Jeg vil hevde at i Norge har vi nesten ubegrenset ytringsfrihet, og jeg er sterkt uenig med de som måtte mene noe annet, også de som mener at ytringsfriheten er truet. For nesten hver eneste dag er det en eller annen middelaldrende mann eller kvinner som forteller oss om «hvor tøft det er å stå i stormen..» Men når jeg går inn for å sjekke disse stormene som de mener seg å stå i er det som regel ikke storm, de blir bare motsagt av ganske saklige argumenter.
Du blir faktisk ikke hetset bare fordi du blir motsagt. I et fritt og åpent demokrati er det både lov og helt ok å være uenig med de man diskuterer med. Og ja, det kan være en styrkeprøve å gå inn i den offentlige samtalen om du tror du sitter på den fulle og hele sannhet. Sannheten er i stadig forandring, og det er i de heftige samtalene vi lærer noe nytt om vi evener å lytte og lar motstanderen få fullføre setninger og tankerekker.
Hatprat og trakassering er noe helt annet, og det skal ikke tolereres. Men tøffe diskusjoner om ømtålige temaer bør påregnes om man kaster seg ut i samtale med kjente og ukjente tastatur-riddere i cyber space.
Men som oftes er det majoriteten som roper høyest om at de blir kneblet og utsettes for hat. Det er også som oftes majoriteten som lager seminarer og eventer der ytringsfrihet og matprat diskuteres, selv om de selv ikke er det som er hardest rammet. Selv er jeg en voksen mann som skriver med bramfri penn, og noen skulle kanskje tro at jeg utsettes for mye hat? Det gjør jeg ikke. Det kan gå en kule varmt, men det er sjelden jeg utsettes for direkte hat og trusler. Derfor er omkostningene for å delta i den offentlige samtalen ganske liten for meg, heldigvis.
Som samfunnsdebattant blir jeg spurt om å delta på mye forskjellig, og noen av henvendelsene er helt uforståelige slik jeg ser det. Hvorfor tar noen kontakt med meg som bor i Mo i Rana for å diskutere forholdene i Groruddalen? Det eneste jeg vet om Groruddalen er det jeg leser i avisene, og det er jo så ymse. Så jeg svarte da jeg fikk spørsmål om å sitte i et panel og diskutere forholdene i Groruddalen: «Ring Groruddalen, de har både elektrisk lys og telefon der oppe, de svarer sikkert!»
Problemet med den norske samtalen er at det er alt for mange gjengangere som deltar. Når det skal snakkes om innvandring eller flyktninger og du inviterer Karin Andersen (SV) og Jon Helgheim (FrP) for liksom å skape balanse, da vet du hva du får. Hva med å invitere de det gjelder? Snakke med noen som har tatt seg hit? Noen som nesten holdt på å drukne i Middelhavet isteden for folk som ikke har opplevd Middelhavet i en annen vinkel enn fra en solstol på Rhodos?
For det er faktisk de som sitter i baksetet som trenger å få ytre seg, få et kraftig ord med i laget. Det er gutten som truse med å bli sendt til Kabul der han aldri har vært som bør få fortelle sin historien. Trebarnsmoren som sliter fordi regjeringen har kuttet i norskundervisningen hennes, en undervisning hun er avhengig av for å komme seg inn på arbeidsmarkedet, det er hennes fortelling som bør få plass i Debatten og i Dagsnytt 18, ikke fem stykker i et all white panel som krangler seg i mellom om begreper og snakker om mennesker som et umulig regnestykke som aldri er ment å gå opp.
Vi trenger med andre ord en virkelighetssjekk rundt den offentlige samtalen og hvem som deltar i den, og hvilket narrativ den bringer til torgs. Vi vet stort sett hva gjengangerne mener og hvilke agendaer de har. Nå trenger vi nye stemmer som kan komme med andre perspektiver og virkeligheter. Vi trenger andre spaltister i de store avisene enn Kjetil Rolness og andre gullpenner. Nei, jeg mener ikke at det skal være åpne grenser og fri innvandring til alle redaksjoner og mikrofoner, men litt mer pigment kunne da for pokker ikke skade?
Hilsen fra glasshuset til et blekansikt nordfra.