Når en kjendis dør.



De fleste mennesker i verden er ikke kjendiser, heldigvis, og naturligvis. Men verden elsker kjendiser, mange vil bli det, vi elsker å dyrke dem, se dem stige mot stjernehimmelen  og se dem falle. Alle vi som har snust litt på å være over middels synlige i offentligheten vet at om du inviterer sladrepressen i bryllupet ditt, så kommer de i skillsmissen også. Plassen i spotlighten er trang, lyset er sterkt og blendene, det kan gå på selvbildet løs, på godt og vondt. Noen kan begynne å tro på de hviskende stemmene i hodet om at man er verdt mer enn andre, men ofte er “styggen opp ryggen” der og jevner ut bildet. Og verst av alt, som kjendis kan man ikke selv velge når man vil vær privat eller offentlig, verdens øyne hviler på deg 24/7, og klikket fra kameraene følger deg som en gresshoppesverm langt inn i nattesøvnen som ofte uteblir.

Første gang jeg satt litt forbløffet og gråt foran flatskjermen over at et menneske jeg ikke kjente var død var da Lady Diana ble drept i en bilulykke i Paris. Den voldsomme gråten som veltet opp i meg kom overraskende fordi jeg trodde jeg ikke hadde hatt noe spesielt forhold til den engelske prinsessen, med det hadde jeg visst. For noen offentlige personer kryper under huden på oss uten at vi vet det eller ikke. De blir en del av offentligheten og vi registrer dem som et lyd og bilde-spor i nyhetsstrømmen vi daglig utsettes for. Og der satt jeg altså og gråt over Diana som var død. Hvorfor? Var det de ensomme øynene hennes, de redde hendene som hele tiden søkte et sted å være, den magre skikkelsen med den litt forsiktige gangen? Jeg aner ikke, men jeg gråt.

Jeg gråt også da mitt store musikalske forbilde Aretha Franklin døde, så også da Leonard Cohen gikk bort.

Og 1. juledag gråt jeg da nyheten om at kunstner Ari Behn hadde tatt sitt liv. Jeg gråt over den fine fyren som jeg kjente. Jeg gråt over at han valgte å bruke den vanskeligste av alle utgangsdører fra dette livet. Og jeg gråt for alt han kunne ha fått gjort mer her på jorda.



Dette er ikke et minneord, det er snarere en tekst om noen mekanismer som tikker inn når kjente mennesker dør, da særlig når de velger å ta sitt eget liv. Spørsmål som: Hva med alle de andre, de det ikke skrives om? Hvem tenker på de 700 som ikke for bilde og omtale i avisen? Vel, de fleste mennesker som tar sitt liv har noen etterlatte, sørgende, knuste, uforstående, redde og knekte etterlatte, og de minnes og huskes på mikronivå. Når en kjendis dør settes et større maskineri i gang, på godt og vondt. Det gode er at det snakkes åpent om selvmord, det dårlige er alle de som føler trang til å harselere over andres måte å sørge over et menneske de ikke kjente. Jeg reagerer på det, fordi kjente mennesker er liksom “våre” mennesker, noen vi ikke har vært upåvirket av.

For Ari Behn var et menneske ingen i Norge var upåvirket av. Mange elsket ham, mange hatet ham, mange brukte stor energi på å mobbe ham, latterliggjøre ham. Slik gikk langt inn i kunstnerkretser. Han var en diva, en klovn, en posør og en sjarlatan, den nye vinen som danset på bordene helt uten blygsel, en levemann som tok for seg. Han var et par tre nummer for stor for dette lille landet som liker skiløpere og grepa gutter av hel ved. Samtidig flyttet han grensen for hva en mann kunne være i et moderne samfunn. Noe som også gjorde ham til de to siste tiårs mest populære hakkekylling.

Alle miljøer og segmenter har sine kjendiser. Akademia, det über-seriøse forfattermiljøet, musikkmiljøet, politikken, sporten, teateret og filmen, og vi elsker å dyrke dem på en måte som passer i den flokken vi har valgt å tilhøre. Vi elsker å se mennesker som lyser sterkt, som våger, som går utenfor opptråkkede stier. Vi elsker å observere dem fra vårt trygge ståsted der vi står midt i egen klikk hvor risken for å bli hånet er minimal fordi vi følger reglene om hva som er comme il faut. Og alle bærer vi på en stor drøm å bli sett. Men vi tør ikke skinne.

Hvil i fred AB.

 

 



Leave a Comment