Jeg har ikke lest boken, men jeg liker den ikke!



Å, som jeg lengter tilbake til sosiale mediers spede begynnelse. Den gangen man kunne legge ut et bilde av et lekkert karbonadesmørbrød med speilegg der man satt og koste seg på kafé i Bergen og ville fortelle verden om et lite øyeblikk av hverdagslykke. Eller et bilde av katten, stranden på Rhodos eller svigermors verdens beste kake, og slippe unna med det. Ja, dere husker vel den gangen Facebook var et sted der man kunne føre en samtale med lav innestemme, der tonen var lett og alle syntes det var stas å finne igjen gamle venner og bekjente som var forsvunnet på livets vei?

Så hva skjedde? For i disse dager må man iføre seg hjelm, knebeskyttere og boksehansker før man logger på dette gjørmebadet av et nettsted, gjerne ha en ladd hagle i bakhånd og sjekke hvor nærmeste nødutgang finnes.

Ja, jeg savner den gode tiden da vi kunne snakke konstruktivt sammen om en bok vi hadde lest, eller en film vi hadde sett. Nå leste jeg nettopp denne setningen på egen vegg: “Jeg har ikke lest boken til Haddy Njie, men jeg vet at seg ikke liker den!” Og under følger en tråd med folk som radbrekker boken mens de hele tiden forsikrer hverandre at de ikke kommer til å lese den. For makan til makkverk, og fy faen for ei sur og hevngjerrig kjerring! Og Trond Giske har helt sikkert tvunget henne til å skrive den! Jada.

Vi har vært igjennom en rekke slike “sjøslag” i de siste årene. Jeg tenker på forestillingen “Ways of Seeing” som alle mente noe om og visste hvordan var før nesten ingen hadde sett den. “Jeg har hørt at..” er intet argument i en diskusjon. Men alle hadde hørt, også seriøse journalister, at forestillingen hang ut sårbare familier til toppolitikere. Og stormen økte i styrke og ble så ille at selv statsministeren som heller ikke hadde sett forestillingen måtte rykke ut med beskjed om at kunstnere måtte tåle å kritiseres når de “tramper over”. Hva overtrampet egentlig besto i var litt uklart, men alle var skjønt enig om at det var et stort overtramp. Ja, resten er historie.



Forleden så jeg filmen “Joker” med Joaquin Phoenix i hovedrollen. Den er den best filmen jeg har sett i hele mitt liv. Jeg skrev det på Facebook-veggen min, men da rykket flere som ikke hadde sett den ut og sa at VG mente den var dårlig, så jeg tok feil. “Joker” var ikke den beste filmen jeg har sett. I rest my case.

I skrivende stund pågår det en rasende debatt om preparatet PrEP, som nesten ingen vet hva er. Men i følge de som “vet” er det en dyr pille som staten gir homofile menn slik at de kan knulle og bli knullet av alt som rører seg uten å bruke kondom og heller ikke bli hivsmittet. At også utsatte kvinner får det er ikke et argument i saken, og at preparatet er et ledd i å gjør et forsøk på å utrydde HIV-viruset vedkommer heller ikke saken. Det er “disse kåte homoene som vil knulle Gud og hvermann” på bekostning av folk med migrene og svaksynte barn som ikke får medisiner eller briller, så “disse homoene bør betale for knullinga si sjøl” Ferdig snakka. Jeg prøvde å komme med litt fakta i et par tråder, men fikk til svar: “Bu hu. I rest my case!” fra en voksen kvinnelig advokat. Fakta om PrEP ligger noen tastetrykk unna for de som måtte være interessert.

Vel, kjære dere. I helgen setter jeg meg ned for å lese den famøse dagboken til Haddy Njie, og så kommer tilbake til hva jeg mener om den når jeg har lest den. “Joker” er fremdeles den beste filmen jeg har sett. PrEP er smart, men et bilde av katten eller et karbonadesmørbrød skal dere få slippe. Og til de svaksynte og de med migrene, det er leit at grupper settes opp mot hverandre i et statsbudsjett som burde vært tilrettelagt for de svakeste grupperingene i landet. Det er det ikke. Men de som lager det vet at mens vi krangler om ting vi ikke vet noe om, er det noen som har mer enn det de trenger som tjener på det.

 



Leave a Comment