Svart er ingen farge, men den kommer ofte i selskap med hvitt.



På sosiale medier forsvinner fargene, det meste er svart hvitt. Du ser ingen ansikter, hører ingen stemmer, ingen tonefall, kjenner som regel ikke til bakgrunnshistorier om den du prøver å kommunisere med, og du tar deg selv svært alvorlig og tror det verste om alle. Og mest av alt tror du at du sitter med den hele og fulle sannhet, selv om det du mener ofte er styrt av synsing og følelser, sminket som gyldig fakta, av deg selv for å tilpasse din sementerte mening om saken som diskuteres.

Jeg er vanligvis ikke lettskremt, lar meg ikke rive med av den kollektive skrekken som av og til oppstår på sosiale medier, men kaster meg dessverre ut i debatter som kan bli vonde, harde og sårende, for meg og for de jeg diskuterer med. Ømtålige temaer som religion, politikk, innvandring, flyktninger, og nå Corona-viruset som har hjemsøkt jordkloden. Ja, jeg skal være den aller første til å innrømme at jeg ikke tok det særlig alvorlig i starten, at jeg ble litt sånn “helledussen” til de som forkynte at de ville forskanse seg i egen hule på hemmelig sted med vannbeholdere, hermetikk og medisiner, og kun kommunisere med verden via nettet og treffe mennesker på Netflix og HBO. Nå vet jeg bedre.

Jeg vet at dette viruset ikke er en vanlig influensa, men noe som ganske mange kan komme til å dø av. Nå er det slik at mange dør av influensa også, men det er ikke noe argument for ikke å ta dette nye viruset på alvor. Det som er frustrende er alle de ulike utspillene og ikke synkrone og presise rådene som kommer fra myndighetene. Er et arrangement med over 500 deltagere farligere enn et på 400? I skrivende stund rådes alle nordmenn til ikke å forlate landet av noen, mens andre igjen sier det motsatte. Noen medier skriver at vi “er i krig”, og andre trykker kronikker om at “sannsynligvis kommer du ikke til å dø” av dette, så “ta det med ro”.

Våknet til overskriften “Koronaviruset herjer med norsk næringsliv” i nettavisen Bodø Nu. Det er en kraftig feilslutning slik jeg ser det, det er jo folks helse dette viruset herjer med, men selvfølgelig får det følger for næringslivet når ting avlyses, folk ikke tør å reise eller gå ut blant folk for å handle eller benytte seg av kulturelle tilbud. Kulturlivet og alle dets frilansere er utsatt i denne perioden. Jeg har selv fått en del jobber avlyst eller utsatt på ubestemt tid fordi arrangører ikke tør å gjennomføre avtalte eventer. Derfor engster mange av oss for egen økonomi, noe som bør være lov uten å bli beskyldt for å være ufølsomme eller ikke forstå hva dette dreier seg om eller ikke ta viruset og folks helse på alvor.



Det er kort avstand mellom ansvarlig våkenhet og selvopptatthet. Vi er alle oss selv nærmest, men denne krisen som nå rammer oss, og som kanskje vil eskalere og bli en katastrofe tar vekk fokuset på f. eks de utsatte barna i leirene i Hellas og Tyrkia. Det er naturlig at når eget land settes i en tilstand av unntak at fokuset er på oss selv, men det er ingenting jeg håper mer på enn at dette viruset kommer under kontroll og at vi kan begynne å leve normalt igjen. Og om så skulle skje, håper jeg at vi vil takke de som sto på for oss, at vi selv og helsepersonell og myndigheter tok kloke valg, beholdt fatningen, og så evne å hjelpe de som trenger det andre steder.

Selv holder jeg magi huset vårt ved havet i nord. Reiser ingen steder, skriver ferdig et bokmanus. Så for vi se. Lykke til alle sammen. Og vær snille med hverandre, det blir ikke tryggere av at alle biter hodet av hverandre i meningsløse debatter.

 

 



Leave a Comment