The day the music died. Om sure gubber og kulturkjerringer og sånt…



Jeg er ikke redd for å bli gammel. Men jeg er livredd for å bli sur gubbe. Ingenting er så ikke som sure gubber, du vet sånne som gnager om at alt var bedre før, og at musikken døde med i 1970. Altså, det er ikke det, jeg kan få små anfall selv, kan ta meg i det når jeg hører stemmen min legge seg i litt mollstemt gnager-aktig sutring, hvorfor er det ikke et sted som serverer vanlig middagsmat på Løkka lenger, jeg husker….men så tar jeg meg i det, ikke så negativ nå, Henriksen, ta deg ei bolle, men jeg kan ikke ta meg ei bolle fordi eldre herrer er stadig på slankekur, og gjærbakst er det verste for figuren, sies det.

Men alvorlig talt, kan ikke gamlingene slappe av litt, slutte å gnåle om at alt var bedre før. Alt var ikke bedre før, og det vet dere. Og om femti år fra nå kommer det til å sitte noen gamlinger å syte om at “Herre fred, i dag la de ned den aller siste Starbucks i Oslo. Nå må det bli slutt på raseringen av det genuine i bybildet, alt var mye bedre i gamle dager!” Kjære vene, tiden går så fort at selv gamle dager er ikke hva de var, ikke speil heller, en aldrende mann står her foran speilet og stirrer på løs hud som stadig blir løsere, og kan såvidt spotte et par leverflekker på håndbaken. Verden går til helvete på første klasse, og krisene tårner seg opp.

Som sagt, jeg er livredd for å bli sur gubbe, og jeg snakker hardt til meg selv ofte.

Noen ganger når jeg sitter sammen med jevnaldrende av alle kjønn tar jeg meg i å få litt pusteproblemer, og jeg ser meg litt panisk rundt etter nødutgangen. Hva pokker er det som har skjedd med oss der vi sitter i dyre tekstiler og fikse skuldervesker og håndsydde italienske boots og nikker skjønt enig om megetsigende til hverandre på soldekket og nipper cava. Vel, denne eldre herren har sluttet å drikke, så jeg skeier ut meg en grønn smoothie til 99 norske kroner, du vet, spinat, agurk, ingefær og et eller annet sunt som smaker høgg. Flasken er selvfølgelig nedbrytbar, miljøvennlige er vi, ja, det skal vi ha, selv om hip hop-musikken er så høy at vi ikke får snakket om den siste sykkelturen vi har hatt i Toscana i fred. (vi gi litt faen i kommaregelen i vår alder)



Ja, så sitter vi der og engster oss for at Greta Thunberg ikke skal få nok skolegang, og er hun manipulert av foreldrene, og hun Sophie Elise er ikke en bra rollemodell, vel, vi leser jo ikke blogger, blogger er ut, nå er det pod som gjelder, noen som har hørt på den der med Marie Simonsen? For selv om alt var bedre før så har vi iPhone og iPad og Mac og hele smæla, men SnapChat orker vi ikke fordi det er så stressende, og dessuten vil vi ikke virke panisk ungdommelige. Og heteroene diskuterer Tinder, og homoene Grindr, og er det ikke mye bedre å møte mennesker i det virkelige liv, sier vi gamlinger som husker da vi satt oppe på Herregårdskroa (som vi kalte Club 7-setra) og hadde det så koselig, men nå henger vi på Face og Twitter, og ja da, folk treffer ikke folk lenger. Og hva med en ferie i Norge til sommeren, pludrer vi på soldekket mens klokka tikker og den fine sanden sildrer umerkelig ned i timeglasset.

Og innerst inne vet vi at ikke alt var bedre før. Det meste var verre før. Vi har det så bra nå, vi på soldekket. Vi har det så bra at vi er i ferd med å surne. Hva med å strekke ut en hånd til de som svømmer for livet for å få dagene til å henge sammen? Titte litt bak nyhetsbildet som består av kriser i MGP og at Siv Jensen raser. Kanskje si takk. Takk er et alt for lite brukt ord i Norge i 2020. Takk for alt vi har fått. Musikken er ikke død. bandet spiller fremdeles. Spiss ørene. Det er god plass på dansegulvet. Nok kake til alle. Plass til flere ved bordet.

 

 



Leave a Comment