SVEN HENRIKSEN

Søk
Close this search box.

Dyr jålete mat, norsk tristesse og fordommer.

Del denne artikkelen

Her om dagen fikk fem norske restauranter tildelt hver sin Michelinstjerne. Det fikk politiker Pollestad i SP til å rase. Vel de fleste «raser» jo i norske medier for tiden, er det ikke MGP, så er det at norske gründere som bruker kortreist mat og blir premiert for det, som hisser opp folket her i nord. Vi er nemlig noen nøysomme sjeler som ikke fråtser og nekter å betale 300 kroner for et kamskjell som er dandert på en seng av jåleri, eller selvhøytidelig gris som kun har spist urter og hasselnøtter. Nei, vi holder oss til rotnorsk og rimelig tradisjonsmat som Grandiosa og Taco-Kit. Og sushi, selvfølgelig, vi er jo et folk som lever ved havet.

Senterpartiet burde jo rope hurra og favne at norsk kortreist mat blir tildelt verdens mest prestisjetunge kulinariske stjerne. Dette angstbiterske bondepartiet som latterliggjør oss som sitter på Grünerløkka og drikker italiensk kaffe, desaignervann og løvetann-salat med fiken importert fra Tyrkia og geitost fra Frankrike, men akk nei. Dette er dyrt jåleri, ferdig snakka.

Selv om jeg ynder å sitte på Løkka, ute på pynten på Vippa, eller Mathallen i Oslo bor jeg ved havet i Nors-Norge det meste av tiden. Her lever vi, om vi anstrenger oss litt, i et paradis når det kommer til ingredienser. Du kan kjøpe lam rett fra bonden, sau som har gått i fjæra og spist ville turer på fjellet, økologisk gris, reinkjøtt som ikke er kødda med, og egg fra bønder, samt fersk fisk fra flere. Vi har også et fantastisk sted som heter «Til Elise fra Marius» ute i Utskarpen der de kun serverer mat som kommer fra regionen. Gudegodt, og ikke dyrere enn at man kan spise der en gang i blant.

Det finnes lyspunkter i de fleste regioner, og de bør støttes og besøkes, men stort sett er ferden oppover E6 i det ganske land en trist reise der du kan gå tørrskodd fra den ene kebab-tallerkenen til den andre, og fra den ene brunsvidde fyllingen til pappbeger av svidd pommes frittes henrettet i gammel frityrolje. Dette er noe politikere som er opptatt av distriktene burde ta tak i, for makan til kulinarisk elendighet skal du lete lenge etter. Prøv å bestille fersk fisk i Lofoten, du vil neppe finne det så mange steder. For meg er det helt uforståelig.

Nå skal det sies at det å spise på en Michelin-restaurant er ikke noe man gjør til hverdags, det er for spesielle anledninger, men kvalitetsmat er noe å strekke seg etter for oss alle, og god mat av gode ingredienser er ikke vanskelig å lage. Ja, jeg vet at argumenter som tidsklemme, økonomi, barn, stress, alderdom og ja, alltid trumfer slike innspill som jeg kommer med nå, men tenk deg litt om. Maten er kroppens drivstoff. Og dårlig drivstoff fører til dårlig helse. Og det er nettopp eldre og barn som behøver sunn og næringsrik mat for å kunne leve et godt liv.

I løpet av de siste tretti år har matvarebransjen ødelagt det norske folks forhold og bevissthet til mat og kosthold. Vi er vokst opp med slagord som «Kjapt, trygt og billig» og «Det er prislappen som teller!» Hva maten inneholder eller ikke inneholder har aldri vært en del av denne kampanjen. «Vi gir oss ikke på pris!» roper Kiwi i sine reklamer og «Middag for under 100-lappen» synger Rema1000 innsmigrende. Men hva maten består av, hvem har fått dårlig betalt for å dyrke den fram, og ikke minst, er den sunn, er ikke på dagsorden. Det burde det være.

I Frankrike og i mange land er mat ikke bare noe du putter i munnen når du har lavt blodsukker. Et måltid er en begivenhet, et møte mellom familiemedlemmer og mennesker. Folk setter seg ned ved bordet og samtaler, spiser og hviler ut etter en lang dag. Barna serveres varm mat på skolen, hvordan skal de ellers lære? Her hjemme står de fleste vi kjøkkenbenken og dytter i seg et eller annet før man løper videre til sunn trening for å holde på figuren.

Jeg synes vi trenger en real samtale om kosthold i Norge. Noe er jo alvorlig galt når halve landet til stadighet er på slankekur?

Så jeg roper hurra for alle utmerkelser og stjerner som tildeles norsk kortreist mat av stor kvalitet. Om du synes det er tøys og dyrt snobberi, helt ok. Ingen truer deg til å gå til slike steder. Jeg betaler heller 300 kroner for noen friske kamskjell enn det samme for en ekkel pizza på Peppes. Pizza lager jeg selv. Så får dere heller kalle meg en jålete fjott, helt ok.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *