Kjærlighet i koronaens tid.



Jeg husker da den første jeg kjente ble smittet. Han hadde vært i USA og fått dette viruset vi visste så lite om. Det gikk bare et år fra han ble smittet til han døde. den flotte, sterke unge mannen visnet hen og ble forvandlet til et skjelett av skinn og bein.

Jeg minnes hvor livredde vi var. Hvordan panikken slo om seg. Vi våget nesten ikke å berører hverandre. Og svært lite visste vi om sykdommen, kun at den var dødelig, dette grusomme viruset som kom stadig nærmere og truet oss alle. Vi lå i sengene, led oss gjennom endeløse skrekk-netter av angst med vi ventet på beskjed fra sykehuset. Skulle vi også dø?

Etterhvert gikk vi fra dødsleie til dødsleie. Nære venner døde Ensomme og forlatte av familie lå de der i svette senger og gråt med store smerter. Begravelsene kom tettere og tettere. Vi hadde til slutt nesten ingen tårer igjen.

Det fantes ingen kur, ingen medisin. Jeg minnes så mange redde ansikter. Jeg minnes Henki som sto åpent fram og mistet alt, jobb og privativ. Kafeen han jobbet på mistet kunder, ingen ville bli servert av en mann med aids. Han rømte til Nord-Afrika for å kunne puste, men ble kjent igjen av to kvinnelige turister fra Norge som så at han snakket med en ung mann på stranden. Han ble lagt i jern og kastet i fengsel.



Gode vakre Henki døde. Tom-Terje døde, lille vakre Roy døde, Ola døde, alle de jeg ikke orker å nevne døde. Hva jeg husker best? Hva var verst?

Verst var stigmaet og hysteriet fra folk som ikke var i risikogruppen. Panikken og den blinde angsten fra folk som gikk fra konseptene uten grunn. Selv vi som var friske ble behandlet som spedalske bare fordi folk visste vi var homoseksuelle. Vi gikk i dekning mange av oss. Vi var redde. Og traumatiserte, for rundt oss døde venner og kjærester.

“Tørk ikke tårer uten hansker” skrev Jonas. Ja, vi var spedalske. Selv sykehuspersonale og leger behandlet de dødssyke på en ofte uverdig og respektløs måte. Det var handlinger utført i mange på kunnskap og i redsel og panikk selvfølgelig, men dog.

Nå tørker jeg egne tårer uten hansker. Hendene mine er rene og nyvaskede. Jeg og mange med meg overlevde. Vi ble herdet av det, sterke. Vi lærte noe om stigma, og om drevet fra journalister og uvitende mennesker uten empati.

I skrivende stund sitter jeg i London og ser storbyen våkne. Her bor et titalls millioner mennesker. Jeg ser ingen munnbind i gatene, byen lever sitt liv. The Guardian skriver rolig og saklig om korona-viruset som har nådd UK. Det er ingen kø foran apotekene her, Antibac finnes i alle butikker. Ingen panikk.

Norge? Jeg ser krigstypene. Jeg ser panikken, angsten. Den er forståelig, men igjen er det de minst utsatte som skaper mest lyd. Slapp av, sier noen, det er bare de gamle og svekkede som er truet. Ja vel? Er disse menneskene mindre verdt?

Tankene mins svirrer tilbake til den gangen da “homopesten”, som noen kalte det herjet. Det var liksom ikke et heterofilt anliggende, det var bare homoene som døde. Og det på grunn av sine ryggesløse liv, mente noen. Og folk slo vitser om det, som nå.

Det klokeste som ble sagt den gangen da aidsen herjet som verst er: Lev livene deres, det er ikke for mye kjærlighet i verden, det er for lite.

Det er en mager trøst når bare i The Village på Manhattan døde det 75 000 menn i løpet av 13 år. Det er ufattelig mange. St. Vincent-hospitalet i Christopher Street tok i mot dem. Mange av likene ble båret ut i svarte plastsekker, og familien uteble fra begravelsene. 80-90-årene var noen mørke og triste tiår.

Kjærleik. Jeg ønsker oss lykke til.

Sven Henriksen London 1.mars 2020



Leave a Comment