I 2010 brukte jeg N-ordet som virkemiddel i en tekst. Beklager, og det ville jeg ikke gjort nå.

I 2010 skrev jeg en tekst der jeg ville gjøre et ironisk poeng av at i visse bransjer jobber det flere brune mennesker enn andre steder som f. eks i hotell og servicebransjen. Du vet hvem jeg mener. De som vasker hotellrommet ditt, kjører deg rundt i taxi, navigerer trikken gjennom byen i helgene, ja, stort sett holder landet reint mens «vi andre» har fri. Det va også et forsøk på å si noe om sosial dumping og uverdige arbeidsforhold.

Jeg hadde akkurat hatt en samtale med den hyggelige stuepiken som kom fra et afrikansk land, og så satte jeg meg ned og skrev «Weekend-N…» teksten min som i dag dukket opp fra en gammel blogg som i sin tid ble hacket. Jeg ser i ettertid at å bruke n-ordet som virkemiddel ikke er det smarteste jeg har gjort, og det ville jeg aldri ha gjort i dag. Jeg beklager at jeg ikke tenkte lenger i 2010 her jeg sitter og leser denne gamle teksten, og ser med et øyekast at jeg kunne ha fått fram poengene mine uten.

Jeg er sterk motstander av å bruke ord som sårer, stigmatiserer og støter folkegrupper. Og i den nylige Sagen-gate tenkte jeg at hvorfor i huleste måtte han bruke ord som sårer og att på til svekker det han vil fortelle? Som både homo og same har jeg selv fått støtende ord kastet etter meg. Skvettlapp, femtilapp, tarmfreser, skrulle osv. Sårende og helt unødvendig, språket er rikt nok til at vi ikke trenger å ty til daterte ord og vendinger.

Vel, i dag dukket en mine kanskje ikke beste øyeblikk som blogger opp til overflaten. Det var lærerikt å se at jeg har utviklet meg som skribent, og at jeg kan ta kritikk for at jeg trådde feil den gangen. Det skal ikke skje igjen.