiet med saken sin utsettes hen for trusler og konstant overvåkning. Jeg er blitt fortalt historier der medlemmer av menigheten har sittet i biler utenfor offerets hus 24 timer i døgnet. Det legges også lokk på vold mot kvinner og barn.

Da jeg var seks år i 1961 banket det på døren i boligblokka der vi bodde. Pappa åpnet og slapp inn to svartkledde menn fra Jehovas Vitner. Fra den dagen forandret livet mitt seg til et helvete. Pappa gikk fra å være en litt drikkfeldig lun mann til å bli en fanatisk predikant som tråkket milevis fra dør til dør med bladene Vakttårnet og Våkn Opp! Han gjorde lynkarriere i den lokale menigheten og ble en betrodd. Blank og fin i dressen, vakker av utseende var han lett å like, selve prakteksemplaret av en familiefar og kristen.

Men hjemme var han en annen. Han var en streng og psykopatisk voldsmann som utøvde fysisk og psykisk vold mot meg og mor. Jeg var bare syv år og hadde akkurat begynt på skolen første gangen han tok meg med inn på badet og slo meg så hardt i hodet, ansiktet og på kroppen at jeg besvimte. Det var også første gangen jeg kjente på rå og skremmende redsel, og dette overgrepet var starten på ti år med ukentlig vold. Pappa tok fullstendig kontroll over livet mitt, dengte og slo meg hjemme, og samtidig kjørte han meg fram som et kommende “vitne”. Elleve år gammel holdt jeg min første tale på et av de store stevene som Jehovas Vitner holder hver sommer. Den lille gutten gjorde braksuksess og ble spådd en lysende framtid i menigheten. Hjemme gnog angsten og blodet fløyt. Jeg utviklet panikkangst.



Femten år gammel gikk jeg til en av “de eldste” for å fortelle om pappas overgrep. Jeg ble ikke trodd og fikk beskjed om ikke å spre slike stygge rykter om min stakkars pappa, og at dette helt sikkert var noe jeg hadde funnet på for å skade ham. Samme kveld kom pappa inn på rommet mitt og holdt hodet mitt mellom hendene sine, knuget meg hardt og stirret meg inn i øynene og sa: “Om du går til de eldste en gang til så banker jeg livskiten ut av deg, forstått?”

Da jeg var seksten innrømmet jeg for meg selv at jeg var homofil. Jeg fortalte det til mamma. Pappa kom smilende til meg å sa: “Det finnes en løsning på problemet ditt Sven. Vi kan sende deg til Brooklyn, så skal du bli kvitt disse syke tankene…” Det var vel da jeg forsto at pappa var en farlig mann, at sekten var noe jeg måtte rive meg løs fra. Jeg vet ikke hva som skjedde inni meg i det øyeblikket han sto der og smilte, men det var vel faen meg nok, nok, nok, nok. Jeg kastet meg over ham og slo ham med knyttnevene. Slo til jeg begynte å gråte, gråt som gikk over i såre hulk. Så kom jeg meg ut av huset. Jeg så ham igjen en eneste gang før han døde nesten fem og førti år senere. Jeg mistet også kontakten med mamma, som døde for tre år siden. Da hadde jeg ikke sett henne på femti år. Det er slikt den statsstøttede sekten utsetter sine medlemmer for.

Så flott, Kjell Inge Ropstad. Fortell hele historien. Kutt støtten til sekter og kristne trosamfunn av alle religioner som driver med sosial kontroll og overgrep. Hilsen stolt samisk homofil mann 64.

 

 



Leave a Comment